Studentmagasinet for Humanistisk fakultet - Atrium - Universitetet i ...

Studentmagasinet for Humanistisk fakultet 

UiB nr. 3 2007 15. årgang

Det nye HF - angår 

omskruktureringen 

studentene? s. 4-9 

Galskap og genialitet 

- om Willam Blakes 

forfatterskap s.26 

Dessuten: 

- Jeg hater Hollwood - et intervju 

med B-filmsamler Jack Stevenson 

s.36 

Fagpresentasjon: USA-studier (s. 10) Masterstudenten: Merete Skrede Pontes om engelsk lingvistikk (s. 11) 

Språk: Kræsjinnføring i norsk språkhistorie (s. 13) Utveksling: Til Heidelberg og Bergen (s. 16) Historie: Historien 

om de tyske einsatzgruppene (s. 18) Novelle: Twisted Love (s. 22) Litteratur: Endre Rusets lyrikk (s. 30), Faderen og 

Strindbergs kvinneskrekk (s. 34) Essay: Doppler og flinkhetens tyranni (s. 39) Dans: Hildemors dansefeber (s. 42) Musikk: 

Intervju med Superfamiliy (s. 44) Pensumfritt: På Fotballpuben! (47) 

Og: 

Photon: Festival - Nå også med midtsideplakat!

LEDER 

reparere, effektivisere, 

kommunisere? 

Er du blant de innvidde som har fått med deg at det har skjedd noe på 

Høyden? Visste du at det i disse dager foregår en storstilt omorganisering 

ved fakultetet? Inntrykket vårt er at den jevne student ikke vet stort om 

hva som har skjedd på HF, og enda mindre om hvorfor. Dette er for 

dårlig. Universitetets evne til formidling har i denne sammenhengen 

sviktet den viktigste gruppen: studentene. 

En av de mest synlige endringene hittil er at HF har byttet navn fra 

Det historisk-filosofiske fakultet til Det humanistiske fakultet. 

Heldigvis kan vi enda si HF. Inkludert bindestreken 

spares det nå ti tegn. Færre bokstaver er altså 

én konsekvens av effektiviseringen. Men ellers, hva innebærer dette? 

I tillegg til navnebyttet kommer sammenslåingen av institutter fra 

11 til 5 storinstitutter. Større er lik mer effektivt hevder ledelsen. 

En ny struktur krever en god plan, og vi håper at planen bak denne 

omstruktureringen er bedre enn evnen til å kommunisere har vært 

hittil. 

Vi håper også at universitetet har informert sine ansatte bedre 

enn studentene. Det er likevel utvilsomt en del ansatte som ser med 

skepsis på den nye hverdagen som har slått inn med større eller 

mindre kraft rundt omkring. Dette gjelder kanskje spesielt de som 

søkte på nye stillinger, men ikke fikk dem. De som har fått mange 

flere arbeidsoppgaver tillagt sin gamle stilling, men ingen form for 

kompensasjon. Og ikke minst de som bekymrer seg for at deres lille 

stemme vil drukne i mengden i storinstituttene. En annen forandring 

som ivrige tilhengere av demokratiet vil rynke på nesen av, er at med 

det nye systemet blir instituttlederne ansatt direkte av ledelsen, og ikke 

valgt av de ansatte som tidligere. 

Vi er likevel mest opptatt av studentene. Vi vil gjerne vite hva 

som skjer og hvordan vår studiehverdag kommer til å bli påvirket. 

Informasjonen omkring omstruktureringen har rett og slett vært for 

dårlig og overfladisk. Det er tross alt først og fremst for studentene at 

universitetet er til. Da fortjener vi faktisk å få vite hva som skjer. 

Ansvarleg redaktør: 

Anniken Gjesdahl 

anniken.gjesdahl@student.uib.no 

Journalistansvarleg: 

Beatrice M. G. Reed 

bmugr@hotmail.com 

Redaksjonssekretær: 

Anders Ekelund 

aekelund@start.no 

Økonomiansvarleg: 

Halvor Ripegutu 

halvor.ripegutu@student.uib.no 

Fotoansvarleg: 

Hjørdis Maria Longva 

pistasjeis@hotmail.com 

Layoutansvarleg: 

Bernt Humberset Hagen 

bernthagen@gmail.com 

Journalistar: 

Clemet Askheim 

Live Havro Bjørnstad 

Kristina Dahle 

Dorte Dahl Grønnevet 

Knut Lytskjold Haukenes 

Charlotte Hånes 

Hilde Kullerud 

Anne Arnesen Mørch 

Vilde Sørbø Nenseth 

Henrik Bjørge Pedersem 

Kathrine Salhus 

Fotografar: 

Kristina Dale 

Helge Brekke 

Borghild Ree Strand 

Charlotte Hånes 

Ekstern bidragsytar: 

Mikkel Cappelen Smith 

(illustrasjon) 

Anniken C. Mohr 

(foto) 

Layout/Illustrasjon: 

Simen Brekke 

Anne - Sophie Diap 

Dorte Dahl Grønnevet 

Andrea Rudi Lorås 

Mona Maria Løberg 

Birgitte Norsen 


Halvor Ripegutu 

Anders Ekelund 

Framside: 

Andrea Rudi Lorås 

Bakside: 

Andrea Rudi Lorås og Bernt 

Humberset Hagen 

 

publiserer biletmateriale i Atrium, 

og står ansvarlege for utforminga av 

Photonsidene. 

Atrium kjem ut to gongar i 

semesteret. Magasinet vert gjeve 

ut med stønad frå Det humanistiske 

fakultet og Kulturstyret. Desse står 

kulturstyret 

utan redaksjonelt ansvar. 

Atrium held til på rom nr. 404, 

Sydneshaugen skule 

Redaksjonsmøte torsdagar 1800. 

Bidragsytarar dette nummeret: 


Ellen Henriette Suhrke 

Helge Brekke 


Mona Marie Løberg 

Adresse: 

Atrium 

HF-fakultetet, Sydnesplass 9, 

5007 Bergen 

Tlf: 55 58 20 79 

e-post: atriumkontakt@uib.no 

heimesde: http://atrium.uib.no 

trykk: Bodoni

DET NYE HF 

- big is 

beautiful 

Det humanistiske fakultet kom 

plutselig, men har vært på vei 

lenge. 

Omleggingen på HF 

• Omleggingen på HF innebærer at fakultetet går fra 11 til 5 institutter. 

Samtidig forandres navnet fra Historisk-filosofisk til Humanistisk fakultet. 

• Hver enkelt instituttleder får nå betydelig større myndighet. Lederne vil 

fra nå av ansettes av fakultetsledelsen og ikke velges av det enkelte institutt. 

• Bakgrunnen for reorganiseringen er en ny Universitets-og høgskolelov fra 

2005. 

• Målene for omleggingen er blant annet å oppnå større samarbeid på tvers av 

fagene, samt å effektivisere fakultetets enheter både byråkratisk og økonomisk 

tekst: Dorte Dahl Grønnevet 

dorte.gronnevet@student.uib.no 

foto: Borghild Ree Strand 

Det er ikke sikkert du har merket det ennå, 

men noe har skjedd med HF i løpet av 

sommeren. Bak forkortelsen skjuler det seg 

et nytt navn: Det humanistiske fakultet. 

Navnet skjuler en ny struktur, der tidligere 

elleve institutter er blitt slått sammen til fem. 

Det kan virke som om det har skjedd i løpet 

av natten, men sannheten er at prosessen har 

pågått lenge, ja kanskje like lenge som du 

selv har vært til. Omorganiseringen av HF er 

en del av en større plan, men spørsmålet er 

om planen er særlig god. 

Hernes revisited 

- Tankegangen er jo litt «big is beautiful», og 

den er et resultat av noe daværende kirke- og 

utdanningsminister Gudmund Hernes startet 

med for 20 år siden, forteller fakultetsdirektør 

Audun Rivedal. 

Hernes’ visjon var opprettelsen av det 

såkalte Norgesnettet for forskning og 

utvikling, en visjon som ble lansert i en 

rapport med det udødelige navnet «Med 

viten og vilje» i 1988. Tanken var at de faglige 

enhetene var for svake og fragmenterte. Ved 

å slå sammen enhetene ville man stå bedre 

rustet i den daglige driften og til å drive god 

forskning og utdanning både på den nasjonale 

og internasjonale arena. Konkurransen om 

eksterne forskningsmidler er vanskelig og full 

av skjemaer. Det tar verdifull tid og krefter å 

søke. 

- Større enheter blir mer synlige i det 

politiske liv, og dette er noe som blir stadig 

viktigere i dag. Man må være stor og tung for 

å bli lagt merke til. Det er selvfølgelig også et 

økonomisk formål, legger Rivedal til: 

- Store enheter er som oftest mer økonomisk 

rasjonelle og konkurransedyktige. 

Tallet er fem 

- Fortell litt mer om de nye instituttene. 

- Vi har altså beveget oss fra elleve til fem 

institutt. Du kan si at vi har samlet flere 

faggrener under en paraply, og vi håper jo at 

en fusjon av fagmiljøer skal gi synergieffekter 

utover det administrative samarbeidet. Alle 

fremmedspråkene er samlet i et institutt, noe 

vi følte var veldig naturlig. Vi følte også det 

var riktig å slå sammen arkeologi, historie, 

kulturvitenskap og religion, siden disse

fagene har mye til felles. Dessuten får vi et 

meget stort instiutt for lingistiske, litterære 

og estetiske studium, et filosofiinstitutt og 

selvfølgelig Griegakademiet. 

- Griegakademiet blir altså uforandret? 

- Ja, vi betrakter det instituttet som et 

spesialtilfelle. Men også det har fått noen 

ekstra fagområder tilknyttet seg, som 

musikkterapi og musikkvitenskap. 

Vi var også inne på tanken om å 

opprette et eget estetisk institutt der 

Griegakademiet sammen med fag 

som kunsthistorie var inkludert. Det 

eventuelle estetiske instituttet skulle da vært 

en del av et trekløver ved Det humanistiske 

fakultet, hvor et kulturvitenskapelig og 

et språklig institutt ville ha utgjort de to 

resterende. 

- Vi følte vel at det ville bli litt for radikalt, 

sier Rivedal lurt. 

Mye entusiasme og lite raseri 

Når det noe vågale forslaget om tre 

storinstitutter ikke gikk igjennom var det ikke 

et resultat av den eldre gardes motstand. 

- Vi var sikker på at den verste 

skepsiskneiken ville finne sted hos «de eldre 

herrer», de som har vært her en stund for 

å si det sånn. Det viste seg imidlertid at det 

nettopp disse var blant de mest entusiastiske. 

Vi måtte nærmest holde dem litt igjen. 

Rivedal er optimistisk på fakultetets 

vegne: 

- Vår erfaring med reorganiseringen av 

HF er ikke mange ukene gammel, men de 

tilbakemeldingene vi har fått så langt har 

vært positive. Det er klart at det alltid vil 

finnes noen som ikke er helt fornøyde, men 

prosessen har foregått uten store konflikter. 

Man må være stor og tung for å 

bli lagt merke til. – Audun Rivedal, fakultetsdirektør 

Vi har i stor grad forsøkt å finne individuelle 

løsninger der problemer har oppstått. 

En lang tung bølge 

Det er ikke første gang HF har reorganisert 

seg. På nittitallet ble også flere institutt samlet 

i større enheter, som for eksempel lingvistikk 

og litteratur. 

- Hva er erfaringen fra denne tidligere 

reorganiseringen? 

- Den er nok delt med både fordeler og 

ulemper. Vi har imidlertid studert resultatene 

fra evalueringen den gang og tatt det med i 

beregningen. Hele utviklingen er en lang 

tung bølge. Dette er en prosess vi har brukt 

lang tid på, ikke minst ved å snakke med de 

ansatte. 

- Det er viktig å følge opp personalet, 

noe den nye organiseringen av HF 

gjenspeiler. Blant annet har vi fått en felles 

økonomi- og personalavdeling og en felles 

informasjon- og veiledningstjeneste, som 

gjør det lettere å dele på erfaringer og 

arbeidsoppgaver, samtidig som instituttene 

selv blir mindre sårbar ovenfor sykdom 

og kunnskapsoverføring. Dette bidrar 

betraktelig til brukervennligheten for både 

ansatte og studenter. 

Business as usual? 

Den er langsom og omfattende 

som universitetet selv, men hvilken 

betydning har omleggingen 

egentlig? Intensjonene er kanskje klare for 

de som kjenner til dem, men det er vanskelig 

å lese mellom linjene, når linjene som gis 

ut kun er en melding om navneskiftet på 

Studentportalen før sommerferien. 

- For de fleste studenter blir det «business 

as usual», sier Rivedal, og nevner at den mest 

åpenbare endringen er at det ikke lenger 

nødvendigvis er en sammenheng mellom fag 

og institutt. 

Å finne ut hvilket institutt man hører 

til skal man vel strengt tatt klare. Det man 

imidlertid kan sette spørsmålstegn ved er 

hvorvidt «business as usual» er et faktum eller 

ikke. 

Den nye organiseringen av HF har unektelig 

kvaliteter, og man vil nok se et fakultet som 

vil være mer effektivt både på det faglige og 

 

Fakultetsdirektør Audun Rivedal har ledet 

reorganiseringen av HF fra sitt veldekorerte 

kontor.

DET NYE HF 

det administrative planet. Det er en gevinst 

som man ikke umiddelbart skal avvise, og 

den viser også at fakultetet prøver å ta sin 

rolle som en samfunnsinstitusjon alvorlig. 

Det er ikke noe i veien for å tenke nytt, det er 

ikke noe i veien for faglig samarbeid på tvers 

av tradisjoner. Det er heller ikke noe i veien 

med å samle enheter, men det må gjøres i et 

større perspektiv enn det pragmatiske. 

Forsiktig mellom linjene 

En av de største konsekvensene ved 

omorganiseringen på HF gjelder 

instituttledelsen. Der man før hadde et 

instituttstyre med beslutningsmyndighet 

og en valgt instituttleder på toppen, har 

man nå et instituttråd og en instituttleder 

som er ansatt av fakultetsstyret. Og det er 

her man skal lese forsiktig mellom linjene. 

Instituttlederens endrede rolle går ut på at 

han eller hun i større grad har myndighet 

til å bestemme saker selv uten å gå via de 

demokratiske kanalene innad på fakultetet. 

Dette for å effektivisere den daglige driften, 

mens man i større saker skal rådføre seg med 

instituttrådet. Instituttrådet har imidlertid 

ingen mulighet til å legge ned veto ovenfor 

instituttlederen. For studentenes vedkomne 

innebærer dette at hvor man før hadde 25 

prosents stemmerett, er det nå uvisst hva 

slags påvirkningskraft studentene vil ha på 

det som skjer på instituttene. 

- Det er interessant å se om det også blir en 

reorganisering av fagutvalg og studentutvalg, 

ettersom strukturen på instituttene er endret. 

HFSU fungerer som et mellomledd mellom 

fakultetet og studentene, og hvordan de 

velger å organisere det hele legger vi oss ikke 

opp i: 

- Så lenge studentene er representert på en 

forsvarlig måte er vi fornøyd, sier Rivedal. 

Skuffende 

Man kan selvsagt spørre seg i hvor stor 

grad studentene tidligere har benyttet sine 

muligheter til å påvirke. For enkelte er 

fagutvalg synonymt med fagfestkomité, 

mens det på andre fag har vært snakk om 

en verdifull kanal for dialog og utvikling av 

fag mellom ansatte og studenter. Likevel må 

man kunne uttrykke skuffelse over at store 

deler av det indre demokratiet på fakultetet 

er byttet ut med et byråkratisk styre uten at 

det har blitt invitert til en reell debatt. 

