Ytringsfrihet_Hovedrapport_DIG

4 «Ikke en trussel, men en advarsel.» Religionsfrihetens plass – ytringsfrihetens nødvendighet
104
trusler fra religiøse grupper har virket inn på deres arbeid. Følgelig er trusler
som skjer ut fra fortolkninger av religion en utfordring for å sikre ytringsfriheten i
dagens Norge. I den sammenheng er det kanskje like interessant og utfordrende
at tre av ti i mediehusene mener at det ikke skal være tillatt å håne eller krenke
religion. Dette står i kontrast til den innledende presiseringen om at trosfrihet
bør innebære at man skal ha anerkjennelse for retten til å tro hva man vil, men at
denne trosfriheten ikke innebærer at det man tror på er unndratt fra kritikk. Og
videre at religionsfrihet fordrer religionskritikk fordi ulike religiøse forestillinger
ofte motsier hverandre.
Et siste tema er da hva slags språk mediene bør bruke når de omtaler religioner,
religiøse forestillinger og religiøse praksiser. Et moment er at ekstremister
ikke får definere grensene for ytringsfriheten. Ta eksempelet med Hussain, som
er dømt for brudd på norsk lov. Fra det empiriske materialet har det framgått at
trusler hvor religion brukes som begrunnelse ikke er mer omfattede enn trusler
fra kriminelle miljøer. Kort sagt, kriminelle må håndteres av samfunnet som
nettopp det: kriminelle og enkeltstående elementer.
En diskusjon om språkbruk i et flerreligiøst samfunn bør trolig ta utgangspunkt
i at ytringsfrihet er en grunnlovsfestet rett, men samtidig bør en være
sensitiv for at premissene for offentlig debatt er andre i dag enn de var da Norge
var et mer homogent samfunn. For å ivareta ulike syn og sikre legitimitet er det
det hensiktsmessig å inkorporere minoritetenes egne erfaringer. Det sikrer at
man snakker med framfor om de aktuelle gruppene. Tidligere i kapitlet refererte
jeg til det første dialogmøtet på Litteraturhuset. Fra det kan man trekke fram
erfaringer av betydningen, opplevelsen av utenforskap og mangel på respons.
Det er velkjent og åpenbart at det ligger makt i språket vi bruker og begrepene
som nyttiggjøres for å fange inn virkeligheten. Av dette følger det at det pågår
en kamp om definisjonene, deriblant hva det betyr å være norsk. Men jeg kunne
like gjerne inkludere spørsmål som hva det betyr å være kristen, muslim eller
religiøs. Poenget er at tro, som andre samfunnsstørrelser, er et fenomen i
bevegelse. Nettopp derfor må språket også være tøyelig, samtidig som noen
byggesteiner må stå fast. Ytringsfrihet og demokrati er blant dem, men det
er også religionsfrihet. Spørsmålet – som går langt utover rammene for dette
kapitlet – er om disse idealene kan legges til grunn uten at de kommer i et
motsetningsforhold. Utgangspunktet for dette kapitlet er imidlertid at religionsfrihet
fordrer religionskritikk.
I den sammenheng er det verdt å trekke fram et klassisk skille i sosiologien,
mellom verdikonflikter og interessekonflikter. Dette skillet får en ny aktualitet som
følge av at offentligheten tilsynelatende er mer religiøs enn tidligere. I Norge er
vi vant til at det pågår en tautrekking mellom grupper med interesser for et knapt
gode. Et eksempel på dette er lønnsoppgjøret, hvor løsningen er å forhandle
seg fram til et kompromiss som partene kan slutte opp om. Kompromisser er
Status for ytringsfriheten i Norge – Fritt Ords monitorprosjekt