studentmagasinet for HF-fakultetet UiB nr. 4 2005 13.årgang - Atrium

studentmagasinet for HF-fakultetet 

UiB nr. 4 2005 13.årgang

Ansvarleg redaktør: 

Helene Lindqvist 

Helene.Lindqvist@student.uib.no 

Journalistansvarleg: 

Halvor Ripegutu 

Halvor.Ripegutu@student.uib.no 

Fotoansvarleg: 

Matz Lande 

matslande@gmail.com 

Layoutansvarleg: 

Audhild Harkestad 

audhild.harkestad@gmail.com 

Journalistar: 

Dorte Dahl Grønnevet 

Veslemøy Grønås 

Anders Kjellevold 

Jan Magnus Weiberg-Aurdal 

Henrik Bjørge Pedersen 

Ann-Kristin Seljestokken 

Ida-Johanne G. Lillebø 

Ida Slettevold 

Joseph Hardy (illustrasjon) 

Johanne Rotten (illustrasjon) 

Brita Grastveit (foto) 

Layout: 

Matz Lande 

Halvor Ripegutu 

Even Onsager 

Illustrasjon: 

Lene Merethe Stien 

Marianne Bratlie 

Maria E. Tripodianos (leder) 

Framside: 

Matz Lande 

publiserer biletmateriale i Atrium, 

og står ansvarlege for utforminga av 

Photonsidene. 

Atrium kjem ut to gangar i semesteret. 

Magasinet vert gjeve ut med stønad frå Det 

historisk-filosofiske fakultet og Kulturstyret. 

Desse står utan redaksjonelt ansvar. 

Bidragsytarar dette nummeret: 

Matz Lande 

Bjarne Oppedal 

Elizabeth Pettersen 

Nina Knag 

Adresse: 

Atrium 

HF-fakultetet, Sydnesplass 9, 

5007 Bergen 

Redaksjonssekretær: 

Kjersti Bergheim 

kjersti.bergheim@student.uib.no 

Økonomiansvarleg: 

Erlend Reigstad 

Erlend.Reigstad@nhh.no 

Fotografar: 

Nina Knag 

Jan Magnus Weiberg-Aurdal 

Eksterne bidragsytarar: 

Vegar Flå (teikneserie) 

Benedicte Irgens (tekst) 

Bakside: 

Matz Lande/Lillian Sharma 

Dataansvarleg: 

Even Onsager 

trykk: Bodoni Hus AS 

Atrium held til på rom nr. 404, 

Sydneshaugen skule 

Redaksjonsmøte torsdagar 

1800. 

Tlf: 55 58 20 79 

e-post: atriumkontakt@uib.no 

web: http://atrium.hf.uib.no

LEDER: 

hva har du på 

handlelisten? 

Samtidig som Norge opphever handelsbarrierene overfor flere 

utviklingsland, opplever utviklingsland at de blir utsatt for nye 

handelsbarrierer i form av miljømessige og etiske krav. I de senere 

år har forbrukeraktivisme dreid seg stadig mer om ulike etiske 

perspektiver ved forbruk, noe som gir seg utslag i krav om rettferdig 

handel med utviklingsland, økologiske og miljøvennlige produkter, 

etisk behandling av dyr i kjøttindustrien og så videre. 

I filmen Frøken Sverige blir en gutt utestengt fra et band fordi han 

spiser kjøtt. Og ikke bare spiser han kjøtt – han gjør det attpå til 

hos den store satan: McDonald’s. McDonald’s driver en merkelig 

markedsføring. For eksempel markedsfører de seg som sunne – blant 

annet med henvisning til at det jo er vann i brusen. Til alt overmål 

hender det også ofte at de sponser store idrettsarrangementer; de vil 

gjerne la seg identifisere med en sunn og aktiv livsstil. Men vi som 

har sett Oprah vet bedre. Vi har gjennom skjult kamera sett tjukke 

sofamenn bestille en «snack» i en «drive-thru». McDonald’s anklages 

for så vel dyreplageri som dårlige forhold for arbeidere. Likevel: skal vi 

boikotte dem? Og i så fall: erstatte det med hva da? Burger King? Er de 

noe bedre? Og vet vi dessuten om arbeidsforholdene er noe bedre på 

den lokale kebabsjappa? 

Å boikotte er ikke så enkelt. Det kan få mange uintenderte 

konsekvenser. Enkelte stiller spørsmålet om det er riktig å trekke seg 

ut av et prosjekt eller område hvis resultatet er at situasjonen forverres. 

Utestengning av leverandører som ikke oppfyller de etiske kravene som 

stilles, kan i mange tilfeller få negative følger for de ansatte. Arbeidere 

kan bli stående uten arbeid og uten noen form for kompensasjon når 

oppdragene uteblir. Barn kan for eksempel få det verre av at selskap 

ikke vil handle med bedrifter som har barn i arbeid. Alternativet til 14- 

timers arbeidsdag i en fabrikk er ikke nødvendigvis skole. Ofte er det 

heller å gå gatelangs og prostituere seg. Vil man virkelig endre noe, er 

det bedre å føre en dialog med leverandøren. Prøve å påvirke. 

Boikott er heller ikke en reell trussel hvis ikke tilstrekkelig mange 

går inn for det, noe som ofte er vanskelig å organisere. Like viktig som 

at enkeltforbrukere unngår å kjøpe visse produkt av etiske grunner, 

kan det derfor være å direkte påvirke selskaper ved å sende e-post eller 

henvende seg på andre måter med krav om at forholdene forbedres. 

Et annet problem for den som vil handle etisk, er et heller dårlig 

utvalg. Dersom man vil at folk skal konsumere mindre av skadelige 

ting, må alternativene være tilgjengelige – og selvfølgelig også 

attraktive. Positivt er det at antallet «etiske varer» tilgjengelig i Norge 

i dag er økende. Det er viktig å framheve disse og å gjøre forbrukerne 

oppmerksomme på dem. Vestlige forbrukere trenger bevisstgjøres 

om forholdet mellom konsumentens valg og produsentens liv og 

arbeidsforhold. Merket med Max Havelaar finnes både bananer, te, 

ris, juice, kaffe (jada, pulverkaffe også!) og nytt av høsten: roser. I 

disse varene finnes det et reelt alternativ, og da bør vi også velge disse 

varene. Slik vil flere leverandører og importører se at det er et marked 

for etisk handel. 

Boikotte? Sende en mail til Friele? Eller mase på butikkmedarbeidere? 

Selv om det er vanskelig å vite hvordan man skal gå fram, er det verdt å 

engasjere seg! 

3

SAMFUNN: 

McMotstand 

McDonald’s er en av verdens største merkevarer, som både er elsket og hatet. Lørdag 15. 

oktober ble den virkelig hatet i Bergen. 

tekst og foto: Jan Magnus Weiberg-Aurdal 

jnmgns@gmail.com 

Hvert år i midten av oktober arrangeres 

den globale Anti-McDonald’s-dagen 

rundt omkring i verden. Den er intet nytt 

fenomen, årets markering var faktisk den 

21. internasjonale markeringen på rad. Og 

i Bergen var det i år andre året på rad den 

ble markert, i regi av paraplyorganisasjonen 

Anti-McDonald’s Bergen. De er i hovedsak 

en koallisjon mellom flere frivillige og 

idealistiske organisasjoner i Bergen, 

med Grønn Ungdom, NOAH – for dyrs 

rettigheter, Sosialistisk Ungdom og Bergen 

Vegetarforening i spissen. 

«Verst i alt!» 

- Det er hovedsaklig fire hovedgrunner til 

hvorfor man bør arbeide mot McDonald’s og 

markere en slik dag: helse, miljø, dyr og etikk, 

sier Sondre Båtstrand fra Grønn Ungdom, 

som er talsperson for Anti-McDonald’s 

Bergen, og utdyper: 

- McDonald’s er selve symbolet på brutal 

kapitalisme. Det er et enormt multinasjonalt 

selskap som serverer usunn, miljøfiendtlig 

og dyrefiendtlig mat. De står for et voldsomt 

forbruk av engangsartikler og kjøttforbruk 

i seg selv er veldig ugunstig for miljøet. Og 

som om ikke det var nok, er McDonald’s 

internasjonalt beryktet for barnearbeid og 

motstand mot fagforeninger, sier Båtstrand. 

- Barnearbeid? 

- Ja, McDonald’s er blitt dømt i retten for 

barnearbeid både i Russland og Storbritannia. 

I tillegg lages de fleste lekene til McDonald’spakkene 

på underbetalte fabrikker i Kina, 

hvor det hovedsaklig er barn i arbeid. 

- Også må vi jo heller ikke glemme den 

forakt de viser ovenfor barn gjennom sine 

ukritiske reklamekampanjer. De spekulerer 

bevisst i å plante positive holdninger ovenfor 

dem selv hos barn fra tidlig alder, poengterer 

Båtstrand. 

- Men hva gjør McDonald’s så mye verre 

enn andre multinasjonale selskaper? 

- De er kort sagt størst og verst innenfor 

omtrent alle de fire hovedgrunnene jeg 

skisserte først. Som multinasjonale selskaper 

flest representerer de i tillegg en sentralisering 

av makt og penger som ikke er bra for vår 

verden, sier Båtstrand. 

McMurder 

- Det er heller ingen åpenbare grunner til 

at folk skal handle på McDonald’s. For det 

4

første trenger ikke vi mennesker kjøtt for å 

overleve, det finnes i dag mange vegetariske 

og økologiske alternativer som er mye bedre. 

Dessuten viser en rekke studier at mennesker 

med et vegetarisk kosthold lever både sunnere 

og lengre, understreker Båtstrand. 

- Dyrene i industrielt husdyrhold drives i 

en uetisk rovdrift. De fleste mennesker ser på 

det som galt å frarøve andre mennesker deres 

frihet, så hvorfor inkluderes ikke dyr i denne 

sammenhengen? McDonald’s er i dette tilfelle 

en meget negativ foregangsfigur globalt sett, 

sier han. 

McDonald’s selv kaller seg en «miljømessig 

forsvarlig foregangsbedrift» og de reklamerer 

bevisst på at «vår mat passer godt inn i et 

sunt og variert kosthold». Har man fulgt 

litt med i timen de siste årene (det økende 

fedmeproblemet i Vesten, «Super Size 

Me»-avsløringene og lignende), kan disse 

påstandene være vanskelige å tro på. Så også 

for Anti-McDonald’s Bergen. 

- Det er kort sagt et negativt selskap, som 

kun er bra for eierne som tjener på å selge 

mat som ødelegger helsa til de som spiser 

den, sier Båtstrand. 

«McLibel-rettsaken» 

Historien til Anti-McDonald’s-dagen spinner 

seg tett rundt det internasjonale bevegelsen 

McSpotlight, som gjennom flere år har spredt 

informasjon og kommet med avsløringer 

omkring det tvilsomme virket til McDonald’s. 

En tendens på verdensbasis har vært at 

McDonald’s er meget hårsåre for kritikk 

og motstand, noe den såkalte «McLibelrettsaken» 

i England er et godt eksempel på. 

På midten av 1990-tallet ble de to aktivistene 

Helen Steel og Dave Morris dratt inn for retten 

av McDonald’s, fordi de hadde distribuert 

løpesedler med et anti-McDonald’s-budskap, 

den nå ganske så kjente «What’s wrong with 

McDonalds – Everything they don’t want 

you to know». 

Dommen ble katastrofal for McDonald’s, 

hvorpå den i 1997 konkluderte med 

at «McDonald’s utnytter barn med sin 

reklamebruk, produserer misledende 

reklame, er delvis skyldige i grusomhet 

mot dyr, jobber imot fagforeninger og 

betaler sine arbeidere lav lønn.» Steel og 

Morris ble riktignok dømt til å betale £ 60 

000 i omkostninger til McDonald’s, men 

de to nektet og McDonald’s selv – allerede 

sterkt skadelidende etter den massive 

pressedekningen som saken hadde fått – lot 

være å følge opp kravet. 

Det hører også med til historien at The 

Court of Appeal i England la til følgende 

kommentar i 1999: «Det er rettferdig å 

kunne si at arbeidere til McDonald’s har 

dårlige forhold når det gjelder lønn og 

arbeidsforhold», og at: «hvis man spiser nok 

McDonald’s-mat vil dietten kunne bli altfor 

fettholdig og risikoen for hjertesykdommer 

øker». 

Hva så med fremtiden for Anti-McDonald’sbevegelsen? 

-McDonald’s har årlig så mange overtramp 

over hele verden, så motstanden vil bare 

fortsette på det global plan i lang tid. Helt til de 

kan stoppes, også her i Bergen, understreker 

Sondre Båtstrand. 

Kilde: www.mcspotlight.org 

5

TEATER: 

den sårbare Sarah Kane 

Hun skrev om sex, selvmord, kannibalisme og incest og tok livet sitt i en alder av 28. 

5. desember blir Sarah Kanes debutstykke satt opp i Bergen. 

tekst: Halvor Ripegutu 

halvor.ripegutu@student.uib.no

«I love you now. I’m with you now. I’ll do my 

best, moment by moment, not to betray you. 

Now. That’s it. No more.» 

Sarah Kane, Cleansed 

Seks år etter hennes død i 1999 er Sarah Kane 

aktuell som aldri før. Denne høsten går tre 

av hennes stykker på norske scener. Fedras 

kjærleik (Phaedra’s love) går på Det Norske 

Teater, Psykos 4.48 (4.48 Psychosis) vises på 

Nasjonalteateret, og 5. desember setter de 

opp hennes debutstykke, Blasted, på Den 

Nasjonale Scene. Oppsetningen, regissert 

av Thorleif Linhave Bamle, er et samarbeid 

mellom Bergen prosjektteater og den 

Nasjonale Scene. Dette er første gang stykket 

settes opp i Norge. 

Poetisk og naken 

- Sarah Kane er en stor dramatiker. 

Stykkene hennes har allerede rukket å bli 

klassikere, sier Mari Moen, dramaturg ved 

Den Nasjonale Scene. 

- Hun skriver om universelle temaer på 

en veldig brutal og personlig måte, og med 

meget poetiske, nakne og ærlige bilder. 

Hennes fremgangsmåte kan sies å være at 

hun visualiserer et indre univers, og selv 

om det er en ytre handling, gjenspeiler den 

bevisstheten. 

Selv om Sarah Kane nok fortsatt er et 

relativt ukjent navn for nordmenn har hun 

fått et enormt navn på kontinentet. Blant 

annet spilte Schaubühne i Berlin alle stykkene 

hennes i vår. 

- Hun er enormt stor i Tyskland og 

Frankrike, forteller Moen. 

- Hun har et voksende navn i Norge også. 

Det er blant annet snakk om å utgi hennes 

komplette verker på norsk i bokform, noe 

som uten tvil vil bidra til at hennes rykte vil 

vokse. 

En folkefiende 

Blasted handler om Ian som inviterer en 

jente, Cate, opp på rommet sitt hvor han 

misbruker henne. Derpå kommer en soldat 

inn, rommet blir sprengt og plutselig foregår 

det en krig både i rommet og omkring det. 

Cate flykter mens Ian blir voldtatt og torturert 

av soldaten, før soldaten begår selvmord. 

Etterpå kommer Cate tilbake med et barn. 

Barnet dør, og Ian spiser det. 

Da Blasted hadde premiere, var resultatet 

en enorm kritikerstorm, og stykket ble 

omtalt som «utspekulert svineri». Sarah Kane 

ble utropt til «samfunnsfiende nummer 1». 

- Kritikerne så bare på overflaten, de forsto 

henne ikke. Mye fordi hun har et ekstremt 

og ganske annerledes scenisk uttrykk. Jeg 

vil ikke si at hun var direkte forut for sin tid, 

men hun markerte definitivt noe nytt innen 

teateret, sier Moen. 

En sårbar sjel 

Fedras kjærleik eller Phaedra’s Love. som 

stykket heter på originalspråket, ble spilt på 

Det Norske Teater i Oslo i høst. Stykket er 

en ny versjon av den gamle tragedien om 

ulykkelig kjærlighet, som tidligere har blitt 

bearbeidet av blant andre Evripedes, Seneca 

og Jean Racine. Regissør Runar Hodne 

sier til Aftenposten at Kane var et uforfinet 

geni, men også en meget sårbar sjel. Hodne 

opplever Fedras kjærleik som en katarsis: 

- Fordi det er så klart, så ufattelig degenerert; 

mor ligger med stesønn og mor og datter er 

rivaler. Det er en metafor på en verden hvor 

moralen er borte. Det som er deilig, er at det 

ikke er noen mellomting, det er svart/hvitt. 

Et gjennombrudd fikk Sarah Kane først 

med stykket Crave, eller Må, utgitt i 1998. 

Etter det skrev hun kun et stykke, 4.48 

Psychosis, som nærmest er en iscenesettelse 

av hennes eget nært forestående selvmord. 

4.48 skal være det tidspunktet på døgnet hvor 

flest mennesker tar sitt liv. Like etter at hun 

hadde fullført stykket, hengte hun seg mens 

hun var til behandling på King’s College 

Hospital i London, 20. februar 1999. 

Et modent stykke 

Et annet av stykkene hennes, Cleansed, 

ble oppsatt på Den Nasjonale Scene i 

2002. Stykket skildrer vold og sex på det 

mest groteske; lemlestelser, 

voldtekter og incest. Det er en 

skrekkelig verden som blir vist. 

Men likevel er ikke tilværelsen 

helt uten lyspunkt. For som en 

solsikke gjennom betonggulvet 

stiger kjærligheten frem og gir 

fortvilte mennesker skjønnhet 

og mening i tilværelsen. På 

engelsk grunnfag ved UiB har 

stykket vært pensum i tre år. 

- Grunnen til at vi valgte 

akkurat Cleansed foran andre 

7 

Sarah Kane-stykker har nok mest noe å 

gjøre med personlige preferanser, sier 

Randi Koppen, førsteamanuensis på engelsk 

institutt. 

- Men det er et mer modent stykke, og med 

en veldig universell tematikk. Det handler om 

identitet, transformasjon og overskridelse. 

Og om kjærlighet. Det er et meget vakkert og 

poetisk stykke, samtidlig som det er brutalt. 

Eget standpunkt 

Randi Koppen mener Sarah Kane har mange 

forgjengere i verdenslitteraturen. Hun peker 

blant annet på Artaud og grusomhetens 

teater, men også Shakespeare og for eksempel 

Kong Lear samt den tyske teaterfornyeren 

Berthold Brecht. Å knytte henne til en nyere 

britisk teaterbølge, har derimot Koppen 

mindre sansen for. 

- Hun ble knyttet til den såkalte «in-yerface»-bevegelsen, 

men dette er hovedsaklig 

en medieskapt betegnelse. Hun har relativt 

lite til felles med de andre forfatterne knyttet 

til denne bevegelsen. 

Koppen mener noe av det mest spennende 

med Sarah Kane er at hun stadig prøver å 

flytte grenser: 

- Hun beveger seg hele tiden mot et stadig 

enklere teatralsk uttrykk. Hun beveger 

seg inn på områder som er smertefulle og 

utfordrende for oss tilskuere. Områder det 

er vanskelig å forholde seg til. Samtidig 

moraliserer Kane aldri, hun sier ikke hvordan 

man skal forstå personene. I stedet må 

tilskueren selv ta et standpunkt. 

Nå har du altså sjansen til å oppleve en av 

verdens mest spennende samtidsdramatikere. 

Blasted går på Den Nasjonale Scene fra 5. til 

17. desember.