- Prosessen har først og fremst angått 

administrasjonen og de faglige ansatte på 

universitetet, sier fakultetsdirektør Rivedal 

for å forklare studentenes relativt inaktive 

rolle i prosessen, og legger til: 

- Men det er klart at de har blitt tatt med på 

fellessamlinger og drøftninger. 

Tiden vil vise 

I mellomtiden går livet på Det humanistiske 

fakultet videre. Og om enn det skulle blåse 

på toppen ble i alle fall navneendringen en 

smertefri sak. 

- Vi var sikre på at det skulle møte mye 

motstand. Vi så for oss at nå ville det virkelig 

ta fyr! Så skjedde det motsatte, forteller 

Rivedal undrende. 

- Det var i det hele tatt lite engasjement 

rundt navnet. Det nye navnet er mer i samsvar 

med fagene som tilhører fakultetet, samt de 

andre universitetene i Norge og i utlandet. 

Med nytt navn og ny struktur er også han 

selv blitt direktør for et nytt fakultet. 

- Nå er arbeidet på mange måter gjort, og 

vi må ta fatt på hverdagen. Prosessen skal 

evalueres på slutten av denne valgperioden, 

altså etter fire år. Samtidig har vi hele tiden 

saker å følge opp, blant annet evalueringen av 

Kvalitetsreformen. 

- Vi ser imidlertid at slike prosesser går i 

sykluser, at universitetene sentraliserer og 

sentraliserer, for så å plutselig snu og gå i 

motsatt retning. I USA ser man eksempler 

at fagmiljøene er mer fragmenterte, og at 

det er de små elitistiske fagene som bærer 

universitetene. Vårt håp er at den nye 

strukturen ved HF i større grad vil være i stand 

til å oppdage og stimulere frem eksellente 

miljøer som kan bære Universitetet i Bergen.

udramatisk overgang 

De faglig ansatte opplever ikke at omstruktureringen har 

forandret deres hverdag nevneverdig. 

tekst: Beatrice Reed og Anniken Gjesdahl 

bmugr@hotmail.com, anniken.gjesdahl@student.uib.no 

foto: Halvor Ripegutu og Borghild Ree Strand 

- De nye lederrollene innebærer større fullmakter 

enn før, sier Lars Sætre, professor i litteratur. 

Lars Sætre tilhørte tidligere Institutt for 

allmenn lingvistikk og litteraturvitenskap og 

er nå professor ved Institutt for lingvistiske, 

litterære og estetiske studier (LLE). Han har 

sittet i det reorganiseringsutvalget som har 

utarbeidet den nye faglige strukturen for 

organiseringen av Det humanistiske fakultet 

som ble satt ut i livet 1. august i år. Sætre 

større for de administrativt ansatte, mener 

Sætre. 

- For øyeblikket kan det være vanskelig 

for oss fagansatte å vite hvem vi skal 

forholde oss til i administrasjonen. Selv om 

ansvarsområdene er definert er det mange 

forandringer å forholde seg til. Dette fører til 

at det for tiden er vel mye som faller på de 

vitenskaplig ansatte. Sætre har dog troen på 

at dette vil forandre seg når ting har kommet 

mer i gjenge. 

Kvalitetssikring av lederrollen 

Omorganiseringen medfører blant annet at 

lederne for instituttene ikke lenger blir valgt, 

men ansatt. Sætre tror 

ikke at dette nødvendigvis 

er en svakhet. 

- Som medlem av 

reorganiseringsutvalget 

bidro jeg til å utforme de 

krav til kvalifikasjoner 

som ble gjeldende ved 

innebærer større makt med tilsvarende 

ansvar. Instituttlederne har ansvar både for 

forskning, samarbeid og finansiering. 

Bedre personalpolitikk? 

Et nytt element er også fokuset på 

personalpolitikk. Sætre tror ikke han er alene 

når han hevder at personalpolitikken ved UiB 

ikke har vært den beste. Han håper at de nye 

instituttlederne tar denne utfordringen på 

alvor. 

- De nye lederrollene innebærer større 

fullmakter enn før. I og med at det nye 

instituttrådet kun er rådgivende kan 

lederskapet i teorien overstyre de ansatte. 

Da vi inviterte studentene til å 

delta på møtene våre møtte de allikevel 

ikke opp. – Lars Sæthre, litteraturprofessor 

mener at forandringene for de faglig ansatte 

ikke blir så store. 

- Vi har samarbeidet på tvers av fagdisipliner 

før og det vil vi fortsette med. Da allmenn 

litteraturvitenskap og allmenn lingvistikk 

gjennomgikk en lignende sammenslåing 

og ble til ett institutt i 1995 førte imidlertid 

ikke dette til spesielt tettere faglig kontakt. 

Den nye strukturen gir rom for å tenke nytt 

og kanskje vil sammenslåingen av institutter 

ha en synergieffekt i form av mer tverrfaglig 

samarbeid. Da er nok forandringene langt 

ansettelsen av de nye 

instituttlederen. Jeg tror 

disse kravene bidrar til 

å kvalitetssikre valget 

av ledere, skjønt det 

kommer alltid an på 

hvordan den enkelte 

utfører rollen. Vi kunne 

bidra til retningslinjene, 

men i praksis kommer 

mye an på personen 

selv. De nye lederrollene 

Randi Koppen: - Det første semesteret blir en innkjøringsfase.

DET NYE HF 

Rolf Beev: - Jeg har fått all informasjonen jeg trenger om 

endringene. 

studentrepresentasjonen 

har vært i laveste laget. 

Jeg deltok selv i en 

referansegruppe for det 

som skulle bli det nye 

instituttet LLE, og vi 

fikk i løpet av prosessen 

meldinger om at studentene 

følte seg tilsidesatt. Da vi 

inviterte studentene til å 

delta på møtene våre møtte 

de allikevel ikke opp. Sætre 

presiserer dessuten at det 

er fakultetsstyret som har 

vedtatt den nye strukturen. 

Her er også studentene 

representert, men kun med 

én stemme. 

Avventende stemning 

Randi Koppen er 

førsteamanuensis ved 

Institutt for fremmedspråk 

(IF), og tidligere ansatt ved 

engelsk institutt. Hun sier 

at hun ikke har merket 

særlig til forandringene ved 

fakultetet enda, og beskriver 

stemningen ved instituttet 

som avventende. 

Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske 

studier, (LLE). Bortsett fra at han har byttet 

kontor to ganger, sier Beev at han ikke 

har merket noe til omorganiseringen ved 

fakultetet. 

- Skulle jeg merket noe da? Jeg har flyttet 

fra andre til tredje etasje, og deretter lenger 

bort i gangen i tredje etasje, ellers er det lite 

endringer. 

Fornøyd med informasjonen 

Beev sier at ting har tuslet og gått av seg selv, 

og roser i tillegg ledelsen for å ha vært flinke 

til å informere om omstruktureringene. 

- Jeg har fått all informasjon jeg trenger om 

endringene, og jeg har dessuten fått god tid på 

å flytte. Lektoren tror heller ikke at studentene 

vil merke forskjell, eller at omorganiseringen 

kommer til å få innvirkning på det faglige. 

Sætre tror imidlertid at en slik lederstil vil bli 

straffet. Instituttlederne ansettes for fire år og 

kan gjenvelges i to perioder etter dette. 

- En instituttleder som overstyrer 

instituttrådet vil neppe bli spesielt populær. 

Det er lite sannsynlig at en slik leder blir 

sittende i mer enn én periode. 

Effektivt samarbeid 

Sætre mener at av det mest positive med 

den nye strukturen et smidig fakultetsutvalg 

bestående av fakultetsledelsen samt en 

representant fra de fem instituttene. 

- Jeg tror dette utvalget kan fungere som 

et effektivt utøvende organ som bidra til et 

godt samarbeid både innbyrdes mellom de 

ulike fakultetene og mellom fakultetene 

og ledelsen. Det kan også være en styrke 

for oss ansatte at vi vet hvor beslutninger 

fattes og hvor ansvaret ligger. Lederne kan 

bestemme mer, men desto mer omfattende 

blir ansvaret. 

Lav studentrepresentasjon 

Lars Sætre kan ikke se at reorganiseringen vil 

ha spesielt stor innvirkning på hverdagen til 

studentene. Man kan imidlertid spørre seg om 

studentene har vært godt nok representert i 

selve omorganiseringsprosessen 

- Jeg tror man kan slå fast at 

- Det første semesteret blir som en 

innkjøringfase. Vi vil nok merke større 

endringer etter hvert, tror hun. 

Koppen synes det er bra med samarbeid 

og hyggelig med nye kolleger, men ettersom 

ansvarlige ved de ulike fremmedspråkene 

ønsker at undervisningen skal foregå på sitt 

språk, kan samarbeid mellom språkfagene bli 

utfordrende. Forskningmessig derimot mener 

hun at tverrfaglig kontakt kan bli lettere. 

Bekymret for demokratiet 

Koppen ser det som et tap at ikke tidligere 

institutt for allmenn lingvistikk og 

litteraturvitenskap også ble en del av det nye 

IF-instituttet. 

- Vi hadde stått sterkere sammen med 

dem, sier hun. På den andre siden uttrykker 

Koppen bekymring for demokratiet innad 

i en stor organisasjon, og peker på mulige 

problemer som kan oppstå i forhold til intern 

fordeling av ressurser. 

- Når instituttene og organisasjonen blir 

større, blir det gjerne flere som må slåss om 

færre midler, og det kan være vanskeligere 

for folk å nå frem. 

Merker ingenting 

Rolf Beev er universitetslektor ved 

Humanistisk informatikk som er tilknyttet

- angår også studentene 

Anne Høy Horsberg, avtroppende leder i studentutvalget til 

HF, mener studentene ikke har blitt hørt i omorganiseringen 

av fakultetet. 

tekst: Halvor Ripegutu 

halvor.ripegutu@student.uib.no 

foto: Kristina L. Dahle 

- Vi er svært misfornøyd med at studentene 

ikke er blitt hørt i denne prosessen. Denne 

omleggingen vil i høyeste grad også påvirke 

studentenes hverdag, sier Anne Høy Horsberg, 

avtroppende leder i HFSU. Hun går dermed 

imot påstandene til fakultetsdirektør Audun 

Rivedal. Han hevder at omorganiseringen av 

fakultetet kun er et byråkratisk anliggende 

med liten praktisk betydning for studentene. 

- Først og fremst synes vi det er problematisk 

at beslutningsorganene blir flyttet lengre fra 

studentene. Når større enheter blir opprettet, 

betyr det at hvert enkelt fag, og dermed også 

hver enkelt student, får mindre å si, sier Høy 

Horsberg. 

Dårlig informasjon 

Høy Horsberg er også svært kritisk til at 

Tre studentar om endringane ved HF 

studentene har blitt så dårlig informert om 

omorganiseringen: 

- Vi fikk vite om omorganiseringsplanene 

nærmest tilfeldig, det 

burde ha foreligget mer informasjonsmateriell 

om prosessen, mener hun. 

- Studentene har vært generelt veldig 

dårlig informert. I et offisielt skriv fra 

HFSU til Fakultetssekretariatet påpekte 

vi i studentutvalget at informasjonen om 

omorganiseringen kun lå på intranettet. Der 

har ikke studentene tilgang. 

Hun mener også at det kan være en 

fare for at mange forskere har bedrevet 

selvsensur og ikke vært kritiske nok i 

omleggingsprosessen: 

- Instituttstyret kontrollerer jo 

forskningsmidlene. Jeg tror det kan være en 

fare for at de ikke tør si ifra i frykt for å pådra 

seg ledelsens vrede. 

Svekket demokrati 

Høy Horsberg mener at studentene, og ikke 

minst HFSU, burde ha spilt en mer integrert 

rolle i prosessen: 

- HFSU burde vært med som en 

høringsinstans. Vi representerer studentene, 

og det er veldig dårlig at vi ikke blir inkludert. 

Studentene har i det hele tatt hatt veldig 

liten mulighet til å komme med innspill, 

1. Har du høyrt noko om at det frå denne hausten av har tredt inn store endringar i korleis 

HF vert organisert? 

2. Har du fått god nok informasjon om kva dette går ut på? 

3. Trur du endringane kjem til å ivareta studentane sine interesser godt nok? 

sier hun. Hun mener også selve tidspunket 

hvor avgjørelsen ble tatt på, var ugunstig for 

studentene. 

- Den endelige avgjørelsen om 

omleggingen ble tatt i juni. Da var de fleste 

studentene enten opptatt med eksamen eller 

på sommerferie. 

Høy Horsberg håper at den nye 

omleggingen vil være vellykket, men 

bekymrer seg for det svekkede demokratiske 

elementet i fakultetsledelsen. 

- Instituttrådet har fått betydelig svekket 

myndighet. Til gjengjeld får instituttlederne 

langt større fullmakter, samtidig som de går 

fra å være valgt av instituttrådet til å bli ansatt. 

Dette gjør det også vanskeligere for studenter 

å få innflytelse. 25% av instituttrådet består jo 

av studenter. 

Delvis selvforskyldt 

- Vi er innstilt på å bruke HFSU aktivt, sier 

Rivedal når Atrium nevner kritikken fra 

HSFU. Rivedal forstår kritikken, men mener 

studentene selv må engasjere seg når saker er 

oppe til diskusjon. 

- Det har vært en tendens at kritikken 

fra studentene har kommet først etter at 

beslutninger er fattet. 

tekst: Live Havro Bjørnstad 

live.bjornstad@student.uib.no 

foto: Kristina Dahle 

Kristin Narozanski 

Engelsk, HF 

1. Eg veit at mange språkfag har kome 

under same institutt – institutt for framandspråk. 

2. Ja, det ville vore bra. Eg har ikkje fått 

noko informasjon i det heile om kvifor 

dette har kome i stand 

3. Eg vonar det! 

Kyrre Andersen 

Filosofi, HF 

1. Det har eg. Det dreier seg vel om generell 

oppstramming og effektivitet. 

2. Ja, absolutt. Meir informasjon er alltid 

bra. 

3. Eg vonar det. Dersom studentane 

ynskjer å verta elevar, vil dei også truleg 

det. 

 

Karina Sørensen 

Historie, HF 

1. Eg har høyrt om det, men veit ikkje 

så mykje. 

2. Eg er ny her, og set pris på meir info. 

Det har vore mykje springing fram og 

attende i det siste, og mange har ikkje ein 

gong opplyst om at dei har flytta. 

3. Eg trur ikkje det vil vera til det betre 

med mange fleir studentar på færre institutt.

FAGPRESENTASJON 

USA, 

nærmere enn du tror 

Bush og cowboyhatter i en gigantisk smeltedigel. Kanskje er det 

nå på tide å lære noe nytt om storebror i vest. 

tekst: Kristina L. Dahle 

kriss_dahle@hotmail.com 

I år får studentene ved Humanistisk fakultet 

for første gang anledning til å studere Nord 

- Amerika inngående. Omlag 40 studenter er 

påmeldt til det nyopprettede USA - studiet, 

hvor målet er å erverve seg kunnskap og 

forståelse for litteratur, film, kultur, religion, 

historie og politikk i USA. Det loves at 

studentene vil få en innføring i flere deler av 

samfunnslivet i verdens mest innflytelsesrike 

land, og i det som sies å være den mektigste 

statsdannelsen som verden noensinne har 

sett. 

