Atrium - Universitetet i Bergen

Atrium 

Studentmagasinet for Det humanistiske fakultet 

UiB nr. 2 2012 19. årgang 

Våren er komen!! (Eller..?) 

Folk snakkar ikkje om anna enn hatet dei har for vêret... 

– Kva toler eit dikt? 

Charlotte Riise utfordrar diktsjangeren i si første bok 

«Eg treng tid til å sakna deg». 

Livet etter hf 

Atrium har snakka med fire om arbeidsmoglegheiter etter HF.

Atrium 

Det humanistiske fakultet 

Sydnesplass 9 

5007 Bergen 

atrium@uib.no 

http://atrium.b.uib.no 

Atrium kjem ut to gongar i semesteret. 

Magasinet vert gjeve ut med stønad frå Det 

humanistiske fakultet og Kulturstyret. 

Desse står utan redaksjonelt ansvar. 

Trykk: Bodoni 

Eksterne bidragsytarar i dette nummeret: 

Tor Sivertsen Prestegard, Trond Wathne Tveiten, Marthe 

Morland, Hanne Dale og Nienke Scutte. 

KÅSERI 

portrett 

HF 

14 17 42 

våren er komen!! 

(eller..?) 

Med ein gong våren er 

komen, har folk gløymd 

alt det dårlege vêret. 

– kva toler eit dikt? 

Charlotte Riise utfordrar 

diktsjangeren i si første 

bok «Eg treng tid til å 

sakna deg». 

livet etter hf 

Atrium har snakka 

med fire om 

arbeidsmoglegheiter 

etter HF. 

Redaksjon 

Redaktør 

INGVILD A. JANSEN ingvildajansen@gmail.com 

SOLVEIG HESVIK FRØYEN solveighf@gmail.com 

Journalistansvarleg 

INGVILD A. JANSEN ingvildajansen@gmail.com 

Økonomiansvarleg 

Ingvild revne ingvild_r@yahoo.com 

Fotoansvarleg 

TILLA BØNES tillatine@gmail.com 

Layoutansvarleg 

KRISTINE TURØY kristine.tur@gmail.com 

Redaksjonssekretær 

HANNE KARI NJÅSTAD hanne_kari@hotmail.com 

Journalistar Mari Mulelid, Ingvild A. Jansen, 

Mustafa Duale, Solveig Hesvik Frøyen, Keren 

Rebecca Marthinsen, June Røys Hauge, Marit 

Solemdal, Ingvild Revne, Ove Wisløff, Trygve 

Svarstad. 

Fotografar Solveig Hesvik Frøyen, Ellen Marie 

F. Risbruna, Mona Maria Løberg, Hanne Kari 

Njåstad, Keren Rebecca Marthinsen, June Røys 

Hauge, Alexandra Azanova, Trygve Svarstad. 

3 – LEiar 

4 – fagpresentasjonen / Europa før og nå 

8 – masterstudenten / Identitet i middelalderen 

12 – Mulighetens marked for deg uten musikk / Kåseri 

22 – Newspaper blackout / Tekst om poesi som alle kan klare 

26 – AarGH! / Novelle i sjangeren magisk realisme 

30 – FRANK / Novelle av Mustafa Duale 

36 – Film versus bok / Må man unngå boka for å nyte filmen? 

39 – BOREALIS / Vi har alle godt av å opphalde oss litt utanfor komfortsona vår 

46 – hsu / Fagut-kva-for-noko? 

47 – pensumfritt / Hva leser de som har bart? 

Layout Kristine Turøy, Alexandra Azanova, 

Solveig Hesvik Frøyen, Keren Rebecca 

Marthinsen, Olav Bjørnebekk, Tilla Bønes. 

Illustrasjon Ingvild A. Jansen, Hilde Aurora 

Flak, Ove Wisløff, Keren Rebecca Marthinsen. 

Framside Marthe Morland. 

IKON er Atriums visuelle 

seksjon som består av bidrag 

fra studentar ved Det 

humanistiske fakultet. 

Tema for 

IKON 

lys 

Neste tema: Musikk 

Send inn ditt bidrag til 

tillatine@gmail.com

Leiar 

Tekst: Solveig Hesvik Frøyen 

solveighf@gmail.com 

Illustrasjon: Hilde Aurora Flak 

hildeaurora@gmail.com 

Stolleiken er i gang. Brått. Plutselig sit eg her i redaktørstolen, 

trongt saman med ei til. To i ein stol, enn så lenge. For det handlar 

visstnok om forandring i dette nummeret. Forandring på fleire 

måtar, også den typen ein kjenner på kroppen. For når redaktøren 

kler av seg leiarrolla og kastar ballen vidare, må nokon ta i mot, 

tvinge seg sjølv ut av komfortsona, der ein før blei fint geleidd 

gjennom nok eit nummer, og sjølv føre andre vidare i same spor, 

utan eigentleg å vite heilt kva det inneber. 

Eg tenkjer uansett at forandring inneber to ting, anten tilpassing 

eller det motsette: å ta eit steg ut i frå nettopp komfortsona; 

gjere noko ein eigentleg ikkje tør, men som ein kjenner seg svært 

nøgd med etter endt utfordring, det kan vere å strekke seg mot den 

jobben ein ønskjer, men ikkje vågar å gripe etter, å ta eit val som 

kan endre alt, ja, sjølve livet, som å gje ut ei bok eller lage ein ny 

versjon av ein allereie god film. 

Kva gjer ein derimot med forandringar som ein ikkje sjølv har 

valt? Forandringar som berre dukkar opp ut av det blå, som helsar 

på utan at dei er velkomne: anten det er historiske hendingar, økonomiske 

samfunnsendringar eller berre det at ein blir plassert i ein 

ukjent stol eller til dømes mistar det kjæraste ein eig, følgjesvenen 

på alle gråe vegar, ein ven for livet: iPoden. 

Det som er fint, er i alle høve at svarte vintermorgonar er blitt 

lyse, så lyse og lette som IKON. Det er bart på bakken, slik som i 

pensumfritt. «The times they are a-changin'»: Snart sit ein annan i 

min, eller vår stol og leiken går sin gang.

Fagpresentasjon 

Europa før og nå 

Emnet EUR103 gir innsikt i økonomiske utviklinger og utfordringer i 

Europa etter 1945. Og nei, selv om det kan høres sånn ut, går det ikke 

på SV-fakultetet. 

Tekst: Trond Wathne Tveiten 

politikkliberal@gmail.com 

Foto: Tilla Bønes 

tillatine@gmail.com 

Selv om Professor Harm Schröter lever 

en pendlertilværelse mellom Bergen og 

Hamburg, fant han til slutt tid til å snakke 

med Atrium om EUR103, som han foreleser 

i på HF. EUR103 har tittelen ”Europa etter 

1945: Ressurser, demografi, økonomi”, og er 

et enkeltemne som går hvert vårsemester. 

På en sjelden soldag i april, tar jeg med meg 

fotograf Tilla Bønes til Øysteinsgate 3 for å 

snakke med Schröter. Jeg begynner ganske 

enkelt med å be ham om å fortelle litt om 

seg selv. 

– Jeg kommer ikke fra Norge, men fra 

Tyskland, har en svært tysk aksent og er 

ikke spesielt god i språk. Jeg snakker delvis 

engelsk på forelesninger, men på EUR103 

snakker jeg stort sett engelsk. Grunnen til 

dette er at det også er et tilbud til utenlandske 

studenter som ikke har mulighet 

til å lære seg norsk i løpet av bare et 

semester. 

Jeg er økonomisk historiker og opptatt 

av bedriftshistorie, og er også er engasjert 

i European History Association. Hvert år 

har vi en kongress: I 2007 hadde vi den her 

i Bergen, og i år skal vi ha den i Paris. Ellers 

driver jeg med en workshop her i Bergen 

som dreier seg om forflytting av kunnskap 

i organisasjoner. 

ulike slags ressurser 

Hva er EUR103? Kan du forklare litt om hva 

det handler om? 

– Innholdsmessig dreier det seg om 

ressurser. Når vi snakker om ressurser, så 

mener vi ikke bare naturressurser som 

olje, men også folkelige ressurser. En 

ressurs kan også være hvor mye en gruppe 

er i stand til å gjøre. Sist, men ikke minst, 

handler det om økonomiske ressurser. Kort 

sagt den økonomiske utviklingen i Europa 

etter andre verdenskrig. 

Det er også fokus på europeisk integrasjon, 

og det er da viktig som historiker å 

se at det ikke er bare snakk om en prosess 

som i dag hovedsakelig er EU, men også 

den som foregikk i kommunistiske Øst- 

Europa under den kalde krigen. EUR103 

ser også på den militære integrasjonen 

som foregikk i NATO og Warszawa-pakten. 

Vi tar for oss velferdsstaten, hvorfor den 

ser ut til å være et særtrekk for Europa, og 

hvorfor ikke andre deler av verden ser ut til 

å ta den til seg. 

Vi ser også på integrasjon på makronivå 

eller rettere sagt statsnivå, men for å 

få et skikkelig bilde må man også gå ned 

mikronivå: blant annet ned på bedriftsnivå, 

for å finne ut hvordan de som eier og 

styrer påvirker samfunnet. 

Hvorfor ble du faglærer/foreleser i EUR103? 

– Jeg har opprettet emnet og er derfor 

veldig engasjert i det. Jeg fant det også 

naturlig med tanke på min bakgrunn. 

et uvanlig hf-fag 

For HF-studenter, så høres kanskje EUR103 

mer ut som et fag som man vanligvis 

finner på SV-fakultetet. Derfor ber jeg 

Schröter om å forklare litt om hvorfor det 

ligger under HF. 

– Det har vært besluttet at fakultetet 

vårt skal legge ned all tverrfaglige undervisning, 

uansett om det har vært en 

suksess eller ikke. Min suksess var litt 

varierende; god på historiedelen og SVdelen, 

men i mindre grad på språkdelen. 

Forskjellige studenter har klaget over at 

det ikke var differensiert nok. Derfor har vi 

omstilt. Det ble slutt på det gamle Europastudiet, 

men vi historikere har ønsket å gå 

videre, og enkelte fra SV har ønsket det. Vi 

vil beholde EUR103 fordi det fungerte bra. 

De fleste studentene er i dag SVstudenter 

som har tatt EUR101 og EUR102 

parallelt på SV-fakultetet. SV-studenter 

trenger mer opplæring i integrasjon som 

ikke omhandler EU. 

Hvem studerer dette emnet? 

– Det er en stor mengde SV-studenter, 

som ofte er spesialisert innen politikk og 

sosiologi, men ikke så mange i økonomi. 

Men det har også dukket opp folk fra 

juss, og folk som studerer historie og vil 

gå videre med en mastergrad, pluss utenlandske 

studenter som er tilknyttet studiet 

gjennom utvekslingsprogram. 

pensumproblemer og løsninger 

Hva syntes du om pensumet/undervisningen, 

og hvordan foregår en typisk forelesning? 

– Problemet at vi må kutte ned på mye

EUR103 – Europa 

etter 1945: Ressurser, 

demografi, økonomi 

* 

* 

* 

* 

15 poengs emne som går hvert vårsemester 

på HF. 

Under instituttet for arkeologi, historie, 

kultur- og religionsvitenskap. 

Anbefalte forhåndskunnskaper: Undervisningen 

er på engelsk, så gode kunnskaper i 

engelsk er viktig. 

Fra emnebeskrivelsen: «Emnet tar sikte på å 

gje studentane ei grunnleggjande innføring 

i hovuddrag av Europa sin økonomi med 

vekt på kunnskap om og innsikt i europeisk 

økonomisk utvikling og dei utfordringane 

europeisk økonomi møter i dag.» 

interessant litteratur. Det holder ikke, 

fordi i historie kan vi lese mye mer. I 

historie har man et annet utgangspunkt 

fordi man ikke nødvendigvis trenger å 

lese hver side like godt for å få oversikt. 

Emnet er pensumbasert, men jeg 

pleier å gå langt utover pensum. Pensum 

kan man bare lese hjemme, og da trenger 

man ikke å gå på forelesning. Her i Norge 

har man lov til å gjøre dette. Hvis man 

bare gjentar pensum så blir det utrolig 

kjedelig, så derfor tar jeg med andre 

forfattere og lignende. 

Hvem vil du anbefale dette emnet til? 

– Jeg anbefaler det til alle som er interessert 

i Europa og Norges rolle i Europa, 

men også folk som er interessert i krisen 

i Europa i dag og hvordan den vil ramme 

Norge. Jeg vil i tillegg anbefale det til 

pensjonister, slik at de kan komme med 

sine erfaringer. 

fellesskap i europa 

Før vi går, spør jeg Schröter om han har 

noen avsluttende kommentarer. Han vil 

snakke om manglende felleskap i Europa, 

og blir veldig engasjert. 

– Når vi snakker om Europa og deres 

utfordringer, er det viktig å ha et felles 

Europa, selv om det er mange forskjellige 

språk og kulturer. På lang sikt kommer 

flere stater under kontroll fra USA, India 

og andre stormakter, så jeg frykter at vi 

kan miste mye suverenitet slik at små 

stater kan tvinges til å gjøre ting de ikke 

ønsker. For eksempel: Noen måtte delta i 

krig mot Irak fordi de sto under press, selv 

om krigen ikke hadde noen gyldig grunn. 

Dette er det jeg frykter kan skje i fremtiden 

hvis vi fortsatt er splittet, at vi kan bli 

tvunget til ting vi ikke ønsker. Vi trenger 

fellesskap.

IKON 

Alexandra Azanova

Masterstudenten 

Identitet i 

middelalderen 

Vi møter en opplagt Etienne Sandanger på Studentsenteret. 

Blant barnehagebarn, nistespising, og yoghurtsøling skal vi 

snakke om temaet for hans masteroppgave; nemlig identitet i 

middelalderens Frankrike, Tyskland og Normandie. 

Tekst: Mustafa Duale 

mustafa.duale@gmail.com 

Foto: Ellen M. F. Risbruna 

ellenmarier@yahoo.no 

I 2005 begynte Sandanger på Universitetet 

i Bergen, hvor han tok språkfag, deriblant 

en bachelorgrad i fransk. Deretter tok han 

et semester fri, og jobbet i butikk. I forfjor 

var han tilbake på Det humanistiske 

fakultet, hvor han forkastet fransken til 

fordel for en mastergrad i historie. Vi 

begynner med å spørre ham hvorfor han 

valgte dette. 

