Last ned - Unima

Halvparten av studentene i 1. klasse
på Drama og teaterkommunikasjon
ved Høgskolen i Oslo, avdeling for
estetiske fag, produserte figurteaterforestillingen
”Den lille prinsen”
til ”Åpne dager” på HiO. Veileder i
arbeidet var Anne Stray. Produksjonen
bygget videre på teknikker studentene
hadde lært av henne i en tidligere
workshop, der de arbeidet med figurer
laget av krøllet gråpapir. At så enkle
dukker kunne bli levende fascinerte,
og fikk studentene til å ønske seg å gå
dypere inn i dette arbeidet.
Studentene skriver:
Vi har gjort oss mange refleksjoner i
løpet av arbeidsperioden, og stoffet
har fått stor betydning for oss. Vi har
kommet frem til at Den lille prinsen i
korte trekk handler om ikke å glemme
sin egen barndom og dens magi. At
voksne gjør ting som ikke er viktige,
og om å ta vare på barnet i seg.
Ingrid Liavaag og Janniche
Wilhelmsen forteller videre:
Vi jobbet med lille prinsen i tre uker før
visning. Den første uken konsentrerte
vi oss om å lage figurene. Vi tok
utgangspunkt i papir, og ville at dette
materialet skulle være gjennomgående
i det estetiske uttrykket. Dette for å
vise hvor magisk noe så simpelt som
papir kan bli. Dette er mulig å gjøre
hjemme.
Den lille prinsen reiser til forskjellige
planeter for å finne en venn. Vi bestemte
oss for å prøve å lage planeter av svære
ballonger, avispapir og tapetlim, og så
måtte skuespillerne forholde seg til
disse figurene, og bruke figurene som
en del av rollefiguren sin.
Vi bestemte oss tidlig for at vi ville
ha live-musikk som en stor del av
forestillingen. Vi var så heldige å ha tre
dyktige musikere på gruppa, så dette
ble et naturlig valg. De komponerte
musikkforslag som de følte passet
til de forskjellige figurene og
stemningene i stykket, og presenterte
de forskjellige utkastene for resten av
gruppa etterhvert. Hvis vi likte det,
brukte vi det, hvis ikke laget de et nytt
og bedre forslag.
Da vi begynte å jobbe med selve
spillet, jobbet de som spilte de
forskjellige figurene og dukkene på
egen hånd med Anne Stray, for å finne
ut hvordan dukken/figuren skulle
bevege seg, og hvordan de skulle gi
liv til den. Deretter jobbet vi på egen
hånd med enkeltscener. Disse scenene
presenterte vi for Anne etterpå, slik at
hun kunne renske opp i dem.
For å få en felles helhetsfølelse i
forestillingen, begynte vi tidlig i
prosessen å ha gjennomganger av
stykket, selv om hver enkelt ikke
hadde funnet frem til karakterene sine
enda. Vi øvde også enkeltscener med
musikken, noe som hjalp skuespillerne
til å finne stemninger som de kunne
videreføre til figuren.
I publikum hadde vi folk i alle
aldersgrupper: fra 1½ til 85 år.
Dette fungerte veldig fint. De yngste
var mest fasinert av figurene og
stemningene, mens de litt eldre
kanskje fikk mer ut av det filosofiske
aspektet i fortellingen. Den beste
forestillingen vi hadde, var en hvor
det var halvparten barn og halvparten
voksne i salen. Da fikk vi både i pose
og sekk. Barna påvirket de voksne
til å falle inn i sin fantasiverden, og
forestillingen ble mer troverdig for de
voksne. Generelt skjønte barna mye
mer enn vi trodde de kom til å gjøre,
f.eks. at slangen ikke bare er slem.
To av de tre som styrte Den lille
prinsen hadde barn de kjente som så
på forestillingen. Etter forestillingen