Tanken om å satse på USA - forskning ved 

Universitetet i Bergen har i lengre tid ligget i 

luften. Etter utarbeidelse og finpussing av det 

tverrfaglige bachelorprogrammet, er denne 

idéen endelig realisert. Førsteamanuensis 

ved Institutt for sammenlignende politikk 

og leder for det nye programstyret i USAstudier 

er Gunnar Grendstad. Han mener at 

det er bedre seint enn aldri, og at tiden for 

så vidt var overmoden for et slikt tilbud. Det 

store behovet i det norske samfunnet for 

økt kunnskap om USA, skal gjenspeiles i det 

tilbudet studentene får ved UiB. 

- Studietilbudet her i Bergen skiller seg fra 

andre lignende tilbud, ved at studiet vil være 

mer direkte rettet mot USA enn tidligere. 

Aktive studenter med ansvar 

Det første kullet med studenter er allerede 

godt i gang med førstesemesteret. 

For Marita Rosnes er det mastergrad og 

spesialisering i engelsk som er målet. 

- Etter studiet blir det muligens 

journalistikk eller noe lignende, og da vil 

valget av USA - studiet være veldig relevant 

i forhold til en spesialisering i engelsk. For 

øyeblikket tar hun ex.phil. - og ex.fac. - 

emner, samt ENG122. Engelsk er, i tillegg til 

historie og sammenliknende politikk, ett av 

de tre obligatoriske emnene i studiet. Som i 

de fleste studier forventes det at studentene 

skal delta aktivt i undervisningen, og på 

USA-studiet har man tatt dette på alvor. På 

et orienteringsmøte fikk de ulike studentene 

tildelt hver sin delstat, som de vil ha ansvaret 

for resten av studietiden, forteller Grendstad. 

– Enhver student må holde seg oppdatert, 

ettersom han eller hun kan oppleve å bli «satt 

på spott» dersom han eller hennes stat dukker 

opp i undervisningen. 

- Spennende, mener Marita om det å ha 

ansvaret for sin delstat, Mississippi. Hun ser 

klart sammenhengen mellom det å delta 

aktivt i timen, og det å bli bedre kjent med 

dem man går i klasse sammen med. I følge 

Grendstad strekker interessefeltet seg fra 

historiske hendelser, militære slag, styre og 

politisk flertall, til navn på kjente forfatteres 

10 

fødested. Studentene ved USA-studiet kan 

herved se på seg selv som advart, og da 

kanskje særlig med tanke på det kommende 

valget. 

USA-studier om fem år? 

Selv om man har opplevd en del negativt 

mediefokus rundt landet de siste årene, 

virker det ikke som om dette har påvirket den 

akademiske interessen. Grendstad slår fast at 

folk flest uansett alltid vil ha meninger om det 

meste. Han legger til at fordi USAs økonomi i 

stor grad påvirker oss, er behovet for nyansert 

kunnskap om denne globaliseringen viktig. 

Mediefokuset har nok heller ikke hatt 

noen videre innvirkning på populariteten til 

studiet, som opprinnelig kun var tiltenkt 30 

studieplasser. Men før man begynner å snakke 

om utvidelse, må målet være at studentene 

har fått innfridd sine forventninger til 

bachelorgraden, og da må det ligge en god 

faglig kvalitet i bunn, forklarer Grendstad. 

USA - studiet er et samarbeid mellom fagene 

sammenlignende politikk, historie, engelsk 

og religionsvitenskap. På denne måten støtter 

studiet seg mye seg på ressurser som allerede 

er der, og det er derfor gode forutsetninger 

for faglig tyngde. 

USA-studiet er et unikt og etterlengtet 

studietilbud, og dersom du vil lære mer om 

verdens kanskje mest innflytelsesrike land, er 

det bare å søke neste år!

MASTERSTUDENTEN 

spraking 

om språking 

Merete Skrede Pontes si masteroppgåve 

handlar mykje om irritasjon. 

tekst: Dorte Dahl Grønnevet 

dorte.gronnevet@student.uib.no 

foto: Halvor Ripegutu 

- Det er fascinerande kor utruleg opptekne 

folk er av språk. Eg trur at uansett kven ein 

kjem i snakk med så kan ein få i gang ein 

språkdiskusjon som engasjerer. Ho burde vite 

kva ho snakkar om. Om eit par veker skal ho 

levere masteroppgåva si i engelsk lingvistikk 

om språkklaging. Med utgangspunkt i to 

bloggar, thePainInTheEnglish.com og spogg. 

org –The Society for the Promotion of 

Good Grammar har ho utført ei kvantitativ 

analyse på korleis språket vert diskutert, 

kritisert og i mange tilfelle slakta av vanlege 

språkbrukarar. 

- Dei skriv ikkje for å prise språket, men 

om det som irriterar dei og ting dei lurar på. 

Det kan vere skilt med grove feilstavingar, 

avisinnlegg som nyttar for mange klisjear, 

underlege eller fancy uttrykk som brukast 

feil, eller berre desse små orda som tidvis alle 

puttar inn i alle setningar. 

Det er først og fremst det skriftlege 

språket som får gjennomgå. Pontes seier 

teorien hennar er at det munnlege språket 

er vanskeligare å kontrollere, og at det av 

den grunn er enklare å gå laus på noko som 

ein bokstaveleg talt kan peike på. 

- Stemninga er nok litt at alt var betre før, 

seier ho og ler. 

Aha-oppleving 

Sjølv kunne ho ha passa inn i sin eigen studie, 

om det ikkje hadde vore for at ho gjekk over 

i forskarrolla. 

- Tidlegare var eg svært kritisk til språk, og 

eg kunne irritere meg over dei minste ting 

når eg las eller såg på TV. Det var nesten som 

om eg var på nippet til å skrive anonyme brev 

for å klage på skrivefeil. Etter eit kurs med 

professor Karol Janicki, der vi lærte mykje om 

Standard English og sosiolingvistikk fekk eg ei 

aha-oppleving. Det slo meg kor ofte vi, sjølv 

i Noreg der dialektar er allment akseptert, 

tenkjer på språk innanfor kategoriane korrekt 

og inkorrekt. I USA og England fins det til 

dømes kurs for dei som vil slipe ned dialekten 

sin, slik at ein ikkje lenger kan høyre kor ein 

kjem frå. Språket ditt avgjer i mange tilfelle 

kva slags jobb du får, kva slags kontaktar 

du kan knytte og den sosiale statusen din i 

samfunnet. 

11 

Leve språket 

Pontes meinar at språkklaginga på 

internett ikkje nødvendigvis er positiv. 

- Eg trur at all språkklaginga 

gjer at folk blir meir usikre på eiga 

språkkapasitet. Det at klaginga vert 

framsett i eit korrekt eller inkorrekt 

perspektiv, fører til at folk som les 

klagene trur at denne svart-kvit 

motsetninga er reell. 

Ta til dømes ein språkbrukar som 

les ein klage der eit språkfenomen 

han eller ho sjølv nyttar i dialekten si 

vert kritisert. I ettertid vil kanskje han 

eller ho då freiste å rette opp «feilen›», 

til tross for at det ikkje er ein feil, men 

snarare ein naturleg del av dialekten. 

Ho seier at prosessen med å skrive har vore 

lærerik, og at ho over tid har vorte ein meir 

tolerant språkbrukar. Kor vegen går vidare 

veit ho enno ikkje. Akkurat no ser ho berre 

fram imot å verte ferdig. 

- Vel, oppgåva mi kjem ikkje akkurat til å 

forandre verda. Eg tenkjer likevel at uansett 

kor eg endar opp i arbeidslivet, så vil eg håpe 

at eg kan bidra til ei meir open haldning til 

språket generelt. Språket fyller ein funksjon 

i samfunnet, og den funksjonen vil endre seg 

over tid og difor også språket sjølv. Det ville 

vere trist om vi ikkje skulle la språket få rom 

til å brukast slik vi treng det. 

- På den andre sida, seier ho lurt, det er 

jo for eksempel litt underleg at når ein har 

skrivereglar, og når ein først skal lage eit stort 

skilt, at ein då ikkje klarer å stave eller stokke 

orda riktig. Eg meiner, kvifor? 

Sjekk ut: 

http://spogg.org 

http://www.painintheenglish.com

FESTIVAL 

Foto: 

Mona Maria Løberg 

Ellen Henriette Shurke 


Helge Brekke 


«Festival» er tema 

denne gong. Vi syner 

inntrykk på trykk, i 

mikro og makro, form 

og fargesprak. 

Det grommaste 

knipseapparatet fekk 

ikkje lov til å følgja 

med i år heller. 

Det gjorde illt å 

skiljast frå venen 

din, men du orka 

ikkje tanken på å 

introdusere han for 

festivallivet. 

Tanken på all den 

gjørma, og på alt det 

alkoholhaldige. Og 

for ikkje å snakke 

om alle dei klåfingra, 

glepphendte idiotane 

og tjuvraddane ein 

kan tenkjast å koma 

i prat med på slike 

tilstellingar. Angsten 

grip deg som ei klam 

hand om nakken. 

Nei, denslags må 

vener skånast for. 

Eingongskameraet 

måtte atter trå til! 

foto: Borghild Strand 

12

SPRÅK 

homo loquens 

Ei lita krasjinnføring i norsk språkhistorie. 

tekst og illustrasjon: Hjørdis Maria Longva 

pistasjeis@hotmail.com 

Evna til språk er etter alt å døme det 

viktigaste kulturproduktet vi menneskje har 

greidd å framskaffe i løpet av dei 130.000 åra 

vi har vandra kring på jordskorpa. Språket 

grip inn i alt, som eit kjenneteikn for vår art 

og føresetnad for menneskeleg samhandling. 

Ei alternativ nemning for homo sapiens er då 

faktisk homo loquens, som tyder «menneskje 

med talespråk». 

Gjennom språket ser vi verda. Gjennom 

språket kan vi gje uttrykk for kva vi meiner 

om henne og om alt det ho inneber; som 

til dømes kattar. Ein katt eg likar er ein 

«puselusk». Ein katt eg ikkje likar er eit 

«kattekrek», ei «fillekatte» eller – dersom det 

er ein verkeleg slesk, ekkel pus vi har med å 

gjere – ein «utkrøpen, stygg, liten pelsdott». 

Språket er ikkje til å kome utanom. Det grip 

inn og trengjer seg på deg frå alle kantar. 

Språk er for livskvalitet det oksygen er for liv. 

Når ein har det tilgjengeleg, tenkjer ein ikkje 

over det, når det fell utafor rekkjevidde vert 

mangelen desperat og hemmande. Dette er 

startstreken. Eit håplaust vidt, men viktig 

grunnlag for vidare synsing. La oss gripe 

etter halmstråa og «se hva som skjer...» 

Språksamfunnet: fruktsalat 

Per i dag er det Ny-Guinea som har den 

mest imponerande statistikken for språkleg 

mangfald. På eit øyrike som er berre ein 

tøddel større enn delstaten Texas og hadde 

6,4 millionar innbyggjarar ved tusenårsskiftet, 

finn vi om lag tusen ulike språk sortert inn i 

60 overordna språkgrupper. Somme av desse 

språka har mindre til felles enn kinesisk og 

engelsk og det språklege mangfaldet speglar 

eit nesten like stort etnisk mangfald. 

Det finnst om lag 2000 skriftspråk og 

mellom 5000-6000 talespråk i verdssamfunnet. 

Dersom vi gjer litt grovrekning med desse 

tala, finn vi at om lag ein sjettedel av verdas 

språk soknar til Ny-Guinea. Ja, det høyrest ut 

som eit tvilsomt reknestykke. 

13 

Med slike kort på bordet kan det vere 

naudsynt å spør seg kva eit språk eigentleg 

er. Korleis veit vi at noko er eit eige språk og 

ikkje berre ei svært særprega dialekt? Noko 

fasitsvar på dette spørsmålet har vi ikkje, men 

det vi veit ganske sikkert, er at ytre, politiske 

tilhøve ofte spelar ei vel så stor rolle i dette 

biletet som dei indre, språklege. 

La oss kaste ljos over denne problemstillinga 

ved hjelp av eit par heimlege døme. Dersom 

vi ser det, at folk som bur innan eit geografisk 

avgrensa område talar gjensidig forståelege 

dialektar, som eit gangbart utgangspunkt 

for å skilje eit språk frå eit anna, kan ein til 

dømes godt argumentere for at norsk, dansk 

og svensk berre er dialektar av skandinavisk, 

og ikkje sjølvstandige språk, då vi stort sett 

er i stand til å forstå kvarandre. Men grunna 

politiske, kulturelle og historiske tilhøve 

har vi likevel valt vekk ei slik inndeling, til 

fordel for ei som er med på å tydeleggjere 

landegrensene. Motsett ser vi at dei tre

Ein demonstrasjon av språklets potensiale: Namnet på denne landsbyen i Wales, er også det lengste ordet på walisisk 

varietetane lulesamisk, nordsamisk og 

sørsamisk alle vert rekna som dialektar 

av samisk, sjølv om dei ikkje er gjensidig 

forståelege. I tillegg har vi ytterlegare to større 

samiske varietetar, umesamisk og pitesamisk, 

som ikkje har sine eigne skriftspråk. Det 

at alle desse varietetane har blitt tjora fast 

på same båsplassen har nok samanheng 

med det, at Noreg dreiv ein ganske ufin 

assimilasjonspolitikk overfor samane heilt 

fram til byrjinga av 60-talet. Nasjonen skulle 

byggjast og det vart knust nokre egg for å 

mekke omeletten. Samisk fekk ikkje status 

som offisielt språk i Noreg før i 1992. Eg har 

ein teori om at det gjer godt for «folkesjela» å 

rippe opp i dette i ny og ne. Stundom bør vi 

minnast på kor stutte tidsrom vi har med å 

gjere. Slikt kan gje oss litt meir innsikt, gjere 

oss litt meir audmjuke. 

Noreg sine mange tunger 

Vi bør kanskje vere takksame for at kongeriket 

Noreg ikkje rommar like stor språkleg 

variasjon som Ny-Guinea. Når det er sagt, er 

det på ingen måte slik at Noreg representerar 

eit flatt språkleg landskap, tvert imot, her er 

det mykje kjøt på beina. Vi har eitt offisielt 

nasjonalspråk – norsk – som har to jamstilte 

målformer, nemleg bokmål og nynorsk. 

I tillegg har vi eitt offisielt minoritetsspråk, 

samisk, som har særskilte rettar og fire andre 

tradisjonelle minoritetsspråk: kvensk, romani 

(tatarane sitt språk) , romanes (sigøynarane 

sitt språk) og norsk teiknespråk. Vi har óg 

ei rekkje relativt nyinnflytta minoritetsspråk 

og alle dei orda og uttrykka vi adopterar 

frå andre språk. Det er særleg to tema som 

stadig kjem opp i norsk språkpolitikk, nemleg 

nynorsken sine kår i høve til bokmål og kor 

vidt den stadig aukande innverknaden frå 

engelsk representerar ein trussel for det 

norske språksamfunnet. Det andre må vi 

diverre la ligge for no, la oss ta det første først 

og varme opp med litt språkhistorikk. 

Det store spørsmålet 

Det har vore stor aktivitet i den språkpolitiske 

manesjen her i landet dei siste par hundre åra. 

I 1830-åra kom språket på dagsorden som eit 

nasjonalt problem. Snøballen tok for alvor til 

å rulle då Henrik Wergeland og P. A. Munch 

trådde fram som representantar for kvar sine 

språkpolitiske linjer i tidsrommet 1832-35 og 

det o’store spørsmålet i norsk språkhistorie 

vart stillt; korleis skulle ein skape eit nytt 

norsk skriftspråk? Fornorske det eksisterande 

danske litt om senn, eller skape eit nytt 

skriftspråk basert på dei norske dialektane? 

