Ytringsfrihet_Hovedrapport_DIG

6 Når kunstnere vurderer ytringsfrihet i Norge, anno 2014
127
dens kvalitet. Fiksjon i litteratur og kunst ble i følge Nathalie Heinich utviklet som
respons på opplysningstidens sensurregimer, og innebærer dermed en implisitt
omgåelse av begrensninger for tradisjonell ytringsfrihet (Heinich 1996). Men
siden kunstneriske erfaringer og opplevelser oppstår i den enkeltes møte med
verket, har verken kunstneren selv eller andre institusjoner i samfunnet noen
prinsipiell rett til å si hva et kunstverk faktisk er – eller hvordan det skal fortolkes
– en gang for alle. Situasjonen er prinsipielt flytende, og kunstneriske ytringer
opptrer i en kulturell og institusjonell kontekst der forventninger og forståelser av
kunst og kunstnerroller allerede er formet av en rekke institusjoner og eksterne
faktorer. Ikke minst spiller skole og utdanning en sterk rolle i å lære oss hva kunst
er og bør være. Medienes måte å skrive om og vise frem kunst og kultur på, må
forventes å ha stor betydning for folks oppfatninger og holdninger til kunst og
kunstnere. Sist, men ikke minst, er det kulturpolitikkens formål å gjøre kunst og
kultur tilgjengelig for alle, og å gjøre det mulig for norske kunstnere å produsere
og skape kunst i Norge (Dahl og Helseth 2006).
Men hva er kunstnerisk ytringsfrihet og hvordan kan den måles? Det kan
bare gjøres hvis man ser kunstnerisk ytringsfrihet i forhold til ytre betingelser
som kan tenkes å påvirke eller innskrenke den. Vi kan kalle dette for den kunstneriske
ytringsfrihetens kontekst, og i denne undersøkelsen er det særlig tre
kontekster som skal studeres. For det første er det en juridisk kontekst som
ser kunstnerisk ytringsfrihet i forhold til det rettsvern det faktisk har i norsk og
internasjonal lovgivning. For det andre er det en kunstsosiologisk og kulturpolitisk
kontekst som ser kunstnerisk ytringsfrihet i forhold til de arbeidsvilkår
og mangfoldige relasjoner til institusjoner, markeder og andre profesjoner (for
eksempel redaktører og kritikere) som kunstproduksjon finner sted innenfor, og
dermed tar opp hvem som har makt til å sensurere eller filtrere kunstverk. For
det tredje er det en kulturell kontekst som handler om kunstens og kunstnerens
status og legitimitet mer allment, i møte med brede sosiale endringer som
globalisering, digitalisering og medialisering. En undersøkelse blant kunstnere
om deres forståelse av kunstnerisk ytringsfrihet i Norge i dag vil kunne kaste lys
over hvordan kunstnere oppfatter denne konteksten, og gi noen indikasjoner på
hvordan de oppfatter at den påvirker dem og de verkene de arbeider med.
Undersøkelsen gir ikke noe eksakt, objektivt mål på den kunstneriske
ytringsfrihetens kår, men inspirerer til en bredere refleksjon over kunstnerrollen
og kunstneriske ytringers muligheter og begrensninger i Norge i dag. Å dikte,
sa Ibsen, er å holde dommedag over seg selv. Men det er også å gjøre seg
samfunnet bevisst, og forstå seg selv som del av et større hele. Kunstnere i
Norge i dag er profesjonelle: De har gjerne lang utdanning og trening i å reflektere
over kunstens funksjoner og roller i samfunnet. De har et høyt bevissthetsnivå
og stor evne til å reflektere over sin egen og andre kunstneres arbeidssituasjon.
De lever innenfor et profesjonalisert kunstliv – en kunstinstitusjon – der
Status for ytringsfriheten i Norge – Fritt Ords monitorprosjekt