Last ned - Unima

More documents

Recommendations

Info

På pensum står selvsagt Bjørgs bok; ”Dukkenes magi” fra 1993. Jeg sier til studentene at denne skal de kjøpe og bruke i hele sitt yrkesaktive liv som førskolelærere. Boken er unik i sin form og innhold. Den gir innsikt i hvordan ulike dukker kan skapes, og leve. Den er blitt til i møte med barn i barnehagen. Praksisfortell-ingene i boken er noe av det flotteste man kan lese om skapende samspill mellom barn og voksne. Det er et studium i det vi ellers kaller for anerkjennende kommunikasjon, et uttrykk som er mye brukt i den faglige diskusjonen om kvalitet i barnehagen, når det dreier seg om kvaliteten i det relasjonelle samspillet mellom barna og voksne. Hun skriver nydelig om kompisdukken Nøffer som hun brukte i sin undervisning for å skape kontakt med barna. Deretter bruker hun tre sider til å liste opp en slags ”dukkerettighetserklæring” om hvordan spilleren skal behandle dukken, og hvordan dukken skal behandle barna. Her finner vi læresetninger som er allmenngyldige for alt mellommenneskelig samspill, og de viser samtidige Bjørgs dype respekt for barns integritet. I ”Dukkenes magi” skriver Bjørg om hanskedukken: ”Hanskedukken er en - bokstavelig talt - håndfast og ”nær ”dukke. Den har en robust sjarm, og du vil lettere føle den som levende med din egen hånd i alle dukkens kroppsdeler. Den kan gjemme seg inn til deg, krabbe opp på hodet ditt og gjøre en masse som du fort kan lære deg å få full kontroll med… Hanskedukken er så til de grader dukken med humoristisk spill, humoren kommer nesten av seg selv hvis du har lært deg litt elementær dukkeføring.” (Dukkenes magi, s. 26.) I undervisningen jobber studentene og jeg med å tenne liv i dukkene. Det er viktig at de besjeler dukken, og kjenner at samspillet mellom hånd og hjerne går intuitivt. Vi starter med å studere vår egen hånd uten hanskedukken, og studerer vår hånd og våre fingre når vi gjør dagligdagse ting som å skrive, gripe en kopp, slå i bordet eller stryke en annens hånd. Da ser man hånden og fingrenes fysiske uttrykk, som gir konkret form til våre tanker og følelser. I spill med hanskedukken kan jeg konkret se når studenten finner en personlighet til sin dukke gjennom de handlingene den gjør alene og i samspill med andre dukker. Som Bjørg, legger jeg også vekt på humor i min undervisning, og gleder meg når latteren sitter løst hos studentene, for da vet jeg at de oppdager stadig nye sider ved dukkens uttrykk. Jeg prøver også å finne en balanse mellom fri lek med dukkene og øvelser som skal styrke dukkenes uttrykksevne. I ”Dukkenes magi” har Bjørg skrevet et kapittel om Dukkeføring, et treningsprogram som til de grader viser hvordan dukkenes magi kan bli skapt. Ved å dele dukkenes bevegelser opp i sekvenser, opplever studentene at en dukke som skal plukke opp noe fra scenen, må gjennomføre dette på følgende måte: bøy dukken til 90 grader, åpne armene, grip gjenstanden, dukken retter seg opp. Det er flott å se studentene studere disse bevegelsessekvensene, øve og øve til uttrykket sitter. De bytter på å prøve selv og gi hverandre regi, og jeg hører og ser når de har klart det, da fremtrer magien i dukkene, illusjonen er der, studenten har på nært hold studert sitt eget skapende uttrykk og er tilfreds med det. Videre jobber vi med at dukken skal sette seg ned, og etterhvert legge seg ned og sove, hele tiden med ryggen til publikum. Når dette er innøvd, prøver vi en liten sekvens hvor en dukke kommer inn på scenen og setter seg med hodet bøyd. Dukken er tydelig lei seg. En annen dukke kommer inn og setter seg ned nesten ved siden av den, ser at den andre er trist, flytter seg gradvis nærmere den triste, bøyer seg frem og titter på den og etterhvert, svært forsiktig, kommer