Utover på 1840-talet vert Wergeland si 

moderate fornorskingslinje teke opp av 

kjendisane Asbjørnsen og Moe, og endeleg av 

sjølvaste bokmålshøvdingen, Knud Knudsen. 

På hi sida finn vi den radikale målrøysingslinja, 

med Ivar Aasen som fremste gründer og 

14 

uutfordra ikon for landsmålet. Som bakteppe 

for det språkpolitiske basketaket som no 

var i emning, har vi nasjonalromantiske 

straumdrag og framvoksteren av 

organisasjonssamfunnet, med målrørsla, 

fråhaldslag, politiske lag og fagorganisasjonar 

i front. Profan litteratur tok opp konkurransen 

med bibelen og skriftspråket breidde om 

seg. Parallellen her, mellom utviklinga av 

demokratiet og utbreiinga av språket er ikkje 

til å kome utanom. Utan språk, kan ein ikkje 

gjera seg gjeldande der makta kviler. Eller 

som Ludwig Wittgenstein so fint har sagt det: 

«The limits of my language mean the limits 

of my world». 

So kom nynorsken si stordomstid. 

Noregs Mållag vart skipa i 1906 og i 1907 

vart den omdiskuterte ordninga med 

hovudmål og sidemål innført i gymnaset 

etter hard strid. To tiår seinare, i 1930 

kom den neste banebrytande sigeren for 

landsmålsforkjemparane, ved mållova, som 

fastsette at alle statstilsette som var fødde etter 

1905 skulle kunne bruke begge målformene. 

Den høgaste skulemålsprosenten som 

nokosinne er målt for nynorsk er 34,1 %, 

det skjedde i 1944. Ein spådde gode tider for 

nynorsk og samnorsk også i tida framover, 

men det vart det nok ingenting av. 

Ulmande misnøye og samnorsk fallitt 

50-talet var prega av ein sterk motstand mot

Som Ludwig 

Wittgenstein 

so fint har sagt 

det: «The limits 

of my language 

mean the limits 

of my world». 

både nynorsk og samnorsk. Det hadde byrja å 

ulme i grasrøtene på Austlandet alt i 1939, då vi 

fekk Oslo-vedtaket, som romma ein del svært 

spenstige justeringar av læreboknormalen 

for skuleverket. Former som fram til då ikkje 

hadde vore å finne i bokmålet si skriftlege 

sfære var plutseleg gangbare i lærebøkene til 

skuleborna. Somme av dei radikale formene 

vart til og med gjort obligatoriske. Misnøya 

auka, og utover på byrjinga av 50-talet skulle 

dei ulmande grasrøtene blusse opp til å verte 

reinaste jonsokbrisingen, med fakkeltog og 

bokbål og eitrande harme lesarinnlegg og 

alt som elles høyrer med. Styresmaktene 

synte stort sett berre arroganse i møte med 

Foreldrebevegelsen, som på si side slo fast at 

dei hadde blitt møtt «med makt og diktatorisk 

intoleranse» og varsla at dei ville gå til sak 

mot departementet. 

Det vart aldri noko rettssak i 1954. 

Departementet gav seg, og gjekk med på at 

lærebøker med meir moderate former igjen 

kunne takast i bruk. Riksmålsforbundet 

opplevde ei sterk auke i medlemsmassen som 

ei følgje av foreldreaksjonen mot samnorsk. 

Skulemålsprosenten for nynorsk; eit 

tilsvarande fråfall, frå 34,1% i 1944 til 25,3% i 

1955 og 16,4% i 1977. 

«Hvorfor i helvette har vi nynorsk?!!!» 

Eg meiner det er råd å trekkje ein parallell 

mellom det Foreldrebevegelsen kjempa for på 

50-talet og det målrørsla kjempa for og enno 

kjempar for i dag, med riksmålsforbundet som 

motstykke og bokmålet i dominant posisjon. 

Det er ein kamp for oksygen, for retten til å 

kunne nytte det språket ein kjenner seg mest 

heime i, utan å bli sett på som ei ulempe 

for det elles knirkefrie språksamfunnet. For 

å illustrere, kan eg legge inn eit lite sitat frå 

ein tekst av forfattaren og riksmålsmannen 

Arne Berggren, som eg slumpa over her om 

dagen:«…jeg er fremdeles forbanna på alle 

som forsøkte å utradere min dialekt. Jeg går 

jevnlige runder med korrekturleserne på 

forlaget fordi jeg insisterer på at ’sne’ og ’snø’ 

er to forskjellige fenomener.» 

Kampen er den same, berre med andre 

ord. Ein nynorskbrukar ville kanskje ha 

kjempa for ordet «sno» som nemning for 

eit eige fenomen. Det handlar ikkje om kva 

for ei av målformene som skal vinne, men 

om dei demokratiske rettane den einskilde 

har. Dei to målformene våre er ikkje som 

eld og vatn, men som nære slektningar, og 

naudsynte reiskapar i den same verktykassa. 

Å lære det eine er ikkje eit hinder for å lære 

det andre, slik ein stundom kan få inntrykk 

av i det offentlege ordskiftet. Det må førast 

ein politikk som hindrar at mindretal må gje 

slepp på sine hevdvunne rettar fordi andre 

mindretal skal få sine rettar oppfylt. 

Når det er sagt, må ein sjølvsagt kunne 

diskutere korleis og i kva grad rettane 

15 

til dei ulike språkbrukarane kan takast i 

vare. Når bokmålselevar er frustrerte fordi 

sidemålsordninga øydelegg for vitnemåla 

deira er det arrogant å ikkje ta denne 

frustrasjonen på alvor. Det er mogleg å seie 

seg samd i at sidemålsordninga har svake 

punkt sjølv om ein ikkje trur den rette 

løysinga er å kvitte seg med ho. Likeins er det 

arrogant å hevde at grunnen til at skandinavar 

ikkje forstår kvarandre like godt no som før, 

er at nynorsken stjel til seg for mykje plass i 

skuleverket. Ein må vakta seg vel for dei enkle 

svara. Desse er nesten alltid luftspeglingar. 

Sluttord om språkleg likeverd 

Ein kan ikkje måle kvaliteten eller verdien 

av språk utifrå kor populære eller eksklusive 

dei er. Bokmålet er like fint og ekte og 

klangfullt som nynorsk, og omvendt. Det 

same gjeld riksmål, kvensk, samisk, urdu og 

engelsk og alle andre språk og dialektar. Alle 

språk har eit eige spekter av ord og nyansar, 

underliggjande syntaktiske mønster, ein 

klang og ein historisk bakgrunn som gjer det 

unikt og verneverdig. Ta vare på orda dine, 

krev ditt oksygen og marker din motstand 

mot ei språkleg einsretting av samfunnet! 

Eksterne illustrasjonar er henta frå "The Art of 

Looking Sideways"

UTVEKSLING 

Erasmus på loffen 

Me stoppar i Noreg og Tyskland. 

tekst og foto: Charlotte Hånes 

Charlotte.Hanes@student.uib.no

Tyske Helena Lohneis er i Bergen dette 

semesteret som Erasmusstudent, kjem frå 

Heidelberg og har budd der stort sett heile 

livet. Ho er i Noreg for fyrste gong. Korleis 

opplever ho det? Samtala byrjar over ein kopp 

te, trygt under tak for regnet. Me snakkar om 

Noreg, Tyskland, nordmenn og tyskarar. 

Noreg sett utafrå 

- Kva slags inntrykk har du fått av Noreg og 

nordmenn til no? 

- Eg synast at nordmenn er veldig høflege 

og hyggelege, seier Helena, og legg raskt til: 

- Iallfall dei eg har møtt. Det er litt vanskelig 

å kome i kontakt med nordmenn eigentleg, 

når ein er utvekslingsstudent. Eg bur på 

Fantoft Studentheim og der er det stort sett 

utvekslingsstudentar som bur. På studiet mitt 

er det også nesten berre utvekslingsstudentar, 

så dei eg har møtt, er stort sett andre 

internasjonale studentar, men det er då bra 

det også, smiler ho. 

I klasseromet 

Helena fortel om forholdet mellom førelesar 

og student: 

- Det verkar som om dei fleste førelesarar 

er opptekne av å skape ei god atmosfære i 

undervisninga. Ingen vert på nokon måte 

irettesett og tonen mellom førelesar og 

student er heilt annleis enn det eg er 

van med, fortel ho. 

- Det er ganske viktig å bruke høfleg 

form, når ein snakkar med ein professor 

i Tyskland. Elles vert ein oppfatta 

som uhøfleg og frekk. Det er heilt 

annleis her, her brukar ein fornamn på 

læraren, og det er veldig uvant for meg, 

eg føler meg veldig uhøflig når eg gjer det. Eg 

synast likevel det er litt godt å ha ei avslappa 

stemning i undervisninga, det blir lettare å 

lære slik, seier Helena og samlar tankar om 

skilnadar mellom tyskarar og nordmenn. 

- Eg synast ikkje det er så store skilnadar 

mellom oss, me er ganske like på mange 

måtar meiner ho. Nokre småting er det som 

sagt, men stort sett verkar me like. 

Den nære naturen 

Nordmenn og tyskarar har kanskje mykje til 

felles både i mentalitet og veremåte, men når 

det kjem til natur minkar likskapane. Helena 

synast Noreg er eit veldig spanande land å 

vère i. Spesielt sidan ho studerar geografi er 

ho oppteken av naturen og landskap. 

Eg føler meg uhøfleg når eg 

brukar fornamn på lærarane. 

- Helena Lohneis, tysk utvekslingsstudent 

- Noreg er verkeleg eit flott land. Overalt 

kvar ein snur seg har ein naturen i umiddelbar 

nærleik. Ein treng ikkje køyre langt for å kome 

til naturen og få ei fin landskapsoppleving, 

ein treng berre opne døra og gå ut, det er då 

kjempeflott, smiler ho. I Tyskland er naturen 

annleis, iallfall i min del av landet. Landskapet 

der er flatt og meir prega av småbyar. Det er 

ikkje alltid like spanande, synast eg. 

- Kva med regn? 

- Ja, det regnar nok ein del meir her enn 

eg er van med, ler ho, men det går greit, ein 

omstiller seg til omgjevnadane, seier ho, og 

ser på regnet, som silar nedover vindauget. 

Teen er kald. Det er på tide å loffe vidare. 

Reisa går til Tyskland 

Ein syklist rasar forbi på fortauet. Lyden av 

gummi mot asfalt ligg djupt lagra i minnet 

om Heidelberg, ein liten by i Sør-Tyskland 

som husar 17 000 tyske studentar, blant dei 

ein del Erasmusstudentar. Liten er den i 

tysk målestokk, men Heidelberg med ca 144 

000 innbyggjarar er faktisk på storleik med 

Trondheim. 

Magisk mellomalderby 

Målet for utvekslingsopphaldet mitt var 

Heidelberg. Mystisk, romantisk og idyllisk 

ville nok mange ha sagt, viss dei vart bedd 

om å skildre byen i ord. I den gamle bydelen 

i Heidelberg, die Altstadt, herskar ei historisk 

atmosfære som set sitt særpreg på byen. 

Overalt ser ein fasadar og bygningar restaurert 

i sin opphavelege stil. Sidan Heidelberg blei 

spart for bombing under andre verdskrig 

var grunnlaget godt for å verne dei gamle 

bygningane i den brusteinsbelagde byen. 

Sjel og sjarm slår i mot ein når ein spaserar 

nedover Hauptstraβe, gata som fører ein 

inn i kjerna av gamlebyen. Det majestetiske 

mellomalderslottet som tronar over byen, 

kyrkjene spreidd rundt i sentrum spedd med 

eit utal små rarietetsbutikkar overalt og den 

gamle aulaen på Universitätsplatz skapar ei 

spesiell stemning som det er umogleg å ikkje 

la seg påverke av. 

Alt-Heidelberg, du feine… 

Mange kongar og hertugar har levd her 

og sett sine spor. Det har også fleire kjente 

tyske forfattarar gjort. Heidelberg gjorde 

tydelegvis eit djupt inntrykk, sidan 

mange har hylla byen i diktinga si. 

Johann Wolfgang von Goethe, den 

tyske forfattaren dei fleste kjenner 

namnet på, budde periodevis her i si 

tid og skreiv dermed Heidelberg inn 

i historia. 

Ein annan som fanga Heidelberg i 

ord og sette dei på papiret var Joseph Victor 

von Scheffel. I diktet hans Alt-Heidelberg, du 

feine skildrar han byen som ærverdig og 

tradisjonsrik. Andre kjenner kanskje att frasa: 

«Ich hab`mein Herz in Heidelberg verloren» 

som framkallar eit svakt minne frå tyskbøkene 

på skulen. Det bankar nok også mange 

studenthjarter der ute som opp gjennom tida 

har vorte sjarmert av byen. Kvart år trekkjer 

Heidelberg til seg utvekslingsstudentar frå 

heile verda som bidreg til å lage nye spor 

i byen, samtidig som dei tek med seg sitt 

Heidelberg heim, når dei vender tilbake. 

17 

Kjelder: 

http://de.wikipedia.org/wiki/Heidelberg

HISTORIE 

tekst: Henrik Bjørge Pedersen 

henki22@hotmail.com 

innsats til døden 

De tyske einzatsgruppene spredte terror i 

Øst-Europa under andre verdenskrig. 

Bildet «Den siste jøden i Vinitsa», tatt i 

byen Vinitsa, Ukraina i 1942. 

Tidlig om morgenen den 29. september 

1941, Kiev, Ukraina. Ved den store ravinen 

Babi Yar gjorde en gruppe søvnige men 

nervøse, bevæpnede menn seg klar. «Ingen 

opphopning noe sted, la dette gå raskt og 

effektivt!». Røyken sto ut av munnen på 

offiseren. Det var kaldt. Langs veien ble 

lignende ordrer skreket ut til andre grupper 

bevæpnede menn. En motorsykkel svingte 

av veien og stoppet ved siden av de nervøse 

mennene, en offiser reiste seg i sidevognen, 

satte fra seg en liten kasse med vodkaflasker 

på bakken og brølte ut: «fem minutter!», før 

han satte seg ned og motorsykkelen forsvant 

tilbake dit den kom fra. 

Vodkaflaskene ble sendt fra mann til mann. 

Motet steg. En svak summing i det fjerne 

steg til å bli den umiskjennelige lyden av en 

stor folkemengde. Mennene sjekket våpnene 

sine. Og der, ut av grålysningen kom de, en 

nærmest endeløs rekke av kvinner, barn og 

menn. Jøder fra Kiev som var blitt beordret til 

å forberede seg på å bli «omplassert». Offiseren 

i motorsykkelen var tilbake og brølte ut en 

ordre. En ukrainsk politimann oversatte: «Del 

dere inn i grupper på ti, la alle klær, verdisaker 

og annen bagasje ligge igjen her». Den første 

gruppen på ti nakne og redde mennesker ble 

ført ned mot ravinen. Det ble stille i den store 

folkemengden som ble stående igjen. Kun 

nervøs mumling og spredt barnegråt kunne 

høres. Og så runget skuddene. Da skytingen tok 

slutt dagen etter var ravinen fylt av over 30 000 

døde mennesker. Drapene ved Babi Yar 29. og 

30. september 1941 er regnet som den største 

enkeltstående massakren under Holocaust. 

18

Velutdannede drapsmenn 

Einzatsgruppene ble opprettet i 1938 av den 

beryktede SS-offiseren Reinhard Heydrich, 

på ordre fra SS-sjefen Heinrich Himmler. 

De ble benyttet for første gang da Tyskland 

okkuperte Sudetenland, det området av 

Tsjekkoslovakia som grenset til Tyskland, 

høsten samme år. 