REPOTASJE: 

Kirgisistan – 

eit annleisland under 

himmelen 

tekst: Ida-Johanne Gamborg Lillebø 

idajgl@online.no 

foto: Brita Grastveit 

Velkomen til eit land stappfullt av te, hestar, yrande folkeliv, fjell, marknader, skranglete 

kjerrer, sandete landevegar og gjestfridom. Du blir aldri den same igjen. 

Kirgisistan er eit lite fjellrikt land i Sentral-Asia 

som grenser til Kina, Kasakhstan, Tadsjikistan 

og Usbekistan. Gjennomsnittshøgda på 

landet er 2750 meter, og omlag 40 prosent 

av landmassen ligg på over 3000 meters 

høgd. Det høgste punktet er Pik Pobedy på 

imponerande 7439 meter. 

«Hello! Bye! I love you!» Desse orda får 

du ofte ropt etter deg, dersom du som kvit 

europear slentrar gjennom gatene i Naryn, 

ein bitteliten by aust i Kirgisistan. Mange 

unge kirgisarar kan ein del engelsk, medan 

andre har brukt opp repertoaret etter denne 

helsinga. Med jamne mellomrom blir ein 

snakka til på gata av hyggelege og nyfikne 

menneske her. I byen Talas lenger nordvest 

derimot, er det meir vanleg å bli tatt for å 

vere ein uønska amerikanar enn eit eksotisk 

tilskot i gatebiletet. «Amerikanarar, dra 

heim!» vifta dei mot oss, dei gamle mennene 

på bazaren (marknaden). «Djåkk, djåkk! 

Narvegialik!» må ein då prøve å kontre med, 

«Nei, nei! Me er norske!» Mistrua til folk frå 

Statane grunnar i ei amerikansk gullgruve rett 

Biletet: Ein nomade utanfor teltet sitt i Nord- 

Kirgisistan 

utanfor Talas, som via sine medarbeidarar har 

pressa bustadprisane i byen rett til himmels 

gjennom dårleg førehandskunnskap om dei 

lokale tilhøva. Høgare utgifter til tak over 

hovudet er ikkje populært nokon stadar, 

og særleg ikkje i eit land der lønningane er 

så låge at mange ser seg nøydde til å skaffe 

seg utkome på andre vis enn vanleg arbeid. 

Arbeidsløysa er dessutan svært stor, og 

korrupsjon gjennomsyrar heile samfunnet. 

Revolusjonen i Kirgistans hovudstad 

Landets nye president, Kurmanbek Bakiev, 

har lova å bekjempe korrupsjon og nepotisme 

og å kjempe mot fattigdom. Nepotisme 

– favorisering av familiemedlemmar – blei 

viktig i Kirgisistan under Sovjettida og har 

blitt endå viktigare etter frigjeringa, grunna 

låge lønningar, og sterk klanstilknyting. 

Bakiev blei fungerande president i Kirgisistan 

i mars i år, etter at den dåverande presidenten 

Asker Akiev flykta til Russland under dei 

store opptøya som herja landet. Opprøret 

i mars starta sør i landet og spreidde seg 

nordover til det nådde hovudstaden Bisjkek, 

og starta som protestar mot påstått valfusk frå 

myndigheitene si side. Akiev hadde til då vore 

president i landet sidan det blei sjølvstendig 

ved Sovjetunionens oppløysing i 1991. 

8 

Bakiev vann ein braksiger i presidentvalet i 

juli i år, med heile 89 prosent av stemmene. 

Kirgisarane ventar spente på om han vil klare 

å oppfylle løfta sine. 

Der det tidlegare i år var opprør, flammar 

og storming av presidentpalasset i Bisjkek 

såg ein no i oktober blomar, sol og ruslande 

menneske. I parken bak presidentpalasset finn 

ein sukkerspinn, karusellar med smilande 

barn i og fjernsynsapparat her og der med 

karaoke for dei som ønskjer å underhalde 

seg sjølv langs gangstien. Kirgisistans 

hovudstad er prega av stilige, men litt slitene 

høgblokker, ein god del tre og breie gater, 

og er ein påfallande ryddig by i forhold til 

til dømes Talas og Naryn. I hovudstadens 

gater blir ikkje bosset kasta i gatene og ete av 

kyrne, du risikerer ikkje å dette ned i eit av 

dei djupe hola midt i gata og dei rutegåande 

masjutkaene – ein slags minibuss/kassebil 

som går i faste ruter, med éin pris same kvar 

du går på og av – er høge nok til å stå oppreist 

i. Men om kvelden er det heller ikkje her ein 

god idé å rusle rundt for seg sjølv, sjølv om 

det fins ein god del gatelys i Bisjkek i forhold 

til andre stader. Ein bør ikkje gløyme at trass 

i all sjarmen beveger ein seg i eit macho-land 

der mange menn går med ein kniv som ofte 

sit laust.

Bazarar og folkeliv 

I Bisjkek ligg den kjende marknaden Osh 

Bazar, der ein som på marknader rundt om 

i landet mellom anna finn dei gode runde 

brøda, ofte selde frå barnevogn (i Kirgisistan 

blir barnevognene brukte til mykje, berre 

ikkje til barn), te, sjakkspel, skomakarar, 

lommebøker med kirgisiske mønster, dei 

typiske filthattane, filttøflar, og pasta, spiker, 

ris og kjeks i laus vekt. Alt i ein kaotisk 

symfoni av menneske, fargar og lukter. 

Overalt i Kirgisistan ser ein menneske, frå 

den travle byen til den like aktive landsbyen, 

og til den tilsynelatande forlatne øydemarka 

der ein brått kan sjå eit einskild nomadetelt 

eller ein gamaldags lastebil fullstappa av 

brune glasflasker. Syklande, gåande, ståande 

og sitjande menneske i samtale, i arbeid 

eller begge deler. Medan dei hentar vatn 

frå vasspumpa nede i gata eller medan dei 

foredlar jordbruksprodukt utanfor portane 

sine. Mesteparten av dei som berre ser på 

livet i gata er menn, truleg arbeidslause eller 

bondar som rår over eiga arbeidstid, medan 

kvinnene alltid har mykje å ta seg til i eit land 

med det me ville kalle eit svært tradisjonelt 

kjønnsrollemønster. 

Transport i Kirgisistan 

Dei vanlegaste transportmidla i Kirgisistan er 

masjutka og taxi. Innanbys taxikøyring blir 

vanlegvis utførd av ein sjarmerande og rusten 

Lada, medan ein legg distansar over mange 

timar og mil bak seg i ein iallfall litt meir 

påliteleg bil, gjerne av eit tysk merke som sjåføren 

er veldig stolt over å ha blitt eigar av. 

Vår første taxisjåfør tende seg gjerne ein røyk 

medan han snudde seg bak og såg på passasjerane 

sine i baksetet samtidig som han held 

ei toppfart på 160 kilometer i timen på tidvis 

elendige vegar. Ein vert kanskje litt uroleg då. 

Særleg i eit stummande mørke som gjer at 

ein ser både folk og fe som ferdast på vegane 

først etter at ein har passert dei, og når ein i 

Kirgisistan ikkje kan bruke bilbelte viss ikkje 

ein har eit sterkt ønskje om å fornærme sjåføren. 

Heller ikkje det å krysse gatene til fots 

skal vere enkelt eller trygt, særleg ikkje i Bisjkeks 

fleirfilsvegar utan filinndeling. Når det i 

tillegg kan rusle ein mann med tre sauer gatelangs 

i millionbyen byrjar ein å undrast over 

korleis dei får det til i lengda. 

Manas og sonesons bedrifter 

Kirgisarane legg stor vekt på at forfedrane 

deira var nomadar. I dag er mange kirgisarar 

nomadar i sommartida, og dei flyttar då rundt 

med dyra sine. Telta er vanlegvis om lag ti til 

tolv meter i diameter, og er i kvite og gråe 

fargenyansar. Bozu, det kirgisiske namnet på 

desse telta, tyder grått hus. Gjennom Stalins 

kollektivisering på 1930-talet blei stort sett 

alle kirgisarar tilknytte eit kollektiv- eller 

statsbruk, trass i sterk motstand frå nomadane 

si side. Sovjetmaktene ønskte slik å få kontroll 

over den delvis ukontrollerbare nomadiske 

befolkninga. Under nasjonsbygginga i dei 

seinare åra har nomadekulturen blitt brukt 

som ein identitetsmarkør for kirgisarane, 

der dei finn ei historie og ein identitet som 

skil dei frå dei mange andre folkegruppene 

i området, og som representerer fridom og 

sjølvstende. 

Ein annan viktig del av nasjons- og 

9

identitetsbygginga er helten Manas. Eposet 

om krigaren Manas har blitt munnleg 

overlevert heilt til det blei nedskrive på 

midten av 1800-talet, og det er heile tjue 

gonger lenger enn Odysséen. Det fortel om 

kirgisar-folkets framvekst gjennom bedriftene 

til krigarhelten Manas, hans son og soneson. 

Mange meiner denne episke tradisjonen er 

høgdepunktet på forteljarkulturen i Sentral- 

Asia, og interessa for Manas er stigande. 

Utanfor byen Talas fins det no eit stort anlegg 

der Manas skal ha vorte gravlagd. Anlegget 

rommar mellom anna ein stor park med 

digre statuar av Manas og hans hjelparar og 

eit museum med måleri frå eposets forteljing 

og mange fascinerande gjenstandar som 

skal ha tilhøyrd Manas. Like ved museet er 

det eit lite fjell med ei fabelaktig utsikt. Etter 

ein behageleg rusletur er du på høgd nesten 

tilsvarande med Galdhøpiggen, på eit fjell 

som er heilagt for tilhengjarar av sjamanisme 

og for muslimar. Der sat Manas og speida 

etter fiendar for mange hundre år sidan. 

Muslimsk kulturimperialisme 

Rundt det førre tusenårsskiftet blei islam 

introdusert i Sentral-Asia, og religionen fekk 

eit visst fotfeste i byane medan den øvre 

befolkninga har hatt ei relativt laus tilknyting 

til trua. Før 1980-talet var det ikkje så mange 

moskear i Kirgisistan, men no er sterke krefter 

i sving for å styrke islam i heile regionen. Med 

midlar frå Tyrkia, Saudi-Arabia og Iran blir 

det bygd mange moskear og lærestadar for 

Koranstudiar. Med genserar som sjal fekk me 

høve til å vitje den store moskeen i Naryn, 

takka vere ein gjestfri imam. Moskeen var 

ferdigstilt i 1993 finansiert av saudiarabiske 

pengar. 

Kirgisistans fjell isolerer nord og sør i 

landet frå kvarandre, særleg vinterstid. 

Dei geografisk isolerte provinsane Osh og 

Djalalabad er meir muslimske enn i nord, 

der ein er meir influert av Russland og av 

industrialisering. Kvinna si stilling er friare 

i nord, og det er i det heile store kulturelle 

skilnader mellom nord og sør. Dette er noko 

mange kirgisarar meiner er ein viktig årsak til 

indre ustabilitet. 

Fjellfolket 

I dette høgtliggande landet i Sentral-Asia 

drikk ein mykje te. Visstnok er sør-kirgisarane 

nøye med å sjå den dei gir ein bolle 

te til i auga, noko folket i nord ikkje tek så 

tungt. Ein drikk te når ein sit saman på tusjtukar 

– tjukke, mjuke tepper med patchworkmønster 

som ein rullar ut på golvet – eller sit 

rundt eit bord, når ein et frukost, kvelds eller 

varm middag. Og når du har drukke opp din 

sjette kopp te, tek nokon drikkebollen din og 

sender den til henne (eller i nokre tilfelle han) 

som har ansvaret for å skjenke te slik at du får 

din sjuande kopp full tilbake. Skjønt, det vert 

ikkje skjenka heilt fullt, for dersom det skjer 

er det eit uttrykk for at vertskapet ønskjer at 

du skal gå. 

I det kirgisiske hushald er det skikk at den 

yngste sonen blir buande heime og passar hus 

og foreldre. Difor må hans kone flytte inn til 

sine svigerforeldre for resten av deira liv, og 

det vil vere hennar oppgåve å lage og skjenke 

te ved kvart einaste måltid i lange tider framover. 

Dersom ein vert invitert heim til ein kirgisisk 

familie, og det blir ein kanskje, vil bordet 

mest sannsynleg bugne av masse deilig mat. 

Sjølv om dei er dårleg stilte, og det er dei 

gjerne, vil dei by deg på det beste dei har 

og heller ete mindre bra mat sjølv resten av 

veka. Kirgisarane er eit utprega gjestfritt folk 

med eit strålande humør, og ei openheit og 

eit frimod uhørt i eit visst langstrekt land 

mot nord. Leitar du etter like gode og varme 

menneske skal du leite lenge. Som kirgisarane 

vil dei uansett aldri vere, med sine faste 

handtrykk, si sjarmerande fnising, sitt imponerande 

samhald og sine smil som varmar 

ein individualistisk europear langt inn i hjarterota. 

Kirgisistans natur består for det meste av stepper og flotte fjell

KOMMENTAR: 

analyze this! 

Om å ha for lite å gjøre. 

tekst: Dorte Dahl Grønnevet 

Dorte.gronnevet@student.uib.no 

ill: Lene Merethe Stien 

Jeg kunne ha spurt noen om dette, men jeg 

vil egentlig ikke vite det. Det er som regel 

mer morsomt å fundere enn å få logiske 

forklaringer lagt i fanget. Som hvorfor det i 

Krakow er praktisk talt umulig å få linjerte 

kladdebøker, mens det flommer over av 

ruter. Vi har gått i bokhandel etter bokhandel, 

papirsjappe etter papirsjappe. Vi har liret 

ut av oss polske gloser, gestikulert og vært 

entusiastiske. De har gitt oss en liten linjert 

bok med en glanset hest utenpå. Men vent 

litt, sier de og smiler lurt. Vi tripper foran 

disken. Og som en kanin ut av en hatt drar 

de opp den samme glinsende hesteboken. 

Denne gang i ruter. 

Jeg vet ikke hvorfor polske studenter og 

elever tilsynelatende foretrekker å skrive 

notater på rutet papir. Har ikke peiling. Ingen 

anelse. Det er mye jeg ikke vet. Som hvorfor 

telefondamen alltid ber oss vente 4 minutter 

når vi bestiller drosje. Prosz, cztery minut… 

Hvorfor de fleste polske gulv er av parkett lagt 

på en spesiell måte. Til og med dansegulvene 

er slik. Og hvorfor er det bare sukkerskåler og 

ikke sukkerbiter på kafeene? 

Jeg spurte faktisk professoren min. 

Første forelesning i et nytt fag om polsk 

populærkultur var over. Vi hadde diskutert 

fancy begreper og prøvd å definere oss selv 

og vår tilværelse gjennom bilder vi knapt nok 

forstod selv. Professoren min ristet på hodet 

og smilte: 

«You so desperately want to analyze this...», 

lo han. 

Det var bare et spørsmål. Alle lurer på det, sa 

jeg, vi har snakket om det lenge. Min trivelige 

professor var enig i at det var et interessant 

tema, og han fortalte at det var omvendt med 

kladdebøkene i USA. 

«It’s all about lines», sa han. 

Jeg fikk en kort forklaring, og følte meg like 

klok som da jeg spurte en gammel tante fra 

Sunnmøre om hvor Lystad var, og fikk til svar 

at Lystad selvfølgelig lå på Lystad. Naturligvis. 

Hvor skulle det ellers ligge? 

Kanskje er det noe med spørsmålene 

våre. Kanskje har vi hatt ferie for lenge. 

Oktober er snart over, og vi har ennå ikke 

begynt semesteret «på ordentlig». Vi er 

vitebegjærlige, som min gamle norsklærer 

ville ha sagt det. Det kommer bare til uttrykk 

på en merkelig måte. Det er egentlig ikke så 

viktig å vite historien bak de polske gulvene. 

11 

Eller fire minutters ventetid. Hvorfor skal vi 

i Norge egentlig vente fem minutter og ikke 

fire som i Polen? Ingen spør om det. Kanskje 

like greit. De har sikkert bedre ting å gjøre. 

Det har vi også. Nu jävlar. Jeg prøver å lese 

polsk historie, men har tenkt mest på nålefilt. 

En type vegg-til-vegg-teppe som sikkert 

stammer fra 70-tallet, og som ligger med 

superlim rundt omkring i mer eller mindre 

slitne offentlige bygg. Kanskje i en brun 

utgave. Hjemme i gata hadde alle grønn 

før. Den var en ru sak, tennissokkene med 

to striper oppe hang nesten fast i gulvet, og 

klarte du å søle ble flekken værende for evig 

og alltid. Som nålefilten selv, gikk ingenting 

vekk uten rå makt. Det virker ikke som om 

de har så mye nålefilt i Polen. 

Jeg vurderer å skrive en e-post hjem for å 

fortelle at jeg tenker på nålefilt, men legger 

det på is. Min mor sier de har stengt hytta 

for vinteren og fylt fryseren med sopp. Vi 

gleder oss til å fylle våre glansede hestebøker 

med notater og bytte ut nålefilt med polske 

konger. Det blir stas. I mellomtiden danser 

vi rundt omkring på polske parkettgulv og 

drikker kaffe latte med sukker fra sukkerskål. 

Det er et fint liv. Og solen går sin gang. 

Dorte Dahl Grønnevet er utvekslingstudent i 

Krakow.

TEMA: STØY 

foto: Matz Lande

foto: Nina Knag 


13

HISTORIE: 

krigsforbryterne 

I disse dager er det 60 år siden starten på Nürnbergprosessen. 

tekst: Henrik Bjørge Pedersen 

henki22@hotmail.com 

14

20. november er det 60 år siden det som av 

mange er ansett for å være tidenes rettssak, 

det juridiske oppgjøret etter 2.verdenskrig, 

startet. Anklagerne var representanter for 

de fire seierherrene; USA, Storbritannia, 

Sovjetunionen og Frankrike. På tiltalebenken 

i rettsbygningen i Nürnberg satt 21 

medlemmer av toppledelsen i det nazistiske 

partiapparatet og de tyske væpnede styrkene. 

Deriblant Hermann Göring, Albert Speer, 

Rudolf Hess, utenriksminister Joachim von 

Ribbentropp og Wilhelm Keitel, sjefen for 

den tyske overkommandoen. 

Bakgrunn for prosessen 

I 1944, da det ble tydelig at de allierte kom til 

å gå seirende ut av krigen, ba USAs president, 

Franklin D. Roosevelt det amerikanske 

forsvarsdepartementet om å utarbeide 

en plan for hva som skulle skje med tyske 

krigsforbrytere etter krigen. Det ble raskt 

klart at den amerikanske regjeringen var 

splittet i dette spørsmålet. En fraksjon, med 

finansminister Henry Morgenthau i spissen, 

gikk inn for summarisk henrettelse av de 

nazistiske lederne og at tyske krigsfanger 

skulle brukes til å gjenoppbygge Europa. 

Morgenthau gikk også inn for at Tysklands 

industri skulle ødelegges og at landet skulle 

gjøres om til et svakt, jordbruksbasert 

område. Denne planen ble støttet av Churchill 

og Stalin, selv om sistnevnte gikk inn for at 

det skulle holdes en symbolsk rettssak før 

henrettelsene. 

Roosevelt gikk derimot inn for den planen 

som forsvarsdepartementet la frem. Denne 

planen gikk i hovedsak ut på at de nazistiske 

lederne og tyske krigsforbrytere skulle 

straffeforfølges i retten. 

Dette fikk Roosevelt gjennomslag for da 

han møtte Churchill og Stalin på Yalta i februar 

1945. Med dette som utgangspunkt møttes 

lederne for de fire allierte anklagergruppene 

i London sommeren 1945 for å planlegge den 

kommende rettssaken. 