den ene armen ut og styrker trøstende den andre på den lille krumbøyde ryggen med rolige små bevegelser. Sakte ser vi at ryggen til den triste mer og mer retter seg opp og den snur seg forsiktig mot trøsteren, de ser hverandre inn i øynene og samles i en dyp klem. Da skjer det! Velvoksne studenter bryter ut i medfølende sukk og empatiske lyder. Da er det gjort, dukken har vekket følelser og innlevelse hos publikum, og studentene skjønner hva slags kraft og magi som ligger i dukkene, og ikke minst i deres egen evne til å skape liv og sjel. Vi avslutter arbeidet med at grupper på fire studenter lager et 5 minutters dukkespill hvor de legger bevegelsessekvensene løfte, sitte, ligge inn i en historie som også involverer møte med andre dukker og ulike gjenstander. Gjenstandene jeg bruker, er alt fra små fioliner, kjelker, små dyr til ting i full størrelse, slik som flasker, klubber og sprøyter. Vi
jobber med ulike scener som gruppene kan spille bak, og som er belyst av to arkitektlamper. Et mørkt rom og lys på scenen gjør at fokuspunktet blir sterkere, og opplevelsen mer innrammet. Vi ser en dukke komme inn med en stekepanne med et eple oppi, og servere de andre. De setter seg og spiser, blir trette og legger seg. Da kommer en skummel figur inn og stjeler et eple. Når det blir morgen, er eplet borte og en av dukkene er lei seg og får trøst, før de hiver seg ut på en jakt etter epletyven. Tyven blir etter hvert fanget, men har så vondt i magen fordi den har spist for mange stekte epler. Stekepannen får de igjen. Disse dukkespillene som gruppene viser for hverandre er svært viktige, fordi spillene inneholder skifte mellom humor, spenning og alvor. Gjennom disse spillene skaffer studentene seg innsikt i teatrets grunnelementer; karakter, fabel, rom og tid og virkemidlene; spenning, tempo/ rytme, symboler, kontraster. Tempo og rytme blir helt sentralt i disse små bevegelsene. Forholdet mellom handling og pause blir utforsket, slik at impuls og reaksjon blir organisk. Slik kan dette studiet av projisert uttrykk også bli gyldig når studentene senere i semesteret skal bruke sin egen kropp som dramatisk form på scenen. I de bevegelsene dukkene skaper, kan studenten speile sin egen personlighet. En slags oppsummering av hvem studenten er som person, flytter liksom inn i hansken, en liten utgave av en selv, med sitt eget liv, møter studenten, og sammen skaper de et felles uttrykk. Klutedukker henter også frem mye kreativitet hos barn og studenter. Ulike stofftyper kan formes til dukker ved at man knyter en knute i stoffet og former hodet slik at publikum får et visuelt inntrykk av en figur. På samme måte som med hanskedukken, må dukkeføreren jobbe med presise bevegelser og uttrykk. Klutedukkene er helt uten ansikt ,og er derfor avhengig av at spilleren er bevisst i forhold til bevegelser og replikkforming. På 90 tallet laget jeg en forestilling om Gullhår og de tre bjørnene, hvor jeg brukte klutedukker. Stykket var laget for barn med annen språkbakgrunn enn norsk, og ble spilt i bibliotek på østlandsområdet. De tre bjørnene ble laget av Teddy-stoff, og Gullhår ble laget av et lite tøystykke, med gulltråder som hår. Scenografien til stykket besto av rommene: kjøkken, stue og soverom. Alle rommene var utstyrt med de møblene som tilhører historien, og i tilegg til dette var det et eksteriør som forestilte skogen, og besto av et stort grønt filtteppe med skogsmateriale på. Jeg la barns projiserte lek (Peter Slade; Child drama, 1954) til grunn for denne formidlingen. Jeg pakket ut og bygde opp scenografien foran barnepublikummet, og gjorde istandsettingen av stykket som en del av formidlingen. Slik kunne barna bli kjent med stykkets miljø og rekvisitter før bjørnene og Gullhår i ulike størrelser