Deres oppgave var å sikre offentlige 

bygninger, viktige dokumenter og annen 

politisk og strategisk informasjon. 

Denne jobben ble gjentatt da Tyskland 

okkuperte resten av den tsjekkiske delen 

av Tsjekkoslovakia våren 1939. Gruppene, 

som var bevæpnet, sto under kommandoen 

til SS og kunne dermed arbeide uavhengig 

av hæren. Einzatsgruppene hadde allikevel 

hatt et relativt begrenset mandat og klart 

avgrensede oppgaver. Dette skulle imidlertid 

endre seg etter at Tyskland invaderte Polen 

høsten 1939. 

Heydrich ga nå gruppene frie tøyler til 

å drepe alle som ble ansett for å utgjøre en 

fare for okkupasjonsmakten. Dette gikk 

i første omgang hardt ut over den polske 

intelligensiaen. En rekke ledende polske 

akademikere ble henrettet og mange flere 

sendt til konsentrasjonsleire. Dette inngikk i 

nazistenes mål om å omforme Polen genetisk. 

Tanken var at ved å utslette det man anså som 

den intelligente delen av befolkningen ville 

neste generasjon polakker være uintelligente 

og dermed bli den ariske rase underlegen. I 

tillegg til dette var gruppene også delaktige 

i tvangsflytting av jøder til gettoer i de store 

byene i Polen. Gruppene fikk raskt rykte på 

seg for å være brutale og morderiske. 

Men det var først etter invasjonen av 

Sovjetunionen i 1941 at einzatsgruppene 

for alvor skulle skrive seg inn i barbariets 

historiebøker. Man hadde nå dannet fire 

forskjellige Einzatsgrupper: A, B, C og D 

hadde alle fått ansvaret for hvert sitt område 

av det veldige området nazistene planla å 

okkupere. Størrelsen på gruppene varierte 

mellom omtrent 500 og 1000 og ble ledet av 

høytstående SS-folk, ofte med høy utdanning. 

Et fremtredende eksempel var lederen for 

Einzatsgruppe C, Otto Rasch, med sine to 

doktorgrader i jus og politikk. Også flere 

av de underordnede lederne i gruppene 

var velutdannet, blant annet innen jus, 

økonomi, medisin og teologi. Mannskapene, 

som utelukkende vervet seg frivillig, ble 

også hentet fra betrodde deler av det tyske 

samfunnet, i all hovedsak fra Waffen-SS, 

Gestapo og fra det regulære politiet. 

Planen for gruppenes jobb i Sovjetunionen 

var helt klar fra begynnelsen av. I en strengt 

hemmelig instruks, med tittel «Henrettelser» 

ga Reinhard Heydrich en direkte ordre 

til gruppene: Alle ledende kommunister, 

alle partifunksjonærer, alle jøder i 

kommunistpartiet eller statens tjeneste 

samt alle som bedrev motstandsarbeid 

skulle skytes. Med dette som utgangspunkt 

gjorde einzatsgruppene seg klare til å delta i 

invasjonen av Sovjetunionen. 

Gruppenes drapsmetoder 

Gruppene utarbeidet arbeidsmetoder alt 

etter hvor drapene skulle gjennomføres. 

På landsbygden ble jobben gjennomført 

ved at ofrene ble henrettet i nærheten av 

der de selv bodde, gjerne i en skog eller en 

bygning. Ofrene ble etter at de var blitt drept 

plassert i massegraver, graver de svært ofte ble 

satt til å grave selv før de ble skutt. Man har 

rimelig god oversikt over einzatsgruppenes 

herjinger fordi gruppene dokumenterte sitt 

arbeid meget detaljert. Laurence Rees trekker 

i boken Nazistene frem en hendelse fra den 

litauiske landsbyen Butrimonys. I registeret 

til Einzatsgruppe A står det om hendelsen i 

Butrimonys: «sept. 9. 41. Burimonys 67 jøder, 

370 jødinner, 303 jødebarn, 740 totalt». 

I de store byene og tettere bebygde strøk 

hvor det bodde større mengder jøder var 

det vanlig å beordre en gruppe på omtrent 

10 lokale jøder til å nedsette en komité 

som hadde til ansvar å innkalle den jødiske 

befolkningen i området til det som ble 

kalt «omplassering». Når jødene til avtalt 

tidspunkt møtte opp, ble de eskortert til en 

allerede forberedt massegrav og skutt. 

Massakren ved Babi Yar er et godt 

eksempel. Også denne typen aktivitet er 

veldokumentert i einzatsgruppenes arkiver. 

Einzatsgruppe C konkluderer med at det 29. 

og 30. september 1941 ble henrettet 33 771 

mennesker. En tredje metode gruppene 

benyttet var å trene opp befolkningen i 

19 

Reinhard Heydrich, nestkommanderende i SS og 

mannen som opprettet Einsatzgruppene. 

Einsatzgruppene 

• Spesialenheter, som under 

Russlandsfelttoget i 2. verdenskrig, 

hadde ansvar for å drepe «rasemessig 

mindreverdige» mennesker, som jøder og 

sigøynere, i de erobrede østområdene i 

blant annet dagens Polen og Russland. 

• Ledelsen besto av folk fra Gestapo, 

det tyske kriminalpolitiet og 

sikkerhetstjenesten. 

• Det var fire Einsatzgrupper, A, B, C og D, 

med hvert sitt tildelte område. 

• Einsatzgruppene drepte rundt 2 millioner 

mennesker under 2. verdenskrig.

de okkuperte områdene til å ta seg av 

drepingen. Spesielt fremtredende var dette i 

de baltiske landene, som var ansvarsområdet 

til einzatsgruppe A, hvor både politifolk, 

militære og sivile deltok i pogromene. 

Ved Butrimonys deltok det litauiske 

politifolk, men kanskje enda mer 

sjokkerende er de såkalte «garasjedrapene 

i Kaunas», den nest største byen i Litauen. I 

et garasjekompleks i byen ble en rekke jøder 

slått i hjel av straffanger som tyskerne hadde 

sluppet ut av fengselet. Drapene foregikk med 

både tyskere og en stor gruppe litauiske sivile 

som tilskuere. Hendelsen ble dokumentert 

av en tysk fotograf som i tillegg kom med 

følgende skildring av hendelsen: «Etter at hele 

gruppen var slått i hjel la den unge mannen 

kubeinet fra seg, hentet et trekkspill og stilte 

seg oppå haugen med lik og spilte hele den 

litauiske nasjonalsangen». Til sammen ble 

8000 jøder drept av litauere i Kaunas. 

Veldokumentert vold 

Det var i denne perioden at mord for alvor 

ble gjort til 

en vitenskap 

for nazistene. 

Rapporter fra 

aksjoner utført av 

einzatsgruppene 

ble i stor grad utformet på en nøktern 

og akademisk måte. Den såkalte Jägerrapporten, 

datert 1. desember 1941, er den 

mest detaljerte av de rapportene som ennå 

er bevart. 

Karl Jäger var kommandant for 

Einzatskommando 3, en del av Einzatsgruppe 

A. I følge Jäger hadde hans kommandogruppe 

tatt livet av til sammen 137 346 jøder siden 

ankomsten til Litauen i juli 1941. Rapporten 

konkluderer med at Einzatskommando 3 

hadde løst det jødiske problemet i Litauen 

ved at alle jødene, bortsett fra en liten gruppe 

med jobber som var viktig for den tyske 

krigsinnsatsen, var blitt drept. 

Rapporten er meget detaljert og gjør det 

for eksempel mulig å se hvor mange barn og 

mentalt syke som ble drept. Det totale antallet 

drepte er i arkivene til Einzatsgrupe A satt til 

249 421 jøder mellom juni 1941 og utgangen 

av 1942. Tallene til Gruppe B satt til 126 195, 

men er i realiteten trolig høyere. Gruppe C og 

D rapporterte at de til sammen hadde drept 

over 360 000 mennesker i perioden mellom 

september og desember 1942. Alt i alt regner 

man med at over 1,3 millioner jøder ble skutt 

og drept av tyskerne og deres allierte under 

2. verdenskrig. Legger man til antallet drepte 

sigøynere, kommunister, partisaner og andre 

grupper som ble forfulgt av nazistene er 

antallet over 2 millioner. 

Psykisk påkjenning 

I rapportene til einzatsgruppene kommer det 

frem at gruppene stadig støtte på problemer, 

og ofte var det den psykiske belastningen på 

mannskapene som sto for skytingen som ble 

trukket frem. Richard Rhodes peker i boken 

Masters of Death: The SS-Einzatsgruppen 

and the Invention of the Holocaust på at flere 

offiserer i einzatsgruppene ga beskjed til 

sine overordnede i Berlin om at metodene 

til gruppene slet på psyken til mannskapene. 

Enkelte trakk seg også fra stillingene sine. Men 

det er verdt å merke seg at det var nazistenes 

egne lidelser, og ikke ofrenes pinsler, som var 

grunnlaget for de advarende rapportene. 

Disse detaljerte advarslene er gode 

vitnemål om einzatsgruppenes grusomheter. 

Det ble også etter hvert klart at nazistenes 

mål om å utslette jødene ikke ville la seg 

gjøre ved å skyte dem, slik at man ble nødt 

til å finne andre løsninger. Fra og med 1943 

hadde de store dødsleirene i stor grad overtatt 

einzatsgruppenes oppgaver. Resten av krigen 

ble gruppene brukt som sikkerhetsstyrker 

bak fronten og til jakt på partisaner og andre 

motstandsfolk. 

Hvorfor? 

Hva får en person til å begå drap på uskyldige 

sivile? På kvinner, barn og gamle. På 

forsvarsløse mennesker som ikke har gjort 

noe annet enn å tilhøre et annet folkeslag. 

Det blir hevdet at gjerningsmennene har 

vært sinnsyke, at de har vært kriminelle som 

20 

har blitt sluppet ut av fengsel mot å verve seg 

til tjeneste i gruppene. Andre igjen mener 

at frykten for represalier mot seg selv og 

sin familie dersom man nektet å delta var 

utslagsgivende. Spørsmålet er omfattende 

og utvilsomt for komplekst til å besvares 

her. Men det kan likevel være interessant 

å se på hvordan enkelte medlemmer av 

einzatsgruppene så på seg selv og sin rolle i 

nazistenes korstog mot jødene. 

Felix Landau var en østerriksk 

møbelsnekker som vervet seg til tjeneste i 

einzatsgruppene i 1941. Laurence Rees har 

tatt for seg dagboknotatene hans fra denne 

perioden. Notatene avslører en skremmende 

mangel på respekt for menneskeverd. 

Innimellom beskrivelser av dagligdagse 

hendelser og lengsel etter familie og kjæreste 

beskriver han drap og terror mot forsvarsløse 

mennesker. Etter å ha beskrevet en henrettelse 

av 23 mennesker, konkluderer Landau: «Det 

er merkelig, men jeg føler ingenting inni 

meg. Ingen medlidenhet, ingenting. Det er 

slik det er. Greit nok for meg.» 

R i c h a r d 

Rhodes referer til 

SS-offiseren Karl 

Kretschmers brev 

hjem til kone 

og barn. Karl 

Kretschmer var tilknyttet Sonderkomando 

4a, en del av Einzatsgruppe C, den samme 

avdelingen som hadde hatt ansvar for 

massakren ved Babi Yar. Kretschmer 

innrømmer i brevene at han ikke synes det er 

oppløftende å være vitne til den omfattende 

drepingen, men han rettferdiggjør den ved 

å hevde at det er det tyske folkets eksistens 

som står på spill. En eksistens som, i følge 

Kretschmer, ikke er forenlig med det jødiske 

folkets eksistens. 

Han beskriver en utstrakt plyndring av mat 

og andre livsviktige varer fra både jøder og 

russere, men han beklager at han ikke kunne 

sende konen sin et persisk teppe fordi «alle de 

jødiske teppehandlerne er døde». Noe av det 

mest sjokkerende i Kretschmers brev er det 

han skriver til sine barn. Han unnlater ikke 

å nevne verken drap eller mishandling for 

dem, men forklarer dem hvorfor han mener 

at handlingene hans er riktige: «Dere kan 

stole på faren deres. Han tenker på dere hele 

tiden og han skyter ikke uhemmet». 

Når jødene til avtalt tidspunkt møtte opp, ble de 

eskortert til en allerede forberedt massegrav og skutt. 

Den ariske rasens fremste 

Både Landau og Kretschmers brev og 

notater er utvilsomt sjokkerende, men de 

er på ingen måte unike for medlemmer av 

einzatsgruppene. Ei heller gir de inntrykk 

av å være skrevet av sinnsyke mennesker

Polske jøder henrettet av en Einsatzgruppe. 

Minnesmerke i Litauen over jødene som ble drept av Einsatzgruppene. 

eller av personer som ikke evner å vise 

kjærlighet og empati. Det er heller ikke slik 

at medlemmene av gruppene var personer 

som hadde kriminell bakgrunn eller som på 

noen måte var sett på som sosiale avvikere 

i Tyskland. 

Som nevnt var deltakelse i einzatsgruppene 

frivillig og rekrutteringen foregikk 

hovedsakelig fra Waffen-SS, Gestapo og 

det regulære politiet. Waffen-SS var, i hvert 

fall i krigens tre-fire første år, utelukkende 

bygget opp av det som var sett på som 

eliten av Tyskland og den germanske rasens 

stridsdyktige. Det er lite sannsynlig at 

personer som ble ansett som sosiale avvikere 

ville bli betraktet som rasemessig verdig til 

å tjenestegjøre i Waffen-SS. Ei heller er det 

sannsynlig at kriminelle og andre sosiopater 

ville blitt ansatt i Gestapo eller det vanlige 

politiet. Uansett hva årsakene og motivene 

til Kretschmer, Landau og alle de andre som 

tjenestegjorde i einzatsgruppenes handlinger 

var, virker det uansett tydelig at de mente at 

de gjorde en riktig og viktig jobb. 

I skyggen av Auschwitz 

I historien om Holocaust har einzatsgruppene 

havnet i skyggen. Som oftest er det 

beretningene om Auschwitz, Treblinka og 

de andre store dødsleirene som er det folk 

flest tenker på når de hører om fenomenet. 

Også blant historikerne er einzatsgruppene 

et lite prioritert tema, selv om dette har 

endret seg noe de siste årene. Men til tross 

for dagens relativt begrensede bevissthet 

om einzatsgruppene var de en av nazistenes 

absolutte spydspisser i kampen mot det 

man anså som mindreverdige mennesker. 

Bestialiteten og drapsratene einzatsgruppene 

fremviste står heller ikke tilbake for mange 

av de kjente og beryktede dødssentrene som 

Auschwitz har blitt hovedeksponenten for. 

I september 1947 startet rettssaken 

mot 24 tidligere ledende medlemmer av 

einzatsgruppene. Blant dem Otto Ohlendorf, 

leder for Einzatsgruppe D og Paul Blobel, 

som hadde hatt ansvaret for massakren ved 

Babi Yar. Rettsaken foregikk i Nürnberg og 

var en av tolv saker som fulgte i kjølvannet 

av rettsaken mot det nazistiske lederskapet, 

bedre kjent som Nürnbergprosessen. Rettens 

kjennelse var i utgangspunktet meget 

streng. 14 av de tiltalte ble dømt til døden, 

to ble idømt livsvarig fengsel, seks stykker 

ble idømt fengselsstraff. I løpet av de neste 

årene skulle dog straffene for mange av de 

tiltalte bli kraftig redusert. Ti dødsdommer 

ble omgjort til livsvarig fengsel og flere 

av fengselsstraffene ble satt ned. De fire 

dødsdommene, deriblant Ohlendorf og 

Blobel, ble fullbyrdet i 1951 men i løpet av 

1950-tallet gikk einzatsgruppenes herjinger i 

glemmeboken for mange. I 1958 var alle de 

dømte, også dem som ble idømt livstidsstraff, 

frie menn. De ble vist en nåde de ikke var 

villig til å vise selv. 