Forberedelser 

Forhandlingene i London ble vanskelige, 

både på grunn av politiske motsetninger og 

av praktiske årsaker. For det første hadde de 

fire anklagerlandene forskjellige juridiske 

systemer og rettspraksis. Dernest var det 

store diskusjoner om hvem som skulle lede 

retten. Til slutt gikk amerikanerne med 

på at dette vervet skulle tilfalle den britiske 

dommeren Sir Geoffrey Lawrence. 

De politiske forskjellene partene i mellom, 

spesielt mellom Sovjetunionen og de tre 

andre landene, bød også på problemer. Til 

slutt kom partene frem til en rettsmodell 

der hvert av de fire landene skulle ha en 

dommer og en reservedommer hver. Det var 

dommerne og ikke en jury som skulle avgjøre 

skyldspørsmålet. Det ble også bestemt at det 

ikke ville være et gyldig forsvarsargument 

å hevde at man handlet etter ordre eller å 

henvise til forbrytelser begått av de allierte. 

Et stort praktisk problem var spørsmålet 

om hvor rettssaken skulle avholdes. Etter 

at man hadde blitt enig om at den skulle 

avholdes i Tyskland, ble utfordringen å finne 

en by som fortsatt var i god nok stand til å 

kunne huse en så stor rettssak. Sovjet ville 

at saken skulle gå i Berlin, men valget falt 

på Nürnberg i Bayern. Til tross for enorme 

ødeleggelser – 91% av byen lå i ruiner – var 

fortsatt rettsbygningen intakt. Symboleffekten 

ved å velge Nürnberg var også slående: Noen 

av de største nazistiske partimønstringene 

på 30-tallet ble avholdt der, og byen var 

også åsted for proklamasjonen av de meget 

antisemittiske Nürnberglovene. 

De tiltalte og tiltalepunktene 

De 21 tiltalte var plukket ut fra de fleste 

viktige administrasjonsområdene i den tyske 

staten og de tyske væpnede styrkene. I tillegg 

til tidligere nevnte Göring, Hess, Speer, 

Ribbentropp og Keitel sto blant annet Ernst 

Kaltenbrunner, sjef for RSHA, organisasjonen 

som hadde ansvaret for gjennomføringen 

av jødeutryddelsen, tiltalt. Andre var sjefen 

for Hitlerjugend, Baldur von Schirach, og 

generalguvernøren i det tyskokkuperte 

Polen, Hans Frank – også kjent under det 

lite hyggelige kallenavnet «Jødeslakteren 

fra Krakow». Innenriksminister Wilhelm 

Frick og Hitlers arvtager Admiral Karl 

Dönitz befant seg også på tiltalebenken 

sammen med representanter fra andre 

institusjoner som finansdepartementet, 

propagandadepartementet, marinen og det 

tyske bankvesenet. 

Alle de 21 var under tiltale for minst to av 

fire punkter: 

Punkt 1 - Konspirasjon for å planlegge aggressiv 

krigføring: Anklagene her gikk ut på at 

de tiltalte hadde planlagt de kriminelle 

handlingene som kom til å bli begått de neste 

årene. 

Punkt 2 - Aggressiv krigføring: De tiltalte sto 

her anklaget for å ha planlagt, forberedt 

og gjennomført uprovoserte angrep på en 

rekke selvstendige land. Disse angrepene, 

og de påfølgende okkupasjonene, stred mot 

internasjonale traktater og forsikringer. 

Punkt 3 - Krigsforbrytelser: Tiltalen her tok for 

seg brudd på internasjonale konvensjoner 

som omhandler regler for krig. De tiltalte var, 

blant annet, anklaget for å være ansvarlig for 

drap på krigsfanger, bombetokter rettet mot 

Rudolf Hess (1894-1987) var Hitlers privatsekretær 

og en av hans næreste samarbeidspartnere. Han ble 

dømt til livsvarig fengsel av Nürnberg-domstolen. 

sivilbefolkning og for bruk av krigsfanger i 

slavearbeid. 

Punkt 4 - Lovbrudd begått mot menneskeheten: 

Her var de tiltalte anklaget for hendelsene i 

konsentrasjonsleirene og for drapsbølgene på 

sivile, spesielt på Østfronten. 

Saken starter 

20. november 1945 markerte åpningsdagen 

for en av de mest omfattende rettsakene i 

verdenshistorien. I månedene før hadde over 

tusen personer jobbet med å få oversikt over 

det enorme antallet vitner, dokumenter og 

andre bevisgjenstander som påtalemakten 

planla å legge frem i løpet av saken. Hele 

den første dagen gikk med til å lese opp de 

omfattende tiltalene mot de 22 personene som 

hadde tatt plass i tiltaleboksen, under streng 

bevoktning av amerikansk militærpoliti. 

De påfølgende månedene la aktoratet 

frem den enorme mengden bevismateriale 

de var i besittelse av. Da man kom til 

vitneforklaringene og bevisbehandlingene 

fra konsentrasjonsleirene kunne man ofte 

høre høylydt gråt fra tilhørergalleriet. 

Sjokkert fulgte retten med på vitneutsagn, 

film og bilder om de forferdelige hendelsene 

i Auschwitz, Treblinka, Sachsenhausen 

og andre steder. Da aktoratet avsluttet sin 

bevisfremlegging i mars 1946 var det ingen 

tvil om at det nazistiske regimet hadde begått 

ubeskrivelige og uhyrlige handlinger. Det ble 

nå opp til de forskjellige tiltalte å prøve å 

bevise sin uskyld. Ettersom bevismaterialet 

til aktoratet var såpass slående og levnet 

liten tvil om at det var blitt begått kriminelle 

handlinger, bestod hovedargumentet til 

15

mange av de tiltalte av at de hadde handlet 

etter ordre. Men som nevnt hadde retten på 

forhånd fastslått at dette ikke skulle regnes 

som et gyldig forsvarsargument. Argumenter 

som at man ikke hadde kjent til hva som 

hadde hendt ble også i de fleste tilfellene 

kraftig motbevist av aktoratet. 

Det var knyttet mye spenning til Herman 

Görings vitneforklaring. I løpet av fire dager 

foregikk det en intens ordkrig mellom ham 

og den amerikanske sjefsanklageren, Robert 

Jackson, og Göring klarte i stor grad å parere 

amerikanerens angrep. Ikke før på den tredje 

dagen, da Jackson la frem dokumenter, signert 

av Göring, som fratok jøder økonomiske og 

sivile rettigheter fikk aktoratet overtaket. 

Den tidligere riksmarskalken kunne ikke 

gjøre stort mer enn å innrømme at han hadde 

vært til stede da innholdet i dokumentene var 

blitt vedtatt og at det var hans underskrift på 

dem. Til tross for at det var stor enighet blant 

observatører om at bevisene mot Göring var 

overveldende, mente mange at han hadde 

fremstått med myndighet og ikke hadde latt 

seg overkjøre av aktoratet. 

I motsetning til Göring fremsto de fleste 

andre av de tiltalte lavmælt og uten mye 

kampvilje. Noen få, deriblant Hans Frank, 

som innrømmet å være medansvarlig for 

utryddelsen av jøder, og Albert Speer fremsto 

som angrende syndere. Noen av de tiltalte bar 

også etterhvert tydelig preg av det psykiske 

presset de var under. Rudolf Hess er et av de 

beste eksemplene her. I tillegg til den mentale 

påkjenningen det var å sitte på tiltalebenken 

var han tidligere blitt diagnostisert som 

paranoid og som hysteriker. Da han ble bedt 

om å erklære seg «skyldig» eller «ikke skyldig» 

svarte han bare med et lavmælt men bestemt: 

«Nein!». 

Nürnbergintervjuene 

Den amerikanske militærpsykiateren Leon 

Goldensohn hadde samtaler med de tiltalte 

under mesteparten av perioden rettssaken 

pågikk, og i hans bok Nürnbergintervjuene 

gjengis mye av innholdet i disse samtalene. 

Noe av det mest interessante som kom frem 

gjennom disse intervjuene er de tiltaltes 

begrunnelser for de forbrytelsene som ble 

begått og fremstillingen av sin egen rolle i 

disse. Selv om de tiltalte risikerte dødsstraff 

var mange av dem forbløffende ærlige i sine 

samtaler med Goldensohn, enkelte ganger 

innrømmet noen av dem også å ha begått 

fryktelige handlinger, selv om de som oftest 

forsøkte å velte skylden og ansvaret over på 

andre. 

Et annet slående moment er de tiltaltes 

bakgrunn. Man skulle kanskje tro at de 

tiltalte i en sak som dette skulle være 

Hermann Göring (1893-1946) var blant annet leder for 

Luftwaffe og grunnlegger av Gestapo. Han ble dømt til 

døden ved henging, men før henrettelsen skulle finne 

sted tok han livet sitt med en cyanid-pille. 

iskalde sosiopater blottet for all form for 

medmenneskelighet og med liten intelligens. 

Dette stemmer absolutt ikke for de tiltalte i 

Nürnbergprosessen. 20 av de 21 tiltalte hadde 

IQ over gjennomsnittet. Sju hadde IQ over 

130 og to av dem over 140. Mange av dem 

hadde god utdannelse eller hadde skaffet 

seg en høy faglig kompetanse. De tiltalte 

fremstår i Goldensohns bok som selvstendige 

og sterke personligheter, noe som kanskje 

strider mot den allmenne oppfatningen av 

hvordan de viktigste medarbeiderne til en 

diktator er. På mange andre områder var de 

tiltalte forbløffende «normale». De var gode 

familiemenn og fedre, hadde godt forhold til 

sine foreldre og søsken og viste de samme 

følelsene man ville forventet å finne hos 

enhver person som sitter fengslet og savner 

kontakt med familie og venner. 

Domfellelsen 

I slutten av august 1946 fikk de tiltalte komme 

med sine egne avslutningsinnlegg, med 

Hermann Göring som første mann ut. Han 

proklamerte at hele rettssaken ikke hadde 

vært noe annet enn en maktdemonstrasjon 

fra seierherrene og at ønsket om rettferdighet 

ikke hadde noen ting med saken å gjøre. 

Noen av de tiltalte uttrykte anger og ba om 

forlatelse for sine handlinger. Albert Speer 

kom med en advarsel om de farene verden 

nå sto overfor og uttrykte håp om at den 

rettsprosessen man nå hadde vært gjennom 

skulle bidra til at man ville unngå krig i 

16 

fremtiden. 

Det merkeligste innlegget, etter de flestes 

mening, kom fra Rudolf Hess. Han fremsto 

fjern og utilpass og avsluttet sitt innlegg med 

å proklamere at «han var glad for å ha jobbet 

for Tysklands største sønn noensinne». 

1. oktober 1946 var rettsbyggningen i 

Nürnberg fylt og stillheten senket seg da 

Sir Geoffrey Lawrence gjorde seg klar til 

å lese opp rettens avgjørelse. 18 av de 21 

tiltalte ble funnet skyldig helt eller delvis 

etter tiltalen. De tre siste ble frikjent. Retten 

delte så ut 11 dødsdommer som skulle 

fullbyrdes ved henging, deriblant Göring, 

Keitel og Kaltenbrunner. Videre ble det 

delt ut tre livstidsdommer, blant annet til 

Hess, to fengselsdommer på 20 år, Speer 

og von Schirach, og to fengselsdommer på 

henholdsvis 10 og 15 år. 

Dødsstraffene ble for 10 av de 11 dømte 

fullbyrdet 16.oktober. Hermann Göring tok 

sitt eget liv få timer før han skulle henrettes 

ved hjelp av en cyanidpille han hadde smuglet 

inn på cellen sin. Han etterlot seg et brev der 

han skrev at han ikke hadde hatt noe i mot 

å bli skutt, men at han for det tyske folkets 

skyld ikke kunne gå med på at Tysklands 

riksmarskalk skulle nedverdiges ved å bli 

hengt. 

En omstridt prosess 

Nürnbergprosessen har vært omstridt 

både mens den pågikk og i ettertid. De to 

første tiltalepunktene var omstridt allerede 

underveis i saken. Tiltalepunktene hadde 

liten eller ingen forankring i internasjonal 

rett. Fenomenet «konspirasjon» var det heller 

ingen tradisjon for i europeisk rettspraksis. 

Selv om det ikke var noen tvil om at Tyskland 

hadde gått til uprovoserte angrep innebar 

også det andre tiltalepunktet problemer for 

aktoratet. Man mente at nazistene hadde 

brutt diverse internasjonale avtaler ved å gå 

til krig, men ingen av disse avtalene inneholdt 

noen definisjon av begrepet «aggressiv 

krigføring», ei heller noen bestemmelser 

for hva straffen for slik krigføring skulle 

være. Det var i tillegg et problem for rettens 

troverdighet at Sovjetunionen hadde begått 

mange av de samme handlingene uten at 

noen sovjetere sto tiltalt. Det er derfor blitt 

hevdet at det muligens ville vært bedre å 

utelate de to første tiltalepunktene og heller 

ha rettet all fokus på krigsforbrytelser og 

forbrytelser mot menneskeheten. 

De tiltaltes rettigheter under rettssaken er 

også blitt mye diskutert. I charteret for den 

internasjonale domstolen, som ble utarbeidet 

sommeren 1945 av de fire anklagermaktene, 

går det frem at den avgjørelsen retten kom 

frem til skulle være endelig, og at de dømte

dermed ikke skulle ha noen mulighet til 

å anke. Den eneste appellmuligheten de 

dømte ble gitt var at de kunne be den allierte 

okkupasjonsmakten i Tyskland om å omgjøre 

straffeutmålingen. Videre ble de nektet å lese 

aviser mens rettssaken pågikk, og posten 

deres, inkludert brev fra familiemedlemmer, 

ble sensurert. Ledelsen for fengselet hadde 

også rekruttert en del tysktalende vakter for å 

kunne spionere på de tiltalte i deres forsøk på 

å legge opp en felles strategi mot aktoratet. 

Noen av domfellelsene har også blitt 

gjenstand for debatt. Det er blitt påpekt at 

Rudolf Hess antageligvis ikke var i mental 

stand til verken å bli stilt for retten, langt 

mindre å sone en lang fengselstraff. Hess 

ble sittende i Spandaufengselet i Berlin 

til han døde i 1987. Da hadde han vært 

fengselets eneste innsatte siden 1966. De 

tre frikjenningene fikk også en meget delt 

mottagelse, spesielt fra sovjetunionen. 

Mannen som lurte retten? 

Uansett er den domfellelsen som har skapt 

mest debatt, og som fortsatt gjør det, 

dommen på 20 års fengsel som ble gitt til 

Albert Speer. Arkitekten Albert Speer ble 

medlem av nazipartiet i 1931, og etter at Hitler 

kom til makten ble han Førerens personlige 

arkitekt og en av hans mest betrodde 

medarbeidere. I 1942 overtok Speer stillingen 

som rustningsminister og ble dermed øverste 

leder for den tyske krigsindustrien. Denne 

industrien benyttet seg i meget stor grad av 

slavearbeidere fra konsentrasjonsleirene og 

det kan ikke være mye tvil om at den øverste 

lederen for dette må ha vært klar over hvor 

arbeidskraften ble hentet fra. Under Speers 

ledelse nådde krigsindustrien sitt toppunkt 

i 1944 og en del eksperter på området har 

hevdet at Speers innsats bidro til å forlenge 

krigen med to år. 

I Nürnberg hevdet Speer at han ikke visste 

noe om de grusomhetene som fant sted i 

forbindelse med krigsindustrien. Han hevdet 

også at han hadde planlagt å drepe Hitler 

og han la vekt på at han hadde latt være å 

gjennomføre den systematiske ødeleggelsen 

av Tysklands infrastruktur som Hitler 

beordret ham til mot slutten av krigen. At 

Speer unnslapp dødsdommen er av mange 

ansett som et resultat av at han klarte å lure 

retten i Nürnberg. Etter at han slapp ut av 

fengselet i 1966 påtok han seg rollen som 

syndebukk for nazistenes handlinger og 

fremstilte seg selv som en person som burde 

ha visst, men ikke visste hva som foregikk. 

Han ga ut memoarene sine i 1969 og tjente 

seg rik på disse. Albert Speer døde i 1981. 

Fortsettelsen 

Nürnbergprosessen fortsatte i over to år etter 

at den første rettssaken var over. I løpet av 

elleve rettssaker ble det tatt et juridisk oppgjør 

med blant annet de ansvarlige for nazistenes 

medisinske forsøk på mennesker. Videre 

sto ledere for en del statlige organisasjoner, 

militære ledere, dommere og en del 

industrieiere på tiltalebenken. 

Hva oppnådde man så med prosessen? 

Nürnbergprosessen satte en standard for 

kommende krigsforbrytersaker og mange av 

prinsippene som ble lagt opp for denne typen 

saker er fortsatt i bruk den dag i dag. Til tross 

for at prosessen var, og er, omstridt, bidro 

den sterkt til å dokumentere de nazistiske 

grusomhetene; selv 60 år etter sjokkerer 

bevismaterialet som ble lagt frem. I en tid 

da enkelte sår tvil om Holocaust virkelig har 

funnet sted, er rettsprosessen i Nürnberg, 

og bevismaterialet derfra et viktig middel 

for å motsi disse påstandene. I så måte 

kan erfaringene fra Nürnberg være med å 

yte de mange millioner menneskene som 

døde under 2.verdenskrig en viss form for 

rettferdighet. 

Albert Speer (1905-1981) var Hitlers personlige arkitekt 

og leder for den tyske krigsindustrien fra 1942. Han ble 

dømt til 20 års fengsel i en omstridt dom. 

Kilder: 

Linder, Douglas O.: A Trial Account,2000 

http/www.law.umkc.edu/faculty/ftrials/ 

nuremberg.html 

Goldensohn, Leon: N. Nürnbergintervjuene, 

2004 

17

likte du 

filmen? 

- eller kom anslaget litt vel sent? 

i følge Syd Fields modell. 

For vel 100 år siden framsto filmen som 

en ny kunstart. Like fullt tok den opp i seg 

elementer fra 1800-tallets fortellerkunst. Å 

analysere en film er ikke så veldig mystisk. 

Jeg kjenner igjen mange av elementene fra 

novelleanalysen i skoledagene: Antagonist, 

protagonist, konflikt, avtoning, tema, 

undertema. 

En helg hvert semester arrangerer Bergen 

Filmklubb «grunnkurs i filmanalyse». Kurset 

ledes av daglig leder ved Cinemateket 

USF siden 2000, Ole Petter Bakken. Siden 

oppstarten av kurset våren 1999, har det vært 

arrangert 14 ganger. Analysekurset er utviklet 

i samarbeid med Norsk Filmklubbforbund og 

er godkjent av Folkeuniversitetet. Som trofast 

medlem av filmklubben i mange år, fikk jeg 

lyst til å kikke nærmere på dette kurset. 

Pulverkaffe og Woody Allen 

Ca. 20 stykker har møtt opp i kinosalen 

på USF tidlig en lørdag morgen i oktober. 

Flertallet er nok jenter på rundt 22, men 

her er også gutter som ser ut som de er 18, 

og menn og kvinner på over 40. Folk har 

satt seg litt spredt utover i salen – på den 

norske måten. I et hjørne foran i salen står 

to vannkokere og rikelig med pulverkaffe og 

te. Melk er også satt fram. Ikke dårlig. Det 

eneste som mangler er suketter. Det må jeg 

huske å ta med i morgen. Før den tid må jeg 

snike med meg noen fra kafé Kippers. 

Bakken åpner med et klipp fra Annie Hall. 

