FFIs-historie-nr11.indd - Forsvarets forskningsinstitutt

24
Etter diplomoppgaven ble Heier tilknyttet
Tycho Jægers gruppe i 1968 med oppgave
å ta seg av det optiske system i Penguin.
Janusoptikken
På den tiden var det allerede konstruert og
fremstilt optikk for Penguinsøkeren. Den
besto av to komplette optiske systemer
montert med ryggen mot hverandre og ble
derfor kalt Janus. Hvert system besto av et
sfærisk hovedspeil og et plant sekundærspeil.
Utvikling av dette systemet ble gjort av Tycho
Jæger, Helge Ekre, Einar Evensen, Øystein
Larsen, Ola Hunderi og Oddvar Selnes.
Hovedspeilene var dreid i ett stykke aluminium
med diamantverktøy montert i ”jiggboremaskinen”
ved Fellesverkstedet av Trygg Hauger.
Detektoren var også tosidig (se utvikling
av ”IR-detektorer”) og montert i en utboring
midt gjennom speilblokken mellom hovedspeilene.
IR-detektoren roterte og signaler ble
tatt ut over sleperinger, som ofte var årsak
til problematisk støy. Sekundærspeilene var
plane og likeledes dreid i aluminium. Dette
var avansert på den tid, og ujevnhetene i
flatene var bare ca. 0,001 mm. Senere ble
det brukt spesialmaskiner med luftlagre,
og speilflatene kan være asfæriske og med
presisjon ned mot 10 nm.
Arbeidet med Janusoptikken kom så langt at
det ble bygget en kontrolljigg for serieproduksjonen.
Her ble det laget et kunstig punktmål ved
hjelp av en laser, og bildet av punktmålet ble
projisert på en mattskive for kontroll av form
og størrelse. Jiggen ble overtatt av Kongsberg
Våpenfabrikk (KV) og ble brukt i den første
produksjonsfasen. Janusoptikken ble produsert
av KV for Penguin Mk1.
Testing av Janusoptikken
De første optiske testene av Janusoptikken
ble gjort på skjermrommet i 3. etasje på Avd
E ved hjelp av ”Foucaults knivtest”. Denne
testen ble utført med laser og ga bilder på
polaroidfilm. De viste tydelige dreieriller og
dessuten en deformasjon i speilflaten, der
hvor utboringen til detektoren var gjort. Her
var materialet tynnere og ga etter under
dreieprosessen. Men denne testen er meget
følsom, og kvaliteten til speilene var god nok
for formålet den gang.
En annen oppgave var å redusere strølys.
Sekundærspeilet i Janusoptikken var festet
med tynne plater som satt på kant i strålegangen.
De var malt svarte, men når sollyset
kom inn nesten parallelt med platene, reflekterte
de sterkt og ga opphav til mye strølys.
Helge Ekre foreslo å erstatte metallplatene
med et vindu som sto tvers over lysåpningen
et stykke foran detektoren. Sekundærspeilet
ble så montert på en skrue i sentrum av
dette vinduet. Denne montasjemetoden ga
en betydelig reduksjon av strølyset.
Janusoptikken med hovedspeil og to sekundærspeil. Det ene sekundærspeilet er tatt ut og ligger
ved siden. Den ene siden av Janusdetektoren ses midt i primærspeilet. Systemet roterte
og signalspenningen ble tatt ut over sleperinger.
Fra Forsvarets forskningsinstitutts historie