Kilder: 

Rhodes, Richard. Masters of Death: The 

SS-Einzatsgruppen and the Invention of the 

Holocaust. 

Rees, Laurence. Nazistene 

www.jewishvirtuallibrary.org The Jäger 

repport 

21

NOVELLE 

twisted love 

tekst: Vilde Sørbø Nenseth 

vilde86@gmail.com 

illustrasjon: Mona Maria Løberg 

Even var en mann som likte å ha god tid. Han gikk aldri; han 

spaserte, i en langsom rytme, mens han tok seg tid til å betrakte 

omgivelsene rundt. For øyeblikket bestående av skjermkledde 

vegger rundt skrikende storfamilier, stive businessmenn og slitne 

japanere, alt i en avgangshall på Oslo Lufthavn Gardermoen. 

«Please, do not at any time, leave luggage unattended,» messet 

damen i høyttaleren. Even lurte et øyeblikk på om damen i 

høyttaleren var pen, idet han grep rundt Adidasbagen og hev 

stroppen over skulderen. Han var en bagmann. Koffert var for stivt, 

små herrekofferter gav et altfor formelt og velfrisert inntrykk. Nei, 

Even var en bagens mann. Her kommer en kar lett slentrende, med en 

velbrukt bag på siden, som ikke tar seg selv altfor høytidlig, likte han å tenke 

at andre tenkte, der han stabbet lystig forbi. Og hva Adidasmerket 

angår: ja, jeg er en litt sporty fyr som ikke rynker på nesen av en utfordring, 

var signalet Even mente bagen utstrålte. Et signal han var godt 

fornøyd med, og særlig da også at penskjorten over en spinkel 

brystkasse brøt litt med dette sporty imaget. Slik virket han ikke 

som en fanatiker kun opptatt av tennisballer og ergometersykler, 

men også som en intellektuelt anlagt fyr, som man ikke skulle se 

bort i fra kunne lese samtlige bind av Proust i løpet av en sommer. 

En søt dame med stram hestehale og perleøredobber sjekket 

smilende inn bagen hans, og ingen av dem prøvde å legge skjul på 

den elektrisk ladde stemningen dem imellom da hun geleidet han 

bort mot sikkerhetskontrollen. Ja, disse flyvertinnene, tenkte Even 

og stilte seg opp bak et høylytt amerikansk ektepar bærende på 

førti kilo overvekt i mageregionen. Herren i følget måtte gjennom 

metalldetektoren oppsiktsvekkende mange ganger før han sluttet 

å pipe, da etter å ha fjernet noen gullarmbånd, et par slagstøvler, 

ringen i øret og en neve kronestykker fra venstre brystlomme. Even 

lo høyt innvendig, men viste bare antydninger til smil utvendig, og 

da det ble hans tur gled han rolig gjennom en stum maskin, uten å 

være til hinder verken for seg selv eller sine medmennesker. Even, 

tenkte han, en smilende, høflig og lett omgjenglig kar, fisker opp 

passet sitt og rekker det til kontrolløren, før han spaserer stillferdig 

inn i tax-free-butikken. 

Stående mellom høye hyller og ubestemmelige dufter lurte han 

på hvilken parfyme hun ville like best. På bildet hadde hun smilt 

til ham. En frisk, ungdommelig og sommerlig lukt ville passe 

hennes yndige perlerekke, og gjøre sånn at hennes smil ville holde 

seg, selv i Nordens frosne halvår. Samtidig var det en alvorstung 

pike som stirret opp mot han. Selv om passbildet var aldri så lite, 

kunne det umulig skjule all smerten hennes unge liv allerede hadde 

vært utsatt for. Hadde hun hatt øyelokk ville de hvilt tungt over 

beksvarte pupiller, tenkte Even, og overrasket seg selv med så dype 

tanker. Han måtte gå for en tyngre duft, en mer kvinnelig, han ville 

løfte hennes kvinnelighet opp på en pidestall, ære hennes feminitet. 

En velkomstgest før hun ble innkvartert i det norske samfunn. 

Tusenvis av dufter sirklet i luften og kappet om hans 

oppmerksomhet. Valget ble umulig. Han valgte den trygge utveien, 

røsket med seg en pose Twist, og la tropiske blomsterenger, vakre 

22

utikkmedarbeidere, hylende unger og søte likører bak seg. 

Tid hadde han fremdeles nok av og det falt ham naturlig å 

bruke denne til å vandre langsomt opp og ned korridorene. Han 

gled over det blankpolerte gulvet i sine egne tanker, han blandet 

seg med menneskene og deres liv som var på vei hjem eller vekk. 

Som en trekkfugl over himmelen skuet han ned på verden der den 

passerte, uten hans avbrytende deltagelse. Hvordan følte han seg? 

Bra. Uansett hvor tilfreds han var med denne rolige, anonyme 

tilværelsen, var han nå klar til å møte henne, klar til å bli en del av 

en husstand hvor Statistisk sentralbyrå kunne ringe og lure på hvor 

mange ganger han og fruen hadde sex i løpet av en gjennomsnittlig 

måned. Han var klar, og som om venninnen i høyttaleren hadde 

lest hans tanker: «Flight 78922 to Manila is now ready for boarding 

at gate 32.» 

Flykapteinen sa at det kunne bli noe turbulens i løpet av turen. 

Even lo godt. Flyturen gikk over all forventning, og ikke lenge etter 

kunne han endelig møte henne; reisens utgangspunkt og mål. 

Hun var lav. Hun stod foran ham og smilte. Hun så redd ut. Even 

ville strekke ut hånden og stryke henne kjærlig over det kullsvarte 

håret. Han ville hviske trøstende ord inn i de ørsmå ørene hennes 

og betrygge henne, gripe redselen og gjøre det skjeve smilet ekte. 

Det som stoppet han var moren. Hun stod bak henne og betraktet 

ham med et granskende blikk. Han følte seg ukomfortabel i hennes 

nærvær. Hun var en stor dame, han så overhodet ikke slektskapet 

til datteren. Moren var faktisk en usedvanlig lite attraktiv kvinne. 

Datteren derimot, var nydelig. Hun var kanskje ikke definisjonen 

på klassisk skjønnhet, hun var mer som en uslipt perle. 

Even var på ingen måte homofil, snarere tvert imot, men nettopp 

derfor, fordi han var så sikker på sin egen maskulinitet, hadde han 

ingen problemer med å innrømme at han visste et og annet om 

kosmetikk. Med de rette penselstrøkene vil skissen tegnet med 

en ustø hånd forvandles til et blendende vakkert maleri, den lille 

jenta ville bli til en kvinne. Stakkars liten, du har ikke opplevd mye 

kjærlighet i livet ditt, men det skal bli annerledes nå, prøvde Even å 

signalisere med øynene, men møtte bare et tomt blikk, med feste et 

sted langt bak Even. Han ville si noe, men ble usikker på sine egne 

evner. Hva sier man i en slik situasjon? Sant og si var han ikke vant 

til slike møter. Han rakte dem twistposen. Datteren tok imot, neiet 

slik det kanskje var vanlig i Asia, og smilte igjen. 

Even var fornøyd, to personer var klare til å ta fatt på et liv 

sammen, to personer møttes for første gang i et lite hus i utkanten 

av en eksotisk, pulserende hovedstad, to personer så på hverandre, 

vekslet ett eneste blikk, delte en Twist, og begge visste de at dette 

var kjærlighet. 

slutt 

23

LITTERATUR 

tekst: Anders Ekelund 

aekelund@start.no 

galskap og genialitet 

Den engelske dikteren William Blake snudde sine litterære forgjengeres verdensbilde på 

hodet og laget likegodt sitt eget mytologiske univers. 

I opplysningstidens England sto vitenskap 

og sannhet i fokus. Man fikk en stadig økt 

tro på at naturvitenskapene kunne forbedre 

mennesket og samfunnet. Kopernikus 

fremsatte sin teori om det heliosentriske 

verdensbildet, Giordano Bruno beviste at 

vårt solsystem ikke var det eneste, men kun 

ett av mange, og Johannes Kepler bekreftet 

påstanden om at himmelen var styrt av 

naturkrefter og derfor kunne måles og 

beregnes med egnede instrumenter. 

Denne vitenskapelige bølgen over Europa 

var ikke like populær hos alle. William 

Blake, en dikter som allerede i svært ung 

alder følte en dragning mot det åndelige, 

det mytologiske og det overjordiske, anså 

disse strømningene for å være destruktive 

for mennesket. I sentrum for William 

Blakes dikteriske univers står muligheten for 

befrielse fra politisk og sosial undertrykkelse. 

Hos Blake vinner individets og fantasiens 

tanke over den allmenne fornuft. 

Barndom og visjoner 

William Blake ble født i London i 1757. 

Allerede i svært ung alder viste han et 

utpreget kunstnerisk talent, og foreldrene 

oppfordret William til å fortsette med sin 

kreative utfoldelse. Da han var ti år gammel 

ble han sendt på tegneskole, hvor han 

lærte å tegne etter gipsstøpninger av gamle 

skulpturer. Etter hvert utdannet han seg 

26 

som kobberstikker og utførte oppdrag for 

både forleggere og privatpersoner. Senere 

brukte han mer og mer tid på diktskriving, 

og disse fremstilte han ved å male skrift og 

illustrasjoner på kobberplater, som deretter 

ble etset, trykket og håndkolorert. Det hele 

var Blakes egen oppfinnelse. 

Som ung gutt hadde Blake flere 

bemerkelsesverdige opplevelser. I en alder 

av fem år mente han å ha sett Guds ansikt i 

vinduet, og ni år gammel kom han løpende 

hjem og påsto å ha sett et stort tre fullt av 

skinnende engler. Faren, forretningsmannen 

James Blake, likte ikke sin sønns oppførsel 

og truet med pryl. Her hadde den unge 

Blake sett både Gud og engler, han hadde

hatt overjordiske sanselige opplevelser, men 

han møtte bare motstand hos faren. Det kan 

virke som om dette gikk hardt inn på ham, 

og at episoden ble et varig traume: I flere 

av hans dikt er farsskikkelsen fremstilt som 

en blind mann som klipper vingene av en 

liten gutt. Også andre fremstillinger tyder 

på et traumatisk forhold til foreldrene og 

oppveksten: 

Father, father, where are you going, 

O do not walk so fast. 

Speak father, speak to your little boy, 

or else I shall be lost. 

(Fra diktet «The Little Boy Lost», i samlingen 

Songs of Innocence) 

When my mother died I was very young, 

and my father sold me while yet my 

tongue 

could scarcely cry weep weep weep weep. 

So your chimneys I sweep & in soot I 

sleep. 

(Fra diktet «The Chimney Sweeper», i 

samlingen Songs of Innocence) 

Om himmelen og helvete 

Blakes kanskje største litterære verk er diktet 

The Marriage of Heaven and Hell, 

som kom ut i 1793. I sin tidlige 

diktning hadde han fulgt sine 

forbilder John Bunyan og John 

Milton, og hentet inspirasjon 

fra deres verdensbilde og 

dikterstil. Nå var det imidlertid på tide å 

vise muskler på egenhånd: I The Marriage 

of Heaven and Hell lager William Blake sin 

helt egen mytologi. Her blir vi presentert 

for urmennesket Albion, drømmenes rike 

Beluah, det øverste åndelige stadium, 

Eden, og Entuthon Benython – et mørkt 

og dystert skogsområde som symboliserer 

menneskets dødelige legeme. Vi blir tatt med 

til underverdenen Ulro, «Satans sete», og vi 

møter Eno, urmorderen, som er diktningens 

opphav. Jerusalem representerer frihet, 

inspirasjon og guddommelig visjon, mens 

Jesus er den guddommelige menneskehet, 

det ypperste av hva mennesket kan bli 

– the Human Form Divine. Det er først i dette 

verket at Blake virkelig spiller ut symbol- og 

allegoribruken han utviklet i sine tidligere 

verker. 

The Marriage of Heaven and Hell er 

fremstilt som en etterligning av profetiene i 

Bibelen. Verket ble etter sigende inspirert av 

hovedsakelig to faktorer. Den ene var Blakes 

fascinasjon for en svensk vitenskapsmann, 

filosof og mystiker ved navn Emanuel 

Swedenborg (1688-1772). Den andre var den 

franske revolusjonen. Swedenborgs teorier 

hadde Blake blitt godt kjent med allerede som 

ung gutt, gjennom farens opplæring. Han 

hadde sett på den svenske vitenskapsmannen 

som en slags veileder for sitt litterære univers, 

men nå begynte Blake å ta avstand fra hans 

idéer. Swedenborg mente at den åndelige 

verden var vakrere og mer harmonisk enn 

den fysiske. Blake ønsket å bryte med dette. 

Han mente at de konvensjonelle religiøse 

gjorde feil i å skille mellom sjel og legeme. 

Ved å betrakte legemet som lastenes sted og 

sjelen som godhetens sted, ville man bare 

ende opp med perversjon, hevdet Blake. I The 

Marriage of Heaven and Hell har han fått nok 

av denne delingen, av den konvensjonelle 

religiøsiteten. I sin egen mytologi forvrenger 

han Swedenborgs og Miltons verdensbilder 

og legger et helt nytt skille mellom himmel 

og helvete. 

Mennesket i sentrum 

I Blakes verden er nemlig ikke godhet og 

ondskap entydige begreper, på samme måte 

som himmel og helvete ikke er det. Blake 

følger ingen klassisk inndeling mellom godt 

og vondt. Hans verdensbilde er et oppgjør 

med det bestående synet på Gud som 

fullkommen og entydig god, uavhengig av 

Blakes visjoner var preget av engler, profeter, 

profetier og religiøse åpenbaringer. 

menneskeheten. Uavhengig av menneskene 

finnes det nemlig ingen Gud, hevder Blake. 

For ham er det mennesket som står i 

sentrum: 

For Mercy has a human heart 

pity, a human face: 

and Love, the human form divine, 

and Peace, the human dress. 

Then every man of every clime, 

that prays in his distress, 

prays to the human form divine 

Love Mercy Pity Peace. 

(Fra diktet «The Divine Image», i samlingen 

Songs of Innocence) 

Hans helvete er ikke et sted for straff, som 

hos Dante og Milton, men heller en uforløst 

dionysisk energi. Vi har altså et uregulert, 

utemmet helvete i kontrast til en autoritær, 

regulert og stabil himmel: 

Without contraries is no progression. 

Attraction and repulsion, reason and 

energy, love and hate, are necessary to 

human existence. From these contraries 

spring what the religious call Good & 

27 

Evil. Good is the passive that obeys 

reason, Evil is the active springing from 

energy. 

(Fra innledningen til The Marriage of Heaven 

and Hell) 

For William Blake er både kjærlighet og 

hat, godhet og ondskap viktige faktorer i 

den menneskelige eksistens. En balanse må 

til, en balanse skapt av motsetninger. Dette 

kommer tydelig frem i 1794, da Blake gir ut 

Songs of Innocence og Songs of Experience 

i en samlet utgave under tittelen Songs of 

Innocence and of Experience: Shewing the Two 

Contrary States of the Human Soul. 

Den franske revolusjonen hadde nok også 

stor innvirkning på diktningen til Blake. Han 

var kritisk til det rådende religiøse synet og 

til opplysningstidens tro på vitenskapelige 

sannheter. Revolusjonen på den andre siden 

av den engelske kanal ga ham inspirasjon til 

diktningen. 