Og jeg blir umiddelbart mer enn positivt 

innstilt til kurset. Dessuten må kinosalen på 

USF være noe av det koseligste som finnes. Å 

henge der en hel helg, det er ikke annet enn 

flott. Sitte i kafé Kippers i pausene. Kan det 

bli bedre? Ja, det blir bedre. For kurset er bra, 

menneskene er hyggelige og flere av klippene 

er hentet fra Woody Allens filmer. 

tekst og foto: Helene Lindqvist 


Et kurs for alle 

Filmanalyse grunnkurs krever få 

forkunnskaper, og målgruppen er medlemmer 

av Filmklubben i Bergen. Det introduserer 

og gjennomgår grunnleggende begreper 

knyttet til filmens fortellende elementer og 

dramaturgi, samt hvordan disse begrepene 

kan benyttes i analyse av konkrete eksempler. 

Kurset består av foredrag og visninger av 

videoklipp. Meningen er at vi skal lære oss 

å se film mer bevisst. Kurset går over to 

dager, hvor dag en fokuserer på sentrale 

dramaturgiske begreper, og dag to på filmens 

fortellerelementer. 

Dette kurset tar for seg klassisk dramaturgi, 

etter den såkalte Hollywoodmodellen. Men 

Bakken forklarer at man selvsagt ikke må 

avvise filmer som ikke følger denne modellen. 

Det viktigste er at en film bygger opp sitt eget 

univers. Den må være troverdig, uten at den 

trenger å være realistisk. 

Double Indemnity 

Mye av første dagen går med til å få en innføring 

i svensken Ola Olsson og amerikaneren Syd 

Fields modeller for filmanalyse. Vi går også 

igjennom hovedreglene i filmdramaturgi, 

og de grunnleggende elementene i en 

filmfortelling. Dagen avsluttes ved å se Billy 

Wilders Double Indemnity. Til den har vi 

fått utdelt et øvelsesark. Vi skal blant annet 

finne de omtrentlige overgangene etter Ola 

Olssons modell, og lokalisere vendepunktene 

Hovne filmfolk? 

Folkelig som jeg er, lurte jeg på om man 

virkelig trenger å gå kurs for å kunne se film 

på en «ordentlig» måte. Og Ole Petter Bakken 

tok seg tid til å svare på noen spørsmål: 

- Mener du at man får bedre utbytte av en film 

dersom man kjenner til analysemodeller og er 

bevisst på teknikker som er brukt for eksempel i 

lyd/musikk og slikt? 

- Ja. Helt klart. Bedre filmforståelse øker 

filmopplevelsen, og det uten å ødelegge 

den. En vakker, rørende eller trist historie 

kan berøre oss emosjonelt – og man kan 

sikkert påstå at det i seg selv er nok. Likevel: 

fascinerer filmen oss i tillegg intellektuelt, er 

det jo bare en solid bonus. For at filmen skal 

kunne utfordre oss intellektuelt, må vi ha en 

grunnleggende kunnskapsbase å forankre 

den i. Dessuten -– for at flere skal kunne 

«snakke samme språk» i en intellektuell 

debatt rundt en film, er det behov for felles 

analysemodeller og en innsikt i filmens 

forteller-elementer. 

- Hva synes du om det å bare suge inn 

opplevelsen en film gir? Uten å gruble over den? 

- Jeg har ikke noe prinsipielt standpunkt 

mot det å se hjernedød film. Det finnes så 

mange filmer som er så elendige både i form 

og innhold at eneste måte å stå ut med dem 

på er å ignorere all elendigheten. Generelt 

sett så er det umulig å stenge hodet ute i 

møte med ethvert kunstnerisk uttrykk. Ens 

erfaring og kunnskap vil jo alltid blande seg 

inn i oppgaven «å suge inn opplevelsen». 

- Men hvorfor kaste bort livet med å se 

dårlig film? Det finnes utrolig mange filmer 

uten dyp mening som er vellaget teknisk 

sett, og som man kan kose seg med uten å 

«gruble» over dem. Notting Hill for eksempel, 

er en deilig, ufarlig romantisk komedie totalt 

blottet for intellektuelle utfordringer. Samtidig 

er den meget vellaget teknisk sett. Historiens 

fremdrift er perfekt, og karaktergalleriet er 

rett og slett strålende. Men å gruble over den 

etter å ha sett den? Nei nei nei... 

- Er det noe som ikke er med i kurset som du 

mener burde vært med? 

- Helhetlig lesning av en film burde nok ha 

vært der, men det alene ville tatt en god dag 

– sannsynligvis lenger. En del deltagere har 

etterlyst mer historie, men det ville blitt et 

18

helt annet kurs. Forøvrig sysler jeg litt med et 

filmhistoriekurs. Problemet er at om det skal 

være komplett nok, altså om det også skal 

vises eksempler, så vil det ta tre-fire dager. 

«Overraskende bra kurs» 

Anna Habbestad (30) og Kristian Gjerding 

(30) er to av deltakerne på analysekurset. 

Anna studerer psykologi, mens Kristian er 

geolog. Grunnene deres for å være på kurset 

er nok typiske for de fleste deltakerne. Begge 

har en generell interesse for film, og et ønske 

om å lære mer om analysebegreper og annet 

verktøy som kan være nyttig når man ser 

film. 

- Jeg har sett mange av filmene klippene 

er hentet fra, og liker det at Bakken fører en 

toveisdialog, sier Kristian. Og legger til at 

han synes kurset holder et greit nivå, og at 

Bakken er god til å lage klare knagger til å 

henge ting på: altså at han illustrerer begreper 

og teknikker med velkjente scener. 

- Overraskende bra kurs, skyter Anna inn, 

og legger til at hun ikke kommer til å se filmer 

på samme måte etter dette kurset. 

- Jeg vil garantert være mer oppmerksom. 

Det er spennende å tenke på alle de bevisste 

valgene som regissøren har tatt som man 

vanligvis ikke tenker over. 

- Tror dere det kommer til å ødelegge den 

spontane filmopplevelsen ? 

- Nei. Kristian svarer uten å nøle. 

- Men jeg vil nok som Anna også få et 

nytt syn på enkelte filmer. For eksempel så 

jeg Aliens igjen i går kveld, fordi filmen på 

kurset ble presentert som svært politisk – noe 

jeg selv ikke tenkte over da jeg så den første 

gangen. 

Begge to vil anbefale kurset videre til andre 

medlemmer av filmklubben. Det mener det 

gir en fin åpning inn til filmenes verden.

TEMA: STØY 

foto: Bjarne Oppedal

KOMMENTAR: 

lei av å 

bli lurt 

Livet med Rasmus’ døde 

fisker og kreative løsninger. 

tekst: Ida G. Slettevoll 

Ida.slettevoll@student.uib.no 

ill: Johanne Rotten 

Mitt første minne fra min første leilighet i 

Bergen. Jeg befinner meg i vaskerommet i 

kjelleren. Støvdottene ligger som høyballer 

rundt beina mine, og jeg er blå på fingrene. 

Lukten av mugg, råte og kjeller. Det spiller 

ingen rolle. Jeg trenger rene klær. Huseieren 

vår er av den oppfinnsomme typen. Han 

har innført et system med myntautomat 

på vaskemaskinene, så vi skal slippe 

ekstrautgifter i ettertid. Ren logikk. Jeg må 

bare passe på å ha en stor nok beholdning 

med tiere, for en kan ikke regne med at det 

går på første forsøk. Vi har ikke den mest 

moderne utgaven av en vaskemaskin. Den 

trenger et par spark før den suser og går. 

Noen programinstruks finnes det heller ikke. 

Men jeg har tatt en sjanse og vridd bryteren 

på 7. Det burde gå bra. Nå er heldigvis vasken 

min ferdig. Det er fint. Håndtaket til døra er 

knekt, men våre gode naboer har lært oss 

et triks med en skje. Det tar bare litt tid, 

men teknikken kommer etter hvert. Senere 

oppdager jeg at klærne har krympet en anelse 

og har store skjolder. 

Bergen er utleiers marked, et paradis for 

utleiere, og da står ikke nødvendigvis leieprisen 

til leilighetens standard. «Leieprisene i Bergen 

er doblet på fire år», kunne man lese i Bergens 

Tidende 22. august 2005. En student i byen 

bruker i dag 41% av støtten fra Lånekassen 

til å bo mot 28% for ti år siden. For tretti år 

siden var kanskje studentleilighetene det 

mest attraktive, men nå vil de aller fleste 

bo i sentrum med gåavstand til det meste. 

Studenter på husjakt har dårlig tid og lite 

penger. De er gjerne rimelig desperate. 

Dette vet hushaiene å utnytte. Derfor kan 

det lønne seg å kjøpe en av Bergens gamle 

bygårder. I stedet for å sette i gang et iherdig 

oppussningsprosjekt og selge, kan de tjene 

gode penger på lettlurte studenter. Huseieren 

har gjerne flere venner i bygningsbransjen 

som kan sette opp en ekstra vegg eller to. 

Arealet skal utnyttes til det fulle. De siste 

årene har hushaienes virksomhet i Bergen 

fått mye oppmerksomhet. BoligAksjonen 

har blant annet gitt noen av dem et ansikt 

gjennom plakataksjoner. Men hvert år 

kommer det nye studenter som ikke kjenner 

sine rettigheter. 

Hushaien i Bergen er som regel i 30-åra med 

en tilgjort uforståelig bergensdialekt. Ellers 

har han gjerne navn av typen Remi, Rasmus 

eller Rune. Med mange unnskyldninger 

på lager. Huseiernes forklaringer på mugg 

er ofte spesielt kreative, «tørking av klær 

innendørs» er en kjent gjenganger. Eller for 

hyppig oppvask. Å sove med vindu igjen 

kan faktisk også være en begrunnelse. De 

kvinnelige huseierne tyr ofte til helt andre 

hersketeknikker: «Nå føler eg at det blir 

dårlig stemning», sa huseier Britt Lisbeth, 

«e dokker sint på meg?». Det finnes de med 

løsninger også, litt maling over muggen gjør 

susen. Hvis doen ikke skyller ordentlig kaller 

vi den gjerne bare en «sparedo». Det blir gode 

historier av sånt. Jeg har hørt flere fortelle 

om episoder der huseieren har låst seg inn 

i leiligheten på høyst upassende tidspunkt. 

Gjerne med flere kamerater på slep. Bare for 

å slå av en prat, halv fire på morgenen. 

Jeg delte heldigvis leilighet med fire glade 

gutter som var mindre opptatt av rene gardiner 

enn å spise pølse og pommes frites femte dag 

på rad og høre på fire typer forskjellig musikk 

samtidig. Da de hadde vært på visning, 

ringte de og fortalte at jeg var så heldig at 

jeg allerede hadde fått det rommet som var 

mest meg, «veldig romantisk og pikeaktig.» 

De glemte å informere om at rommet jeg 

hadde fått tildelt ikke hadde kontakter som 

fungerte og vinduer som verken kunne åpnes 

eller lukkes. Etter tre uker fant vi en innpakka 

fisk på kottet. I november hadde vi lekkasje. 

Og rett før jul var det ene rommet i ferd med 

å råtne bort av mugg. Huseieren vår var ikke 

å få tak i. Det var leit. Men så kan vi være 

kreative vi også. Da et vindu knuste, satte vi 

inn papp som nødløsning. Vi har tatt forfallet 

i egne hender. 

21

LYRIKK: 

Shakespeare in love 

En vakker ung mann. En løssluppen kvinne. Og verdens mest berømte forfatter. 


halvor.ripegutu@hotmail.com 

ill: Joseph Hardy 

22

Shake-speares sonnets (navnet for anledningen 

skrevet med bindestrek), utgitt i 1609, er en 

enormt omstridt og omdiskutert diktsamling. 

Rundt denne har utallige forskere flokket seg 

til het argumentasjon. Og ikke uten grunn. 

Den er nemlig meget interessant. Ikke bare 

viser tittelen at orddelingsfeil også var et 

problem i gamle dager. Ikke bare er det 

en samling med heftig kjærlighetsdikting. 

Nei, dette er nemlig, i manges øyne, det 

dokumentet som kan si oss mest om 

personen Shakespeare. For selv om det ikke 

finnes noen grunn til å betvile at Shakespeare 

faktisk skrev sine egne verker – slik noen ser 

ut til å tro – er verdens fremste dikter uansett 

blant dem vi vet minst om. I sonettene 

erklærer dessuten Shakespeare sin kjærlighet 

for en ung, vakker mann. Betyr det da at han 

er homofil? «Nei», mener noen. «Ja!», hyler 

andre. Problemet er bare at skal vi finne en 

nøkkel til Shakespeares liv i hans dikt, må 

man begynne å tolke. Og det er – som enhver 

litteraturstudent vet – ikke en uproblematisk 

affære. 

En nøkkel til hjertet? 

Men er det egentlig forsvarlig å lese 

Shakespeares sonetter biografisk? Dette 

er meget omstridt. William Wordsworth, 

den berømte romantiske dikteren, hevdet 

riktignok i et kjent sitat, at «with this key, 

Shakespeare unlocked his heart». Den ikke 

mindre berømte viktorianske poeten Robert 

Browning svarte i et ikke mindre kjent sitat: 

«If so, the less Shakespeare he». Åpnet han 

sitt hjerte, var han ikke den Shakespeare vi 

kjenner. W.H. Auden, nok en kjent poet, 

gikk enda lengre da han ropte «Fool!» etter 

alle som trodde de kunne løse biografiske 

gåter ved å lese sonettene. Det er likevel ikke 

uten grunn at sonettene har blitt lest som en 

slags biografi. Forfatteren er tilsynelatende 

alltid til stede i disse sonettene. De fremstår 

dessuten som tilsynelatende veldig 

personlige og spontane og bærer preg av å 

være kommentarer til virkelige hendelser. De 

mangler totalt den objektive distanseringen 

som gjerne etterlyses i våre dager. 

Tekniske ting 

Shake-speares sonnets ble utgitt av Thomas 

Thorpe på noe som i dag ville blitt kalt 

en piratutgivelse, altså uten forfatterens 

godkjennelse. I de dager var dette derimot 

fullt lovlig, da et ord som copyright var ukjent. 

Sonettesamlingen består av 154 sonetter som 

til sammen utgjør en syklus. En engelsk, 

eller Shakespearsk, sonette består av 14 

verselinjer, igjen bestående av tre «kvartetter» 

på fire linjer og en avsluttende kuplett på to 

linjer, altså 4-4-4-2. Dette i motsetning til den 

italienske, eller «petrarkiske» sonetten, som 

består av to kvartetter etterfulgt av to trelinjere, 

4-4-3-3 med andre ord. Shakespeare 

benytter dessuten i sonettene, i likhet med i 

sine skuespill, den såkalte femfotete jamben, 

eller «iambic pentameter» som i all korthet 

går ut på at hver verselinje består av 10 

stavelser, med trykk på hver andre stavelse, 

som i «Thy drugs are quick. Thus with a kiss I 

die» (Romeo og Julie, 5. akt, scene 2). 

Men nok om det. 

Et sammendrag 

Sonettesyklusen ser ut til å fortelle en 

historie om dikteren og hans nære vennskap 

til en ung mann, hvis skjønnhet han til det 

kjedsommelige priser. «Should I compare 

thee to a summer’s day» spør han i sonette 18. 

«Thou art more lovely and more temporate». 

I de første 17 sonettene er han mest interessert 

i at den unge mannen skal få etterkommere, 

slik at hans skjønnhet skal leve videre i senere 

generasjoner. Men i de 109 neste derimot, blir 

det stadig hetere. Disse beskriver forholdet 

mellom dikteren og den unge mannen, et 

forhold som veksler mellom dypeste sjalusi 

og høyeste kjærlighetsekstase. De siste 26 

sonettene dabber riktignok denne påståtte 

homoerotikken litt av. De beskriver et slags 

trekantdrama mellom dikteren, den unge 

mannen og en «dark lady» som de begge 

er seksuelt tiltrukket av, selv om hun – skal 

man tro Shakespeare – ikke var den friskeste 

frukten i kurven, for å si det sånn. 

Forskningen rundt sonettene går i hovedsak 

ut på å identifisere personene i syklusen. Den 

største interessen knyttes selvfølgelig til den 

unge mannen, men mange har også forslag 

om hvem «the dark lady» er. Jeg-personen, 

dikteren, er selvfølgelig Shakespeare selv. 

Leselystne meséner 

Det som synes å være den viktigste ledetråden 

for å finne den unge mannen Shakespeare var 

så fortjust i, er en dedikasjon i «Shake-speares 

sonnets» til «the onlie begetter of these 

ensuing sonnets, Mr. W.H./ all happiness and 

that eternity promised by our everlasting poet 

wisheth the well-wishing adventure in setting 

forth. T.T.» T.T. er Thomas Thorpe, mannen 

som gav ut diktsamlingen, men hvem er 

W.H.? W.H. beskrives dessuten som «the 

onlie begetter», hva betyr det? Det dunkle 

ordet «begetter» kan forstås som inspirator 

eller beånder, og vi har derfor god grunn 

til å tro at W.H. er identisk med den unge 

mannen i sonettene. Dette var selvfølgelig 

begynnelsen på en omfattende jakt på 

unge menn med disse initialene. Den mest 

opplagte kandidaten er Henry Wriothesly, 

jarlen av Southampton. 

23 

Denne på den tiden unge mannen var 

født i 1573 og tilhørte dronning Elizabeths 

innerste krets, var en stor litteraturelsker og 

er beskrevet som meget vakker (han hadde 

langt lyst hår, det er jo som alle vet veldig 

pent!). En viss interesse har det muligens 

også at han var «tiltrukket av begge kjønn», 

noe til og med dronningen hadde uttrykt 

sin bekymring for. Men mer viktig enn dette 

er det sannsynligvis at Shakespeare allerede 

hadde dedikert to lange dikt til ham: «Venus 

and Adonis» og «The Rape of Lucrece». 

Southampton fungerte i en viss tid som en 

såkalt mesén eller velgjører for Shakespeare, 

noe som var viktig i en tid da økonomien til 

unge forfattere mildest talt ofte var skral (slik 

er det jo også i dag egentlig). Dedikasjonen 

i «The Rape of Lucrece» til Southampton 

viser uansett at forhodet dem imellom ikke 

utelukkende er av formell art. Shakespeare 

hevder blant annet at «The love I dedicate to 

your Lordship is without end.» 

En annen teori går ut på at W.H. er William 

Harvey, jarlen av Pembroke, som er født i 

1580. I likhet med Southampton var også 

Pembroke meget vakker og dessuten også en 

litteraturmesén (det er ikke så mange meséner 

i dag. Det er synd, både fordi de sikkert hadde 

vært nyttige og fordi det er fint ord.) Uansett, 

i den første utgaven av Shakespeares samlede 

verker, utgitt i 1623, blir han og broren hans 

takket for «den yndest de har vist både disse 

skuespill og deres forfatter mens han var i 

live». 

You must believe in Willie Hughes! 

En helt annen, men særdeles artig teori, 

står en annen britisk dramatiker for. Nemlig 

selveste Oscar Wilde. Uten noen faktiske 

historiske kilder å støtte seg til, men til 

gjengjeld en blomstrende fantasi, spinner 

Wilde et imponerende nett av sonettesitater 

til å understøtte sin teori, det hele en ekte 

konspirasjonsmaker verdig. I sin «Portrait 

of Mr. W.H.» (1889) hevder Wilde at den 

unge mann var en av ungguttene som 

spilte kvinnerollene i Shakespeares skuespill 

(Kvinner kunne jo ikke opptre offentlig på en

dette er en strid mellom to 

dramatikere om den samme 

dyktige skuespilleren. 

