Last ned - Unima

Som 11-åring satt jeg klistret til svart/
hvit TV-en og inhalerte Pompel og
Pilt, Gorgon, og alle de andre figurene.
Jeg elsket disse surrealistiske figurene
så høyt, fordi de løftet meg ut av
virkeligheten og inn i en fasinerende
verden med nye lyder, nye figurer,
og ikke minst ny musikk for en liten
gutt. I flere uker kunne jeg gå rundt
og gjenta: ӁHH, miiine dyyrebare
eessker” som en imitasjon av den rare
fru Gorgon som skulle holde orden på
pappeskene sine. På den tiden visste
jeg ikke at Bjørg Mykle var en av
hovedpersonene bak disse figurene.
11 år senere, i 1980, begynte
jeg på førskolelærerutdanningen
ved Barnevernsakademiet (Bva),
tilfeldigvis det samme året som Bjørg
ble ansatt der som lærer. I 1983 var
jeg så heldig å komme på fordypning
drama som Bjørg ledet. Hun var svært
kunnskapsrik innen alle områdene av
dramafaget, og gjorde undervisningen
til et virkelig møte mellom kunst og
pedagogikk. Hennes bakgrunn som
teaterdukkekunstner ble alltid speilet
i undervisningen, og bidro til å vekke
lysten til skapende arbeid blant oss
studenter. En dag hadde hun uten
forvarsel tatt med seg sine Pompel og
Pilt-dukker til undervisningen. Det
var som å bli slått av et lyn. Der sto
de rett foran meg, mine barndoms
helter og historiske kjendiser, de tok
meg med storm, det var sublimt.
Undervisningserfaringene med
Bjørg fulgte meg inn i yrket som
førskolelærer. Jeg likte å utvikle
figurer sammen med barna, og
de små spillsekvensene vi laget,
med surrealistisk innhold, var
ofte like morsomme som de mer
sammenhengende historiene jeg ellers
produserte sammen med barna.
Jeg ble ansatt i dramaseksjonen i
1991, og ble kollega med Bjørg
Mykle, Helge Reistad, Leif Hernes
og Faith Guss. Alle disse fire har
betydd uendelig mye for dramafaget
på Bva, et fagområde som Helge
Reistad fikk bygd opp allerede i
1975. Bjørg har alltid delt raust av
sin kunnskap og erfaring, både som
dramalærer og kunstner. Jeg opplever
min undervisning i teaterdukker på
førskolelærerutdanningen som en slags
”kulturarv-undervisning”. Jeg bygger
på og viderefører den lærdommen jeg
fikk av Bjørg Mykle, samtidig som
jeg er ydmyk overfor den betydning
øvrig norsk dukketeaterkunst har hatt
i teatret og kunstpedagogikken.
Dramaundervisningen
på
førskolelærerutdanningen tar sikte på
å utvikle studentenes eget skapende
uttrykk i det dramatiske mediet, og
deres forståelse av hvorfor barns lek
er en skapende prosess. Dessverre har
kunstfagene opplevd en stor reduksjon
av timetall de siste 20 årene. Dette
gjør at undervisningen må kutte og
prioritere, og man må finne en balanse
mellom de ulike uttrykksmediene man
ønsker å undervise i. I teaterdukkeundervisningen
jobber jeg først
og fremst med hanskedukken,
klutedukken og skyggeteater. Jeg
vil her si litt om arbeidet med
hanskedukken og klutedukke.
Det er fantastisk for meg å se at
studentene opplever det samme jeg
gjorde: de oppdager nye sider ved
seg selv når de kommuniserer og
samspiller skapende med barna og
teaterdukken. Når studentene kommer
med den ferdiglagde hanskedukken,
er de tydelige stolte og glade over
det de har laget hjemme, gjerne i
fellesskap med andre. Det er utrolig å
være vitne til 20 ulike personligheter
som dukker opp av sekker og vesker,
og jeg kan se og høre at det stadig
vekk ringer imaginære bjeller som
minner studentene om livet med
dukker i deres egen barndom. Denne
gjenoppdagingen av dukken som en
levende figur er noe av det flotteste å
se hos studentene.