Profetier og en ny himmel 

Ifølge en av Emanuel Swedenborgs teorier 

skulle 1757 være året for en slags dommedag. 

En ny tid skulle innledes, hvor alt skulle 

få sin rette plass i universet. Swedenborg 

kalte dette for opprettelsen 

av den nye himmelske ordning 

og grunnleggelsen av det nye 

Jerusalem. Denne spådommen 

skulle senere bli til stor 

inspirasjon for William Blake. 

I innledningen til The Marriage of Heaven 

and Hell skriver han: 

As a new Heaven is begun, and it is 

now thirty-three years since its advent: 

The Eternal Hell revives. (...) Now is 

the dominion of Eden, & the return 

of Adam into Paradise. 

I sitt siste store verk, Jerusalem: The 

Emanation of the Giant Albion, fremstiller 

Blake menneskehetens fall og oppstandelse, 

fremstilt gjennom en kompleks mytologisk 

verden basert på den han la frem i The 

Marriage of Heaven and Hell. Verket ble skrevet 

over en periode på sytten år og er det lengste 

av Blakes profetiske dikt. I samtiden ble det 

ofte referert til som et galmannsverk – nå, to 

hundre år senere, regnes det for å være et av 

Blakes største og mest geniale dikt. 

Moderne inspirasjon 

I samtiden ble William Blake stemplet som 

litt av en særing. Han hadde visstnok for vane 

å gå rundt og snakke med det han mente 

var profeter fra Det gamle testamentet. 

Hans visjoner, som han stadig hevdet å ha,

«Glad Day» (t.v.) og «Los», to malerier av William 

Blake. De skulle fremstille henholdsvis kjempen 

Albion og Los. 

var preget av engler, profeter, profetier og 

religiøse åpenbaringer. Ikke alle tok dette på 

alvor. 

Det var ikke før etter sin død at Blake ble 

anerkjent som en virkelig stor dikter. Først 

i 1863 ble biografien hans skrevet, og en 

kronologisk samling av hans samlede dikt 

var ikke å få tak i før i 1924. Den irske poeten 

William Butler Yeats (1865-1939) var en av 

dem som bidro til å øke Blakes popularitet på 

1900-tallet. 

Det er tydelig at William Blake har satt 

spor etter seg i moderne kultur. Eksempler på 

artister som har benyttet seg av hans tekster i 

musikken sin er U2 og Van Morrison, samt det 

norske blackmetalbandet Ulver, som i 1998 

gav ut dobbeltalbumet Themes from William 

Blake’s Marriage of Heaven and Hell. Blakes 

verker kan også sees som en stor inspirasjon 

til den litterære sjangeren serieroman, en 

tegneserie med én lengre, enhetlig historie 

enn de korte stripene, som f.eks. Frank 

Millers Elektra Lives Again (1990) og Black Hole 

(1995-2005) av Charles Burns. I Jim Jarmuschs 

film Dead Man (1995) spiller Johnny Depp 

karakteren William Blake, samtidig som 

det flere ganger i filmen refereres til dikt av 

Blake. Martin Scorsese bruker Blakes dikt 

«The Tyger» i sin film Mean Streets (1973). 

Blant komponister som har laget musikk til 

dikt av Blake kan Benjamin Britten og Ralph 

Vaughan Williams nevnes. 

Det kan være vanskelig å plassere William 

Blake i noen litteraturhistorisk bås. Han 

drev liksom på med sin egen greie. Hans 

kunstneriske arv er stor og mangesidig: 

Lyrikk, prosasekvenser, aforismer, malerier, 

tegninger, trykte illustrasjoner, kobberstikk 

og håndkolorerte plater. Om hans 

kunstneriske driv var basert på visjoner eller 

hallusinasjoner, på guddommelig inspirasjon 

eller ren galskap, kan nok diskuteres. Men, 

for å sitere William Wordsworth: 

There was no doubt that this poor man 

was mad, but there is something in the 

madness of this man which interests me 

more than the sanity of Lord Byron and 

Walter Scott. 

Kilder: 

- Geir Uthaug: Den kosmiske smie: William 

Blake: Liv - diktning - verdensbilde. Oslo, 

Aschehoug. 2000. 

- Peter Ackroyd: Blake. New York, Alfred A. 

Knopf. 1996 

- William Blake: Uskyldens og erfaringens 

sanger: som viser menneskesjelens to motstridende 

28 

tilstander. (Geir Uthaug, oversetter). Oslo, 

Aschehoug. 1997. 

- William Blake: Giftarmålet mellom Himmel og 

Helvete. (Hanne Bramness og Erling Indreeide, 

oversettere). Oslo, Cappelen. 1993. 

- www.wikipedia.com 

- http://www.online-literature.com/blake/ 

- www.sparknotes.com 

Bilder fra Robert N. Essick: Wiliam Blake at 

the Huntington. San Marino, CA, Harry N. 

William Blake (1757-1827) 

• Engelsk poet, mystiker og multikunstner. 

• Skrev blant annet: Songs of Innocence (1789), 

The Marriage of Heaven and Hell (1793), Songs 

of Experience (1793-94) og Jerusalem: The 

Emanation of the Giant Albion (1804-20) 

• Inspirert av forfatterne John Bunyan og 

John Milton, den svenske vitenskapsmannen 

Emanuel Swedenborg (1688-1772) og 

de filosofiske retningene kabbalisme og 

gnostisisme. 

• Blakes diktning kjennetegnes av en utbredt 

bruk av elementer fra hans eget mytologiske 

univers samt religiøst ladede symboler og 

allegorier.

FESTIVAL 

foto: Anniken Gjesdahl 

29

LITTERATUR 

mellom forventning og 

faktiske hendelser 

Endre Ruset tar språket på kornet, og skriver dikt man aldri tviler på. 

tekst: Anne Arnesen Mørch 

anneamno@hotmail.com 

illustrasjon: Mikkel Cappelen Smith 

et sted langt inne i øye 

lyden av diktet som leses 

bokstavene pupillaktig svar 

arket i ett med øyets hvithet 

(RV, 45). 

Ikke gammel, ikke aktuell med ny utgivelse 

eller jubilant i noen som helst tradisjonell 

forstand. Kanskje kan vi komme til enighet 

om at det er to år siden jeg åpnet permene 

i Endre Rusets nyeste lyrikksamling Kims lek 

(2005) første gang. Siden tok jeg steget videre 

og tilbake til hans debutsamling Ribbeinas 

vingespenn (2001). Han var ung da han skrev 

denne første, nøyaktig hvor ung lar jeg 

helst være å tenke på. Av alt menneskelig, 

er nettopp det å kjenne ubehag ved andres 

tidlige talent det mest allminnelige. 

«alle innestengte vingeslag skal bære deg»*, 

slik åpner Endre Ruset Ribbeinas vingespenn 

og jeg tenker at en så vakker vurdering av 

mennesket i seg selv er grunn til å fremheve 

et forfatterskap (RV, 7). En skinnende 

erklæring vi løfter resten av diktene opp mot, 

for å se dem klarere. Men ordene er store, 

vidløftige, og man har lært å imøtekomme 

slike hyllester med beherskelse. Gir de bare 

en kjærkommen støtte til vår vaklende 

selvoppfattelse? Jeg spør meg selv om en 

så enkel mekanisme virker når jeg gjentar 

setningen, «alle innestengte vingeslag skal 

bære deg, alle innestengte..». Men det 

vil jeg ikke riktig gå med på, ikke ennå. 

Sterke farger 

Innimellom hender det bemerkelsesverdige; 

en skreven, språklig virkelighet fremstår 

skarpere enn vår egen. Dette nærmer seg en 

generell beskrivelse av det som utspiller seg 

i Endre Rusets to diktsamlinger. Minnene, 

fornemmelsene og relasjonene som skrives 

frem er tette og uttrykksfulle, og skildringene 

tydelige – tjernene er knivblanke, 

morelltrærne ligner forelskede jenter og 

«berøringene knitrer som matpapir» (KL, 35). 

Det er kalde og klare høstdager. 

* Sitat hentet fra den franske forfatteren René 

Char. 

30

Endre Ruset 

• Født i Molde i 1981 . 

• Studerte ved Skrivekunstakademiet i Hordaland, og ved UiB. 

• Debuterte med diktbidrag til Signaler 01, en antologi fra Cappelen. 

• Utgivelser: Ribbeinas vingespenn (2001) og Kims lek (2005), begge på Gyldendal. 

Mange av diktene utgår fra en barndom, 

og skisserer prosesser som vekst, læring og 

sykdom. Et jeg skildrer hvordan det gradvis 

vokser opp, vokser inn og tar del i noe annet, 

her i diktet «Samler»: 

jeg plukker gule løv opp av tjernet (…) 

stapper dem i bukselommene 

de kleber seg til hendene 

fester seg i håret mitt, grønnes 

jeg speiler ansiktet 

det er fullt av greiner 

kjenner armene til en gutt 

han klatrer opp i meg (...) 

(KL,15). 

Mennesket utveksler egenskaper og smelter 

sammen med omgivelsene. Snøen er hvite 

blodlegemer, trestammen en strupe og 

en uoppredd seng har ansiktets folder. 

Subjektets fortolkning, eller persepsjon, 

av omgivelsene formes av relasjonene det 

bærer med seg. Metaforer fanger opp og 

gjengir vekslingene som alltid er tilstede i 

forhold, men som sjelden lar seg fastholde i 

språk. Underlige sammenstillinger vekker en 

barnlig nysgjerrighet, og får det så smått til å 

spire på en: Ordene fører en inn i tilstander 

og opplevelser man tidligere ikke har hatt 

tilgang på. Noe tilsvarende skjer i «Far»: 

jeg låser meg inne 

i pappas veggur 

lyden av tikkingen 

beina vokser 

inn i tannhjulene (…) 

jeg vokser inn 

og ut, inn og ut 

av slagene, som 

en pendel drevet 

av pappas pust 

(RV, 37). 

Man vil forstå hva det er som gjør 

virkeligheten Endre Ruset tegner opp så 

tiltalende, og hvordan han bruker språket for 

å nå dit. Noe ved denne verden gjør at den 

virker friskere, rikere og mer kontrastfylt enn 

den man møter når man hever blikket fra 

sidene. 

Språkmaker 

Linjene til Endre Ruset danner luftige og rene 

dikt, slike man våger å nærme seg. Vi har å 

gjøre med en forfatter som spikker sine dikt 

med varsomhet, høvler vekk alt overflødig, 

og behandler hvert ord med aktelse. 

Symbolikken er nøktern. Slik etablerer 

forfatteren tillit. Alt som er blodrødt her er 

det av en grunn. 

Selja og seljefløyta er motiver som meisles 

ut i flere av Endre Rusets dikt. Vri barken 

forsiktig løs fra treet, og uten videre er du utstyrt 

med et verdifullt instrument – en kunnskap som 

satt til fingerspissene lenge før man lærte å 

skrive. Slik håndterer Endre Ruset språket. 

Han lirker ordene fra hverandre, vikler 

dem ut av vante og klebrige konstellasjoner, 

for så å blåse nytt liv i dem. «å sveve inn i 

stemmen din/ fly motmæle ut av munnen», 

skriver han, og merk hvordan motmæle kan 

tenkes i ytterst bokstavelig forstand (RV, 33). 

Diktene tvinger oss til å lese ordene om igjen, 

og aktualiserer deres mest iøynefallende 

betydning – den som ofte drukner i en strøm 

av kommunikasjon. Vi oppdager til vår glede 

at ordene fremdeles kan forbause. 

Ordene frigjøres, og Endre Ruset kan 

komponere sine ubrukte og treffende 

metaforer: «i skolegården/ ligger løvet ditt 

strødd/ fryser fast og feies vekk/ først måneder 

senere» (KL, 26) – det er spor av et ungt 

forhold, minnene man ikke blir kvitt. Der et 

tradisjonstungt billedspråk vil skape distanse 

til det som formidles, fungerer diktene i dette 

tilfellet som poetiske førstehåndsberetninger. 

De får en egen nærhet til virkeligheten, til 

følelser og inntrykk, og en sterk sanselig 

appell. En av de aller fineste, og mest 

gjennomførte analogiene utvikles i «Sirene»: 

neglene skraper i ei seilbåtside 

som flyter utover fjorden 

du lar den ene fingeren gli 

i vannflata, begynner å synge 

havet er ei grammofonplate 

fingeren en stift, munnen ei trakt 

djupet spilles opp av sjøen 

31 

du fester voks i ørene 

lar deg binde fast til masta 

synger uten å høre deg selv 

nynner verdens krumning 

noen holder for munnen din 

med seilhvite hender 

(KL, 42). 

Ofte fungerer metaforene slik at de helt 

opphever avstanden mellom mennesket og 

omgivelsene. «mors fingrer renner gjennom 

greinene i treet/ fingrene hennes holder en 

plomme» (RV, 35). Stadig får man denne 

følelsen av å være noe annet, være i noe annet, 

men fremdeles å ha seg selv i behold. Og i 

en annens kropp, er vi alltid nysgjerrige. Det 

er med samtlige nerver i spenn man kjenner 

en guttunge klatre seg opp etter beina, eller 

stammen, og kriblingen av løv som napper en 

i huden. 

Inntrykk forplanter seg, og sansningen er 

uavgrensbar og tvetydig: lyden av diktet i øyet 

eller smaken av plomme i hånden. Slike doble 

sansninger, synestesier, demonstrerer at det 

årvåkne mennesket inntar verden gjennom 

flere sluser. Slik utvides også lesing til en 

generell betegnelse for påvirkning, overføring 

og berøring. Lepper som møtes, utveksler sitt 

språk: 

(…) du våkna fra marerittet, skrikende 

med munnen lukka mot min 

og leita panisk etter trøst 

i et bløtt alfabet 

men stava aldri feil: 

radikal rettskriving 

roterende samtaler 

og sugende setninger (…) 

(RV, 28). 

Dette gjør Endre Rusets språk; dikt blir 

sanselige, taktile. Ordene kjennes, skimtes, 

høres og åpenbarer mer enn de leses og 

tolkes. Underveis gjør man alt annet enn å 

sitte med en bok mellom hendene. 

Smitteeffekt 

Treet har en særlig sentral plassering i

dikterens metaforiske landskap; med blader 

som kan leses, dets evne til å bære frukt og 

modnes. Samtidig minner trærnes fasong 

om metaforens struktur. De griper inn i både 

himmel og jord, og er en sammenføyningen 

av to sfærer, slik metaforene også er. 

Dette er en tendens i Endre Rusets 

diktning – overgangene, selve innlevelsen, 

har en særskilt verdi. Den metaforiske 

fremstillingsformen, evnen til innlevelse og til 

å gjenkjenne fellestrekk, former et perspektiv 

på virkeligheten. Legg merke til hvordan 

gutten lærer å skjelve når han hører raslingen 

i treet utenfor, eller samspillet mellom 

trekkfuglene: «de letter i flokk, vender/ 

synkront i lufta/ smitter hverandre/ med 

oppdrift og retning» (KL, 16). Dermed bryter 

Endre Ruset med en etterhvert litt trettende 

modernistisk anskuelse av mennesket, den 

som forteller at vi lever parallelle liv, i isolasjon; 

fremmedgjorte og uten innflytelse. For vi 

virker på hverandre. Denne kontinuiteten 

kommer klarest til syne i «Begravelse»: 

våren langt borte 

tappes i fuglenebb 

og trekker inn over gravplassen 

du tømmer øynene for sevje 

fyller bladene med grønt gult rødt 

jeg leser dem som tegneserier (…) 

(RV, 59) 

Mennesket legges i jord og inngår i naturen, 

slik skriften eller diktet innlemmes i leseren 

– bokstavene er pupillaktig svarte, og arket 

hvitt, som øyeeplet. Og dette gleder man seg 

over, den milde forvirringen som følger av 

Endre Rusets dikt. De vender virkeligheten 

på hodet, og skaper usikkerhet 

rundt kausalitetsprosesser: «selja 

synger i trosten» (KL, 12). 