– Det er ikke så mye på grunn 

av årstallene sin del, eller spesifikke 

historiske hendelser, men mer det å kunne 

forstå årsak og sammenheng i større og 

mindre kontekst. For min del, i hvert fall, 

bidrar det til en forståelse for hvorfor ting

er som de er i dag. Jeg tenker på historie 

som et elementært ledd i forståelse, svarer 

han og ler litt. 

identitet 

Sandanger forteller at han skriver om 

identitet og etnisitet i middelalderens 

Frankrike, Tyskland og Normandie. 

Han har tatt utgangspunkt i noen 

forfattere som skrev krøniker, dedikert 

til sine hertuger, konger eller keisere. 

Han skal med utgangspunkt i disse se 

om det gis uttrykk for noe som ligner 

identitet allerede på 900-tallet, og om 

det fantes noe som het fransk, tysk, eller 

normannisk. Når jeg spør om hva han 

mener identitet er, sier han følgende: 

– Identitet ligger i samme kategori som 

kultur og kunst. Det er et fryktelig vagt 

begrep. I den konteksten jeg skriver om 

det nå, blir identitet basert på at de skapte 

en opphavsmyte om seg selv, og om hvor 

de stammet fra. Disse ble gjerne hentet fra 

bibelske tekster eller klassiske verk. Det 

hentet de rett og slett rett fra historien. 

Som for eksempel i frankernes tilfelle, der 

de på 500-tallet etablerte myten om at de 

stammet fra Troja. Kongen av Troja hadde 

forlatt byen etter at den ble rasert, og 

forsvant til dette frankiske området hvor 

et nytt folk hadde oppstått. Dette med å gi 

folket en opphavsmyte er viktig, fordi det 

bidrar til å legitimere lederens makt. 

Vi fortsetter å diskutere dette 

identitetsbegrepet, og Sandanger legger 

vekt på at identitet i middelalderen er ulik 

fra hvordan vi tenker om identitet i dag. 

Identitet i middelalderen er knyttet til 

hertugen, kongen eller keiseren. Individet 

er ikke så viktig i denne sammenhengen. 

Jeg spør hva det var som gjorde at han 

valgte akkurat dette temaet. Sandanger 

forteller at han først jobbet med et annet 

prosjekt, men da dette innebar at han 

måtte lære seg tysk og nedertysk, rømte

han fra det. Det var litt tilfeldigheter og litt 

hjelp fra veileder som gjorde at han havnet 

på temaet identitet, sier han, men legger til 

at han er glad det ble sånn, fordi han synes 

at temaet er fryktelig interessant. 

de ulike områdene 

Sandanger understreker at de tre ulike 

landene var på ulike utviklingsstadier hele 

tiden. 

– Frankerne har lenge hatt en sterkt 

etablert identitet, som kommer av at de 

oppnådde en samling allerede på 500- 

tallet under Clovis. På et vis klarte de å 

holde på den arven, mens normannerne 

aldri helt kommer ut av persondyrkelsen. 

I tyskernes tilfelle ble de samlet under en 

keiser mye seinere, selv om de ligner mer 

på frankernes tilfelle enn normannerne. 

tyskerne og frankerne er på vei mot en 

enhet, selv om det tyske riket gikk i oppløsning 

senere. Normannerne kommer 

aldri helt ut av denne hengemyren, som 

Fakta 

* 

Frankere var en betegnelse på en vestgermansk 

stammesammenslutning i 

dagens Tyskland som gikk inn i Gallia, i dagens 

Frankrike. De dukker opp på 200-tallet 

e.Kr. og levde da i området nord og øst for 

elven nedre Rhinen, et område som i dag 

fortsatt heter Franken. 

* Normandie var et hertugdømme nord i 

dagens Frankrike. Innbyggerne stammet 

fra ulike folkegrupper, først og fremst fra 

Irland, fra Orknøyene, anglo-dansker fra 

danelov-området i England, dansker og 

en del nordmenn som både invaderte og 

innvandret til Frankrike i løpet av 800- og 

900-tallet. I dag består Normandie ikke 

av det samme området, men er et mindre 

* 

område som ligger mellom fastlands- 

Frankrike og Kanaløyene. 

Det tysk-romerske rike var den offisielle 

betegnelsen på riket og statsdannelsen som 

oppsto som en følge av at det karolingiske 

Øst-Frankerriket ble dannet gjennom 

traktaten i Verdun i 843. Det tysk-romerske 

riket eksisterte i nesten et årtusen frem til 

det ble oppløst etter Napoleons initiativ 

i 1806. 

jeg kaller det. De er konstant redd for å bli 

slukt av frankerne. 

Men når han ser på identiteten i de 

ulike landene, finner Sandanger mer 

likheter enn ulikheter. 

– I Normandie er krønikene veldig 

personlige, siden man skriver om 

en samtidig hertug som dyrkes av 

normannerne. Man får en følelse av at 

de mener at forholdene blir stadig bedre 

for hver hertug. I frankernes tilfelle blir 

man mer opptatt av den vestlige kristendommen 

mot den islamske Østen, og den 

jødiske befolkningen innad i riket som 

blir beskyldt for alle problemene. I de 

tysk-romerske krønikene understrekes det 

hvordan keiseren reiser gjennom riket og 

besøker alle de viktigste byene. Men alt i 

alt er det store likheter mellom hvordan 

krønikene beskriver lederne sine, sier han. 

Den viktigste likheten er at man går 

fra persondyrkelse til at identiteten i større 

grad er knyttet til institusjonene og ikke 

selve personen, mer embetet og tronen 

som sådan, legger han til. 

kirkens rolle 

Man merker i tekstene at kirken får 

mer preg av en institusjon enn en 

moraliserende part. Krønikene blir 

mindre opptatt av privatlivet til de enkelte 

hertuger eller keisere, sier Sandanger og 

legger til følgende: 

– I normannernes tilfelle er det viktig 

at hertugen og kirken er tett sammensveiset. 

Man fremhever at hertugen er en 

god kristen mann som vil kirkens beste. 

Det er et tett maktforhold. I det tyskromerske 

riket hadde man noe veldig 

komplisert som ble kalt det keiserlige 

kirkesystem, som jeg ikke tør begi meg ut 

på å forklare, men man har en elementær 

institusjonell sammensveising mellom 

keiseren og kirken. Og i frankernes rike 

er det et mindre tett forhold, men kirken 

spiller utvilsomt en stor rolle. I Frankrike 

hadde de noe som ble kalt kirkens 

fred. På tusentallet hadde de samlinger 

hvor hertugene sverget på å beskytte 

kirken og kirkens eiendom. Den franske 

kongemakten er svak på dette tidspunktet, 

så i mange tilfeller går kirken utenom 

kongen for å prøve å stoppe urolighetene 

som preger området på denne tiden. I det 

tysk-romerske samfunnet er det en veldig 

tett sammenknytning mellom keiser og 

kirke, som er vanskelig å forklare hvorfor 

oppstår, forklarer han. 

trekke paralleller til i dag? 

Vi lurer på om vi i dag kan bruke dette 

identitetsbegrepet som Sandanger snakker 

om til noe. Han tenker seg om et øyeblikk 

og sier: 

– I frankernes tilfelle er det tydelig at 

de er franskmenn, men innenfor rammene 

av Gallia. Det har skjedd mellom år 500 

og 1200 og de er ganske trygge på seg selv. 

Det slo meg at de har vært sånn lenge. 

Normannerne derimot forsvant jo da de 

prøvde å ta England. De kunne takle de 

små tingene, men dette ble for stort for 

dem, selv om de har etterlatt seg en stor 

kulturell arv, i form av mengden kloster 

de bygde og administrativt system. 

I det tysk-romerske riket er det hakket 

vanskeligere fordi du har en utvikling som 

går i retning av at istedenfor å samle seg 

rundt en sterk kongemakt utover på 1200- 

tallet, går riket i oppløsning og går over 

til å bli det sentraleuropeiske området. 

Selv om det var et skille mellom de som 

kom fra for eksempel Sachsen eller Bavaria. 

Tyskerne opplever en større regional 

oppdeling som forsvinner i det frankiske 

riket. Denne regionale inndelingen og 

identitetsforskjellene kan vi se spor av i 

Tyskland den dag i dag, hvor man har en 

meget sterk regional identitet. Men man 

ser noe som tyder på noe fransk noe på 

1200-tallet i større grad enn man ser noe 

tysk eller normannisk. 

Avslutningsvis stiller jeg ham et 

spørsmål som er ufint å stille HF-studenter, 

nemlig hva fremtiden bringer. Hva skal 

han gjøre med denne masteren? 

– Jeg skal ikke gjøre noe med denne 

masteren spesifikt, tror jeg. Ikke noe 

annet enn å vise at jeg har gjort et større 

akademisk arbeid. Tror ikke innholdet blir 

så viktig egentlig når jeg skal søke jobb. 

Men jeg har selvfølgelig lyst på en god 

karakter for å vise at det jeg driver med er 

viktig, sier han og gliser. 

Så pakker ungene sammen sekkene 

sine og blir skyflet ut døren i en sky av 

støvler, votter, og regntøy. Vi går også hvert 

til vårt, jeg en tanke klokere. 

Kilder: 

– Wikipedia 

11

Kåseri 

Mulighetens 

marked for deg 

uten musikk 

En tekst om hva du kan finne på uten 

filmmusikken til dine daglige gjøremål. 

Tekst: Marit Solemdal 

marit_solemdal@hotmail.com 



iPoden min ble ødelagt her om dagen, men jeg kjøpte en ny noen 

dager etterpå. De dagene hvor jeg gikk rundt i Bergens gater uten 

iPod, følte jeg meg naken. For hvordan i alle dager skal man komme 

seg fra A til Å uten denne evinnelige musikken på ørene? Tanken på 

i det hele tatt klare seg uten en slik duppedings i hverdagen stresset 

meg noe så vanvittig. For meg funker det nemlig ikke å gå rundt 

kun i mitt eget selskap. Jeg kan ikke tenke meg noe kjedeligere enn 

å lytte til min egen pust; å kjenne de indre organene skvulpe rundt 

i kroppen; å føle på hvordan tærne krummer seg i det de møter 

bakken; å kjenne vinden som blåser friskt i det pistrete håret mitt. 

Herregud! Jeg dør av kjedsomhet. 

Derfor måtte jeg finne en annen løsning for å underholde 

meg selv i det jeg gjennomgår mine mer eller mindre dagligdagse 

reiseruter: Over Puddefjordsbroen, på vei til butikken, på bussen, 

på Torgallmenningen. Overraskende nok, så skal det ikke stå på 

mangelen av aktiviteter som får tiden til å gå, skal jeg si deg. Det 

gjelder bare å ta spaden fatt og grave fram fantasien. Om du selv 

mener du er av typen som er avhengig av musikk når du er ute og 

går i ditt eget selskap, og som får abstinenser etter 50 meters gange 

når du kun har din egen hjerterytme å høre på, så anbefaler jeg deg 

å prøve ut noen av tipsene du får av å fortsette å lese denne teksten. 

syng sammen 

Dersom man går i motvind og regn over Puddefjordsbroen, så 

kan man jo alltids synge selv: Det er jo ingen som får med seg hva 

man driver med i all denne vinden og regnet likevel. Dessuten tar 

normale folk bussen over broa på dager hvor trollkjerringer danser 

ned som verst og vinden blåser så du knapt klarer å holde deg på 

beina. Der man kommer gående vil man antageligvis bli tatt for å 

være en freak uansett hvordan man snur og vender på det. Da er 

det ingenting i veien for å ta den helt ut. Man kan også oppfordre 

eventuelt andre gærne fotgjengere til å synge sammen med seg. Slik 

kan man sammen danne et fellesskap og du kan utvide din vennekrets. 

Voilà! 

snakk 

Om ikke sang er noe for deg, så kan det være et godt alternativ å 

snakke til seg selv. Man kan for eksempel ramse opp alle kommende 

gjøremål for dagen. Det finnes ingen bedre huskemetode enn å si 

ting høyt for seg selv. Hvis man ikke liker tanken på å snakke med 

seg selv fordi man tenker dette virker rart og unaturlig, så kan jo det 

å faktisk ta kontakt med andre i samme situasjon som en selv være 

en fin måte å slå i hjel tid på. Det er sikkert noen andre uten iPod 

som går over broa. Snakk til dem! Kanskje dette kan være veien til 

å bygge nye nettverk? En fin måte å komme i kontakt med andre 

12

mennesker på. Det kan for eksempel være å spørre hva klokka er. 

Deretter kan man forklare situasjonen, hvorfor du stilte spørsmålet. 

Da kan man for eksempel trekke inn at man har en ødelagt iPod, 

iPhone eller lignende. Etterpå kan man si noe om bakgrunnen 

for hvorfor dette produktet, hvor du tidligere kunne følge med på 

klokka, ikke fungerer lenger.Her kan du videre gå inn på hvordan 

din spiller ble ødelagt. Du kan for eksempel si: 

Hei! Kan du si meg hva klokka er? Jeg har ikke klokke, skjønner 

du. Ødelagt iPod. Ja, jeg var så avhengig av den spilleren at jeg tok den 

med i dusjen, men det tålte den ikke, så her er jeg da på (for eksempel) 

Puddefjordsbroen uten iPod. Litt av et samfunn vi lever i. Produktene 

er ikke skapt for å vare lengre enn i maks ett år nå til dags. Jævla 

forbrukersamfunn. Sånn var det ikke før. Bruk og kast liksom. Profitt, 

profitt, profitt. 

Etter en slik nøye gjennomtenkt åpning, vil nok resten av 

dialogen flyte avgårde uten store problemer. Det kan jo også være 

at den respektive spilleren har blitt ødelagt på grunn av været. Det 

finnes neppe et bedre emne innen smalltalk i Bergen by å starte 

en samtale med enn at din hva-det-nå-måtte-være av et produkt 

du lytter til musikk på, ble ødelagt på grunn av en vannskade. Alle 

mennesker som har oppholdt seg i denne byen i mer enn to uker i 

strekk har garantert opplevd at en eiendel har blitt ødelagt i regnet. 

Det være seg en bok på pensum hvor alle notatene den det gjelder 

har skriblet ned i margen i løpet av semesteret nå er uleselig på 

grunn av regn (for så å ha unnskyldt sin middelmådige prestasjon 

til sensor på eksamensdagen med å forklare denne tragiske bortgangen 

av de verdifulle notatene), arvestykket fra tantes oldemor 

som en kvinne fikk i 1972; klokken som slut tet å tikke på grunn 

av regn, eller den superstilige vintage-mobiltelefonen fra 1987 som 

vedkommende du har møtt på din vei måtte bære som en ryggsekk. 

Denne mobiltelefonen måtte omsider si takk og farvel på grunn av 

(nok en gang) regn. 