dukket opp i scenografien. Scenografien var på gulvet, med barnepublikummet sittende i halvsirkel rundt. Jeg sto på knærne og spilte nedi scenografien, og dette ga meg en posisjon hvor jeg vekselvis kunne spille og fortelle, og bevege meg rundt, slik barn gjør i sin lek, hvor de skifter mellom regi og spillplan. I undervisningen jobber vi også med Rødhette og Ulven. Lille Rødhette formes av en rød klut i lett stoff. Bestemor lages av falmet tyllgardin med blondekant, og Ulven av grått og grovt stoff som formes mer i horisontal retning, med lang snute som også kan reise seg høyt og se ned på Rødhette under deres møte i skogen. Jegeren har blitt formet i grønt stoff med oppadstrebende knuteende som en lang fjær i hatten. Disse fire settes i spill, ulven kan spise bestemor og Rødhette uten problemer, de havner innunder ulvens tøymage, akkompagnemert av smatting og tygging. Klutedukker har ofte vært studentens første forsiktige utprøving av dukkespill med barn. Her opplever de at mye av uttrykket må formes ved hjelp av kun et klypegrep mellom tommel og langfinger, og det vidunderlige skjer når studentene finner frem til bevegelseskvaliteter de brukte i sin lek i egen barndom, og uttrykket sitter som en organisk helhet mellom spiller og dukke. Hanske- og klutedukkene har med sin enkelhet gitt meg mange svært unike undervisningserfaringer. Det er et privilegium å oppdage de små bevegelsene og uttrykkene sammen med studentene, og vite at de tar med seg sitt nyervervede uttrykk i møte med barna i praksisbarnehagen. Dagens dramafag samarbeider med andre kunstfag, og finner stadig nye kunstpedagogiske retninger som er påvirket av kunstneriske strømninger i samfunnet ellers. Det Postmoderne er en fabelaktig lekeplass, og har bidratt til å endre innhold og form på de formidlingene vi ser studentene lager. I et slikt perspektiv kan hanskeog klutedukken bli bokstavelig talt sidrumpa i møte med nye kunstretninger. Men det er nettopp da at vi må se deres storhet. Disse små figurene kan som ingen andre snu tilværelsens logikk på hodet og gi oss nye og uventede perspektiver på livet. Vi må ta vare på teaterdukken som kunstnerisk form i førskolelærerutdanningen. Vi må både fornye og ta vare på de kunstneriske mulighetene som ligger i denne dukketypen. Den gir førskolelæreren/kunstpedagogen den muligheten man har for å skape en dramatisk kunst som ligger tett opp til barnas eget uttrykk og opplevelsesregister. Denne kulturarven må videreføres, slik Bjørg gjorde da hun bygde på og videreutviklet det pionerarbeidet som Agnar og Jane Mykle la til grunn, da de skapte landets første profesjonelle dukketeaterscene. Så må vi huske at ingen rollefigurer i norsk teaterhistorie har oppnådd slik kultstatus som Pompel og Pilt gjorde etter at de hadde dekonstruert norsk barneteater i 1969, utrolig hva et par hanskedukker kan utløse!
Page 2 and 3: ÅND I HANSKE Nr 2/4 2009 Årgang 2
Page 4 and 5: Årsmøtet i UNIMA-Norge ble i år
Page 6 and 7: Interiør i Stillverk 1 Interiør
Page 8 and 9: Dette nummeret av Ånd i hanske har
Page 10 and 11: Halvparten av studentene i 1. klass
Page 12 and 13: Høgskolen i Oslo ønsker å sette
Page 16 and 17: A. Hitler, dukke av Vladas Drėma (
Page 18 and 19: Ellers føles det litt som Kaunas s
Page 20 and 21: ”Juoba” man kan se på ”youtu
Page 22 and 23: Musikkteatret ”Universet” fra G
Page 24 and 25: skriving, regisserte og laga video/
Page 26 and 27: Fra “Universet” og kjempestore.
Page 28 and 29: uten egentlig fortolkning - altså
Page 30 and 31: Og liksom sånn; jeg kan tilgi deg,
Page 32 and 33: I kongens hage står et tre, og hve
Page 34 and 35: På årsmøtet i Trondheim ble det
Page 36: UNIMA er en internasjonal organisas

Last ned - Unima

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?