Banning – makt eller avmakt? - Språkrådet

i rådet frå 1972 til 1988) til dei partia
dei representerte.
Her fører eg opp dei institusjonane
som har minst 10 poeng. Da blir indeksen
slik:
Bokmålsseksjonen
Universitetet i Oslo – 88 poeng
Universitetet i Bergen – 40 p.
Det Norske Akademi for Sprog og
Litteratur – 33 p.
Riksmålsforbundet – 29 p.
Landslaget for språklig samling
– 25 p.
Den norske Forleggerforening
– 24 p.
Universitetet i Trondheim (NTNU)
– 14 p.
Grunnskolen ved sin lærarorganisasjon
– 12 p.
Det norske Arbeiderparti – 12 p.
Landslaget for norskundervisning
– 11 p.
Seks institusjonar har færre enn
10 poeng.
Nynorskseksjonen
Universitetet i Oslo – 78 poeng
Det Norske Samlaget – 59 p.
Universitetet i Bergen – 39 p.
Noregs Mållag – 36 p.
Universitetet i Trondheim (NTNU)
– 31 p.
Universitetet i Tromsø – 27 p.
Elleve institusjonar har færre enn
10 poeng.
Tre viktige organisasjonsgrupper
Ein kan dele inn institusjonane som
nemner opp Språkrådet, i tre grupper.
Det er:
SPRÅKNYTT 3–4/2004
1) dei vitskaplege og pedagogiske
institusjonane,
2) språkbrukarorganisasjonane (t.d.
forfattar- og omsetjarorganisasjonane,
forleggjarforeininga, NRK og
Presseforbundet), og
3) dei språkpolitiske
stridsorganisasjonane.
Lista over viser med all tydelegheit
kven som har hatt brorparten av innverknaden,
nemleg den første og den
siste gruppa, og da særleg universiteta
og språkstridsorganisasjonane.
Det er ikkje så vanskeleg å forklare
dette. Universiteta har valt den fremste
ekspertisen på feltet til å representere
seg. For språkstridsorganisasjonane
er Språkrådets arbeidsfelt sjølve eksistensgrunnlaget,
og dei legg sjølvsagt
vekt på å sende sine beste folk med dei
største spesialkunnskapane på feltet for
å få størst mogleg innverknad. For
språkbrukarorganisasjonane er Språkrådets
arbeidsfelt berre eitt av mange viktige
saksfelt dei engasjerer seg på, og
det gjeld også dei personane dei sender
inn i rådet. Studerer ein fråverslistene
i rådsmøtereferata, får ein eit visst
inntrykk av det. Desse organisasjonane
er normalt representerte i ei stor
mengd av statlege og andre råd, og
medlemmene har normalt ulikt språksyn.
Dei som mest medvite søkjer innverknad
og har den høgaste kompetansen,
vil vanlegvis også oppnå mest.
Når språkbrukarrepresentantar engasjerer
seg i Språkrådet, er det gjerne
fordi dei har eit personleg språksyn
som plasserer dei i ei eller anna av
språkstridsgruppene, slik at dei vil representere
den meir enn den yrkesgruppa
som har sendt dei inn i rådet.
19