LES HVA SOM SKJER I MELØY

8 JUNI 2010
min
GJESTESKRIBENT
Foto: Connie Slettan Olsen co@an.no
Å finne fram
Simone
I juli blir det et år siden jeg kom til Meløy i min første faste stilling
som prest, og flyttet inn i presteboligen og inn på mitt kontor. Kirkekontoret
er jo litt bortgjemt, så det er ikke mange som bare stikker
innom for å si hallo. Men vi som jobber der har det hyggelig
sammen. Jeg hadde virkelig gledet meg til å komme inn i en stab.
For meg er det viktig å ha noen jeg kan ønske god morgen når jeg
kommer på jobb. Noen som jeg kan sitte sammen med og prate i
lunsjtiden. Og vi er flinke til å skravle med hverandre. Skravle? Nei
da, vi diskuterer menighetenes utfordringer. Og det ikke bare i
lunsjtiden.
Velkomsten jeg fikk i fjor sommer var storslått, med jubileumsfeiring
i Fore kirke og alt. At det var en utrolig fin sommer akkurat
da, bidro sikkert også til et godt førsteinntrykk. Menneskene møtte
meg med åpne armer. Jeg hadde inntrykk av at de virkelig gledet
seg til å få en ny fast prest.
Ja, og så ble det litt travelt. Rett etter jubileet begynte en liten
begravelsesbølge og regnværet. Det var jo en grunn til glede for
meg – ikke fordi det regnet eller at folk døde selvsagt, men at jeg
ikke bare hadde en jobb, men også noe å holde på med i denne jobben.
Begravelsene var ikke alt som var å gjøre. Gudstjenester på
åtte prekensteder over hele kommunen, andakter på institusjonene
og mye mer.
Det var først og fremst på denne måten jeg ble kjent med folk og
kommune. Jeg dro på både sorgsamtaler og dåpssamtaler, helst
hjem til folk. Jeg skjønte fort at det var to ting som var helt nødvendige
i min nye jobb: bil og fergekort. Jeg har alltid likt å kjøre bil, og
det kom nå godt med. Å kjøre bil i vakker natur er egentlig ganske
avslappende og fint. Det å være avhengig av båt- og fergerutetider
var litt vanskeligere å venne seg til. Selvsagt passer rutetidene aldri
til mine planer ellers, og det skjer ikke sjeldent at jeg blir litt irritert
over tabellene. Er det virkelig ikke mulig å gjennomføre en søndagsgudstjeneste
på Støtt uten privat skyss? Jo, det finnes faktisk
en mulighet: Å ta bilen til Bodø og så hurtigbåten der ifra. Jeg har
aldri prøvd det ut.
Og så var det veikart. Noe av det første jeg gjorde her var å gå til
rådhuset og kjøpe et kart over kommunen i resepsjonen der. Jeg er
nokså vant til å gå med kart når jeg er ny på et sted. Og jeg har flyttet
flere ganger, så jeg har litt erfaring med det. Men det var
til liten hjelp her i Meløy. Kartet jeg fikk er mest tenkt
som turkart. Å finne gatenavn og hvor menneskene
jeg skal besøke bor, går ikke an med hjelp av det.
Da kan det hjelpe å søke i telefonkatalogen på
nettet. I hvert fall hvis folk faktisk har en gateadresse.
Likevel er det ikke alle veier som har et
skilt slik at man med det samme vet at man er
kommet på rett plass. Og ikke alle har sitt navn
ved husinngangen heller. Heldigvis er de fleste
veldig imøtekommende og viser meg veien til
riktig nabo når jeg ringer på feil husdør. Sånn
sett hjelper også det til å bli kjent med folk.
Men noen adresser er bare ”Reipå” uten gatenavn
eller husnummer. Eller ”Holandsfjorden”.
Holandsfjorden er to mil lang, så det skulle ikke
være noe problem å finne et hus der. Da må jeg be
folk om en veibeskrivelse. Ikke alle er like flinke til
det. ”Rett etter busskuret til høyre.” Greit, hvis det
ikke hadde vært flere busskur på veien. Og de som
nettopp har mistet ektefellen sin har kanskje akkurat
nå andre ting i hodet enn å beskrive beliggenheten
av huset sitt til en ny og utenlandsk prest som
ikke kjenner til stedsnavnene. Men i hvert fall får man
på denne måten en god forklaring på hvorfor man
kommer 10 minutter senere enn avtalt, eller kanskje 5
minutter tidligere, fordi det likevel ikke var så vanskelig
å finne fram som jeg trodde.
Ikke det at jeg hadde hørt ordtaket «Ordnung
muss sen» før jeg kom til Norge. Det
er det bare nordmenn som sier. Men
faktisk er jeg, fra Tyskland, vant til at
alle hus har et husnummer som
også står på huset, at navnene til
beboerne står ved ringeklokka og
at alle offentlige veier har et veiskilt.
Men alt det der var jo for det meste
rent praktiske utfordringer. Uansett har jeg funnet fram til og
møtt en masse fine mennesker i løpet av de ti månedene jeg har
vært her. Jeg er blitt glad i menigheten min og har stor glede av å
møte menneskene der, være hos dem i
sin sorg, feire gudstjenester, spise
kake eller synge i kor sammen
med dem.
Jeg har ennå ikke angret på at
jeg kom til Meløy. Ørnes har
akkurat passe størrelse for meg
å bo på, stor nok til å ha handlemuligheter
og møteplasser og
litt av hvert, og liten nok til å få en
følelse av at det går an å få en viss
oversikt. Likevel er det fortsatt en
masse jeg må lære meg her. Å heise
flagg for eksempel. Det var litt
av den kamp om morgenen
den 17. mai. Men til slutt var
det kommet opp og jeg
kunne dra på morgengudstjenesten.
Og naturen er fortsatt
bare flott. Utsikten
fra kontoret mitt for
eksempel, rett ut på
Hurtigrutas innseiling
til Ørnes. Når
den slutter å
fascinere
meg, er det
kanskje på
tid å dra
min vei.
Men det vil
det være
noen
år til.
Schiebold Alder: 34
Bosted: Ørnes
Tittel: Sogneprest i Fore og
Meløy menighet