– Det regner trollkjerringer, sier bergenserne når regnet fosser 

ned i det de kikker ut av kjøkkenvinduet. Og jammen er de trolsk, 

disse magiske dråpene. De kan i hvert fall stort sett alltid være en 

kilde til å komme i kontakt med folk på. 

dans til buekorps 

Rister du på hodet og tenker at dette ikke er noe for deg? Dersom 

man ikke er kongen eller dronningen av smalltalk, kan det jo hende 

at man har en rockefot som rister i tide og utide. Om årstiden 

tilsier det (og det gjør den jo som regel), så kan man jo følge etter et 

buekorps. Man kan danse til rytmene eller spille luft-tromme. Dette 

vil neppe falle i god jord hos de innfødte, men på dette området er 

jo bergenserne altfor konservative. Hallo! Vi er i 2012! Det er på høy 

tid å få inn nye nytt. Tradisjon er så innmari kjedelig. 

Det som man ofte glemmer, men som man for all del bør huske 

på, er at tradisjoner er til for å brytes. Flertallet av oss har for 

eksempel sluttet å piske hverandre på langfredag for å lide sammen 

med Jesus, men ørene mine blør fremdeles hver eksamenstid. 

Alle kan høre det bortsett fra bergenserne. Det spørs om ikke 

trollkjerringene som dukker opp titt og ofte i denne byen har 

trollbundet bergenserne, men ikke innflytterne. Noe som fører til 

at musikk som andre opplever som masete og plagsom, opplever 

de som er født her som noe vakkert og flott. Den samme trommingen 

time etter time, dag ut og dag inn. En liten forandring på 

"repertoaret" kan da i hvert fall ikke skade? Eller? 

sett i gang og tell 

Dersom det er lyktestolper eller stolper av andre slag på stekningen 

du befinner deg, kan du også telle antall skritt du går mellom de 

stolpene. Når det gjelder tidsfordriv i form av tvangstanker er 

mulighetene som kjent mange og varierte: Ikke tråkk på streken, 

tråkk på streken, tell alle bilene du møter. Her kan man variere 

mellom å telle alle bilene, kun de røde eller de blå, telle de skitne og 

de rene. Hvis man er så heldig at man kan noe om dette feltet, kan 

man også avansere oppgaven å sette i gang å telle biler som bruker 

ekstremt mye drivstoff versus biler som er av den "miljøvennlige" sorten. 

konkurrer 

Kribler det i magen bare med tanken på å konkurrere? Dersom 

ikke tvangstanker skulle være noe for deg, så kan du kanskje vekke 

konkurranseinstinktet i deg? Hva med å gå om kapp med personen 

som går forbi deg? Her må man finne en makker som passer til sitt 

nivå: enten det er den pubertale tenåringen som subber på vei mot 

skolen, dama på 50 med matchende sydvest, regnfrakk og støvler 

i rødt slangeskinn som tripper avgårde, mannen som alltid går i 

den samme tweedjakka, eller treningsnarkomanen i midtlivskrisa. 

Om man skulle være sent ute til en forelesning eller en avtale, er 

dette en teknikk som aldri slår feil. Det finnes neppe raskere måte å 

komme seg fram på enn å jogge forbi en mann i sin beste alder iført 

trange tights, en ettersittende trøye samt et par spesialtilpassede 

løpesko. Dersom man skulle klare å holde tritt med en mann av 

denne typen, vil nok utfordringen være å komme fram til Å like lite 

svett som du var da du startet opp på A. Hvem har vel ikke opplevd 

å sitte på forelesning og kjenne svetten piple i pannen den første 

halvtimen etter at man har sprunget hele veien til forelesning for 

å rekke å komme på plass før det akademiske kvarteret er over (og 

hvor mange har ikke rukket det, men er svett likevel)? 

Konklusjon: Det finnes et hav av aktiviteter der ute for deg som 

ikke har musikk på ørene. Å leva det er å elska, er det noen som sier. 

Våg å tenke i nye baner: Mest sannsynlig vil man overleve det (noen 

påstår til og med at man kommer styrket ut av det). Man må ikke 

sitte inne når alt håp er ute! 

XOXO. 

13

Kåseri 

Våren er komen!! 

(Eller..?) 

Du 

ser desse folka overalt, og til slutt så er du nok 

ein av dei. Dei snakkar ikkje om anna enn hatet dei 

har for vêr og vind, og gjer ikkje anna enn å gleda 

seg til våren kjem. 

14

Tekst: Ingvild Revne 

ingvild_r@yahoo.com 



Kva kan ein seie om våren? Jo, den gjev oss eit nytt håp om ei 

lysare framtid. No er det sjølvsagt ikkje heile livet ein snakkar om, 

men det faktum at det faktisk vert lysare ute. No når det vårast 

kjem menneska i Noreg sakte, men sikkert ut av den forrykta 

vinterdvalen sin. Om vinteren ser ein ikkje stort til dei, noko som 

kjem av mange ulike grunnar. Til dømes er ein så vinterdeprimert 

at ein finn på ei kvar unnskyldning til å halde seg inne i huset, 

enten det er vêret eller klesvasken. 

Ein annan grunn kan vere at 

dersom ein faktisk har mota seg 

opp til å bevege seg ut, så ser ein 

ikkje mykje, fordi at all fokus 

og energi vert sendt til armane. 

Her strever ein med å halde 

den forbanna paraplyen i riktig 

posisjon slik at ein a) ikkje vert 

våt, b) ikkje bles overende og c) 

ikkje blir nedspylt av slaps frå 

ein bil som kjører forbi. Er ein 

så (u)heldig å faktisk møte på 

nokon, så er det vel fordi a, b og 

c vert litt før høgt prioritert i forhold til d) å klare å unngå å gå på 

folk med paraplyen. Dette er mildt sagt eit mindre hyggeleg møte, 

og ein kan sjå i augo til dei to kolliderande personane at dei skulle 

ynskje at dei hadde haldt seg heime og vaska klede eller noko sånt i 

staden. 

Vinterdeprimerte menneskjer er eit mindre hyggeleg folkeslag, 

og til sjuande og sist er me vel alle ein del av gruppa. Nokre får 

syndromet med ein gong dei ser det første snøfnugget, medan andre 

kan sjå gleda i snøen i ei lengre tid. Etter kvart som våren nærmar 

seg, har så og seie alle blitt smitta, og ein kan ikkje gjere anna enn 

å snakke om vêret og ynskje at det var vår. Det er då ein stor dag 

den første dagen sola skin og folk kan gå utan paraply, støvlar eller 

vintersko. Med ein gong gradestokken nærmar seg 5 grader, kjem 

det ein ny glød hos folket og ein får ein sjølvtillit få har sett maken 

til. Ein trur ein kan meistre alt og at vêret er det siste ein treng å 

tenke på. Vinterkleda pakkast inn i skåpet, og ein tørker støvet av 

vårklede, småsko og lette jakker. 

Når ein då vaknar godtruande og lykkeleg ein tidleg morgon 

og ser den kvite slapssuppa på bakken, kjem det som eit slag i 

“ 

Vinterdeprimerte menneskjer er eit 

mindre hyggeleg folkeslag, og til sjuande 

og sist er me vel alle ein del av gruppa 

andletet. Ein innser at det kanskje ikkje er over enno, og at vårt 

klima ikkje er like føreseieleg som ein gjerne skulle ynskje. Det er 

no ein møter to val: Ein kan 1) motvillig gå og hente dei nedpakka, 

kjipe vinterkleda, eller 2) trasse vêret og ta på seg vårklede, i håp 

om at sola kjem til å skinne gjennom seinare på dagen. Ein ser 

begge deler på gata om våren. Uansett val kan ein sjå lengsla etter 

sol, varme og det å vere tørr på beina i augo til alle som går rundt 

i Noregs gater. Ein byrjar kanskje å innsjå at vêrgudane ikkje delte 

dei same tankane som resten 

av befolkninga, og at dei 

berre gav deg ein smakebit 

på noko ein aldri heilt vil få 

i ein lengre periode. Ein kan 

no sjå gode poeng i kvifor ein 

vel ein lengre tur til Syden 

både ein og to gongar i året og 

ein kan ikkje anna enn å hate 

dei sommarlege og overlykkelege 

pensjonistane som vel å 

busette seg der. 

Når vêrgudane går 

konstant rundt med PMS, er det ikkje løye at solstrålane som kjem 

gjennom vindauget vert tilbedne som ein heilag gud, og at etter 

kvart som ein nærmar seg våren kan ein sjå halvnakne menneskjer 

både her og der. Det er som om ein har fjerna ein tung byrde frå 

skuldrene til folk, no drit ein i kles- og oppvask og ein hoppar 

nesten av glede ut av døra. Det norske folk har vert undersolt i 

mange herrens år, og no nyttar ein moglegheita til å få så masse sol 

som mogleg. Uansett om ein sit og ventar på buss, drikk ein kaffi 

ute med venner eller går ein tur i fjellet, tek dei elles innelukka 

nordmennene så mykje klede av seg som sosialt akseptabelt, og 

meir til. 

Sola er komen! Alt i verda er flott og nydeleg! Og når våren 

verkeleg er komen er ikkje trea lengre brune og visna, men grøne, 

fine og blomstrande. Ein har moglegheita til å sjå rundt seg i alle 

veger ein vil, sidan paraplyen igjen ligg godt nedtrykt i gangen, 

og ein ser at det faktisk er andre menneskjer der. Sjølv om lykka 

ikkje varer lenge, så kjem den som regel att kvar gong ein ser det 

strålande lyset frå himmelen. 

15

IKON 

Hanne Kari Njåstad

Portrett 

–Kva toler eit dikt? 

Charlotte Riise utfordrar diktsjangeren i si første bok «Eg treng tid til å sakna deg». 

Eg snakkar i hennar ord, 

tek på meg klede og set meg i senga. 

Ho vende seg mot meg, 

kva såg ho i andletet mitt. 

Eg er på feil side og lyttar 

i mellomrommet. 

Illustrasjonsfoto

Tekst og foto: Solveig Hesvik Frøyen 

solveighf@gmail.com 

Charlotte Riise er engelskstudent på HF, 

men meir enn noko anna er ho oppteken 

av å lese og skrive dikt. Ho ynskjer at folk 

skal opne auga sine for denne sjangeren og 

ikkje vere redde for å meine noko om han. 

Ho har nyleg gjeve ut si første diktbok. 

Har du alltid hatt eit ynskje om å bli 

forfattar? 

– Eg har alltid skrive. Eg begynte å 

skrive då eg gjekk i 6. klasse. Når ein fekk 

velje mellom fem ulike oppgåver i norsken, 

klarte eg ikkje velje berre eitt alternativ, 

så eg skreiv alle. Eg har altså alltid likt å 

skrive, men det var først for 4-5 år sidan at 

eg tenkte eg ville bli forfattar. 

Kva inspirerer deg i skrivinga di? 

– Eg blir inspirert av alt 

eigentleg. Det er litt tilfeldig. 

I stor grad handlar det for 

meg om å lese mykje, å få 

impulsar som set det heile i 

gang. Det kan òg vere film, 

musikk, eller berre det å 

vere ute, møte nye folk og 

sjå nye ting. Ikkje minst 

inspirerer venene mine 

meg. 

Likevel, handlar skriving 

like mykje om arbeid. 

Eg hadde ikkje skrive mykje 

om eg skulle venta på inspirasjon 

til kvar tekst. 

Korleis skriv du eit dikt? Kjem 

det berre til deg eller brukar du 

lang tid på å få det ut? 

– Begge deler. Når eg arbeider 

med dikt, er det sjeldan at 

dei kjem heile ut. Eg brukar som 

regel lang tid på redigering: Eg 

byter ut eit ord, tek vekk noko, 

snevrar inn, konkretiserer. Ein 

kan alltid gjere meir, ein kunne 

ha jobba med ein tekst i det 

uendelege. Det er difor ein har 

ein redaktør. Han kjem med 

tilbakemelding, peikar på 

ting som fungerer eller 

ikkje fungerer og seier i 

frå når det er bra nok, 

elles ville eg nok aldri 

blitt ferdig. Det er 

fint med eit anna 

blikk fordi det er 

vanskeleg å ha 

distanse til teksten 

når ein er 

midt i det. 

“ 

Eg har ikkje plass til alt 

i hovudet og må gjere av 

det ein stad 

Korleis begynte denne prosessen? 

– Eg sende inn manus og etter det var 

det ulike formalitetar. Eg fekk ein mail om 

at manus var motteke, at dei hadde lese 

det, at dei var interesserte og at dei hadde 

sendt det vidare til ein konsulent som ville 

vurdere det. Så var det berre å vente til eg 

fekk ein ny mail frå redaktøren som sa 

at konsulentuttalelsen var svært positiv 

og at dei ville samarbeide med meg. Eg 

er glad eg stolte på intuisjonen. Eg hadde 

nemleg tenkt å sende manus tidleg våren 

2010, men så tok eg ein pause før eg jobba 

på det heile sommaren. Hausten fekk det 

liggje medan eg leste til fag og så sende eg 

det inn like før jul. Då var det på om lag 56 

sider og eg hadde jobba med det på og av i 

to år. Då tenkte eg; No har eg skrive mykje. 

Eg ser på det når tankane er ferdige. 

Korleis var det å få antatt manuset? 

– Det var veldig rart, spesielt å lese om 

seg sjølv i tredjeperson i konsulentuttalelsen 

og å få tilbake dommen frå den 

nærast guddommelege skikkelsen, redaktøren. 

Det heile gjekk nok ikkje opp for 

meg før eg sat med boka i handa. Det tok 

om lag eit år før den var klar. 

Kvifor har du valt dikt som sjanger? Synest 

du denne sjangeren er meir personleg enn 

andre? 

– Eg trur ikkje det er sjangerbestemt, 

men kjem an på forfattaren og har å gjere 

med stil, språk og distanse til stoffet. Det 

er for eksempel ikkje min agenda å vere 

sjølvutleverande som Knausgård. Å skrive 

dikt er likevel ikkje eit ubestemt val. Eg 

har prøvd å skrive andre sjangrar, men 

dette er den forma som kjem ut når eg 

skriv på autopilot. Det er slik eg synest eg 

kan uttrykkje meg presist, konkret og godt. 

Eg kan likevel ikkje seie at eg ikkje kjem 

til å skrive noko anna i framtida, men eg

Kjem du heim, kom heim, kviskrar eg, 

i susinga frå den andre enden: Nei, ikkje enno, ikkje no, 

det er så mykje å lese, det tek så lang tid. 

På hi sida av vegen vel eg eit tre. 

Om ho ikkje har kome når det blomstrar, 

dreg eg og hentar ho. 

Illustrasjonsfoto 

synest poesi er interessant og det er mykje 

meir spanande å utfordre diktsjangeren 

enn for eksempel romanen. 

Korleis det? 