Poesien (dramatikken) til 

dramatikeren blir «dispersed» 

ved hjelp av skuespilleren. 

Enkelt og greit. Bruken av 

ordet use (som jo uttales på 

samme måte som Hughes ) er 

nok heller ikke – skal man tro 

Wilde – tilfeldig. 

Filmen Shakespeare in love fra 1998 gir sin egen helt spesielle W.H.-teori. 

scene i England i tidsalderen som ironisk nok 

var oppkalt etter deres kvinnelige regent). 

Wilde har til og med funnet ut hva han heter, 

nemlig Willie Hughes. Som grunnlag bruker 

Wilde en del ordspill på dette navn som han 

har funnet, for eksempel dette: «A man in 

hue, all Hews in his controlling» (Sonette 20). 

Selv om ordspill som dette kan virke som 

et relativt tynt grunnlag for teorier, er det 

nok ikke helt uberettiget. Slike ordspill eller 

«puns» er typisk for elisabethianerne og de 

noe senere metafysiske poetene som Donne, 

Vaughan og Herbert. For disse var ordspill 

en mer seriøs sak enn det er i dag (noe alle 

som har gjort den lavkulturelle gjerning det 

er å lese Da Vinci-koden bør kunne tenke seg 

til). Hadde to ord samme ordlyd, ble det 

ikke nødvendigvis oppfattet som en artig 

tilfeldighet, snarere tvert imot. Det finnes for 

eksempel en enorm mengde religiøse dikt 

som spiller på ordene «sun» (sol) og «son» 

(sønn, altså Guds sønn). 

Shakespeares skuespill strømmer dessuten 

formelig over av ordspill, og igjen kan sun/sonordspillet 

benyttes. Et godt eksempel er i den 

berømte enetalen til tittelrollen i Richard III: 

«Now is the winter of our discontent turned 

glorious summer by this sun of York», hvor 

«sun» både henviser til solen som metafor, til 

«son», altså en sønn av huset York, og til solen 

i huset Yorks familieskjold. 

For å underbygge sin teori, støtter Wilde 

seg blant annet til sonette 78, som gjenspeiler 

en krise i forholdet mellom den unge mannen 

og dikteren (Shakespeare), der en annen 

dikter for en stund har tiltrukket seg den 

unge mannens gunst. Shakespeare sukker at 

«every alien pen hath got my use /and under 

thee their poesy disperse». Vanligvis tolkes 

dette til at dikteren og en annen forfatter 

konkurrerer om pengene til den kjekke, 

unge adelsmannen. Wilde derimot mener 

Stor usikkerhet 

Selv om teoriene om alle 

disse tre kanskje mest kjente 

W.H.-kandidatene kan alle på 

sin måte virke troverdige, er 

det langt ifra noen sikkerhet 

knyttet til noen av dem. 

Southampton-hypotesen 

er sannsynligvis den mest 

plausible hadde det ikke vært 

for at Henry Wriothesly, 

jarlen av Southampton, jo 

ikke er en W.H., men en 

H.W. At initialene er stokket 

om er selvfølgelig mulig, 

men den svekker likevel 

teorien. En engelsk W.H.- 

forsker ved navn Boaden, 

en tilhenger av Pembrokehypotesen 

(altså William 

Harvey), argumenterer 

dessuten for at den unge 

mannen må hete William 

siden det finnes et ordspill 

på dette navnet i sonette 135: 

«Whoever hath her wish, 

thou hast thy Will / And Will 

to boot, and Will in overplus» (135, 1-2). «The 

dark lady» må ha to beilere som begge heter 

Will (altså Shakespeare og den unge mannen) 

ellers er sonetten uforståelig. A.L. Rowse, en 

av forkjemperne for Southampton-hypotesen 

(Henry Wriothesly), er derimot uenig, og 

påpeker at will for elisabethianerne var et 

slangord for kjønnsorgan. Dette er nok 

ganske riktig, og slik trer linjer som «hide 

my will in thine» (135, 6) frem med all sin 

nådeløse logikk. Men selv om will har enda 

en betydning i denne sonetten (en annen er 

selvfølgelig vilje), betyr dette selvfølgelig ikke 

at den unge mannen ikke het Will. Tvert imot 

gir det jo Shakespeare enda en grunn til å 

bruke ordet. 

Et annet aspekt Rowse setter søkelyset 

på, er det dunkle ordet begetter som står i 

introduksjonen til sonettesamlingen: « the 

only begetter of these ensuing sonnets, Mr. 

W.H.». I dagens engelsk ville betydningen 

hovedsakelig vært «inspirator» eller 

24

«beånder», men for elisabethianerne ville 

ordet også hatt en annen betydning, nemlig 

som en som bringer tilveie eller fremskaffer 

noe. Denne betydningen i sin verbform 

brukes også av Shakespeare i Hamlet, der 

hovedpersonen sier at skuespillerne må 

«aquire and beget at temperance». «The onlie 

begetter» er altså ikke nødvendigvis han 

som inspirerte dikteren, det kan simpelthen 

bare være han som fremskaffet diktene. 

Rowse argumenterte videre at W.H. derfor 

var William Harvey, stefaren til jarlen av 

Southampton, og en man skulle tro hadde 

tilgang til sonettene tilegnet sin stesønn. Et 

imponerende stykke Shakespeare-forskning 

dette, men i motsetning til hva Rowse selv 

mente, kommer man jo ikke noe særlig 

nærmere en løsning ved dette, og noen 

fellende bevis for at William Harvey er W.H. 

finnes ikke. Dessuten, ved å bevise at ordet 

begetter har flere betydninger, har det jo 

bidratt til at listen over W.H.-kandidater har 

blitt enda større. 

Et ekte ludder 

Når det gjelder «the dark lady» er selvfølgelig 

heller ikke hun noensinne blitt identifisert. 

De eneste opplyninger sonettene synes å 

gi, er at hun er en adelskvinne. Dessuten 

gir sonettene et levende – om ikke så altfor 

sympatisk – bilde av henne. Hun er ikke noe 

særlig pen, og dessuten nokså lett på tråden. 

Hun lyver, har dårlig ånde og øynene hennes 

er «nothing like the sun» (130, 1). Dessuten er 

hun brunette. 

Alle disse lite tiltalende egenskapene til 

tross; Shakespeare brenner av begjær for 

henne. Og det gjør også den unge mannen 

han liker så godt. Forfatteren sier i sonette 

133: «Is’t not enough to torture me alone, / 

But slave to slavery my sweet’st friend must 

be?». En av litteraturhistoriens mest bisarre 

trekanter er et faktum. 

Men hvem er så denne «dark lady»? Rowse 

kunne ikke finne henne, og er overbevist 

over at ingen andre kan greie det heller. 

Men det er der Pemboke-hypotesen har sitt 

sterkeste kort, nemlig adelsdamen Mary 

Fitton. Et ekte ludder, skal vi tro datidens 

sladrespalter, og det er opplyst at hun hadde 

«en bastard med William, jarl av Pembroke 

(altså vår mann W.H.) og to bastarder med 

Sir Richard Leveson». Med en slik kvinne 

kan man godt forstå at Shakespeare følte seg 

«anchored in a bay where all men ride», som 

han sier i sonette 137. Georg Brandes, som 

skrev om W.H. og sonettene i sin William 

Shakespeare, bind II, har sett en byste av 

henne i Gawsworth kirke og beskriver henne 

som «overordentlig brunet» med brunt hår 

og brune øyne, ikke direkte vakker, men med 

«en sanselig-aandelig Tiltreækning». Han var 

ikke i tvil, han hadde funnet «the dark lady». 

En liten oppklaring 

Avslutningsvis kan man selvfølgelig stille seg 

spørsmålet om hvorvidt disse sonettene kan 

si noe om Shakespeares seksuelle legning. 

Selv om jeg har stor sympati for de som 

hevder at dette spørsmålet ikke har den 

ringeste betydning, kan det likevel være verdt 

å komme med en oppklaring, spesielt siden 

dette spørsmålet har vært gjenstand for så 

mye debatt og forvirring. 

Lite tyder på at Shakespeare var homofil 

etter vår tids definisjon av ordet. Skal man 

først lese sonettene biografisk, må man jo 

også huske på hans følelser for «the dark 

lady». Dette forholdet er dessuten seksuelt 

basert på en helt annen måte enn forholdet 

Detalj fra «Portrett av en ung mann» av Antonio Allegri de Corregio 

til den unge mannen. Men man må også ta i 

betraktning at Shakespeare levde i en annen 

– og emosjonelt sunnere– tid enn vår, uten de 

samme klart definerte båsene for følelseslivet. 

Det er også et viktig poeng at kjærlighet 

mellom menn ble oppfattet som noe mer 

høyverdig enn kjærlighet mellom mann og 

kvinne, nettopp fordi det ikke nødvendigvis 

var seksuelt basert. Slik trer Shakespeares 

kontrast mellom den lyse, skjønne mannen og 

den mørke, mindre skjønne kvinnen klarere 

frem. Med mannen har dikteren et mer eller 

mindre helt platonsk kjærlighetsforhold, 

med kvinnen er forholdet rent seksuelt og 

uten «edlere» følelser. Det ene forholdet 

kan ses som et inderlig vennskap mellom 

tvillingsjeler, det andre et uverdig kroppslig 

forhold drevet utelukkende av seksuell lyst. 

Men som engelskprofessor Keith Brown 

25

Hva tenker denne mannen på? 

sier, blir slike betraktninger til syvende og 

sist sekundære. I stedet kan man – i tråd med 

det Shakespeare selv sikkert ville ønsket – la 

diktene snakke for seg selv. Ta for eksempel 

den nydelige sonette 116, en av de flotteste 

kjærlighetsdiktene Shakespeare noen sinne 

skrev: 

«Let me not to the marriage of true minds 

Admit impediments. Love is not love 

Which alters when it alteration finds, 

Or bends with the remover to remove: 

Oh no, it is an ever-fixed mark 

That looks upon tempests and is never shaken. 

It is the star to every wandering bark, 

Whose worth’s unknown, though his height be taken. 

Love’s not Time’s fool, though rosy lips and cheeks 

Within his bending sickle’s compass come: 

Love alters not with his brief days and weeks 

But bears it out even to the edge of doom. 

If this be error, and upon me prov’d, 

I never writ, nor no man ever loved.» 

Kilder: 

Bjerke, André: Etterord til William 

Shakespeare: Vårt lille liv. Aschehoug, 1964 

Brandes, Georg: William Shakespeare. Bind 2. 

Gyldendal, 1895. 

Brown, Keith: Shakespeare – mannen, tiden, 

verket. Aschehoug, 1996. 

Bystad, Erik: Etterord til William Shakespeare: 

Sonetter. Aschehoug, 2004. 

Complete Works of William Shakespeare. 

HarperCollins, 1994 

Smidt, Kristian: Etterord til William 

Shakespeare: Sonetter. Et utvalg av nordiske 

oversettere. Bokklubben, 1964 

Kan det egentlig spille noen rolle om disse 

linjene er skrevet til en mann eller en kvinne? 

26

KOMMENTAR: 

ikke redusér deg selv til 

en utdannelse 

Et av de viktigste punktene du har på CVen din er organisasjonserfaring eller tillitsverv. 

Arbeidet du gjør utenfor studiene dine er en del av den kompetansen du tar med deg når 

du skal søke etter jobb. 

tekst: Ann-Kristin Seljestokken 

kabbe13@hotmail.com 

ill: Marianne Bratlie 

Etter at kvalitetsreformen kom forandret 

karaktersystemet seg. Nå får studentene de 

generelle karakterene som A og B der de 

tidligere fikk spesifikke vurderinger som 2.1 

eller 2.4. Arbeidsgiver kan ikke se om du 

ligger på kanten til A eller nærmere en C på 

masteroppgaven din om det står B i papirene. 

Det nye systemet er unyansert og gjør at det 

blir vanskeligere å skille studentene på et 

faglig nivå. Kompetansen du har utover det 

faglige er derfor viktigere enn noen gang. 

Den akademiske kompetansen din består av 

de fagene du har tatt på universitetet, og når 

det kommer til noen bedrifter også de valgene 

du har tatt på videregående skole. Nå er det 

ikke lenger karakterene du står og faller på, 

men det du har gjort ved siden av studiene. 

Arbeidserfaring, referanser og utenomfaglige 

aktiviteter er kriteriene som skiller deg fra 

de andre i søkerbunken. Valgene du har tatt 

utover de akademiske forteller i stor grad om 

hvem du er som person. 

Mange vil vel være enige om at universitetet 

har lite praktisk arbeid, og det er her 

frivillig arbeid kommer inn. Erfaringen 

fra frivillig arbeid er den praksisen som du 

ikke får gjennom studiene. Et par semester 

i en studentorganisasjon eller lignende er 

mer interessant for arbeidsgiver enn en 

meningsløs jobb på den lokale baren. Har 

du et tillitsverv eller en plass i styret viser 

du for arbeidsgiver at du er villig til å ta på 

deg ansvar. Du viser at du er aktiv og tør å 

være engasjert, i tillegg til at du har en bred 

kontaktflate. Arbeid i studentorganisasjoner 

gir deg altså den erfaringen du ikke får 

gjennom å sitte på lesesalen. Du lærer om 

deg selv, bransjekunnskap, erfaring med drift, 

prosjektarbeid, ledelse og du opparbeider deg 

et nettverk du kan få nytte av senere. 

Når du etter hvert kommer i en 

intervjusituasjon er det viktig at du fremhever 

organisajonserfaringen din. Ikke gå ut ifra at 

arbeidsgiver klarer å oversette kompetansen 

din til sin bedrift. Det kan også hende at han 

eller hun er fordomsfull ovenfor de valgene 

du har tatt. Det er opp til deg å fortelle hva 

du lærte i organisasjonsarbeidet og hvordan 

det gjør deg til en bedre arbeidstaker. Hvilke 

mål du nådde, og hva som gikk galt. Du 

må vise at det dreier seg om seriøst arbeid 

gjennom seriøse organisasjoner. Dette kan 

du introdusere gjennom CVen din også 

ved å skrive små forklaringer under hver 

organisasjonserfaring: Hvilke oppgaver du 

hadde, hvor mange studenter som nyttet seg 

av organisasjonen osv. Vis også til ekstern 

jobbing innad i organisasjonen. 

Erfaring fra organisasjon er ofte avgjørende 

om det er du som får jobben. Men det 

er opp til deg å selge det og deg selv. I 

strid med det man føler når man jobber i 

studentorganisasjoner, er det et fåtall som 

har masse organisasjonserfaring. Frivillig 

arbeid er din sjanse til å gjøre deg attraktiv på 

arbeidsmarkedet. 

Kilde: Tale Berntsens foredrag «Lønn i 

himmelen», Kaleidoskopet nr.1/2004 

27

TEMA: STØY 

foto: Elizabeth Pettersen 

foto: Bjarne Oppedal

29 

foto: Matz Lande

FILM/ LITTERATUR: 

minneverdig 

glemsel 

Kan man huske noe man ikke har opplevd? Og kan man glemme noe man selv har erfart? 

Filmen Hiroshima min elskede setter glemselsproblematikk under lupen. 

tekst: Veslemøy Grønås 

gretchen.greenhill@gmail.com

Den 6.august i år var det 60 år siden den 

japanske byen Hiroshima ble utslettet av 

amerikanernes atombombe «Little Boy». I 

anledning «jubiléet» ble det vist dokumentarprogrammer 

på fjernsyn, og i august satte 

Cinemateket opp filmen Hiroshima min 

elskede av Alain Resnais fra 1959. Filmmanuset 

ble skrevet av den franske forfatterinnen 

Marguerite Duras og utgitt som roman i 

1960. 

Hiroshima min elskede er i filmutgaven en 

vakker og skremmende collage av originale 

bilder av ødelagte kropper, rekonstruerte 

scener fra virkeligheten og en fiktiv 

kjærlighetshistorie plassert i 1950-tallets 

gjenoppbygde Hiroshima. Dialogen er 

knapp og megetsigende, forøvrig typisk for 

fortellerstilen til Duras. Åpningsscenen viser 

to nakne kropper som omfavner hverandre, 

men ansiktene deres synes ikke. De torsoaktige 

kroppene blir deretter dekket av aske, 

slik at førsteinntrykket om elskov blir brutt, 

skaket, av muligheten for at kroppene er 

døende. Elskov eller død? Den betydningsfulle 

åpningsscenen gir kraftige hint om filmens 

doble tema. 

Det doble Hiroshima 

Filmen handler nemlig om to ting. 

For det første handler den om byen 

Hiroshimas skjebne, og for det andre om 

kjærlighetsforholdet mellom en fransk 

kvinne og en japansk mann. Denne doble 

historien kommer til syne allerede i tittelen 

Hiroshima min elskede, der ordet «Hiroshima» 

har dobbel betydning. For det første betegnes 

selve byen, her paradoksalt nok omtalt 

som «kjærlighetens by». Men for det andre 

betegner det også den japanske mannen som 

gjennom hele historien er navnløs, før mot 

slutten der kvinnen kaller ham, ja nettopp, 

«Hiroshima». 

Selve handlingen foregår over et døgn, og 

det hele starter når personene våkner opp 

sammen etter først å ha møtt hverandre 

kvelden før. De er begge gift, og kvinnen, 

også hun uten navn, skal 

dra tilbake til Frankrike 

neste dag. Selv om kvinnen 

kaller forholdet deres for en 

«femøres-historie», er det 

tydelig gjennom gester og 

blikk at de begge er grundig 

fortapt i hverandre. Og 

kvinnen forteller japaneren 

noe hun aldri har fortalt 

noen andre, nemlig at hun 

forelsket seg i en tysk soldat 

under krigen, hjemme i den 

franske byen Nevers. 

Dette forteller hun ham mens han skjenker 

henne alkohol, glass etter glass. Gjennom 

vinen og fortellingen lever kvinnen seg en 

stund slik inn i fortiden at hun snakker til 

japaneren som om han var hennes avdøde 

tyske elsker. Den unge soldaten ble skutt på 

åpen gate på frigjøringsdagen, og kvinnen 

selv ble skamklippet og innestengt i et halvt 

år, gal av sorg. Den dagen hun ble sluppet ut 

syklet hun til Paris for å bosette seg der, og 

da hun kom fram fikk hun høre nyheten om 

Hiroshima. 

Gjennom mannens utspørring og kvinnens 

fortelling beveger de to seg stadig nærmere 

hverandre, men kvinnen fastholder hele tiden 

at hun skal reise fra ham. Likevel er slutten 

åpen, og vi får aldri vite om hun virkelig 

drar. 

Det konstruerte Hiroshima 

Filmen, og romanen, stiller mange spørsmål 

om hva det vil si å se, å huske og å glemme. 

Teksten åpner med denne dialogsekvensen, 

en dialog som resiteres mens vi ser bildene av 

de ansiktsløse kroppene: 

HAN: Du har sett ingenting av Hiroshima. 

Ingenting. […] 

HUN: Jeg har sett alt. Alt. 

Som vi ser hevder mannen at kvinnen ikke 

vet noe om Hiroshima; det kan hun ikke 

gjøre for hun var der ikke da bomben ble 

sluppet. Hun er for ham en utenforstående, 

dette er en rolle de fleste av oss har i forhold 

til verdens større begivenheter. For oss er 

ikke Hiroshima som hendelse noe mer enn 

et kollektivt konstruert minne; et imaginært 

minne som vi alle har, selv om vi ikke var der. 

Mannen i filmen mener at dette kollektive 

minnet til kvinnen er falskt, altså mindre 

«ekte» enn det japanske folkets. 

