Ytringsfrihet_Hovedrapport_DIG

6 Når kunstnere vurderer ytringsfrihet i Norge, anno 2014
129
Den kunstneriske ytringsfrihetens juridiske kontekst
La oss først se litt nærmere på hva ytringsfrihet og «ytringsfrihetsproblematikk»
handler om i kunstverdenen. I den juridiske konteksten er et viktig utgangspunkt
forskjellen mellom kunstneriske ytringer og meningsytringer. Det rettslige
utgangspunktet er at alle former for ytringer gjøres i en politisk offentlighet.
Offentlighetsbegrepet brukes gjerne implisitt og underforstått som et uttrykk
for den demokratiske samtalens rom, den som er knyttet til bestemte saker
og tema der det er viktig for den enkelte borger å kunne ytre seg. I sin analyse
av den borgerlige offentlighetens fremvekst legger Jürgen Habermas vekt på
offentlighetens kime i den litterære salongens diskusjoner, der det litterære verk
ble gjenstand for fortolkning og diskusjon (Habermas 1971). Men så skilles den
politiske offentlighet ut som en egen sfære, og den litterære og kunstneriske
offentlighetens relasjon til den politiske forblir uavklart, som noe utvendig som
ikke egentlig angår politikken og politikkens institusjoner. Kunstens relasjoner
til det politiske er dermed noe som må begrepsfestes og forstås som en innblanding:
Idet det estetiske feltet også utvikler sin egen autonomi, skilles det
politiske ut som et fremmedelement. I politikken gjør kunsten intervensjoner,
og i estetikken blir politikken et stigma for den politiske kunsten, som utskilles
og ses i opposisjon til den rene kunst, den såkalte kunst for kunstens skyld: l’art
pour l’art.
Det er ut fra institusjonaliseringer av denne forskjellen at vi må forstå hvorfor
kunstneriske ytringer ikke har et bestemt vern i norsk lovgivning. Kunstnerisk
ytringsfrihet er ikke sikret på samme måte som for eksempel politiske meningsytringer
eller journalistisk virksomhet i redaksjonelle medier, som åpenbart faller
inn under den norske Grunnlovens § 100. Det er derfor ikke gitt at kunstneriske
ytringer oppfattes som rettslig beskyttet, hverken blant jurister, lekfolk eller blant
kunstnere selv.
Internasjonalt varierer også rettsvernet rundt kunstneriske ytringer. For
eksempel har den tyske grunnloven i §5 en egen paragraf som gir kunstneriske
og vitenskapelige ytringer et spesielt vern. Det heter i 3 ledd, første setning at
«Kunst und Wissenschaft, Forschung und Lehre sind frei.» (Hempel 1991). Også
i Sør-Afrika er både kunstnerisk og akademisk frihet med i grunnloven, noe utrederne
bak NOU 1999: 27 tolket som en anerkjennelse av kunstens betydning for
frigjøringsprosessen. Motsatt er det i USA, der vitenskapelige og kunstneriske
ytringer nettopp ikke er nevnt i First Amendment, noe som skaper en sed vanebasert
situasjon hvor høyesteretts praksis blir viktig (Bezanson 2009). Den norske
lovgivningen synes å innta en mellomposisjon: Kunstneriske ytringer gis ikke et
generelt vern i § 100, men kan få det når de er knyttet til de tre begrunnelsene
om sannhetssøking, demokrati og individets frie meningsdannelse og forøvrig
ikke bryter mot andre rettsprinsipper.
Status for ytringsfriheten i Norge – Fritt Ords monitorprosjekt