– Folk har gjerne ei forventing til 

dikt, og gjerne negativ på grunn av norsk 

undervisning. 

Dikt er ikkje berre slik ein kanskje får 

inntrykk av der. Sjølv har eg eit narrativt 

eg, sjølv om det er fragmentert, og eg har 

både karakterar og dialog i mine dikt. Det 

oppstod ei historie i teksten som eg syntes 

det var interessant å utforske vidare. Likevel 

lurer eg på kor mykje eit dikt faktisk 

toler? Toler det at ein pressar inn i det ei 

historie, karakterar, at eg hoppar i tid, i 

tillegg til alt det som ikkje vert sagt? 

Kva les du sjølv? 

– Poetar eg les sjølv, er til dømes Rune 

Kristiansen. Han har ein veldig tilgjengeleg 

skrivemåte. Ein får lyst til å skrive når ein 

“ 

Dikt er den formen som 

som kjem ut når eg 

skriv på autopilot 

les han. Eg likar også Emmanuel Hocquard, 

spesielt ei gjendikting på Oktober som 

heiter «En by eller en liten øy». Her er det 

berre det mest naudsynte som står igjen. 

Det kan verke for konkret, men han opnar 

så mange rom og viser kor presis ein kan 

vere og likevel skape noko i lesaren. Denne 

boka les eg minst ein gong i året. Nokre 

dikt les eg raskt og ser ikkje på igjen, 

medan andre kjem eg stadig tilbake til. 

Kva ynskjer du å formidle? 

– Eg ser ikkje på det som min jobb å 

tenkje på kva lesaren sit igjen med. Det 

tenkjer eg ikkje på når eg skriv. Poesi handlar 

likevel om å skape innhald og å setje 

saman bilete på ein spesiell måte. Det har 

med blikk, ulike element eller oppbygging 

å gjere, men eg vil ikkje seie noko om kva 

lesaren skal sitte igjen med. 

Kva er det å skrive for deg? 

– Å skrive er litt ein nødvendigheit. Eg 

har ikkje plass til alt i hovudet og må gjere 

av det ein stad. Eg håpar òg eg bidreg med 

noko i litteraturhistoria. Då har eg gjort ein 

god nok jobb. Eg hadde ikkje fortsatt med å 

skrive om eg ikkje ville bli lest. 

Har du nye prosjekt på gong? 

– Eg skriv, men eg har ikkje noko meir 

konkret enn det. 

19

Minnet er ei historie, 

ekkoet av eit uformeleg bilete; 

Klart ein kan døy. Det er der, 

heile tida i romma, augekastet, 

det siste portrettet. 

Illustrasjonsfoto

Vi går ut, ut av dagane og ingenting av oss tek vi 

med. Vi hugsar ikkje ein annan avskjed: 

Utanfor huset står ein samtale og glitrar. 

Vi går ut, og lærer oss å gøyme draumane. 

Illustrasjonsfoto 

Korleis er det å ha gjeve ut si første bok? 

– Det er skummelt, men eg er veldig 

fornøgd med å bli antatt på første forsøk av 

forlaget. 

Har du lese anmeldelsane du har fått? Den i 

BT var jo svært positiv. 

– Ja, det er vanskeleg å ta innover seg, 

men samtidig veldig fint. Eg er mest overraska 

eigentleg. Samtidig, tenkjer eg at det 

er lettare å ta stilling til noko negativt. 

Då hadde eg hatt eit konkret forbetringspotensiale. 

No kjenner eg eit enormt press 

til å skrive noko endå betre til neste bok 

og i alle fall ikkje dårlegare, men eg skal 

sjølvsagt ikkje klage: Det er jo heilt fantastisk 

og eg kjenner meg svært heldig som 

får omtale. Og så håpar eg at mange kjøper 

boka. Eg synest likevel det er dumt at poesi 

“ 

Det er meir spanande å 

utfordre diktsjangeren 

enn romanen 

ikkje sel. Eg veit ikkje kvifor, men eg trur 

folk vegrar seg for både å lese og snakke 

om det. Eg synest ein må tørre å satse meir 

på det. Ein treng ikkje vere litteraturvitar 

for å meine noko om dikt. Når ein les eit 

dikt burde ein klare å ha ein tanke om 

det er godt eller dårleg og kvifor. Kanskje 

er det fordi dikt ikkje har dei same faste 

haldepunkta ein har i ein roman og at 

romanen er lettare å seie noko om. Mitt 

ønskje er at ein skal slutte å snakke om at 

det er utilgjengeleg eller ikkje og heller 

snakke om innhaldet i teksten. Det blir litt 

som 8. mars. Ein snakkar stadig om denne 

dagen er viktig eller ikkje, men mindre om 

kvifor. 

Har du nokre skrivetips til slutt? 

– Eg synest det er viktig å sjå på det ein 

gjer som eit arbeid. Å ha arbeidsstruktur er 

i det heile teke viktig når ein skal arbeide 

som forfattar og det å respektere arbeidstida 

si. Jobbar eg med tekst, så jobbar eg 

kvar dag. Eit anna tips er å skrive mykje. 

Ikkje sett inn det kritiske blikket før redigeringa 

tek til. Dessutan er lesing også jobbing. 

Eg meiner skrivesperre er berre tull. 

21

Dikt 

Newspaper 

Blackout 

Newspaper + marker = Poetry. Grab a marker 

and a newspaper, black out the words you don’t 

need, and share your poem here. 

Tekst og illustrasjon: Ove Wisløff 

oveakadjtad@gmail.com 

Det er denne oppfordringen som møter deg 

når du går inn på bloggen til Austin Kleon, 

newspaperblackout.com, en nettside han 

laget som en ledsager til boken hans Newspaper 

Blackout. Kleon bor i Austin i Texas, 

USA, sammen med sin kone Meghan og 

deres hund, Milo. Om dagen designer han 

internettsider, mens på kvelden skriver 

han dikt. Nærmere bestemt blackout 

poetry. 

Kleon ble en gang spurt på bloggen 

sin ‹Hva er blackout poetry?›. Kleon svarte 

«Blackout poetry er poesi som lages ved 

å redigere bort ordene i en tekst med en 

sprittusj, så bare noen få utvalgte ord blir 

igjen og utgjør et dikt.» Alt man trenger er 

en tusj og en avis. Du begynner først med å 

22

finne ord du mener passer inn i et dikt, 

for så å streke rundt dem. 

middel mot skrivevegring 

Kleon var en forfatterspire som etter 

college mistet inspirasjonen og den 

konstruktive kritikken han fikk der, og 

utviklet skrivevegring. En dag han satt 

og ikke fikk til å skrive, kikket han bort 

på haugen av aviser som lå ved siden av 

pulten og tenkte: ”Jeg har ingen ord, mens 

der er det flere tusen.” Så derfor tok Kleon 

opp en sprittusj og en avis, og begynte 

å stryke. Han mente først at diktene 

han lagde skulle fungere som en vei ut 

av skrivevegringen, at blackout poetry 

skulle føre til en novelle eller kanskje en 

roman. Meghan, Kleons kone, var den 

som overtalte ham om at det han drev på 

med faktisk var poesi i seg selv. Mange 

dikt senere bestemte han seg for å gi ut 

de beste, og i 2010 kom boken Newspaper 

Blackout ut. 

en 250 år gammel historie 

Newspaper Blackout er ikke bare en 

samling av Austin Kleons beste blackout 

poetry, men også den 250 år gamle 

historien til blackout poetry. Etter hvert 

fikk Kleon klager på at han etterlignet 

andre folk som hadde gjort dette før. 

Dette førte til at han ville undersøke saken 

litt nærmere. 

Det viser seg nemlig at det hele 

begynte med Caleb Whitefoord, en engelsk 

vinhandler, forfatter og diplomat, som 

en gang på 1760-tallet satt værfast i sitt 

hus på landet, et stykke utenfor London. 

Det eneste han hadde å underholde seg 

med var en kortstokk og et par aviser. 

Whitefoord så ingen grunn til at ikke 

en avis skulle kunne være like underholdende 

som en kortstokk, så etter at 

han hadde lest avisa på den gammeldagse 

måten, hver kolonne for seg selv nedover, 

leste han den på tvers. På denne måten 

fikk han to setninger fra ulike artikler. 

Denne metoden, mente Whitefoord, «fører 

til de rareste sammenhenger… Ting så 

forskjellige i både deres natur og kvaliteter, 

at ingen levende sjel kunne tenke seg å 

føre dem sammen.» Whitefoord valgte å 

skrive ned noen av funnene sine. Her er et 

av dem: 

This day his Majesty will go in state to 

Sixteen notorious common prostitutes 

Etter Whitefoord er det mange som har 

prøvd seg på lignende øvelser: Thomas 

Jefferson, USAs tredje president, mente at 

bibelen var en fantastisk bok, men alt det 

overnaturlige trodde han ikke på, så han 

begynte å klippe. Den har senere blitt kjent 

som «The Jefferson Bible». 

I Paris på 1920-tallet var det en 

Romansk surrealist og poet ved navn 

Tristan Tzara som begynte å lage poesi 

ved å trekke lapper, hvor det stod skrevet 

diverse ord, ut av en hatt. Dette førte til 

opprør blant surrealistene, og Tzara ble 

kastet ut av klubben. 

poesi alle kan klare 

Har du en tusj i hånden? Hvorfor ikke 

prøve deg på litt blackout poetry? Ta en 

gammel avis og begynn å stryke ut. Jeg 

prøvde meg selv på litt blackout poetry 

med gårsdagens Studvest. Resultatet var 

ganske overraskende: Jeg er en person som 

(så mange andre) ikke eier det talentet 

som skal til for å skrive god poesi, men det 

diktet som kom ut av Studvest var neimen 

ikke så dårlig. Så ikke la deg skremme 

vekk hvis du er som meg og tror du ikke 

kan poesi– blackout poetry er noe alle kan 

klare. 

Kilder: 

– Kleon, Austin (2010), Newspaper Blackout, Harper 

Perennial 

– Kleon, Austin (2010-2012), Newspaper Blackout, nedlastet 

30.02.2012 fra: newspaperblackout.com 

– PBS NewsHour, Texas Poet Twists Newsprint into Prose, 

nedlastet 30.03.2012 fra: http://www.youtube.com/ 

watch?v=ipAXNboiwC4 

Frokostblanding: Dagens viktigste lyttemåltid for studenter! 

Brunsj: Ukens høydepunkt! De beste reportasjene, intervjuene og musikken! 

Radiodokumentaren: Utvalgte radiodokumentarer av våre medarbeidere. 

Venstreparty: 100% likestilt program om kjønn, i begrepets videste forstand. 

Bulldozer: Radioens medievitenskapelige alibi ruller over ukens mediebilde. 

Grenseland: Utfordrer de sosiale konvensjonene i hverdagen! 

Gult Kakestykke: Gir anekdotene som gjør deg mest interessant på vors. 

Soft Science: Hvis du liker vitenskap, men hater doktorgradsavhandlinger. 

Studentersamfunnet på radio: Opptak fra Studentersamfunnets møter. 

Utenriksmagasinet Mir: Om kjente eller ukjente problemstillinger i verden. 

Blodharry: Leter fram helter i søken på en hederbetegnelse av harryen. 

Fotball på Boks: Gir deg det nyeste nye rundt den herlige ballsporten! 

Hardcore: Utvalgte spill bøyes og tøyes av gamere som har peiling. 

Kinosyndromet: Snakking, synsing og snacks av filmens mangfoldige sider. 

Dønn i Støtet: Beviser at alt har et soundtrack. 

Fuzz: Programmet for deg som elsker rock og hater lensmannen. 

GorRiLLa: Klassisk og skitten Röck og Pönk i alle bananens former. 

Jazzonen: Reportasjer fra Bergens jazzmiljø. 

Klassisk Avsporing: Klassisk musikkhistorie med varierte avstikkere. 

Ordet på Gaten: Bergens hip-hop show nummer 1. 

DNSRL: Den nasjonale Studentradiolista. Musikken for studenter! 

b0ka radio: Musikalsk reise gjennom fenomenet «mixtapes». 

Nytelse: Ønsker å finne nytelsen i studentens jevne hverdag. 

Fasjonabel: Få nye impulser innen mote, stil og trender! 

Emomandag: Fra emo til glad på 30 minutter. 

God Gli: God gli med MSO - din seksualutdanning på radio! 

Undergrunnen: Dans med ny DJ hver fredag klokken 21. 

Nyhetsuka: Ukens viktigste nyheter, med kommentarer og debatter. 

Radio Eldrebølgen: Den koseligste radiohalvhalvtimen. Skaper hjemlengsel!. 

Skumma Kultur: Siler skummet fra bra kultur i Bergen og verden ellers. 

Vatikanet: Hva du skal og ikke skal få med deg fra den populærkulturelle verden. 

Råmix: Diktprogram med lavt tyngdepunkt, som av og til gaper for høyt. 

Alternatip: Gir deg ukens spilleliste på SriB. Hør godbitene før alle andre! 

Plutopop: Plutopop byr på fersk kvalitetsmusikk fra alle genrer. 

FM: 

96,4 / 104,1 

106,1 / 107,8 

Studentradioen i Bergen

IKON 

Hanne Dale

IKON 

Solveig Hesvik Frøyen

Novelle 

Aargh! 

Eit forsøk på magisk realisme med ei lita forteljing om 

illusjon og desillusjon og om å vente seg for mykje eller 

for lite. Eller tolk ho som du vil. 

Tekst og illustrasjon: Ingvild A. Jansen 

ingvildajansen@gmail.com 

Geir var redd. Han hadde vore redd så lenge han kunne hugse. Det 

øydela ikkje livet hans, men ho var no likevel alltid der, i større 

eller mindre grad, denne redsla hans. Geir flytta fleire gonger (om 

det var grunna familien, studiar eller jobb), men monstra følgde 

etter. Og alle hadde sin eigen vesle, faste plass. I kjøkenskapa spissa 

små skapningar tenner og klør medan dei 

venta på å gå til åtak på han når han skulle 

hente litt frukostblanding. Kvar gong han 

pussa tenna, var det ein vampyr bak han, 

som visste at Geir ikkje kunne sjå han i 

spegelen. Når han føna håret og ikkje kunne 

høyre noko over den høge ljoden, brukte 

diverse mordarar dette høvet til å snike seg 

inn på han. Dei gjorde det same når han stod 

i dusjen. Romvesen luska rundt i skuggane 

på parkeringsplassen; varulvar i hagen. Trappeoppgangen 

var heimsøkt av spøkjelse. Dei 

underjordiske grov ein tunnel inn i kjellaren 

som dei ville dra han ned i. På loftet budde zombiane og drøymde 

om hjernar og menneskekjøt. 