Tross selvfølgeligheten i dette argumentet 

hevder likevel kvinnen at hun har sett alt, det 

vil si alt som er igjen, og hun føler derfor at 

hun kan forestille seg hvordan det var. Hun 

har rekonstruert hendelsene basert på det 

gjenværende, altså byen, museet, slik det 

framtrer for henne. Dette, det gjenværende, 

er jo det eneste hun har å forholde seg til. 

Som kvinnen i teksten har også vi lesere 

og tilskuere sett de forkullede restene, de 

forbrente menneskene. Ut i fra kunnskap og 

fantasi har vår bevissthet skapt minner, som 

nok er mangelfulle, men som er ekte nok for 

oss. Når man i tillegg godtar at det er mulig 

å glemme, eller fortrenge, erfaringer som 

man selv har kjent på kroppen, tyder mye på 

at hukommelsen er en relativ størrelse, og at 

det ikke finnes noe slikt som ekte og falske 

minner. Det som subjektivt føles sant, det er 

sant for subjektet. 

Likevel er disse rekonstruksjonene aldri noe 

mer enn illusjoner, «i mangel av noe bedre», 

og kvinnen i filmen viser at hun vet dette: 

31

Marguarite Duras (1914-1996) 

HUN: Illusjonen, så enkelt er det, er så 

perfekt at turistene gråter. 

Det er bare gråten som gjenstår, for tanken er 

kommet til kort. 

Nattens sannheter 

Kvinnen i Hiroshima min elskede styres i høy 

grad av sin fortid. Hennes tyske elsker er død, 

men han eksisterer fremdeles for henne: 

HUN: Livet som fortsetter, din død som 

fortsetter. 

Den unge mannen er for henne levende 

i så stor grad at hun er beredt på å flykte 

fra japaneren fordi hun er redd for å elske 

igjen. Likevel eksisterer minnet om dette 

kjærlighetsforholdet som for lengst er over 

kun i kvinnens underbevissthet. At kvinnen 

har fortrengt minnet om det som hendte 

henne under krigen kommer til syne i det 

hun forteller om natten: 

HUN: Du skjønner, Nevers er den byen av 

alle, og det av alt som jeg om natten drømmer 

om mest. Samtidig er den det jeg tenker på 

minst. 

Og siden hun ikke er klar over at minnet 

hemmer henne, kommer hun seg heller ikke 

videre. Hun er gift med en trygg mann, i en 

trygg tilværelse. Japaneren representerer en 

ny mulighet for henne, en mulighet til å elske. 

Og denne mannen merker seg snodig nok 

at hun er redd og maner henne til å fortelle 

om Nevers. Og ved å fortelle synes hun å 

overkomme redselen. Språket, her med god 

hjelp fra alkoholen, løser floken. 

Vi ser at natten i tråd med psykoanalytiske 

drømmeteorier uttrykker det ubevisste, det 

fortrengte, og at alkoholen senere i teksten 

blir katalysatoren som løfter på lokket, godt 

hjulpet av «terapeuten», altså japaneren. Ved 

hjelp av alkoholen blir minnene fra fortiden 

nærværende, de blir sanseliggjorte, og knyttet 

til en annen kontekst enn den fortidige. 

Minnet blir projisert over på nåtiden, på 

dagens elsker, og dette poenget illustreres 

ved at kvinnen etterhvert snakker om den 

tyske soldaten som et «du» i dialogen med 

japaneren. Hun lever seg så fullstendig inn i 

fortellingen at mannen må klapse til henne 

for å bringe henne tilbake. 

Alkoholens funksjon som forløsning, 

motivet der en mann maner en kvinne til 

å fortelle ved å stadig fylle hennes glass, 

finner man igjen i flere av Duras’ romaner, 

blant andre Le marin de Gibraltar og Moderato 

Cantabile. Kvinnene i disse romanene kan 

betraktes som lukkede, sky vesener som 

behøver hjelp utenfra for å åpne seg for 

seg selv og andre. Denne hjelpen kommer 

ofte i form av en mannlig elsker, selv om 

forløsningen sjelden kommer som erotisk 

orgasme. I stedet skjer overvinnelsen i form 

av oppkast eller, som her, en ørefik. 

Den skitne kjærligheten 

Mange av kvinnene i romanene til Duras er 

utro, og kvinnen i Hiroshima min elskede er det 

i dobbel forstand. For det første forrådte hun 

landet som ung ved å forelske seg i en tysker, 

og for det andre har hun nå, i Hiroshima, et 

utenomekteskapelig forhold til en japaner. 

Kjærligheten er forbudt i begge tilfeller. 

Det at noe vakkert, som kjærlighet, kan bli 

betraktet som forbudt og skittent virker som 

et paradoks hos Marguerite Duras. Ved å 

kalle Hiroshima «kjærlighetens by» sidestiller 

hun den ødelagte og radioaktive byen med 

den skjøre kjærligheten. Det er ødeleggelsen 

som gjør vakker, eller rettere sagt, det at 

man har overlevd ødeleggelsen. Men kan 

kjærligheten gjøre det samme? Kan også den 

overvinne fiendtlighet og motgang? Svaret 

synes å ligge i Hiroshimas fortid, sett fra 

Duras sitt standpunkt i 1959. Ja, Hiroshima 

har bygd seg opp igjen, men hva blir følgene 

for de fremtidige generasjoners innbyggere? 

Hva er det som ligger og ulmer i Hiroshima? 

På samme måte som usynlig radioaktivitet 

synes harde livsvilkår å sverte kjærligheten. 

32

Den svertes lik aske og svart regn som faller 

ned over nakne elskende kropper. 

Det allmenne i krig og kjærlighet 

Litteraturprofessor Hans Erik Aarset ser 

glemselstematikken fra en litt annen vinkel. 

Han betrakter nemlig hovedpersonenes 

opplevelser som uttrykk for et allment tema. 

Ut fra hans tankemåte handler dermed ikke 

filmen om fortrengte fortidige opplevelser 

eller en kvinnes evne til å elske. I stedet 

handler den om allmenn erfaring og glemsel, 

både når det gjelder krig og kjærlighet. 

HUN: Lik som i kjærligheten har jeg denne 

illusjonen, denne illusjonen om at man aldri 

kommer til å glemme. Lik denne hadde jeg 

en illusjon om Hiroshima at jeg aldri kom til 

å glemme. Lik som i kjærligheten. 

Denne allmenngjøringen kommer først og 

fremst til syne ved at personene i filmen 

aldri får noen egennavn. Først på slutten 

navngir de hverandre, og da kun med 

stedsnavn, nærmere bestemt navnet på 

stedene hvor de opplevde krigen. Hun kaller 

ham «Hiroshima», og han henne «Neversen-France». 

Det at personene er navnløse i 

mesteparten av filmen fratar dem naturligvis 

en viss mengde individualitet. I tillegg har vi 

starten på filmen, hvor det visuelle bildet av 

tilsynelatende elskende kropper står i kontrast 

til de rolige, resiterende stemmene vi hører. 

Stemmene kan altså ikke tilhøre kroppene 

vi ser. Faktisk kan både stemmer og kropper 

tilhøre hvem som helst for de har ingen 

individualitet. Aarset mener navnløsheten 

samt åpningsscenen illustrerer tekstens tema, 

nemlig at begge personene hovedsaklig er 

resultater av allmenne erfaringer, erfaringer 

av krig som samler seg i stedsnavnet. Professor 

Aarset fjerner dermed det individuelle ved 

personenes liv i sin tolkning, og knytter dem 

i stedet til noe universelt, nemlig det at vi 

alle mer eller mindre er produkter av våre 

omgivelser. 

Aarset har enda et argument på lur: Han 

mener at personenes roller som komponenter 

i et allment tema også kommer til uttrykk 

i filmens meta-film, altså filmen i filmen. 

Denne meta-filmen er en film om fred, 

og sluttscenen består av et protesttog mot 

krig og kjernefysiske våpen. I denne scenen 

er tekstens hovedpersoner bare tilskuere, 

statister, i en større sammenheng. I tillegg 

til å styrke Aarsets tolkning om at temaet er 

allment, henviser dessuten denne scenen til 

det faktum at Hiroshima min elskede selv bare 

er en film, altså en illusjon og rekonstruksjon, 

«i mangel av noe bedre». 

Det vonde minnets nødvendighet 

Den franske kvinnen frykter glemsel. Hun 

vet at mennesket glemmer etter hvert, 

uunngåelig, og at både intens kjærlighet og 

de frykteligste krigsopplevelser etter hvert 

blir svakere i minnet. Hun frykter glemselen 

fordi hun vet at glemselen er uavvendelig. Men 

hvorfor er tanken om glemsel så fryktelig for 

henne? 

HUN: Hvorfor benekte den åpenbare 

nødvendigheten av å minnes? [...] Hør på meg. 

Jeg vet det allerede. Det vil begynne igjen. To 

hundre tusen døde. Åtti tusen sårede. På ni 

sekunder. Disse sifrene er offisielle. Det vil 

begynne igjen. 

Vi må minnes for at vi ikke skal gjøre den 

samme feilen om igjen. Det at verden 

fremdeles husker Hiroshimas lidelser er den 

eneste grunnen til at ikke flere atombomber 

er blitt sluppet over befolket område etter 

1945. Og dersom man forfølger min tese 

om filmens doble tema, ser vi at det samme 

gjelder for kjærlighet. Man må rett og slett 

lære av sine feil, ellers vil et uheldig mønster 

gjenta seg i det uendelige, eller eventuelt til 

man gir opp. Det vonde må ikke fortrenges, 

ikke glemmes, for bare ved å minnes kan vi 

komme oss videre. 

Hva har vi altså funnet ut? Både en 

psykoanalytisk metode av figurenes 

personlige plan og professor Aarsets vilje 

til å universalisere kan si oss noe nyttig. 

Som jeg nevnte innledningsvis er filmen, og 

Scene fra filmen Hiroshima Mon Amour regissert av Alain Resnais. 

teksten, Hiroshima min elskede sterkt preget 

av dobbelhet. Derfor går det rett og slett ikke 

an å si enten-eller. Temaet er både personlig 

og allment. For subjektive erfaringer og 

minner er alltid også universelle. Det følger 

dermed at også universelle erfaringer alltid 

er subjektive. Mennesket er nå en gang slik. 

Vi bunter det lille, personlige sammen til noe 

allmenngyldig, samtidig som vi stadig kaster 

oss ut i verdenshistoriens begivenheter med 

vår fantasi, om ikke annet. Vi glemmer, vi 

husker, og vi glemmer igjen. 

Kilder: 

Aarset, Hans Erik (2001): Smerten, harmen 

– og kunstens smil. Marguerite Duras. Tapir 

Akademisk Forlag, Trondheim 

33

TEATER: 

historiske DNS 

Den Nasjonale Scene i Bergen står som et viktig ledd i utviklingen av et nasjonalt teater i 

Norge. 

tekst: Ann-Kristin Seljestokken 

kabbe13@hotmail.com 

34

Historieskriving er noe vi på HF-fakultetet vet 

er en komplisert sak. Den er med på å forme 

en nasjonal identitet, så den er ikke objektiv. 

Ved å utelate aspekter ved historien blir det 

man skriver om større og blir gjort viktigere 

enn det kanskje var i samtiden. I skrivingen 

av landets teaterhistorie ser vi dette i at man 

gjerne utelater de internasjonale reisende 

gruppenes innflytelse på det nasjonale 

teatret. Historikerne har også avgrenset seg 

geografisk, slik at man konsentrerer seg om det 

en regner som hovedbyen for den kulturelle 

utviklingen. I Norge er dette tydeliggjort ved 

den bergenske teaterforskingen som hevder 

at et nasjonalt teater ble etablert først ved 

åpningen av Det norske Theater i Bergen i 

1850. På den andre siden står teaterforskerne 

i Oslo som trekker frem 

åpningen av Christiania 

Theater i 1837. Her får du en 

side av saken. 

Danskestyre 

Norge har hatt offisielle 

teatre siden 1827, men det var 

svensker eller dansker som 

styrte og ofte jobbet ved disse 

teatrene. Norge var preget av 

dansk kultur- og samfunnsliv 

etter 400 år med dansk 

styre. Selv etter at landet 

kom i union med Sverige 

var det hovedsaklig danske 

skuespillere som dominerte 

ved de faste teaterhusene, som 

Christiania Theater fra 1830- 

tallet til midten av 1860-årene, 

og senere som omreisende 

teatertrupper. Den danske 

dominansen gjorde at Bergen var en viktig 

teaterby de første seksti årene av 1800-tallet. 

Men også andre byer hadde teaterliv da 

gjerne gjennom arbeidet til de dramatiske 

selskapene som blir regnet som forløperne 

for det profesjonelle teatret. I Bergen 

kom dette tidlig, alt i 1794. De dramatiske 

selskapene var lukkede organisasjoner 

der de med økonomisk og kulturell makt 

kunne møtes og sette opp teater. De største 

selskapene bygde egne teaterhus som til dels 

er i bruk i dag. Medlemmene spilte kun for 

hverandre mens pengene de fikk inn gikk til 

folk i nød. Nasjonalt teater i Norge er noe vi 

snakker om sammen med fremveksten av en 

egen nasjonal dramatikk samt teaterspråk og 

særegen spillestil. Det er ikke en tilfeldighet 

at de første nasjonale teatrene vokste frem på 

midten av 1800-tallet. 

Det Norske Theater 

Det var i Bergen det første norske teatret ble 

åpnet i 1850 med en klar nasjonal målsetting, 

under navnet Det Norske Theater. Lokalene 

var i den store trebygningen fra 1799, Det 

gamle teater i Komediebakken, som lå på 

andre siden av gaten fra der Bjørnson-statuen 

står i dag. 

Ole Bornemann Bull hadde spilt i 

orkesteret under mange av forestillingene i 

dette huset. Han hadde også reist mye med 

fiolinen sin og hadde fått et godt rykte over 

hele Europa. Etter seks år på turné kom han 

til Bergen i 1849. Han samlet sammen 200 

gjester til en mottakelsesfest der han sa at han 

ville åpne et norsk teater i Bergen, noe han 

fikk stor tilslutning til fra de tilstedeværende. 

Han satte inn en annonse i avisen der han 

søkte etter skuespillere, musikere og dansere. 

Det videre arbeidet la han på en komite på 

12 medlemmer, fra blant annet de dramatiske 

selskapene. Teolog og kunstmaler Fritz 

Jensen fikk det største ansvaret før Ole Bull 

reiste ut på en ny turné. Aktørene Jensen fant 

var amatører uten kunnskap om hvordan de 

skulle lese en tekst eller jobbe med praktisk 

teater. Med mye omtale i presse gjaldt det 

å smi mens jernet var varmt og få oppsatt 

en forestilling fort. Ole Bull kom raskt 

hjem igjen og hadde daglige prøver med et 

skikkelig orkester på det som skulle bli den 

første teateroppsetningen, Holbergs Henrik 

og Pernille, i lokalene på Engen 2. januar 1850. 

Holberg ble sett på som norsk i mangel på noe 

bedre. Dette ble en stor suksess, både for det 

profesjonelle orkesteret og for skuespillerne. 

Økonomien for hele denne oppsetningen 

var det Ole Bull selv som hadde betalt for. 

Etter denne forestillingen satte han penger 

inn på en bank som like etter gikk konkurs. 

1800 spesiedaler var mistet, penger som var 

lønninger til teatrets ansatte et helt år. Bull 

søkte staten om penger, men fikk avslag. 

Sommeren 1851 reiste både teatret og Ole 

Bull på turné for å tjene inn penger. 

Store navn ved teatret i Bergen 

Henrik Ibsen var 23 år gammel da han 

kom til Bergen med båt fra Kristiania. Han 

hadde da gitt ut Catilina som hadde solgt i 40 

eksemplarer. Men en-akteren Kjæmpehøyen 

var blitt oppført på Christiania Theater og 

hadde blitt en kjempesuksess. Det er en del 

myter og diskusjoner rundt hvordan Ibsen 

hadde det da han var ansatt ved teatret 

i Bergen. Enkelte mener han hadde det 

forferdelig og at han ble pålagt plikter han 

mislikte og ikke klarte å håndtere. Likevel 

skrev han i senere brev at 

han ville takke Bergen for 

tiden han hadde der. Han 

trodde han var ansatt som 

husdikter, men fikk altså 

i tillegg instruktørjobber. 

Stillingstittelen «teatersjef» 

kom ikke i bruk før 

1890, tidligere het det 

kunstnerisk- eller artistisk 

leder eller sceneinstruktør. 

I 1857 bad han om å bli 

løst fra teatret på Engen 

etter forhandlinger med 

Kristiania Norske Teater. 

Flere store skuespillere 

hadde sine første år i 

Bergen før de flyttet til 

østlandet, noe som førte 

til at Bergensdialekten 

med skarre-r ble det 

ledende teaterspråket 

ved de nasjonale scenene i Norge frem til 

1900. Teatret hadde i 1857 mistet sine mest 

populære skuespillere samt en instruktør 

da Ole Bull kom hjem etter syv år da han 

hadde blitt amerikansk statsborger. Han 

hadde hele tiden vært økonomisk ansvarlig 

for teatret, men styret hadde bedt ham om 

å fraskrive seg eiendomsretten. Dette ble 

Bull dypt krenket over, og etter en lang og 

bitter strid gikk styret av. Nå ansatte Bull den 

unge Bjørnstjerne Bjørnson som kunstnerisk 

leder fra 1857. Bergen var nå inne i en 

dårlig periode, og blant byens innbyggere 

var teaterinteressen laber. Likevel klarte 

Bjørnson for en kort tid å trekke publikum 

tilbake til teatret. Bergenserne var vant med 

lettere underholdning, og Bjørnson ville 

forbedre smaken deres gjennom regi og valg 

av stykker. Dette var en uheldig kombinasjon 

som førte til at publikumstallet gikk fort ned 

igjen. I 1859 gav han opp og reiste tilbake 

til Christiania selv om styret bad ham om 

35

fortsette i Bergen. Skuespilleren Herman 

Krohn ble ansatt som ny instruktør. Nå var 

kreditorene lei av å vente på pengene sine, så 

han prøvde å få penger ved å trekke publikum 

med fremførelser av folkekomedier og lystspill. 

Dette gikk ikke og 17. mai 1863 spilte 

teatret sin siste forstilling før det gikk over til 

skrifteretten. 

Den Nationale Scene 

I perioden 1863-1876 var det vekslende virksomhet 

i huset i Komediebakken. Omreisende 

grupper viste skuespill, opera og balletter og 

akrobatgrupper gjestet med dyredresur og 

trolleri. Norge fikk et nytt nasjonalt teater i 

1876 med Nils Wichenstrøm som første leder. 

Den Nationale Scene ble navnet på teatret 

som holdt til i den gamle teaterbygningen 

Det gamle theater. Selv om de tok hus i dette 

bygget er det egentlig ikke noe sammenheng 

mellom Det Norske Theater og DNS. Man 

kan av den grunn diskutere om DNS er det 

eldste teatret i landet slik flere vil hevde: 

Nasjonalteatret i Oslo vart åpnet i 1899, men 

de hadde flere teatre før den tid. 

Gunnar Heiberg var leder for DNS i perioden 

1884-88 og det var under hans ledelse at 

Ibsens Vildanden hadde urpremiere i 1885. 

Han ble en viktig mann gjennom sin innsats 

for tidsriktig teater, da med Vildanden som 

et godt eksempel. I europeisk sammenheng 

ble DNS et stort og viktig teater under Nils 

Jacob Nilsens sjefsperiode 1934-39. Han stod 

for en rekke kjente forestillinger med store 

navn, mellom andre Per Lindberg og Per 

Schwab. DNS har flere ganger introdusert 

kjente internasjonale aktører til norsk teater, 

som for eksempel Charles Marowitz med sin 

omtalte versjon av Hedda Gabler, Hedda. Nylig 

samarbeidet de blant andre med Det Norske 

Teater i en produksjon av Peer Gynt med verdenskjente 

Robert Wilson som regissør. 