Hovudet hans var stappande fullt av sånne tankar, men ikkje 

ein einaste gong hadde han faktisk treft eit monster, blodtørstig 

eller ikkje. Han såg gardiner blafre, men det var ikkje eit spøkjelse. 

Han høyrde trappa opp til loftet knirke, men såg ingen zombie. 

Innan han hadde fylt tretti år, eigde han ikkje eit gram av mørkeredsle 

lenger, og av ein eller annan merkeleg grunn gjorde dette 

han (litt etter litt) uendeleg trist. Han var ikkje redd no, han var 

“ 

Redsla hadde no i alle 

høve vore noko, ho hadde 

gjort livet interessant 

berre utolmodig. Han byrja å gå meir ute åleine om natta, men vart 

ikkje overfalle av så mykje som ein ussel lommetjuv eingong. Kom 

det ikkje noko snart? Var det ikkje noko meir, altså? Berre studiar, 

jobb, offentleg transport, asfalt, sydenturar, kaffi, rekningar og 

køar? Redsla hadde no i alle høve vore noko, ho hadde gjort livet 

interessant. 

På TV prata dei om alle jordas mirakel, 

både naturlege og menneskeskapte. Det 

var nok av dokumentarar. Det var naturprogram 

og opptak frå teknologimesser; 

kulturprogram frå diverse trussamfunn. 

Somme fabla om forskjellege slags høgare 

makter, somme var forelska i vitskapen og 

framtidas uendelege moglegheiter, somme 

handsama politikarar eller kongelege som 

om dei var valde av gudar, eller sportsfolk 

som greske heltar. Sir David Attenborough 

kviskre-snakka oppglødd med hovudet 

halvveges nedi ei maurtuve, Märtha Louise starta engleskule, 

professor Hiroshi Ishiguro skremde si vesle dotter med ein robotkopi 

av han sjølv, Stephen Fry kjøpte gestikulerande sin nye iPad, 

Obama og Hillary fekk ståande applaus, handballjentene tok heim 

endå ein seier. 

Nokre var nøgd med kunst av alle slag. Andre univers eller 

personar som berre fanst i kunstnaren sitt hovud, og som ho eller 

han mana frem i ein bleik kopi på eit eller anna vis, med leire, 

med stein, med måling, med blekk, med musikkinstrument, med 

26

datamaskiner, med tekst, med tale. Nokre åt chips og drakk øl og 

glodde på TV eller videoar på internett, prata om film og TV-seriar 

kvar helg, og drøymde seg vekk i kvardagane. Geir drøymde ikkje, 

han venta berre. 

Han venta berre på at noko skulle kome ut av skogen, ned 

trappa, inn døra, ut frå under senga, opp 

frå kloakken, opp frå tjernet eller ned frå 

skyene. No hadde det gått så lang tid at han 

ikkje brydde seg stort om det kom ein draug 

opp frå dass eller ei flygande villvette til dei 

som mata duene omkring vesle Lungegårdsvatnet. 

Det var no det same, berre noko kom. 

Nokre reiste vekk, med eit ønske om at 

alt skulle vere annleis og fantastisk på andre 

sida av jordkloden. Geir reiste òg vekk etter 

kvart, til det magiske utlandet, og vart der 

mykje lenger enn tida det tok å fullføre ein 

kjapp Danmarkstur. Kanskje det ikkje var 

noko der heime (prinsessa sin engleskule hadde i alle høve vist seg 

å berre vere noko skikkeleg føyseskap). Kanskje han ikkje kunne 

vente, kanskje han måtte av garde og finne det sjølv. 

Geir drog på tur til Skottland for å tråle Loch Ness, til Irland 

for å sjå etter ein leprechaun og gullgryta hans, til USA for å jakte 

på Bigfoot og for å vasse gjennom kornsirklane som skulle ha vorte 

etterletne av romvesen. Diverre fekk han ikkje teke seg inn på Area 

51, og ikkje var han astronaut, så det vart ikkje mogleg med å kome 

seg opp i verdsrommet. I Puerto Rico fann han ingen chupacabra 

“ 

Det magiske måtte kome, 

av di han hadde ignorert 

alt anna så lenge 

heller, og pengane byrja å ta slutt. Han drog heim for å jobbe og 

tene meir. Neste gong skulle han på langtur til Asia, det var ikkje 

noko anna råd. 

Men om han fann noko, ville det ikkje då bli vanleg? Ville 

ikkje folk ha sjøormar i sjøparkane saman med delfinar? Verkelege 

nissar i julegatene? Ville dei ikkje avle opp 

troll og tusser, selje villvette-omelett på 

restaurantar og draugbiff i butikken? Ville 

det ikkje kome folk som kjempa for retten 

til å gifte seg med eit romvesen? Geir ville 

mest ikkje tenkje på korleis alt kom til å 

bli noko som ikkje var spesielt, eller endå 

verre, at det eigentleg aldri hadde vore det. 

Det magiske måtte kome, av di han hadde 

ignorert alt anna så lenge. 

Av gamal vane vandra han framleis 

rundt i skog og mark og på fjellet medan 

han venta på at sparepengane skulle samle 

seg opp. Han hadde framleis ei halvhjarta von der inne ein stad om 

at han skulle finne noko magisk nettopp her i sitt eige land, i sin 

eigen by, mest i sin eigen hage. Og sånn det måtte gå, fann han det 

ei haustnatt når han nesten hadde gitt opp. Der sat det, det magiske, 

med vilt hår, svarte auge og ein lang hale. Rett attved tjernet kor 

naboane bruka å grille om sommaren. 

Men måtte det no vere noko så keisamt som ei hulder, når det 

andre, det merkelege, det magiske endeleg kom? Ei hulder var jo 

meir eller mindre berre eit menneske med kurumpe, eller kva? Eg 

27

tenkte ikkje på at det finst mannlege huldrer eingong, tenkte han 

medan han stirde, sjølv om eg trur eg kanskje leste noko om det ei 

gong. Jaja, dei må vel føre slekta vidare, dei òg– og dei kan vel ikkje 

berre dukke opp frå ingenting? Likevel…så lite magisk, altså. Og han er 

jo ikkje vakker, dei skulle jo liksom vere fagre, men det er vel kanskje 

ikkje så greitt med personleg hygiene når ein bur i skogen? Men kunne 

han ikkje i det minste ha funne ei hulder som var sky og luska 

Magisk realisme 

* Frå spansk, realismo mágico. Det er ei samlenemning 

for ei litterær uttrykksform som 

mellom anna vert kjenneteikna av rasjonalisme 

kombinert med mystikk og jamstilling 

av det naturlege med det overnaturlege. Til 

dømes kan døde personar prate med figurane 

i boka, eller vanlege menneske kan få 

overnaturlige eigenskapar. Magisk realisme 

er prega av paradoksale hendingar som aldri 

blir fullstendig forklart av forfattaren. 

* Nemninga vart nytta for fyrste gong av den 

tyske kunstkritikaren Franz Roh i 1925 for 

å skildre måleri som innehaldt ei endra 

røynsle. Seinare nytta venezuelanske Arturo 

Uslar-Pietri omgrepet for å kjenneteikne 

somme latinamerikanske forfattarar. Nokre 

teoretikarar avgrensar nemninga til latinamerikansk 

litteratur, medan andre meiner 

at omgrepet skildrar alle tekster som avviker 

frå realistisk framstilling. 

Døme på forfattarar som 

har skrive eller skriv 

magisk realisme 

* Franz Kafka (1883 – 1924) 

* Jorge Luis Borges (1899 – 1986) 

* Günter Grass (1927 – d.d.) 

* Gabriel García Márquez (1927 – d.d.) 

* Toni Morrison (1931 – d.d.) 

* Angela Carter (1940 – 1992) 

* Isabel Allende (1942 – d.d.) 

* Kjartan Fløgstad (1944 – d.d.) 

* Salman Rushdie (1947 – d.d.) 

* Haruki Murakami (1949 – d.d.) 

* Laura Esquivel (1950 – d.d.) 

rundt og gjorde nokre slags mystiske hulder-ting? Ikkje ei hulder 

som sat på rumpa og gafla i seg ein attgløymd chipspose blant 

ølflasker og sigarettstumpar? 

Men Geir prøvde no likevel. «H-hei? Orsak, eg meiner ikkje 

å forstyrre, eg berre– kor kjem du frå?» Huldra (eller var det ein 

«huldrekall» det var?) glodde dumt, rota litt rundt i chipsposen, åt 

eit par flak og glodde att. «Øh…kva heiter du?» spurte Geir då, og 

tok nokre varsame steg mot vesenet, «Eg 

heiter– neimen, altså– du skjønar norsk, 

ikkje sant? Eller…nei?» 

Huldrekallen sine buskete augebruner 

hoppa i vêret før dei så trakk seg saman. I eit 

par sekund såg han ut som om han leid av 

forstopping eller noko slikt før han plutseleg 

opna kjeften og slapp laus ein gedigen rap 

som gjalla mellom bakkar og berg. Han var 

tydelegvis ikkje van med å ete chips med 

baconsmak. 

Åh, men i helsike, då–, tenkte Geir med 

eit oppgitt lite sukk, før han rett og slett 

berre snudde seg og gjekk. Huldrekallen 

følgde ikkje etter. Ein annan turgåar ville 

sikkert snuse opp denne skapningen uansett, 

og selje nyhenda til tabloidavisene. Så 

ville saka bli global på fem minuttar. Og 

etter kvart kom huldrekallen (om han ikkje 

var eit slags troll, då, eller eit slags genetisk 

eksperiment) til å bli sett på som om lag like 

mystisk som ein sau. Whatever. Geir hadde 

endeleg andre ting å gjere på. 

Kjelder: 

– Forsgren, Arne (red.) (2007), Litteraturvitenskapelig 

leksikon, Oslo, Gyldendal ASA. 

– Wikipedia, Magic Realism Writers, nedlasta 23.03.2012 

frå: http://en.wikipedia.org/wiki/Category:Magic_realism_writers 

28

IKON 

Marthe Morland

Fra 

Novelle 

Tekst: Mustafa Duale 

mustafa.duale@gmail.com 



Helvete, jeg hadde sovnet. Jeg ser meg umiddelbart rundt, jeg 

ligger i sengen alene. Jeg roper på henne. 

– Evelyn! 

Venter litt. 

– Evelyn, roper jeg en gang til. Ingen svarer. Jeg kjenner at 

hjertet raser, prøver å puste, tar noen dype drag. Så tar jeg noen 

slurker av det flate vannglasset som står på nattbordet hennes. Små 

luftbobler har samlet seg langs kanten. Faen! Jeg reiser meg opp og 

kler på meg. Herregud, så sliten jeg er. Det er tungt å reise seg, og jeg 

må et øyeblikk lene meg mot veggen mens jeg venter på at svimmelheten 

skal gi seg. Faen at jeg hadde sovnet. 

Hun drev rundt om nettene, noen ganger visste jeg ikke om hun 

sov eller var våken. Som en zombie drev hun rundt i leiligheten, 

men jeg stoppet henne alltid når hun prøvde å gå ut. Det var ikke 

noe mer jeg kunne gjøre, hun var utrøstelig. Hun gråt lydløst og 

mumlet, – Lukas. Lukas. Hvor er du? Så subbet hun videre. Jeg holdt 

henne inntil meg, strøk henne over håret, sa at alt kom til å bli bra. 

Men hun roet seg ikke. Roet seg aldri. Denne evige vandringen. 

– Det er min feil, alt er min feil, kunne hun si, og så låse seg inn 

på enten badet eller soverommet. Da la jeg meg på sofaen og prøvde 

å holde meg våken. Når morgenen kom sovnet hun, og sov til langt 

på dag. Jeg hadde ikke sovet skikkelig på måneder. Nå var jeg sykemeldt. 

Jeg hadde sovnet på jobb, var ufokusert, øynene mine rant, 

og jeg klarte ikke å spise skikkelig. Alt var et helvete. Men sjefen var 

veldig forståelsesfull. 

– Dere har vært gjennom noe tøft, alle ville ha reagert på den 

måten. Det er forståelig. Ta deg litt fri, gå til lege, snakk med noen. 

Dere må ikke brenne inne med dette alene, det er ikke bra på noen 

måte, sa han, så la han hånden kameratslig på skulderen min. Jeg 

brøt sammen, gråt og hulket i armene hans, han hold meg bare fast 

og visste nok ikke helt hva han skulle si. Jeg hadde gått til noen, 

Evelyn hadde nektet. Men tankene gav seg ikke, jeg tenkte på det 

mer enn noensinne. Hvor lenge kan jeg klare dette, hvor lenge kan 

vi holde ut? 

Jeg tråkker opp i skoene og setter foten høyt i trappen for å 

slippe å bøye meg, så knytter jeg dem og går ut. Novellesamlingen 

av James Joyce som jeg begynte på for evigheter siden ligger og 

slenger i trappen. Et øyeblikksbilde av den knugende damen foran 

skipet, mens en iskaldt vind blåser friskt over havnen. Så er jeg 

tilbake, kulden biter, jeg angrer med en gang på at jeg gikk ut i bare 

T-skjorte. Jeg lar det bite, til helvete. Så går jeg nedover mot porten, 

det knaker i grusen. I tomannsboligen ved siden av er det lys i 

kjøkkenet, der sitter to stykker og spiser. De sier ingenting. Med 

tunge øyelokk bøyer de seg over hver sin tallerken. 

Jeg åpner porten og går nedover gaten, på begge sider av gaten 

står bil etter bil parkert. Om en liten stund kommer det litt etter litt 

til å bli lys i alle disse kjøkkenvinduene. Voksne stemmer, barnestemmer, 

leverpostei, tran og tannpuss. Vi flyttet hit fordi det var 

så barnevennlig. Skole og barnehage bare noen hundre meter unna. 

Et trygt lokalsamfunn, hvor alle kjente alle, men nært nok byen til 

at det ikke tok meg mer enn en halvtime å komme seg på jobb. Alt 

hadde sett bra ut, det var blitt en lykkelig liten familie. 

Lukas ble for hver dag mer og mer som en person. Han syntes at 

det var vanskelig å forholde seg til ham når han var liten, han var 

30

nk 

liksom bare en klump som måtte mates og skiftes på, ellers sov han. 

Men nå hadde han vært nesten to år gammel. Begynt å prate, stabbe 

rundt på gulvet mens han holdt seg i alt mulig. Med moren jublende 

bak. Faen altså. Det var for jævlig. Han hadde begynt å bli skikkelig 

glad i gutten. Gledet seg til at han kunne lære ham alt mulig. Til de 

kunne dra ut i skauen og bo i telt, fiske, og alle disse tingene som 

han egentlig ikke hadde satt pris på som barn, men som han nå var 

veldig takknemlig for at faren hadde dratt ham med på. Han skulle 

lære ham om livet så godt han kunne, de ville ha flere barn. De 

skulle ha en liten ungeflokk, hele huset skulle bli fylt av latter, hyl, 

og sikkert en del gråt. Men det var en del av det. Han hadde gledet 

seg til alt dette. Faen i fittehelvete. Hva faen var igjen nå, da? 

Hvordan i helvete kunne noe som helst noensinne bli det 

samme igjen? Hvordan skulle de noen gang komme over dette? 

Det kom til å ødelegge dem. Evelyn var allerede kommet helt ut på 

kanten av stupet. Han kunne ikke forstå hvordan dette skulle gå. 

Noen ganger, når det var som jævligst, når hele magen hans var en 

stor klump. Når han ikke klarte å gråte, han hadde ikke klart å gråte 

siden den morgenen på sjefens kontor. Han klarte faen ikke å gråte 

over barnet sitt som var dødt. Som aldri kom til å komme tilbake. 

Som aldri kom til å ta noen flere ustø skritt over gulvet med begge 

armene stivt ut til siden, mens de klappet og lo bak ham. Aldri til 

å... aldri til å gjøre noen faens ting. Satan. Lukas hadde tatt en så 

mye større del av ham enn han hadde trodd. En stor del var borte, 

og igjen var et hull, et stort svart hull. 

Han hadde mest lyst til å sette seg i bilen, ta inn på motorveien 

mot byen, tråkke gassen i bånn, opp i 110, 120, 130, kjenne 

på akselerasjonen, på kreftene. Og så legge seg over i motsatt felt. 

Dundre inn i en eller annen trailer. Bli helt most. Pulverisert. Bli 

revet i stykker av metallet som ble forvridd og presset gjennom 

ham. Det hadde vært en enkel løsning. Hadde han vært alene hadde 

han gjort det. Tanken på Evelyn holdt ham fra det. Hun hadde aldri 

kommet seg, først barnet, og så den feige ektemannen som tok livet 

av seg. Han hadde ikke klart det. Han hadde mange ganger kjørt ut 

på motorveien, akselerert opp. Lagt seg i ytterste fil, men han klarte 

det ikke. Klarte bare ikke å få seg til å gjøre det. 

Han burde forstått det allerede den gangen for 10 år siden, da 

hun klynget seg til relingen, mens galskapen lyste ut av øynene 

hennes. Han burde forstått at dette ikke kunne gå. At hun kom til 

å forandre seg og bli som moren sin. Men han hadde ikke klart å 

forlate henne, hadde ikke klart ikke å sende henne tilbake til faren. 

Han hadde ventet på henne og de hadde reist sammen. Til Buenos 

Aires, en by som like godt kunne ligget i Europa. Det var en by som 

så ut som andre byer i Europa, og var befolket av Europeere. Hadde 

det ikke vært for spansken som han av og til hørte, ville ha ikke 

han ikke trodd at byen faktisk lå i Sør-Amerika. Han hadde seilt på 

verdenshavene, og hun hadde vært hjemme og ventet på han. 

Noen ganger lurte han på om det var av ren egoisme han hadde 

tatt henne med. Så han skulle slippe å komme hjem til et tomt hus, 

til et tomt liv. Han var jaggu ikke sikker. Da hun ble gravid krevde 

hun at de skulle reise hjem. Det var en fasthet og tyngde i stemmen 

hennes som han ikke hadde hørt før. Hun kom til reise hjem, med 

eller uten ham. Barnet gjorde noe med henne, nervøsiteten og 

angsten som hadde ligget utenpå henne forsvant. Hun ble varm og 

31

trygg. Og hun var levende og til stede på en måte han ikke hadde 

sett henne siden de dagene på vertshuset hvor en blussende og 

sjenert 19-åring hadde sittet foran ham, og betraktet ham i smug 

hver gang han så vekk. De var blitt en liten familie. Så skjedde det 

ulykksalige og alt forandret seg. Hun revnet innvendig. 

Så ser han henne. Hun står og snakker med noen utenfor 

barnehagen, med voldsomme gester. Han går bort til porten, løfter 

av håndtaket og lukker seg inn. Hun snakker høyt og skingrende. 

– Jeg vil bare se ham. Hvor er han? sier hun. Han går bort og 

legger en hånd på skulderen hennes, hun snur seg og stirrer på han 

med et vilt blikk og stramt ansikt. Så kjenner hun ham igjen og 

slapper av. 

– Si det til henne du, sier hun og drar meg i T-skjorten. 

– Si at jeg bare skal se ham, og så skal jeg gå etterpå. Tanten ser 

trist på oss og fomler med hendene sine. Gnir dem mot hverandre, 

hun syntes synd på henne, synes synd på oss. Han prøver å smile, 

men ansiktsmuskulaturen beveger seg ikke. 

– Han er ikke der inne. Det vet du, sier jeg. 

– La oss gå hjem. 

– Si det, skriker hun og drar meg i armen. Jeg kjenner henne 

ikke igjen, finner henne ikke igjen inni der. Jeg stirrer henne i 

øynene, de svømmer og er langt borte. 

– Si det, da, fortsetter hun med bedende blikk. Hun har grått, 

panneluggen ligger klistret til ansiktet, maskaraen har rent nedover 

kinnet hennes. 

– Jada, jada, sier jeg. 

– Vi kan gå inn og se. Så ser jeg på tanten, som nikker og ser 

ned i bakken. Så går vi inn. Inn i gangen med de lave knaggene, 

skap med navn i ulike farger, med hjerter, klistremerker. Jeg får 

knapt puste. Evelyn knuger seg enda hardere til armen min, når 

vi kommer inn i oppholdsrommet. Små stoler, lange bord. Det er 

bare noen få barn her, det er enda tidlig. Tanten som er der ser opp 

og kjenner oss igjen. Hun ser ned igjen i bordet et øyeblikk og fortsetter 

å mate gutten i trappestolen fra et glass. Ingen klarer å se oss i 

øynene. Jeg rykker til, jeg tror et øyeblikk at det er Lukas som sitter 

i stolen og stirrer rett frem, mens han tygger med åpen munn. Jeg 

stirrer på ham, og det tar litt tid før jeg innser at det ikke er ham. Vi 

går gjennom oppholdsrommet, så leder jeg henne ut igjen. Vi setter 

oss ned på en av benkene ved sandkassen. Røde og blå bøtter ligger 

strødd, og i klatrestativet henger en allværsjakke. 

– Går det bra? spør jeg forsiktig. Hun nikker. Tørker ansiktet sitt 

på toppen. 

– Herregud, som jeg ser ut, sier hun og smiler trist. 

– Skal vi gå hjem? Spør jeg og klemmer henne inntil meg. 

– Bare gå du, så kommer jeg straks, hun smiler forsiktig og ser 

helt klar ut igjen. Hun er til stede. 

– Er du sikker? 

– Ja, jeg trenger bare noen minutter for meg selv. Jeg kommer 

straks hjem. Jeg nikker, ser på henne en siste gang, hun er seg selv 

igjen. Jeg går bort til porten og løfter av håndtaket, så går jeg hjem 

og venter. Jeg venter, men jeg klarer ikke å holde øynene åpne. De 

glir igjen og jeg siger sammen på sofaen. Jeg rykkes ut av søvnen til 

lyden av barnelatter, og ser konturene av ansiktet hans der, sittende 

på gulvet. Drømmer jeg? Alt er forandret, tenker jeg, og ingenting vil 

noensinne bli det samme. Jeg siger tilbake i dyp og etterlengtet søvn. 

33

IKON 

Nienke Schutte

IKON 

Hanne Kari Njåstad

Film 

Film versus bok 

Må man unngå boka for å nyte filmen? 

Tekst: Mari Mulelid 

mari_muli@hotmail.com 

Illustrasjon: Keren Rebecca Marthinsen 

kma034@student.uib.no 

Innen film og TV er det ikke et ukjent 

fenomen å bruke litterære verk som 

utgangspunkt for en film eller serie. Det 

aktuelle skriftlige verket blir utsatt for en 

tilpasningsprosess, og blir adaptert til et 

manus slik at det passer kinolerretet og TVskjermen. 

Men det er ikke 

alltid seerne er like fornøyde 

med resultatet. Ofte 

kan man høre det blir sagt 

at "filmen ikke var i nærheten 

så bra som boka", 

"filmen tok ikke med alt" 

eller at "filmen ignorerte 

mye viktig". Gjerne fra 

seere som er store fans av 

det adapterte verket. 

Adaptasjon - 

tilpasning 

For at en adaptasjon av ei bok skal bli til 

må den gjennomgå en adaptasjonsprosess, 

der historien blir kuttet og tilpasset slik at 

den kan vises på storskjerm. For at denne 

tilpasningen kan skje må ofte mindre 

“ 

Filmen var ikke i 

nærheten så bra 

som boka 

nyttige deler av boka kuttes vekk slik at vi 

ikke sitter i kinosalen altfor lenge. En bok 

kan fortsette i hundrevis av sider, fordi 

mediet tillater at leseren selv disponerer 

den tiden hun eller han trenger, mens filmtitting 

i en kinosal krever at hele seansen 

skal gjennomgås i en og 

samme tidsperiode. 

Hvordan en bok 

blir adaptert, hva som 

vektlegges og måten historien 

fortelles på er opp 

til den aktuelle regissøren 

og manusforfatterne. 

Det må gjøres et analyseog 

tolkningsarbeid for å 

finne ut hvordan de skal 

tilpasse boka til et nytt 

medium. Peter Jackson, 

regissøren av Ringenes 

Herre-filmene, valgte å gjøre om de seks 

bøkene til en filmtrilogi, og måtte dermed 

kutte vekk det han mente var overflødig 

for hovedhandlingen og velge ut hvilke 

scener han synes var viktigst for å fortelle

om hobbiten og ringen. Dette innebærer 

en subjektiv og estetisk vektlegging av 

historiens forløp, og kan derfor resultere 

i at ikke alle er like enige i utvalget 

og jobben som var blitt gjort. Dersom en 

regissør skal jobbe med et overveldende 

langt litterært verk, og vil ha med seg 

mesteparten av historien, kan alternativet 

være å lage en TV-serie der 

historien spres over flere 

episoder og sesonger, som 

for eksempel den populære 

TV-serien Game of 

Thrones. I denne serien 

kan man faktisk kjenne 

igjen reelle "replikker" fra 

boka. 

en bok delt på to 

filmer 

Harry Potter og Twilight er 

relativt nye bokserier som 

har gjort stor suksess som 

filmer den siste tiden. De 

avsluttende bøkene i begge 

seriene har blitt gjort om 

til to filmer. Begge bøkene 

var lengre verk, og hadde 

et viktig ansvar siden de 

skulle avslutte serien for 

resten av bøkene. Dermed 

tok regissører og forfattere en avgjørelse 

om at bøkene skulle fordeles over to 

filmer, slik at de ikke skulle bli kuttet ned 

for mye. Siden det er de siste bøkene av 

seriene, burde mesteparten av detaljene 

tas med slik at historiene kan avsluttes på 

en tilfredsstillende måte for fansen (eller 

fordi filmskaperne ville tjene dobbelt så 

mye penger på siste delen av serien, men 

det skal jeg ikke spekulere i). 

Populærfilmer 

Sherlock Holmes, startet av Sir Arthur 

Conan Doyle i 1887, er en av de bokseriene 

som har blitt adaptert uttallige ganger, 

både til film, TV-serier og hørespill. Alt fra 

klassisk framstilling av serien gjennom 

miniserie på BBC til parodierende radiohørespill 

på (igjen) BBC. De tidligere 

adaptasjonene jeg har sett framstiller 

Sherlock veldig trofast i forhold til bøkene: 

med forstørrelsesglass, den karakteristiske 

hatten, og replikken "elementært, min 

kjære Watson". 

De nyligere adaptasjonene, som for 

eksempel filmene av Guy Ritchie og 

BBC-serien med Benedict Cumberbatch i 

hovedrollen, avviker mer fra opphavsmaterialet 

enn tidligere. Siden konseptet rundt 

Sherlock Holmes har blitt adaptert om og 

om igjen kan det være utfordrende å finne 

en ny vinkling på historien som seerne 

ikke har sett før. Disse adaptasjonene fornyer 

konseptet hver på sin måte. TV-serien 

på BBC har lagt settingen til moderne tid. 

Selv om serien er lagt til et moderne tidsrom, 

er Sherlock fortsatt privatetterforsker 

og har legen John Watson 

som sin partner. Denne 

adaptasjonen synes jeg har 

fungert meget bra. Man 

blir fremdeles imponert 

av det massive intellektet 

til Holmes, men på samme 

tid kan man relatere seg 

til settingen, og derfor blir 

kanskje karakterene mer 

troverdige og ikke like 

arkaiske som man kan ha 

oppfattet dem tidligere. 

Filmene av Guy 

Ritchie er muligens ikke 

helt lik den Sherlock 

Holmes fansen kjenner 

og elsker. Disse filmene er 

fylt med action, eksplosjoner 

og humor; de er 

morsomme, med fantastiske 

spesialeffekter og 

superb filming av regissør 

Ritchie. Som et Sherlock Holmes-produkt 

er kanskje ikke filmen så overbevisende, 

spesielt for de som liker bøkene med den 

tradisjonelle detektiven med pipa og 

forstørrelsesglasset, men som filmer i seg 

selv mener jeg at de er absolutt verdt å se. 

På lik linje med Sherlock Holmes har 

Batman også blitt adaptert på nytt. Batman 

begynte som en tegneserie i 1939, og ble 

deretter til TV- og animasjonsserier og

“ 

Det er regissøren som er guden i 

den konstruerte virkeligheten 

en film; også på 1980- og 90-tallet lagde 

regissør Tim Burton filmer om den kjente 

superhelten. Senere på 90-tallet gjorde 

også regissøren Joel Schumacher to egne 

filmversjoner av Batman, hvorav den siste 

ble den minst suksessrike filmversjonen 

av Batman noensinne, men i 2005 fornyet 

regissør Christopher Nolan igjen historien 

om Bruce Wayne. Hans tolkning er 

mørkere og mer realistisk i motsetning til 

Burtons fargerike kostymer og fantasifulle 

settinger. Hvilke adaptasjoner man liker 

best kommer an på hvilken stil og estetikk 

man foretrekker. Begge er gode adaptasjoner 

som velger å vinkle historien på 

ulike måter. 

Film for filmens skyld 

I alle adaptasjoner og tolkninger finnes det 

kunstnerisk frihet. Quentin Tarantino gikk 

for eksempel litt langt (typisk Tarantino) 

med hans fra 2009, en film der handlingen 

finner sted under andre verdenskrig. 