Teaterbygningen 

Bygningen som i dag huser den gamle institusjonen 

i Bergen er av arkitekt Einar Oscar 

Schou og er regnet som et av de fremste 

byggene i den spesielle Art Nouveau-stilen. 

1909 flyttet DNS inn i huset på Engen med 

Erasmus Montanus som åpningsforestilling 

for et storslått publikum. Teatret ble utrustet 

med moderne sceneutstyr som dreiescene 

og rundhorisont på 1930-tallet som en av 

de første i Norge. Deler av huset ble ødelagt 

under 2. verdenskrig, da en blindgranat 

kom inn hovedinngangen og ødela lobbyen 

og teatersalongen. Det ble kun på det ytre at 

krigen fikk innvirkning på teatret, for daværende 

teatersjef Egil Hjorth-Jenssen klarte å 

styre teatret unna den nazifiseringen okupasjonsmakten 

krevde. DNS var det eneste teatret 

i Norge som slapp unna og som hadde 

et ikke-nazifisert teater i krigsårene. I 1967 

ble teatret åpnet for eksperimenterende prosjekter 

da de etablerte biscenen Lille Scene 

på loftet av teaterhuset. I dag har de i tillegg 

Småscenen, som betyr at DNS i alt har tre 

scener med varierende tilbud. Slike mindre 

scener med færre publikumsplasser gjør rom 

for utforsking av nye former og moderne 

dramatikk da det ikke blir regnet som et stort 

økonomisk tap om ikke salen er full. I 2001 

sto Store Scene nyrestaurert med en kombinasjon 

av elementer fra da huset åpnet i 1909 

og deler som blir forventet av en moderne 

teatersal. Ombyggingen gjorde at man 

kunne installere nye tekniske oppdateringer 

i det gamle teatret. DNS er i dag et av de 

mest moderne teatre i publikumsfasiliteter 

i Norge. Siden 1993 har det hatt status som 

nasjonalt teater, noe som blant annet medfører 

at det hovedsaklig blir drevet med statlig 

tilskudd, samt penger fra Hordaland fylke og 

Bergen kommune. 

36

TEMA: STØY 

foto: Elizabeth Pettersen 

37

MUSIKK: 

de 

elektroniske 

analogier 

Juno 106: Selve kongen på haugen av analoge 

synther, med en brukervennlighet og lyd som ingen 

synth har klart å overgå hverken før eller siden. 

Lyden har vært med oss i over 35 år, og har sneket seg inn i alt fra discofunk, psykedelisk 

rock, synthpop, eurodance, hiphop og til glatt listepop. Den har gledet og forarget, men 

fortsetter samtidig å utvikle musikken den dag i dag. 

tekst og foto: Jan Magnus Weiberg-Aurdal 

jnmgns@gmail.com 

Nei, vi snakker ikke om lyse kvinnevokaler, 

mørk og monoton mannsrap, catchy 

poprefreng, skrikende trompetriff eller 

frekke basshooks. Vi snakker selvsagt om den 

analoge synthen. Den som gav Kraftwerk sin 

karakteristiske varme lyd på 70-tallet, den 

som i hovedsak definerte det utskjelte 80- 

tallet musikalsk, den som reddet Madonnas 

comeback på 90-tallet og den som i dag på 

2000-tallet gang på gang fortsetter å «fornye» 

vår egen samtidsmusikk. 

«Djevelens musikk» 

Når elgitaren gjorde sitt inntog på 1950-tallet, 

ble det ramaskrik i musikkmiljøene rundt 

omkring i den vestlige verden. Fortrinnsvis 

blant den eldre garde, som mente dette var 

en avskyelighet og noe som konsekvent ville 

ødelegge musikken. For dette var jo ikke et 

instrument, snarere et «djevelens verk». Vel, 

historien taler jo i grunn for seg selv etter 

dette. For hva hadde vel Elvis, Beatles og 

Rolling Stones vært uten elgitarer? 

Da skulle man jo tro at samtiden etter 

dette hadde lært seg å møte nye musikalske 

ideer med åpne armer, og at 60-tallets «free 

minded spirit» ville ta de nye instrumenter, 

som for eksempel analogsynthen, vel i mot. 

Men sannheten er at den fikk en ganske så lik 

mottagelse som elgitaren i sin tid fikk. «Dette 

er ikke musikk» eller «Dette er bare ulyd» 

var vanlige kommentarer, og synthesizerne 

ble spådd en meget rask død. Heldigvis 

tok de musikalske «dommedagsprofetene» 

skammelig feil igjen. 

Moog the Man 

Analogsynthenes far er utvilsomt Dr. Robert 

Moog (1934-2005). Mannen la praktisk talt 

grobunnen for hvordan vi i dag kjenner til 

disse synthene, først og fremst ved å gjøre 

de tilgjengelige for almennheten. For siden 

de tidlige analogsynthene på 50- og 60-tallet 

var basert på gammel analog datateknologi 

og delvis bygget fra laboratorieutstyr, hadde 

synthene også et temmelig bruker-uvennlig 

utseende: Svære og tunge, med masse 

ledninger som måtte kobles hit og dit for 

lydvariasjon. Det holdt med andre ord ikke å 

bare være «kreativ musiker» hvis man skulle 

bruke de, men man måtte nærmest ha en 

doktorgrad i fysikk og teknikk, for ikke å 

snakke om svært god tid. De første Moogsynthene 

tok faktisk flere timer å sette opp, 

og man trenger ikke være økonom for å 

skjønne at markedet var heller smalt for den 

type utstyr. Dette skjønte selvsagt Moog selv, 

så han utviklet en lettere, mindre og mer 

brukervennlig type. Det var viktig at de ble 

enklere å håndtere og forståelige for folk 

flest, men samtidig at de beholdt den særegne 

og revolusjonerende lyden. Det klarte Dr. 

Moog med glans utover 70-tallet. Derfor 

klinger også navn som Minimoog, Moog 

Taurus, Moog Rouge og Moog Prodigy 

(hvorav The Prodigy hentet sitt navn) godt i 

38

alle analogelskeres ører den dag i dag. 

Det var riktignok ikke bare Moog som 

leverte fete synther på 70- og 80-tallet. 

Også store merker som Roland, Korg, 

ARP og Yamaha står bak noen virkelige 

analoge klassikere. Spesielt Roland, som 

fikk det definitive gjennombruddet på 80- 

tallet med sine revolusjonerende synther. 

Først og fremst takket være en gudbenådet 

brukervennlighet, hva programmering og 

editering angår. Men også mulighetene for å 

kombinere dem sammen med annet utstyr, 

for eksempel datamaskiner og analoge 

trommemaskiner og sequensere. Rolands 

JX-3P synth var faktisk verdens første MIDI 

(Musical Instrument Digital Interface) 

kompatible synth da den kom i 1983. Tanken 

på en synth uten MIDI-port i dag, er nærmest 

latterlig. 

Kong Juno-106 

Den kanskje fremste analoge synthen fra 

1980-tallet er Rolands Juno 106. Den ser 

bra ut, den høres bra ut og ikke minst, den 

er svært enkel å bruke. Kanskje ikke så rart 

da at den fortsatt brukes intensivt i de fleste 

studioer rundt i verden, eller at den selges 

for blodpriser på nettet. Du har kanskje ikke 

hørt om synthen, men du har garantert hørt 

noe fra den. Stjerneprodusenten William 

Orbit bruker stort sett ikke noe annen synth 

i sitt arbeid, noe hans kommentar etter at 

Madonnas «comeback»-album Ray Of Light 

(1998) ble sluppet viser; «Det meste av 

albumet ble laget på Juno-106. Du kan få så 

mye ut av den synthen!». 

Eller om du ikke er noen Orbit- eller 

Madonna-fan, har du garantert hørt dens 

svevende og varme lyder hos artister som 

Fatboy Slim, Autechre, Moby, 808 State, 

Underworld, Leftfield, Fluke, Josh Wink, 

Depeche Mode, Biosphere, The Human 

League, Duran Duran, The Prodigy, The 

Shamen, Astral Projection, Apollo 440, 

Faithless, Pet Shop Boys, Plastikman eller 

Chemical Brothers. Eller Britney Spears, 

NERD og Missy Elliott, for den saks skyld. 

Overnevnte Depeche Mode fikk jo nylig 

masse skryt for sin siste skive, Playing The 

Angel, nettopp fordi de hadde plukket opp 

igjen sine gamle analoge synther, og ikke 

vektla for mye digitallyd som forgjengeren 

Exciter (2001) bar preg av. Det samme gjelder 

våre egne landsmenn Röyksopp som til 

stadighet får ros for sin særegne, varme lyd. 

En lyd som først og fremst er takket være 

deres heftige analogbruk. 

Retrodyrking og overprising 

Analoge synther opplevde et klassisk «rise 

and fall»-fenomen på slutten av 1980-tallet, 

da de gradvis ble erstattet med digitale, eller 

delvis-digitale (såkalte hybrider) synther. 

Produksjonen ble stoppet, og prisene på 

bruktmarkedet var en periode skammelig lave. 

Men med oppblomstringen av klubbkulturen 

og den rendyrkende elektroniske musikken 

på 90-tallet ble de analoge synthene nok 

en gang trukket frem i rampelyset, og den 

retrodyrkelsen og overprisingen som vi 

kjenner i dag ble et faktum. Rolands TB- 

303 bass-synth er et strålende eksempel på 

dette; den kostet 500-600 kroner da den 

kom i 1982, og ble latterliggjort fordi dens 

bruksområde (den var tiltenkt å erstatte 

bassisten) ikke nådde mål i det hele tatt. Men 

Dr. Robert Moog, mannen som revolusjonerte 

analogsynthene på 1960-tallet 

etter at noen produsenter i USA på slutten 

av 80-tallet plutselig fant ut av man kunne få 

frem temmelige syke – dog fete – lyder om 

man skrudde på en spesiell måte, ble dens 

fremtidige suksess sikret. Siden den gang har 

dens syrete og boblete lyd nærmest blitt selve 

signaturlyden på technomusikken, og den går 

på bruktmarkedet i dag sjelden noe under 10 

000 kroner. 

Analog fremtid? 

Hva så med fremtiden for analogsynthene? Er 

det egentlig plass til disse aldrende beistene 

lengre? 

Vel, om ikke selve synthene vil bli brukt 

i årene som kommer, vil i hvert fall lydene 

fortsette å prege samtidsmusikken. I dag får 

man jo tak i de fleste gamle analogsynther 

i software-versjoner, i tillegg har det de 

siste årenes vært en økende trend med nye, 

moderne modellerings-synther som er laget 

for å gjengi den gode gamle analoge lyden. 

Om ikke fremtiden er direkte analog, så 

er i hvert fall de analoge lydene med inn i 

fremtiden. Slikt det også skal være. 

FAKTABOKS: 

En analog synthesizer bruker analog 

datateknologi for å generere lyd elektronisk. 

Kjennetegnes gjerne ved sin varme, 

atmosfæriske og «fete» lyd. Disse lydene kan 

programmeres, editeres og endres på utallige 

måter, slik at stadige nye lyder kan skapes 

igjen og igjen. 

Synthene ble produsert fra midten av 1960- 

tallet til slutten av 80-tallet, og er i dag svært 

ettertraktet på bruktmarkedet. 

Kjente artister som har brukt analogsynther 

i stor grad er Kraftwerk, Tangerine Dream, 

Pink Floyd, Depeche Mode, Duran Duran, 

The Prodigy, Moby og Jean Michel Jarre. 

Men også andre artister som The Beatles, 

Stevie Wonder, U2 og The Monkees har 

brukt analoge synther på sine album. 

Kjente analoge synther er Roland Juno-106, 

Roland Jupiter 8, Roland TB-303, Moog 

Minimoog og Moog Prodigy 

Kilder: 

www.wikipedia.org 

www.vintagesynth.com 

www.moogmusic.com 

www.moogarchives.com 

39

MASTERSTERSTUDENTEN 

1000 år lange ritualer 

Etter å ha tatt UiBs innføringskurs i sanskrit ønsket Margrete Rugtveit å fortsette i samme 

retning. 

tekst og foto : Helene Lindqvist 


40

Et av yndlingssitatene til religionsvitenskapstudenten 

Margrete Rugtveit (28) er av 

Schopenhauer, tror hun, og lyder noe sånt 

som «Filologi er en av de første betingelser 

for livet». Hun kan ikke annet enn å gi ham 

litt rett, men på den andre siden kan hun 

ikke hjelpe for å betrakte akademia som en 

selskapslek. 

1000 år lange ritualer 

Margrete skriver om vediske ritualer, mer 

spesifikt en type vediske ritualer som er kalt 

sattras. Disse utmerker seg ved å være spesielt 

lange. De kan vare fra 12 dager til 1000 år. De 

på tusen år var det riktignok stort sett gudene 

som holdt. Sattras ble ikke holdt så ofte. De 

var lange og dyre, og det var prestene som 

betalte, ikke en rik offersponsor som var det 

vanlige i vediske ritualer. 

- Hvordan jobber du med dette, har du vært på 

feltarbeid? 

- Jeg jobber med tekst, og forholder meg til 

den normative tekstmassen – det vil si Veda, 

nærmere bestemt de delene av Veda som 

inneholder offerideologi. Oppgaven kommer 

nok til å dreie seg mest om tekstene og 

hvordan ritualene fremstilles der. Jeg kommer 

hovedsaklig til å jobbe med brahmana-tekster. 

De tar for seg ideologien, mens Shrauta sutras 

går mer på det praktiske, gjennomføringen 

av ritualet. Jeg har så vidt begynt å kikke 

på primærtekstene og det er spennende å 

bevege seg fra sekundærlitteraturen og til det 

de vediske prestene selv sier, få kikke dem 

over skuldrene og prøve å nærme seg deres 

univers. 

- Hvor gamle er Vedaene? 

- Dateringene på Vedaene er litt usikre. I 

tidligere tider var de jo tradert muntlig. De 

eldste Rigvediske tekstene er kanskje fra 2500- 

1500 f. kr. Det finnes ingen såkalte originale 

manuskripter, det tok lang tid fra tekstene 

ble forfattet til de ble nedskrevet, men det er 

vanvittig mye bevart materiale takket være 

indernes vekt på overlevering og tradisjon. 

Allikevel, det som er bevart sier også noe om 

tradentenes interesse. Slik vet vi jo ikke hva 

som har gått tapt, så som alltid blir resultatet 

et begrenset og betinget utsnitt av en hel 

livsverden. Samtidig er det få kulturer som 

kan skilte med en så omfattende og detaljert 

beskrivelse av sin egen religion som den 

vediske. 

Mange forskjellige typer sattras 

Sattras har ikke alltid noen endelig ende. For 

eksempel finnes det et sattra hvor en okse 

blir ledet ut i skogen med hundre kalver. 

Når disse kalvene er blitt til tusen, er ritualet 

ferdig. Alle sattras har en grunnstruktur og 

særskilte elementer. Og slik kan de ved hjelp 

av regler bygges ut. 

- Det er vanlig å ha en mahavarahtadag på 

nest siste dagen av ritualet. Disse er det litt 

lettere å finne beskrivelser av enn av sattras 

generelt. Og denne dagen er spektakulær. 

Et eksempel er mahavarathadagen på 

årsritualet Gavamayana: ved nyttår svinger 

en prest seg på en huske mens han resiterer 

vers fra Rigveda. Det er også folk som slår på 

jordtrommer av kuskinn, kvinner som danser 

rundt og slår seg på lårene. Det er mye lyd. Det 

er rituelle utskjellinger, verbale konkurranser 

og rituelle samleier. Så blir spørsmålene: 

hvorfor gjennomførtes disse ritualene og hva 

tenkte man å oppnå gjennom dem? Hvilke 

grunntanker ligger som styrende? Hva er det 

som gir en handling mening for dem som 

utførte den? De samme spørsmålene kan 

man stille i forhold til det at ritualene er så 

lange. 

- Er det forskjell på ritualene før i tiden og i 

dag? 

- Vedaene regnes også av dagens hinduer 

som åpenbarte og hellige, men de store 

vediske ofrene holdes sjeldent i dag og 

refortolkes gjerne i en hinduistisk forståelse. 

Puja har eksempelvis sin modell i vediske 

offer. 

Dominert av menn 

Vedisk forskning er dominert av menn, og 

vedisk religion er primært sett på som en 

religion for menn. Men det finnes en kvinnelig 

forsker som heter Stephanie Jamison. Hun 

skriver om kvinners roller i vediske offer. 

Faktisk sies det at et offer hvor ikke konene er 

tilstede er et halvt offer. 

- Det var godt å lese henne og se at hun til 

tross for kildesituasjonen tar et teoretisk grep 

som gjør henne i stand til å belyse kvinnenes 

rolle. Og det plager meg at jeg ikke har 

tid eller ressurser til å gi oppgaven min et 

kvinneperspektiv. 

Sanskrit 

- Hva er grunnen til at du valgte å skrive om et 

slikt emne? 

- Jeg hadde tatt UiBs to innføringskurs i 

sanskrit, og hadde lyst til å fortsette med 

dette. Det er dessuten ikke gjort så mye 

forskning på sattras, noe veilederen min 

tipset meg om – det var han som foreslo 

temaet for oppgaven min. Jeg er langt fra 

flytende i sanskrit, men jobber med Maurers 

innføringsbok og deltar på sanskritseminar 

på instituttet. UiBs innføringskurs er mest 

lagt opp som en hjelp slik at man kan være 

kritisk til oversettelser man støter på, man 

kommer ikke gjennom hele grammatikken, 

men det er gøy å lære et helt annet språk og 

kurset anbefales absolutt! 

- Er det noen andre på faget ditt som holder på 

med det samme? 

- Blant studentene er det så vidt jeg vet ikke 

noen som holder på med vediske tekster, men 

det er flere som driver med koptiske tekster 

og også noen som jobber med nyere tekster. 

Å forske på tekster i religionsvitenskapen har 

jo forsvunnet litt i bakgrunnen for feltarbeid 

de siste årene. Selv mener jeg faget bør 

romme begge deler, både aktuell orientering 

og historisk bevissthet, og det kan vel ingen 

være uenige i? 

Gymnaslærer Rugtveit? 

Margrete går på tredje semester og planlegger 

å levere til sommeren. 

- Hva har du lyst til å jobbe med når du er 

ferdig? 

- Å undervise. Synes slettes ikke en karriere 

som gymnaslærer låter for ille. I tillegg 

til religionsvitenskap har jeg historie og 

statsvitenskap, men pedagogikken gjenstår 

– så det gjenstår å se hvor langt lånekassen vil 

strekke seg. 

- Også vil jeg si til slutt at det er veldig kjekt 

å jobbe med tekst, ikke kjedelig i det hele tatt, 

for de som måtte tro det! 