Han inkluderer en historisk person, Adolf 

Hitler, for deretter faktisk å ta seg den 

frihet å drepe ham i løpet av filmen. Dette 

“ 

Se filmen med et 

åpent sinn 

strider selvfølgelig mot vår kunnskap om 

historie, der vi vet at Hitler ikke døde i en 

slik situasjon, men "har man lyst, har man 

lov", og som regissør er det Tarantino som 

bestemmer. Det er regissøren som er guden 

i den konstruerte virkeligheten. 

Selvfølgelig skal man kunne sammenligne 

boka med filmen, men å kritisere 

filmen fordi den ikke er identisk med 

boka blir urettferdig. Det er to forskjellige 

medier som opererer på to ulike premisser, 

og derfor er det ikke helt rettferdig å sette 

de to adaptasjonene opp mot hverandre. 

Selvfølgelig skal det være lov å sammenligne 

de to aktuelle adaptasjonene, men 

man kan ikke henge seg opp i absurde små 

detaljer. Det må skje en tilpasning av det 

lengre litterære verket slik at det kan passe 

inn i det nye mediet. Man kan selvfølgelig 

være uenige i utvalget regissører og manusforfattere 

gjør, men prøv å dømme filmen 

uten å tenke på den som den eksakte boka 

i filmvariant. Se filmen med et åpent 

sinn, og ikke gjør deg opp for detaljerte 

forventninger på forhånd, da blir man ofte 

skuffet. Se filmen for filmens egen del, og 

prøv å legge igjen boka hjemme.

Musikk 

Borealis 

Vi har alle godt av å opphalde oss litt utanfor vår eiga komfortsone. 

Tekst og foto: Trygve Svarstad 

trygve.svarstad@gmail.com 

Samtidsmusikk kan vere så mangt, nokre 

vil nok seie den er stygg, andre vil meine 

at den er det vakraste som finst— eg vil 

kalle den ei utfordring. Og det er akkurat 

det Borealis-festivalen gjer, den utfordrar 

publikum til å tenke utanfor sin eigen 

musikkboks. Eg trur vi alle har godt av å 

opphalde oss litt utanfor vår eiga komfortsone 

og oppdage nye ting. I dette høvet 

bestemte eg meg for å gå på Borealis-festivalen. 

Festivalen hadde «protest» som tema 

i år, og alle konsertar og arrangement var 

knytt til dette emnet. Dette emnet kjem 

nok naturleg for ein festival for samtidsmusikk, 

ei musikkform som er kjend for å 

protestere mot beståande oppfatningar om 

kva musikk er, bør og skal vere. 

Vid og smal festival 

Mange har nok ei formeining om at 

Borealis-festivalen er ein einsarta smal og 

snever festival. Det ligg kanskje eit snev 

av sanning i dette, i den forstand at dette 

tilsynelatande er musikk for spesielt interesserte, 

men om ein tek seg tid til å sjå i 

brosjyren til festivalen, merkar ein straks 

at dette er ein festival som er svært vid 

og rommar eit hav av forskjellige musikkformer 

og kunstutrykk. Borealis rommar 

alt frå psykedelisk krautrock til menn som 

spelar på iPod og tastatur, til Forsvarets 

Musikkorps Vestlandet og Bergen Filharmoniske 

Orkester. Festivalen inneheld 

ikkje berre musikk, den inneheld òg 

performance, biblioludium (eit litterært 

forum kor forfattarar leser eigne tekstar), 

filmar, kunstutstillingar, foredrag og 

diskusjonar. 

Improrock på Landmark 

Det er torsdagskveld på Landmark og det 

er tjukt med folk, meir enn eg hadde venta 

meg på eit slikt arrangement. Den kvite 

veggen bak bandets instrument er lyst opp 

av ein overhead, lyset er tamt og monotont. 

39

Samtidsmusikk 

Rett før bandet Hammerfest kjem på, vert 

belysninga dempa og overheaden dekka av 

noko som kan likne på blod. Dette sterke 

visuelle motivet vert forandra i takt med 

den dundrande, støyete og psykedeliske 

musikken. I over ein time er publikum 

vitne til eit fantastisk improvisasjonsverk; 

at heile konserten berre innehaldt ei 

einaste låt gjorde det heile berre endå meir 

unikt. Motivet på overheaden skifta farge 

i laupet av konserten mange gangar, frå 

raudt til grønt og så til svart. Sjølv om det 

var mange folk tilstades under konserten 

var den jamvel svært intim, særleg 

sidan bandet var plassert på høgde med 

publikum og ikkje på ei scene. 

debatt, ipod og flygel på logen 

På laurdagen var det duka for diskusjonsgruppe 

og konsert på Logen teater. På 

denne diskusjonen møtte festivalleiaren 

Alwynne Pritchard og komponisten 

johannes Kreidle. Her vart temaet «protest» 

diskutert, med utgangspunkt i Kreidler sitt 

nye verk for festivalen. Diskusjonen hadde 

som hovudtema: Music – just a soundtrack 

to your life? Her vart det stilt ein del 

kritiske spørsmål til folk si oppfatting og 

«bruk» av musikk. 

Kor ofte høyrer du på musikk utan 

å verkeleg lytte til den, medan du går 

Festivalen: 

* Festival for samtidsmusikk, støy og 

lydkunst, 

* Borealis 2012 var frå 14. til 18. mars 

* I 2003 slo festivalane Music Factory og Autunnale 

seg saman. Desse to skulle danne 

utgangspunktet for det som no er kjent 

som Borealis-festivalen , 

* Mellom 2005 og 2008 var Nicholas Møllerhaug 

kunstnarisk leiar av festivalen. Sidan 

då har Alwynne Pritchard leia festivalen, 

* Borealis vart i år arrangert for niande gang 

og hadde «protest» som tema, 

frå a til å, med til dømes iPoden? Har 

musikken blitt minimert til å berre vere 

eit slags soundtrack til liva våra? Er vi 

vorte fråtekne spenninga og stimulansen 

av å nærme oss lyden på lyden sine 

eigne premissar? Saman med publikum 

diskuterte Alwynne Pritchard og Johannes 

Kreidler desse spørsmåla. Eg vart positivt 

overraska over kor engasjert publikum 

var. Mange av deltakarane hadde ulike 

og interessante meiningar om dette. 

pritchard meinte vi burde verte flinkare 

til å høyre på musikken på musikken sine 

eigne premisser, og ho ønska å utfordre 

publikum til å lytte til musikken, ikkje 

berre høyre på den som «følelsesmessig 

tapet». 

Johannes Kreidler sitt bestillingsverk 

for festivalen vart òg introdusert i 

denne debatten. Dette var eit verk som 

var skriven for musikarane i Plus Minus 

Ensemble og hadde som tittel Fight the 

intellectual profiteers! Dette stykket vart 

framført ein halvtime etter debatten, og 

fann som nemnt stad på Logen teater. For 

meg var dette ein av dei meir utfordrande 

konsertane på festivalen, her var det til 

dømes bodybuildarar på klarinett og 

vaksne menn som slo på eit datatastatur. 

Fyrste delen av konserten starta med 

eit vakkert pianostykke. Pianisten byrja 

å spele på ein… la oss seie klassisk måte. 

Deretter eskalerte både intensiteten og 

spelemåten, han byrja å slå på flygelet og 

å spele med ei flaske inne i flygelet. Sjølv 

hadde eg aldri sett noko liknande, men 

syntest det var både intenst, bråkete og 

vakkert på ein og same tid. Kreidler sjølv 

var svært interessert i teknologi og dette 

satt spor i musikken. Etter dette intense 

pianostykket, kopla musikarane ein iPod 

til flygelet og spelte så eit musikkstykke 

der iPoden og flygelet utfylde kvarandre. 

Dette skapte eit svært snodig lydbilete, 

som var blanda av klassisk musikk og beats 

frå meir moderne musikk. Om ikkje det var 

rart nok å spela på iPod og flygel samtidig, 

var det no duka for å spele på tastatur. 

Dette vart gjort ved å programmere eit 

tastatur til gje frå seg forskjellige lydar 

frå forskjellige tastar. Det var sett opp ein 

mikrofon ved tastaturet slik at ein kunne 

høyre når tastane vart trykte på. Resultatet 

var som å høyre eit svært kontorlandskap 

med datamaskiner og masse rare, men 

Kjelder: 

* Samtidsmusikk brukast ofte som ein 

fellesnemnar for kunstmusikk i det 20. 

århundre. 

* Den blir ofte rekna som ein stil innan 

den vestlige musikken, men også komponistar 

frå andre delar av verda kjem 

inn under samtidsmusikken. 

* Samtidsmusikk kan dekkje eit mangfald 

av uttrykk, frå modernisme og 

postmodernisme til neoklassisisme og 

minimalisme. 

flotte lydar samtidig. Alt i alt ein ganske 

snål, men stilig konsert. 

skeptisk? 

Så sjølv om ein kanskje i utgangspunktet 

er skeptisk til å sjekke ut samtidsmusikk 

og Borealis-festivalen, håpar eg 

denne artikkelen har vore med på å pirre 

interessa til fleire. Til tider kan det vere 

krevjande å høyre på musikk som ein ikkje 

forstår, men i det høvet vil eg trekkje fram 

eit sitat frå samtidsmusikkhelten John 

Cage: 

They say, «you mean it's just sounds?» thinking 

that for something to just be a sound is 

to be useless, whereas I love sounds just as 

they are, and I have no need for them to be 

anything more than what they are. I don't 

want them to be psychological. I don't want 

a sound to pretend that it's a bucket or that 

it's president or that it's in love with another 

sound. I just want it to be a sound. 

Altså, ikkje prøv å overtolke eller tolke i 

det heile tatt, berre la lyden vere lyd og 

musikken vere musikk, og nyt det. 

– Borealis 2012, lasta ned 20.03.2012 frå: http://borealisfestival.no 

– Wikipedia, Samtidsmusikk, lasta ned 20.03.2012 frå: 

http://no.wikipedia.org/wiki/Samtidsmusikk 

– Meidell, S. (2012) Protest gjør svimmel, lasta ned 

20.03.12 frå: 

– Espedal, H. (2012) Rockarar utan snøring, lasta ned 

20.03.12 frå: http://www.bt.no/bergenpuls/Rockararutan-snoring-2671113.html 

– http://www.bt.no/bergenpuls/Protest-gjor-svimmel- 

2672392.html 

41

HF 

Livet etter HF 

Å ta utdanninga si ved Humanistisk fakultet er å lide seg gjennom 

tre til fem år med dårlege vitsar om eins nytteverdi, for så å ende 

opp arbeidsledig. Eller? Atrium har snakka med fire som kan gruse 

fordommane. 

Tekst: June Røys Hauge 

june.hauge@student.uib.no 

Foto: Ellen Marie F. Risbruna 

ellenmarier@yahoo.com 

− Det avgjerande for at eg fekk jobben var 

nok min heldige kombinasjon av fag og 

erfaring, seier Maria Tripodianos. 

Ho tok bachelorgrad i kunsthistorie, 

med kunst og design i Oslo som frie studiepoeng. 

I tillegg har ho studert illustrasjon 

ved NKF, samt teke faget Praktisk informasjonsarbeid 

ved UiB. Frå sistnemnde 

fekk ho med seg ein femvekers praksis ved 

Kunstmuseene i Bergen. Det skulle vise seg 

å bli ein inngangsbillett. 

− I praksisperioden la eg ikkje skjul 

på at eg var veldig interessert i å jobbe der 

vidare. Det med å vere litt frampå trur eg 

er viktig, sjølv om det kanskje kjennest litt 

ubehageleg der og då, seier ho. 

Etter endt praksis tok ho på seg ulike 

engasjement for Kunstmuseene i eitt år, 

mellom anna Ole Bull-jubileet i 2010. 

Som resultat er ho no fast ansett som 

informasjonskonsulent. 

− Ein bør ein legge ein innsats i å vise 

seg fram. Syne kva ein kan, kome med innspel, 

og vere lærevillig. Rett og slett gjere 

seg litt uunnværleg. 

erfaringar og trivsel 

Ved sida av studiane engasjerte 

tripodianos seg som dørvakt i vaktetaten 

til Kvarteret, og layoutmedarbeidar i 

Atrium. 

− Kva har du fått bruk for frå desse 

erfaringane? 

− Eg har nok fått mest nytte av det 

eg lærte i Atrium, sidan for eksempel 

produksjon av grafisk materiale no er blant 

mine arbeidsoppgåver. Men begge deler 

var nyttig for det å bli kjend med folk og 

å trivast i byen; kome inn i eit miljø, seier 

ho, og legg til at det med trivsel er svært 

viktig. 

− Og det var jo som dørvakt eg fekk 

meg kjærast, då! 

“ 

Det med å vere litt 

frampå trur eg er viktig, 

sjølv om det kanskje 

kjennest litt ubehageleg 

der og då 

I studietida jobba ho òg som guide ved 

Bymuseet, hovudsakleg i sommarferiane. 

Frå dette arbeidet trekk ho fram som særleg 

gunstig at ho fekk formidla det ho lærte 

på studiet. 

− Ein skulle eigentleg hatt obligatorisk 

praksis på kunsthistorie, seier ho. 

ver gjennomtenkt 

På spørsmål om kva råd ho har til dagens 

HF-studentar, svarar ho at ein bør ha nokre 

tankar om kva ein vil bruke faget sitt til, 

noko ho innrømmer at ho sjølv ikkje hadde 

medan ho studerte. Vidare oppfordrar 

ho til å tenke strategisk når det gjeld 

studentverv. 

− Det var jo kjekt å jobbe som dørvakt, 

men hadde eg kunne valt igjen, hadde eg 

nok sikta meg meir inn mot kulturfeltet. 

− Eit av dei viktigaste råda eg kan gje er 

å ha klart for deg kva mål du har, avsluttar ho. 

Klarte kunsten 

Kunsthistoriestudenten Maria Tripodianos 

enda opp med ein svært relevant jobb. 

42

− Ver din eigen agent 

Evelyn Jordahl, rettleiar ved Karrieresenteret, støttar seg 

på statistikken når ho bekreftar at det absolutt fins håp 

for HF-studentar. Men det krevjer innsats. 

− Studentar frå HF og SV utgjer den 

klart største brukargruppa når det gjeld 

Karrieresenteret sine tilbod, seier ho. 

Ho forklarar at stikkordet når desse 

skal hjelpast med overgangen til arbeidslivet 

er bevisstgjering. Det blir lagt vekt på 

å ha mest mogleg klart føre seg kva ein 

vil jobbe med, og dernest korleis ein kan 

tileigne seg det som trengs. 

− Vår erfaring er at mange for det første 

ikkje veit kva dei kan, for det andre at dei 

ikkje kjenner arbeidsmarknaden. 

Karrieresenteret tilbyr difor hjelp med å 

kartlegge for studenten kva vedkommande 

sit inne med, i tillegg til at dei oppfordrast 

til å gjere seg kjend med kva som krevst 

for ulike jobbar. Når det gjeld det siste, har 

Jordahl fleire tips å kome med: 

− Følg jamleg med på stillingsannonsene 

på til dømes nav.no. Slik får ein 

direkte peikepinn på kva arbeidsgjevarar 

søkjer. Men ein kan òg vere 

på hugget sjølv om stillingar ikkje vert 

utlyste, ved å kontakte bedrifter på eiga 

hand. Det gjeld å skape eigne moglegheiter, 

og gje seg sjølv konkurransefortrinn, seier ho. 

Jordahl fastslår at dei fleste kan meir 

enn dei trur, og at det er mange monnar som drar. 

− Ein kan til dømes ha utvikla leiareigenskapar 

ved å ha vore speidarleiar. 

Ho fortel vidare at dette med 

bevisstgjering er svært sentralt for HF-arar 

i og med at dei i større grad enn andre 

studentar må kunne argumentere for sin 

kompetanse. 

bachelor vs master 

Når vi bevegar oss over til det uunngåelge 

spørsmålet «bachelor eller master», har 

Jordahl følgjande å seie: 

− Det er ikkje til å kome frå at 

masterstudenten har fleire føremon. 

Vedkommande er ekspert på sitt felt, og 

har dessutan to år lenger erfaring i den 

modningsprosessen som det er å studere, 

noko som er attraktivt for arbeidsgjevar. 

Ho fortel at bachelorstudenten ofte 

brukar litt lengre tid på å finne relevant arbeid, 

men legg vekt på at han eller ho kan ha 

tileigna seg andre ting. 

− Dersom ein legg på erfaringar, 

personlegdom samt det å vere på rett stad 

til rett tid, kan bachelorstudenten fint få 

draumejobben, seier ho. 

− Utdanninga er berre plattforma å stå 

på, den er ikkje heile deg. 

“ 

Utdanninga er berre 

plattforma å stå på, den 

er ikkje heile deg 

oppløftande tal 

For å underbyggje sine poeng, viser Jordahl 

avslutningsvis til Kandidatundersøkelsen 

av 2011. Den er ei kartlegging av karrierelaup 

etter endt utdanning for studentar 

uteksaminerte i 2009 ved UiB, HiB og 

NHH, og syner at heile 71 prosent av HFstudentane 

endte opp i ei stilling dei 

meiner er relevant. Av desse fekk nesten 

halvparten jobbtilbodet før dei var ferdige 

med eksamen. 

Eksperten har trua 

Karriererettleiar Evelyn Jordahl ser ei lys framtid for HF-arar som er aktive og bevisste. 

43

1. Kva studerte du? 

2. Kva trur du var mest avgjerande for at du fekk jobben? 

3. Kva består hovudsakleg arbeidsoppgåvene dine i? 

4. Korleis formidla du din kompetanse for jobben til arbeidsgjevar? Følte du at du kjende din kompetanse? 

5. Hadde du deltidsjobb/verv ved sida av studiane? 

6. Kva vil du seie du har hatt mest nytte av frå studietida i din noverande jobb? 

7. Kva råd vil du gje andre HF-studentar? 

4. Eg kjende nok til litt av kompetansen 

min, men følte nok på at den både var 

litt for smal og for generell då eg sat i den 

verste søknadsskrivingsfasen. Sjølv om 

det er fort gjort å bli misantrop av å skrive 

jobbsøknadar, må ein jo prøve å ha trua og 

tåle å selje seg sjølv litt, sjølv om det stikk 

i sjela. 

“ 

Sjølv om det er fort gjort å bli 

misantrop av å skrive jobbsøknadar, 

må ein jo prøve å ha trua og tåle å 

selje seg sjølv litt 

5. Eg arbeidde hovudsakleg i feriane, med 

alt frå reinhald, butikkarbeid og servering 

til meir relevant jobb som bibliotekar og 

med turistinformasjon. Det vart òg nokre 

frilansoppdrag med omsetjing då eg var 

under utdanning, noko eg fortsette med 

etter eg var ferdig. Elles har eg hatt nokre 

studentverv og frivillig arbeid i ulike fargar 

og former, blant anna har eg vore frivillig 

på Teatergarasjen og vore med i styret i 

Atrium i fleire år. 

Starte i det små 

Frilansarbeid vart inngangsbilletten for Hanne Dale. 

Hanne Dale, 

prosjektarbeidar på Norsk 

Trikotasjemuseum og 

tekstarbeider/oversettar i 

Språkfolk AS 

1. Mastergrad i engelsk frå UiB, og elles 

nordisk og fag innan informasjon og 

omsetjing. Hadde òg ein avstikkar innom 

kunst- og handverksfag. 

2. Eg trur nok det var ein kombinasjon av 

flaks, og det å starte i det små - med frilansarbeid 

og korte kontraktar. Ting kan utvikle 

seg litt etter kvart. 

3. På Norsk Trikotasjemuseum arbeider eg 

mest med systematisering og registrering 

av museumsgjenstandar. Hos Språkfolk AS 

jobbar eg med tekst- og omsetjingsoppdrag 

for ulike kundar. 

6. Språkutdanninga brukar eg jo svært 

konkret, og arbeid på bibliotek og med 

tekstskriving, foto og kunnskap om ulike 

typar programvare har òg komme til nytte. 

Eg lærte nok ein del om samarbeid, tidsbruk 

og arbeid generelt gjennom frivillig 

arbeid, sjølv om læringskurva nok steig 

drastisk då eg faktisk begynte å jobbe. 

7. Eg trur ikkje eg har nokre klisjéfrie råd 

å komme med. Har fått mykje gratis og 

gøy gjennom frivillig arbeid, sjølv om det 

kanskje ikkje direkte har gitt meg jobb, 

trur eg jo det tel positivt på vektskåla. Elles 

er det det det vanlege, det kjem godt med å 

ha noko utanom universitetseksamenane 

– anten det er betalt eller ubetalt arbeid. 

44

janne hjelle, 

kulturhusvert ved oseana: 

1. Bachelorgrad i nordisk, i tillegg til frie 

emner i kulturvitenskap, og praktisk informasjonsarbeid 

på poststudierett. 

2. Eg trur hovudgrunnen var at eg hadde ein 

brei og samansett studiebakgrunn. Eg har 

studert medievitskap og allmennlærar med 

historie og samfunnsfag. Av kulturemna har 

eg mellom anna kulturfagleg formidling og 

museologi. Trur det var gunstig at eg kunne 

vise til både gode språkeigenskapar, pedagogikk, 

kulturemna samt erfaringane frå 

informasjonsarbeidfaget. 

3. Det er enklare å seie kva eg ikkje gjer! Eg 

kan nemne mediekontakt, marknadsføring, 

møte- og arrangementsbooking, omvisingar, 

heimeside, språkvask, økonomi, rigging, 

organisering av frivillige, billettsal, praktisk 

arbeid i samband med ulike arrangement, 

med meir. 

4. Eg la vekt på nettopp mitt mangfald i 

studiebakgrunn. Jobbar i kulturlivet er ofte 

”potetjobbar” der du må gjere litt av mykje, 

då var det ein fordel for meg at eg hadde 

vore innom mange felt. Følte vel ikkje at eg 

kjende min kompetanse, det var vanskeleg å 

seie: «Eg kan dette!», men som sagt satsa eg 

meir på breidde. 

Breidde framfor djupne 

Janne Hjelle satsa på allsidigheit i si studietid. 

Foto: Privat 

5. I heile mi studietid ved UiB var eg aktiv 

i fagutvalet, og hadde mange studentverv 

innan råd og 

utval. Dette var 

utruleg verdifullt, 

fordi ein får eit 

godt innblikk i 

korleis institusjonen 

er sett saman 

og fungerar. I tillegg 

blir ein kasta 

inn i mange situasjonar 

der ein må 

argumentere for 

sine syn og snakke 

i forsamlingar. Eg jobba òg som prosjektmedarbeidar 

i museumssektoren og som 

frivillig ved ein kulturinstitusjon. Alt utan 

løn, men ufatteleg betalande i ettertid. 

“ 

Eg for min del valde å satse 

meir på bredde enn djupne, og 

trur ikkje eg hadde fått min 

jobb med ei masterfordjupning 

6. For meg 

var absolutt 

emnet Praktisk 

informasjonsarbeid, 

som gav 

meg praksisplass 

i Den Nye 

Opera ein viktig 

døropnar. Eg 

klorte meg fast 

der som frivillig 

etter at praksisperioden 

var ferdig, og hadde neppe fått 

denne jobben utan erfaringane derfrå. 

7. Mitt val var riktig for meg, men hadde 

kanskje vore feil for nokon andre. Alle 

studentar og studieløp er ulike. Eg for min 

del valde å satse meir på bredde enn djupne, 

og trur ikkje eg hadde fått min jobb med ei 

masterfordjupning i eitt eller anna, heller 

tvert om. Generelt kan eg seie at ein må stå 

på sjølv, skape seg nettverk og erfaringar; 

kunne seie ”eg kan ikkje dette, men eg kan 

lære”. Innstilling og lærevilligheit trur eg 

teller like mykje som gode karakterar – om 

ikkje meir. 

KJELDER 

– Kandidatundersøkelsen 2011: http://www.sib.no/no/kar- 

riere/pa-terskelen-til-arbeidslivet/kandidatundersokelsen- 

1/kandidatundersokelsen-2011/view 

45

HSU 

Fagutkva-fornoko? 

Tekst: Tor Sivertsen Prestegard 

hsu@uib.no 

Du har kanskje høyrd gjetord om at det ein 

gong i tida var eit fagutval på ditt fag, men 

at dette eksisterte for svært lenge sidan, i 

ei faren, vakker tid. Dei skal ha satt pedagogikk 

på forelesingsplanen, haldt debattar 

og arrangert legendariske fagfestar. Slike 

gjetord er diverre altfor ofte verkelegheita 

her på HF og er eit alvorleg studentdemokratisk 

problem. For kven representerer 

eigentleg deg som student og kva er 

eit fagutval? 

Eit fagutval er grasrota i studentdemokratiet 

og består av ei gruppe medstudentar, 

og kanskje deg, som er engasjert 

og opptatt av faget sitt. Gjennom fagutvalet 

kan du påverka pensum, forelesingar, 

vurderingsform og arrangera fagfestar, 

debattar, lunsj og alt anna morosamt i 

lag med dine fagfellar. Som medlem i eit 

fagutval blir du i tillegg godt kjend med 

fagmiljøet du studerer i, får god organisasjonserfaring 

og nye vener. 

Ideelt sett skulle alle fag, både små og 

store, hatt sitt eige fagutval. Ein utopi er 

det ikkje, men diverre svært langt unna 

situasjonen i dag. På HF er det ikkje fleire 

enn ei god handfull aktive fagutval i 

dag, og HF har godt over 30 forskjellige 

fagområde. Det vil seia at mange, mange 

studentar står utan nokon å venda seg til 

om dei har spørsmål eller ynskjer å påverka 

studiekvardagen. Sjølvsagt er det mogleg 

for ein einskild student å gå rett til studiekoordinator 

eller emneansvarleg, men som 

det so fint er sagt: Saman er ein sterkare! 

Det er heldigvis slik at det ved nokre 

fag eksisterer gode og velfungerande fagutval. 

Desse representerer studentane i 

utval og på møter, og hevdar studentane 

sine rettar og ynskjer opp mot fagmiljøet 

og administrasjonen. Dette gjer at du og 

dine medstudentar blir tatt på alvor og at 

ting som er feil blir tatt opp i rett fora. 

So, verkar det interessant å bidra til 

eit betre miljø på ditt fag? Om du er so 

heldig at du har eit aktivt fagutval: Bli 

med! Fagutvala er alltid på jakt etter 

engasjerte studentar som brenn for sitt fag 

og si utdanning. HSU forsøkjer å halda ei 

oversikt over aktive fagutval på 

bit.ly/Fagutval_HF. Om det ikkje eksisterer 

eit fagutval på ditt fag er ikkje alt håp ute: 

Få med deg nokre medstudentar og lag det! 

Ta kontakt med HSU for oppstartshjelp 

på hsu@uib.no. DU kan bidra til ein betre 

studiekvardag! 

46

Fire med bart 

Pensumfritt 

Vinteren er over. Det begynner å bli bart, for våren er på vei. Hva leser de som 

har bart? De var vanskelige å finne, men på premieren til HF-revyen var det 

åpenbart mange med bart. 

Tekst og foto: Keren Rebecca Marthinsen 

kma034@student.uib.no 

christoffer hordnes 

Master i Engelsk på Integrert Lektor. 

Nå leser jeg Første verdenskrig, samtidig som jeg leser 

jared Diamond sin bok: Guns, Germs and Steel. Jeg leser 

stort sett historiske bøker og historiske romaner. Det 

er wonderbart å lese. 

tone-yvonne smerud hansen 

Pedagogikk med fransk, engelsk 

fagdidaktikk (PPU). 

Akkurat nå får jeg faktisk ikke tid til å lese så mye 

utenom pensum, for det er så mye i seg selv. Men 

utenom det som er pensumrelaterbart, leser jeg noen 

ganger i blader, som de jeg bor med kjøper, for å koble 

av litt. Utenom det, leste jeg The Help, skevet av Kathryn 

Stockett, som nylig er blitt filmatisert. Den likte jeg 

veldig godt. 

espen dragstmo 

Poststudierett på filosofisk institutt etter fullført 

master i både filosofi og rettsvitenskap. 

De velvillige av Jonathan Littell. Hva var det jeg leste 

før den igjen da? Det var en veldig lang bok, skjønner 

du. Uholdbart at jeg ikke hadde lest den før, men det 

var Sult av Knut Hamsun. Den var meget bra. 

even melheim mulelid 

Bachelor i engelsk. 

Manuset til HF-revyen er vel det eneste, 

men det kan jo regnes som lesbart. 

47

ØNSKER DU 

REDAKSJONELL 

ERFARING? 

Atrium trenger nye medlemmer! 

Vi trenger bloggere, skribenter, fotografer, 

illustratører og layoutmedarbeidere. 

Eller har du lyst til å bare gjeste Atrium 

med en tekst, et foto eller en illustrasjon? 

Kontakt oss på e-post: atrium@uib.no 

FØLG OSS PÅ: 

bloggen vår (atrium.b.uib.no), 

twitter (@AtriumHf ) 

og på Facebook.

Atrium - Universitetet i Bergen

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?