41

FORSKERSTAFETT 

lingvistikk 

og pronomen 

Om telegrafiske setninger fra Japan. 

tekst: Benedicte M. Irgens, Institutt for lingvistikk og litteraturvitenskap, seksjon for lingvistiske fag (har 

nylig levert doktoravhandlingen «Translating Grammar – a formal-functional typology of English and 

Japanese») 

ill: Marianne Bratlie 

Moderne språkvitenskap er en mosaikk 

av ulike skoler, retninger og teoretiske 

orienteringer, der noen kommuniserer godt 

og mye, andre dårlig og mye, og atter andre 

heller lite. I sin bok The Linguistics Wars fra 

1993 beskriver Richard Harris kontroversene 

og debattene i lingvistikken fra den 

behaviouristiske strukturalismen på 30-40- 

tallet via den mentalistiske generativismen på 

60-70-tallet og til dagens pluralisme. Mange 

av debattene Harris beskriver er knyttet 

til fundamentale spørsmål som «hva er en 

empirisk vitenskap?», «hva er språk?», «hva 

vil det si å kunne et språk?». Uenighet om 

grunnleggende spørsmål er et av de trekkene 

som karakteriserer paradigmeskifter og 

vitenskapelig utvikling, og en kan i sannhet 

få inntrykk av at representanter for de ulike 

retningene lever i ulike verdener med ulike 

begreper. Er det i det hele tatt mulig å oversette 

innsikter fra en tradisjon til en annen? Eller 

stiller man rett og slett forskjellige spørsmål 

som derfor nødvendigvis gir forskjellige 

svar? 

Svært forenklet kan vi si at det finnes to 

hovedretninger i dagens lingvistikk. Den 

ene refereres vanligvis til som formell, eller 

generativ lingvistikk, og den andre går 

under benevnelsen kognitiv-funksjonell 

eller typologisk-funksjonell lingvistikk. I 

den generative lingvistikken har man hatt 

hovedfokus på språklig form, især syntaks, 

som en i prinsippet prøver å karakterisere 

uavhengig av mening, mens man i kognitivfunksjonell 

lingvistikk ser på syntaks, 

semantikk og pragmatikk som uløselig 

knyttet sammen. Spørsmålet om hva det er 

som utgjør en vitenskapelig «forklaring» gis 

også ulike svar i de to retningene, og i svært 

mange tilfeller er det ikke mulig å formidle 

innsikter fra det ene paradigmet ved hjelp av 

språket til det andre. 

Det finnes imidlertid noen korte, frekvente 

ord i språket vårt som har vært nøye studert 

innenfor begge disse retningene, og som 

kan representere en mulig åpning mellom 

de to perspektivene. De tilhører ordklassen 

pronomen: jeg, hun, de, det osv. For den 

generative syntaktikeren er noen slike ord 

spesielt interessante pga. sin anaforiske 

funksjon: de har ofte en antesedent tidligere 

i setningen som har samme referanse som 

dem. 

På norsk er reglene slik at «ham» i 

setningen «Han så ham i speilet» ikke kan 

ha samme referanse som «han»: de to 

må referere til ulike individer. Anaforisk 

binding, som syntaktisk fenomen, har vært 

undersøkt svært nøye i generativ lingvistikk. 

For den funksjonelt orienterte lingvisten 

har pronomen også en annen interessant 

funksjon: de er deiktiske ord: dvs. at de brukes 

til å peke på personer eller objekter. Det som 

karakteriserer deiktiske ord er at det ikke er 

mulig å si hvorvidt setninger som inneholder 

dem er sanne eller ikke med mindre man har 

informasjon om ytringssituasjonen, f.eks. 

hvem som ytret setningen, når den ble ytret 

eller hvor den ble ytret. Hvorvidt setningen 

«Jeg kom for en time siden» er sann er umulig 

å si så lenge man ikke vet hvem «jeg» refererer 

til og når den ble ytret. 

Det ser ut til at arbeidsfordelingen mellom 

generative og funksjonelle lingvister i stor 

grad faller sammen med de to funksjonene til 

pronomen. Skal man få en dypere forståelse 

for pronomen i naturlig språk må man 

integrere innsikter fra begge leire. 

På samme måte som det kan være 

vanskelig og iblant umulig å oversette 

mellom vitenskapelige paradigmer byr også 

oversettelse mellom ulike språk på store 

utfordringer. Som lingvist med japansk språk 

som spesialområde har jeg funnet anaforer og 

deiktiske ord spesielt utfordrende å arbeide 

med. Grunnen til det er at det japanske 

språket ikke har noen tydelig avgrenset 

ordklasse som kan kalles pronomen, ingen 

grammatisk «person»-kategori og videre at 

japansk er et språk med utstrakt mulighet 

for ellipse eller utelating av ord. Der norsk 

har pronomen har japansk ofte rett og slett 

ingenting. Umiddelbart kan det derfor se 

ut som om det japanske språket er mer 

kontekstavhengig enn de vest-europeiske, 

og i mange tilfeller er det nettopp det. 

Sett fra et japansk ståsted inneholder for 

eksempel engelske setninger mye redundant 

eller unødvendig informasjon. Den norske 

setningen: «Han sa at han skulle komme etter 

at han hadde snakket med faren sin.» vil på 

japansk, gitt en viss kontekst, kunne bli noe 

mer «telegrafisk»; mer i retning av: «Sa at skal 

komme etter at snakke med faren.» 

Men situasjonen er nok mer komplisert 

enn at det bare dreier seg om ulike grader 

av eksplisitthet. Ved nærmere ettersyn viser 

det seg at det finnes et komplekst nettverk av 

grammatiske strukturer i japansk som på et 

vis kompenserer for den generelle tendensen 

42

til å utelate informasjon som er kontekstuelt 

gitt. Det dreier seg om en vekselvirkning 

mellom tre komponenter: subjektivitet, 

evidensialitet og empatisk deiksis. 

På japansk er det mulig å si «har hodepine» 

uten at den som erfarer hodepinen er referert 

til i setningen. Men setningen «har hodepine» 

kan ikke bety annet enn at det er den som 

ytrer setningen som har hodepinen, altså «Jeg 

har hodepine». En slik setning har en inherent 

subjektivitet. Dersom man skal si om noen 

andre at de har hodepine må man legge til 

en evidensial, en grammatisk markør som 

antyder kilden til og graden av sikkerhet til 

ens kunnskap: «har visstnok hodepine». Ved 

hjelp av de ulike evidensielle formene (eller 

mangelen på dem, når det dreier seg om den 

talende) får man formidlet informasjon som 

på norsk og engelsk uttrykkes mer eksplisitt 

gjennom pronomen. Evidensielle former 

forteller oss at den talende er litt usikker 

med henhold til innholdet i setningen, og 

av det skjønner vi at det må gjelde en annen 

person enn ham selv. Det sikre er nært, og det 

mindre sikre er fjernt. Dette skillet mellom 

det «nære» og det «fjerne» dukker opp i 

mange grammatiske strukturer i japansk, 

ikke minst i det intrikate høflighetssystemet, 

som også manifesteres i grammatikken. I 

etablert lingvistisk fagterminologi kalles 

dette for «empatisk deiksis», som er en 

metaforisk utvidelse av steds-deiksis. Det 

dreier seg altså ikke om «nær» og «fjern» i 

spatiell eller fysisk forstand, men i emosjonell, 

psyklogisk forstand. På japansk refereres disse 

kategoriene ofte til som uchi («innenfor») 

og soto («utenfor»), to nøkkelbegreper 

innenfor japansk antropologi. I den grad 

det kan sies å eksistere noe korrelat til 

pronomen og kategorien «person» i japansk, 

ser vekselvirkningen mellm subjektivitet, 

evidensialitet og empatisk deiksis ut til å være 

en god kandidat. 

Som jeg har prøvd å antyde representerer 

studiet av disse korte og tilsynelatende 

uviktige ordene et område i grammatikken 

som ikke bare muliggjør en sammenføring av 

innsikter fra ulike teoretiske retninger, men 

som også er en stor utfordring når en skal lete 

etter korrelater på tvers av språk. 

Atrium ønsker å presentere noe av det 

faglige arbeidet som blir gjort rundt om 

på HF-instituttene. I denne utgaven har 

Benedicte Irgens fra seksjon for lingvistiske 

fag stafettpinnen. Hun er faglig ansvarlig for 

japanskfaget ved institutt for lingvistikk og 

litteraturvitenskap. I neste utgave går pinnen 

videre til Cecilie Carlsen på nordisk institutt. 

43

FAGPRESENTASJON 

ola kala? 

Universitet i Oslo la ned nygreskstudiet sent på 1990-tallet. Siden den gang har Norge 

manglet undervisningstilbud i gresk. Da er det vel ok at UiB gjør noe med saken? 

tekst: Anders Kjellevold 

anders.kjellevold@student.uib.no 

ill: Maria E. Tripodianos 

Stein-Gunnar Sommerset er en av to som 

underviser i nygresk ved institutt for klassisk 

filologi, russisk og religionsvitenskap ved 

UIB. Han forteller at målet er å bygge opp et 

bachelorprogram i nygresk: 

- Foreløpig er det bare et kurs på 15 

studiepoeng, ment som en fortsettelse 

til sommerkurset i nygresk som UiB har 

arrangert ved norsk institutt i Athen siden 

årtusenskiftet. Planen er å få til et helt 

bachelorprogram der nygresk kan settes 

sammen med relevante fag, eksempelvis 

Europastudier. Med kun et intensivkurs på 

30 studiepoeng, som sommerkurset var, 

ble det bare et språkstudium på en skole. 

Et akademisk miljø og den akademiske 

oppfølgingen manglet. Det er det man nå 

prøver å gjøre noe med. Det nye kurset er 

ment som et eksperiment for å se hvordan 

interessen er. 

Et naturlig studium 

Med tanke på at UiB allerede tilbyr 

undervisning i språk som japansk, islandsk og 

hebraisk er det kanskje naturlig at det også 

ble opprettet et studium i gresk. Spesielt med 

tanke på den kontakt Norge har med Hellas 

gjennom turisme og det faktum at det er et 

EU-land. Sommerset fremhever nytteverdien 

av å kunne et språk få nordmenn har 

kompetanse i. Han nevner også tilgang til 

gresk litteratur og dessuten lingvistikk som 

andre felt som gjør det interessant å studere 

nygresk. 

- Det er også viktig å huske at gresk 

snakkes i flere land enn Hellas. Den tredje 

største «gresktalende byen» er Melbourne i 

Australia, sier Sommerset og peker på den 

store greske diasporaen rundt om i verden. 

Noen vil kanskje huske den amerikanske, 

portrettert noe skjevt, fra filmen Mitt store fete 

greske bryllup. 

Et delt språk? 

Nygresk er, i likhet med norsk, et språk som 

utgår fra et eldre språk, men som gjennom 

påvirkning og utvikling har endret seg så mye 

at det har skilt seg ut som eget språk. Der 

norsk stammer fra norrønt, stammer nygresk 

fra gammelgresk. Sommerset sier at mange 

velger å konsentrere seg om gammelgresk. At 

noen av disse igjen ser ned på nygresk mener 

han er grunnløst. Likevel kommer de fleste 

av våre greske låneord fra gammelgresk. 

Dette har sammenheng med at skriftene fra 

Hellas’ mest innflytesesrike periode, da av 

de store verk av filosofene (Sokrates, Platon, 

Aristoteles), matematikerne (Pytagoras) 

og legene (Hippokrates), alle ble skrevet på 

gammelgresk. Det nye testamentet ble også 

i sin originale form skrevet på gammelgresk. 

Gammelgresk er også mye brukt i enkelte 

44 

vitenskaper og i navn på legemidler. Da 

et amerikansk firma (i USA) tok patent på 

navnet Adrenalin, gikk man ganske enkelt 

over til å bruke det tilsvarende på gresk, 

nemlig Epinepherin. 

Men også nygresk har et bidrag til det norske 

språk, som du antageligvis bruker hver dag, 

og like sannsynlig kan bruke de fleste steder 

i verden. Ordet det er snakk om er «ok», som 

er en forkortelse av de nygreske ordene «ola 

kala», som betyr «alt vel». Og det er vel helt 

greit?

BOKANMELDELSE: 

den tapre siste idealist 

Om et mindre liv med større samvittighet – en spasertur i 

eventyrskogen til Steinar Lem. 

tekst: Veslemøy Grønås 

gretchen.greenhill@gmail.com 

Steinar Lem, Det lille livet, Cappelen 2005 

Det lille livet er en grønn og fin liten bok. Men 

hva slags type bok er det? En roman er den 

såvisst ikke. Den handler om Steinar Lem, 

om livet hans, tankene hans. Og tankene hans 

dreier seg hovedsaklig om to ting, nemlig om 

dyr og om forbruk. Derfor er det litt rart å se at 

det som har fått mest oppmerksomhet i media 

når det gjelder denne boka, er hans endrede 

standpunkt om EU. Han sier et sted at han vil 

stemme «med dyrenes flertall», implisitt «Ja». 

Greit nok det, men dette poenget tar ikke stor 

plass i boka. Det tar faktisk ikke mer enn fem 

sider. Hovedfokuset til Lem er på «det lille 

livet uten stemmerett», det vil si alle planteog 

dyreartene som nærmest er utryddet av 

menneskenes herjinger. Og man må være en 

skikkelig tøffing dersom man forblir upåvirket 

etter å ha blitt utsatt for Lems lidenskapelige 

og se-jeg-har-statistikker-ja-faktisk-en-helmasse-med-statistikker-argumentasjon. 

Og 

slike tøffinger vil vi ikke ha. 

Tittelen Det lille livet betegner også det 

andre hovedtemaet til Lem, nemlig forbruk. 

Vet du for eksempel at dersom levestandaren 

vår reduseres til 1970-tallsnivå kan hele verden 

ha det like bra som oss? Steinar Lem er en 

mann som aldri blir lei av å fortelle om hvor 

kvalm han blir av mediene som hyler vekst! 

vekst! forbruk! ting! vekst! til tross for at vårt 

økende forbruk har åpenbart katastrofale 

virkninger på verdens fattige mennesker og 

på dyrene. Det er umulig å ikke beundre hans 

utrettelige idealisme og fremtidspessimisme, 

uansett om man er enig eller ei. Og «det 

lille livet», med mindre ting, er det virkelig å 

forakte? 

En boklig spasertur 

Selv om bokens innhold i seg selv er 

verdt noen timers lesning, er formen også 

tiltalende. Som nevnt er ikke dette en roman. 

Det lille livet er snarere et essay, et langt et. 

Lem gjør for eksempel utstrakt bruk av den 

fiktive dialogen, som er et av de viktigste 

essayistiske sjangertrekk. Slik kan han 

diskutere vegetarianisme med sin dårlige 

samvittighet, forbruk med sin 18 måneder 

gamle datter og dyrerettigheter med en 

liten humle. Dialogsituasjonen er med andre 

ord tydelig fiktiv, men denne dialektiske 

fremgangsmåten er en effektiv måte å få frem 

poenger på. Et annet essayistisk trekk er de 

mange avstikkerne. Vi får høre om god vin, 

Bach, og episoder fra oppveksten, og disse 

fungerer som omveier til bokens store temaer. 

Steinar Lem skriver ikke, han spaserer, og 

best liker han å spasere i «eventyrskogen», 

hvor han møter alle slags dyr (blant annet 

en dinosaur!) og tanker. Boken er dessuten 

relativt ukonkluderende, nok et essayistisk 

kjennetegn. Boken er uavsluttet, fremdeles på 

vei, når vi har lest ferdig siste side, og dette er 

en invitasjon til leseren om selv å tenke etter. 

Om å tråkke på en fugl 

For å få oss til å tenke selv tar Lem i bruk 

en litterær teknikk kalt fremmedgjøring. De 

vante ting og tang blir beskrevet som om 

de sees for første gang, for eksempel når 

Lems små døtre oppdager den store verden. 

Andre ting skurrer for leseren, som når jeget 

med vilje tråkker på en liten fugl slik at det 

knaser under skoen. Når jeget går videre blir 

leseren sittende paff. Hvordan kunne han 

gjøre det? Heldigvis omgjør Lem handlingen 

en side senere med «Kanskje jeg slett ikke 

har tråkket på den. Kanskje jeg i stedet løfter 

den opp fordi den sitter så utsatt til og er lett 

å se for katten?» Et annet sted forteller Lem 

svært detaljert om det å spise et torskehode: 

«Appetitten er åpnet. Kjevebeina fjernes 

raskt, og deler av kranier brytes opp. Det 

søles litt.» Og videre: «Men høydepunktet 

er øynene. Ikke øyeeplene, som er to harde, 

hvite kuler, men det grønne slimet bak». Hva 

mener egentlig Lem? Etter de lange tiradene 

om dyrevern er det klart at leseren stusser. 

Og tenker, som nok er Lems hensikt. For hvis 

man får flere til å tenke etter er kanskje ikke 

idealismen utryddelsestruet likevel? 

45

pensumfritt 

Hvilke bøker leser de som lever av å selge dem? Og hvilke vil de anbefale? Atrium tok 

turen til Studia for å forhøre seg om lesevanene til de ansatte ved Universitetets egen 

bokhandel. 


halvor.ripegutu@student.uib.no 


Bernt Erik Haaland 

Vi møter Bernt Erik Haaland 

bak et skrivebord i annen etasje 

i den provisoriske bokhandelen. 

Selv om han for tiden leser Jonas 

av Bjørneboe, er det ikke den 

boken han vil anbefale Atriums 

lesere. 

- Skal jeg virkelig trekke frem 

en bok, må det vel bli trilogien 

om Arn Magnusson av Jan 

Guillou. Den er fantastisk bra. 

Du får nærmest følelsen av å 

reise i tid når Guillou beskriver 

Sverige i middelalderen. Bøkene 

er meget spennende samtidig 

som de gir deg stor innsikt i 

svensk middelalderhistorie. 

Gard-Are Nilsen 

For Gard-Are Nilsen er det tydelig 

at et nylig forfatterbesøk til 

bokhandelen har gjort et stort 

inntrykk. 

- Jeg må anbefale den nye 

boken til Doddo; Kjærlighet er 

best på pinne. Eduard «Doddo» 

Andersen var selv her på Studia 

for å fortelle om denne boken. 

Den handler om de fire fasene 

i mannens kjærlighetsliv, altså 

sjekking, forelskelse, flytte 

sammen og brudd. Det er en 

bok som bør leses av alle gutter/ 

menn. 

Eli Gerhardsen 

- Min favorittbok er Maud 

danser av Knut Faldbakken. 

Eli Gerhardsen er daglig leder 

for Studia, og ikke i tvil om sin 

anbefaling. 

- Det er en roman jeg har lest 

opp til flere ganger og den er en 

fantastisk skildring. Den handler 

om mange forskjellige mennesker 

som bor sammen på et 

vertshus og om forholdene dem 

i mellom. Hvordan de kommuniserer, 

blikk osv. Boken har ikke 

så veldig mye ytre handling, men 

måten Faldbakken skildrer folk 

på er helt utrolig flott. 

Ingunn Greve 

Ingunn Greve finner vi bak kassa 

og velger en bok fra Studias egen 

beholdning. 

- Bienes hemmelige liv av Susan 

Monk Kidd, som vi selger her 

på Studia, er en bok jeg synes er 

veldig god. Den handler om en 

jente som gjennom hele barndommen 

har vært plaget av vage 

minner fra ettermiddagen moren 

døde. Hun er blitt oppdratt av en 

negresse på en ferskenfarm, og 

hadde en far som ikke var snill. 

I en alder av fjorten bestemmer 

hun seg for å finne ut sannheten 

om moren sin. Det er en utrolig 

spennende bok med en overraskende 

slutt. Jeg greide nesten 

ikke å legge den fra meg.

TEGNESERIE:

lev et stiligere liv enn sidemannen: 

begynn i Atrium! 

vi trenger: 

journalister 

fotografer 

grafiske designere 

ring tlf: 55582079 el. 91702059 (Helene) 

eller 

send e-post: atriumkontakt@uib.no 

alle interesserte ønskes velkommen!

studentmagasinet for HF-fakultetet UiB nr. 4 2005 13.årgang - Atrium

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?