«vinden suges/ gjennom 

treet/ jeg klatrer i» (RV, 

39). Hvem er det som 

setter i bevegelse, hvor 

stammer kraften fra? 

Verden er med ett 

uavklart. Kanskje gjør 

man lurt i å gå ut og 

titte, en siste gang? 

Smaken av barndom 

«Jeg vil nærmere/ det som er bortenfor (...) 

se sjøen som høres/ i sneglehuset», skriver 

Endre Ruset i innledningen til Kims lek, og det 

er bare i berøring med mennesket sneglehuset 

plutselig rommer en sjø og at denne sjøen får 

betydning. Det er menneskets egenskap, og 

slik blir vår verden til, i et finstemt samvirke 

mellom fantasi og inntrykk. Uten at vi merker 

det, projiserer vi erfaringer og minner på det 

vi har fremfor oss. Vi befinner oss stadig «i 

vakuumet mellom forventninger/ og faktiske 

hendelser» (RV, 29). Her formes vår forståelse 

av virkeligheten. 

De innestengte vingeslagene er ikke uvesentlige, 

tanken går som en sitren gjennom Endre 

Rusets dikt. Ting påvirker og bevirker, og vi 

preger hverandre. Bær dette med deg videre, 

og la det bære deg, la deg bære… Eller hengi 

deg bare til det som er vakkert og rart, uten 

nærmere forsøk på å forklare: 

Etterpå 

jeg finner deg 

med hodet lent mot nattbordet 

et veltet glass, vann sølt 

utover et brev 

blekket fra de 

oppløste bokstavene 

smitter over på fingrene 

jeg ser på historien 

du ikke kan skrive 

den faller sammen 

med min, deler kretsløp 

(KL, 23). 

Litteratur 

Endre Ruset (2001) Ribbeinas 

vingespenn. Oslo: Gyldendal. 

Endre Ruset (2005) Kims lek. Oslo: 

Gyldendal. 

Wikipedia. 

Foto: Anniken C. Mohr/Studvest. 

32

FESTIVAL 

foto: Helge Brekke 

33

LITTERATUR 

mannen og udyret 

Strindberg var redd for at damene skulle overta makten. 

Er han fremdeles aktuell? 

tekst: Beatrice M. G. Reed 

bmugr@hotmail.com

Da barne- og likestillingsminister Karita 

Bekkemellem presenterte sitt mannspanel 

6. august inviterte teatersjef Morten 

Borgersen panelet til Bergen. Han mente 

høstens oppsetning av Strindbergs Faderen 

på Den Nasjonale Scene ville være et godt 

utgangspunkt for debatt. Det later ikke til at 

panelet tok i mot utfordringen. Det er synd. 

Strindbergs dramatiske ekteskapsdrama 

burde få både mannspanel og andre til å 

reflektere over egen kjønnsidentitet. Er det 

virkelig slik at mannen en gang for alle er tatt 

av kvinnen? 

Maktkamp 

Faderen er et klassisk titteskapsdrama hvis 

handling utspiller seg i et borgelig hjem på 

slutten av 1800-tallet. Rittmesteren og hans 

kone Laura er uenige om deres felles datters 

oppfostring. Faren vil sende henne til byen for 

at hun skal få utdannelse og bli lærerinne, en 

skole som både vil gagne henne i yrkeslivet 

og i morsrollen. Dette setter Laura seg i mot. 

Hun vil ikke gi slipp på sitt eneste barn. 

Datteren blir dermed gjenstand for en 

bitter maktkamp mellom to foreldre og to 

kjønn. Hun er deres felles eiendom 

og fremtid, men samtidig lenken 

som binder to fiender sammen. 

For å vinne retten over barnet 

planter Laura en mistanke om at 

rittmesteren ikke er far til barnet, et 

trekk som viser seg å få dyptgripende 

konsekvenser. 

Helveteskvinnen 

Faderen er et av Strindbergs mest kjente 

naturalistiske kjærlighets- og ekteskapsdramaer. 

Etter urpremieren i 1887 ble stykket 

kritisert for sin råhet og sitt overdrevne 

kvinnehat. Laura skildres da også som 

selve «helveteskvinnan», en inkarnasjon 

av ondskap og manipulerende egoisme. 

Strindberg skal selv ha uttalt at han var «besatt 

av kvinnofrågan» på den tiden da Faderen ble 

unnfanget. Hans holdning til den gryende 

kvinnefrigjøringen var imidlertid en ganske 

annen enn det syn som Ibsen la for dagen i 

Et dukkehjem. Strindberg oppfattet kvinnens 

nye krav på rettigheter som en trussel mot 

patriarkatet. 

Ved dramaets begynnelse fremtrer 

rittmesteren i en tradisjonell patriarkisk rolle. 

Stuen er et mannlig domene, behengt med 

geværer, og dessuten det sted hvor hjemmets 

overhode oppbevarer penger og viktige 

papirer. Dette ytre herredømme gjennomgår 

imidlertid en indre oppløsning i løpet av det 

døgnet som handlingen finner sted. På Den 

Nasjonale Scene ser vi hvordan kvinnene 

beveger seg i kulissene. I det blålige lyset 

bak på scenen ikles kvinnene den demoniske 

skikkelse som viser seg å være kvinnens sanne 

vesen i Strindbergs bilde. Dette sceniske 

grepet understreker også stykkets mystiske og 

metafysiske karakter. Strindberg henvender 

seg med sin kvinnesakstematikk til det samme 

publikum som Ibsen noe tidligere hadde 

erobret, og stykket kan lett oppfattes som 

en polemikk med den nordiske dramatikerrivalen. 

Faderen er allikevel ikke et realistisk 

stykke på samme måte som Ibsens kjente 

samfunnskritiske dramaer. Mer enn noe annet 

er dette et eksistensielt drama. Rittmesteren 

og Laura er selvstendige individer, men like 

viktig er deres rolle som mann og kvinne. 

Striden står mellom tradisjonelle, for ikke 

å si strindbergske kjønnsrolleforestillinger: 

mellom den rasjonelle hjernen og den 

primitive, egoistiske viljen. 

Mannen og moren 

«Det är som ras-hat detta. Är det sant att vi 

härstamma från apan måste det åtminstone ha 

varit från två arter. Vi äro ju inte lika varann?» 

Strindberg graver seg ned i en avgrunn 

Er det ikke stadig eierskapet til 

barnet som skaper de 

bitreste feidene? 

mellom kjønnene for å avdekke bunnen, det 

biologiske fundament som gjør ham til mann 

og henne til kvinne. Det han finner er barnet. 

Kvinnen er mor av vesen. For Strindberg er 

det nettopp morsrollen og intet annet som er 

kvinnens spesifikke privilegium. Men hvilket 

privilegium! For rittmesteren blir datteren 

alt. Hun blir målet for tilværelsen, hans liv 

etter døden. Når Laura sår mistankens frø og 

får ham til å tvile på at han er far til sitt eget 

barn, rives grunnen bort under ham. For er 

det ikke slik at mannen aldri med sikkerhet 

kan vite om han er den rettmessige far til 

et barn? Er ikke dette en visshet forbeholdt 

kvinnen? 

Rittmesterens fortvilte resignasjon overfor 

den sikre viten rammer mannen som sådan: 

Det er bare kvinnen som kan få barn, for 

bare kvinnen kan med sikkerhet vite at 

barnet er hennes. Kvinnens totale morsrolle 

sluker faren. Kampen mellom mannen og 

kvinnen viser seg i virkeligheten å være en 

strid mellom mannen og moren. Kun én gang 

i løpet av stykket klarer de to ektefellene å 

nærme seg hverandre og kommunisere i et 

språk de begge forstår: Rittmesteren gråter 

35 

som et barn, han klarer ikke bære tapet av 

farsrollen. Og Laura trøster ham som en mor 

trøster sitt barn. Først når barnet blir mann, 

når moren blir elskerinne oppstår avstanden: 

«Modren var din vän, ser du; men kvinnan 

var din fiende, och kärleken mellan könen är 

strid». 

Fra patriarkat til matriarkat? 

Kanhende kan denne tematikken virke 

avleggs. Høstens oppsetning av Faderen på 

DNS er lagt til slutten av forrige århundre, 

uten forsøk på modernisering. I dag har vi 

DNA-tester til å avgjøre i farskapssaker, og 

synet på kvinnen som underlegen mannen 

har blitt politisk ukorrekt. Men er ikke striden 

mellom kjønnene stadig het? Og er det ikke 

stadig «eierskapet» til barnet som skaper de 

bitreste feidene, skjønt åstedet for striden er 

flyttet fra hjemmet til rettssalen? 

Faderen synes å være et varsku. Rittmesterens 

undergang som menneske og mann, Lauras 

manipulerende kamp, hennes endelige 

seier er en skrekkvisjon over patriarkatets 

fall og matriarkatets komme. Spørsmålet 

er om ikke dramaet selv undergraver dette 

skrekkscenario. I løpet av dramaets 

omdefinering av maktposisjoner 

skjer det nemlig en oppløsning 

av de opprinnelige kjønnsrollene. 

Laura bruker rittmesterens egne 

resonnementer, hans metoder for 

å føre en kamp mot ham. Kvinnen 

blir som mannen. Hun overtar hans 

plass som patriark og gjør ham overflødig. 

Tilbake står moren, som er blitt som mannen. 

Dermed åpner stykket for en rekke høyst 

aktuelle problemstillinger: Hva har man 

egentlig oppnådd i kvinnekampens navn? 

Har den bidratt til annet enn å få kvinner 

til å prøve å overta mannlige domener, med 

mannlige midler, for å oppnå mannlige goder? 

Et annet viktig spørsmål som melder seg er 

homofiles rett til å «eie» barn. Hvilken rolle 

utgjør kjønnet i en tid der kjønnsrollene er 

i oppløsning og biologien ikke lenger legger 

hindringer? 

Kilder: 

Strindberg, August.(1887) Fadren 

Fahlgren, Margaretha (1994) Kvinnanas 

ekvation 

www.dns.no 

www.bt.no 

Foto fra dns.no

FILM 

- jeg hater Hollywood 

Amerikaneren Jack Stevenson 

har siden slutten av åttitallet 

samlet og vist frem obskure 

filmer. Da han nylig gjestet 

Bergen ble det mye snakk om 

skandinavisk sex-film. 

tekst: Clemet Askheim 

cazu@start.no 

Fra sin base i Danmark hadde Jack Stevenson 

tatt med seg materiale til hele to programposter 

under årets Phonofestival. Den ene 

var en innledning spekket med filmklipp, 

om «myten om Skandinavia som et seksuelt 

frigjort Utopia» i regi av Filmklubben og 

Studentersamfunnet. Og den andre var et tre 

timers filmshow som blant annet inneholdt 

anti-narkotika-filmer fra sekstitallets USA og 

en gjennomgang av sex-filmens historie fra før 

tjuetallet og frem til fremveksten av pornoindustrien 

på syttitallet. Godbitene i showet var 

to Disney-produserte anti-nazipropagandafilmer 

fra andre verdenskrig, hvor vi i den ene 

fikk se Donald ha mareritt om seg selv som 

borger i nazi-Tyskland. Stevenson har, foruten 

å samle obskure filmer og drive sin egen 

undergrunnskino, skrevet en rekke bøker om 

film og undervist ved European Film College 

i Ebeltoft i Danmark. 

- Mange får øynene opp for film gjennom 

at de begynner å studere filmvitenskap eller 

begynner på filmskoler, men jeg kom inn i 

det gjennom å produsere film-show for en 

«sleezy» bar i Boston på slutten av åttitallet. 

Vi viste undergrunnsfilmer, trash og exploitation 

og fikk ulike punkband til å spille mellom 

filmene. Jeg pleide alltid å gå og se slike filmer 

på kino, så det var naturlig for meg å fortsette 

denne interessen da jeg kom til Europa, selv 

om denne typen film ikke er så kjent her, forteller 

Stevenson. 

Filmkunst: et fremmedord 

Han hevder videre at all film kan deles inn i 

to kategorier, exploitation og kunstfilm, og at 

man kan snakke om film med disse to kategoriene 

som ekstreme motpoler. 

- De har hver sine spesifikke kjennetegn. 

På den ene siden har du den generelle oppfatningen 

av dagens amerikanske film som 

overfladisk og på den andre har du filmer av 

36 

Bergman eller andre europeiske filmkunstnere 

som gjør helt motsatte ting enn Hollywood. 

Så godt som ingen amerikanske 

filmskapere ser på seg selv som kunstnere, 

snarere entertainere eller forretningsmenn. 

Hele idéen om filmkunst er fremmed i USA, 

og de typiske Hollywood-filmene er laget for 

at alle kan se dem på samme måte, enten det 

er en husmor i Los Angeles eller en bonde 

i Jugoslavia. Det motsatte er en stereotyp 

europeisk kunstfilmskaper som bare lager 

filmen for sin egen del. 

- Så skillet mellom kunst for kunstens egen 

skyld og kunst for andre formål gjelder også her? 

- Dette er selvfølgelig klart stereotype fremstillinger. 

Det finnes kunstfilmskapere i USA 

også, for eksempel Woody Allen, men holder 

vi oss til stereotypene så kan man si det slik. 

Da kan man også si at skillet mellom kunstfilm 

på den ene siden og exploitation på den 

andre, langt på vei følges av et skille mellom 

Europa og USA. Jeg mener for eksempel 

at Lars von Triers Breaking the Waves er en 

exploitation-film, selv om det ansees å være 

en kunstfilm. Karakteren Emily Watson er en 

klassisk exploitation-type, nemlig den misbrukte 

kvinnen som behandles dårlig. Forskjellen 

fra en exploitation-film er at der ville 

hun tatt ei hagle og drept alle på slutten. 

Også noe så banalt som navnet på regissø-

Utdrag fra Der Fuehrer’s Face, en av filmene Jack Stevenson viste under sitt foredrag på Phonofestiavalen. 

ren spiller en stor rolle, tror Stevenson. 

- I USA på førti- og femtitallet ble kunstfilmer 

ofte kun markedsført gjennom regissørnavnene, 

tittelen ble ikke engang nevnt, 

bare «den nye Bergman-filmen», eller «den 

nye filmen av Fellini». En film som Stillheten 

av Bergman, som er en ganske dyster film, ble 

i USA ansett for å være en sex-film. Både på 

grunn av måten det snakkes på og fordi den 

viser nakenhet. Dette var noe som tiltrakk 

publikum i USA, selv om mange bare gikk på 

grunn av nakenscenene. 

37 

Markerer klasseskiller 

At distinksjonen mellom kunstfilm og exploitation 

reflekterer klasseforhold er utvilsomt, 

mener Stevenson. 

- Det er definitivt et klassespørsmål. I 

særlig stor grad i USA hvor de kinoene som 

viste kunstfilm tradisjonelt gjerne var plassert 

rundt universitetsområdene i de store byene. 

Exploitation-kinoene lå gjerne i bykjernen og 

var mer for arbeiderklassen. Men det fantes 

kunstfilm også i USA, selv om de i stor grad 

ble laget i Europa. På femtitallet var Hollywood 

i krise og da var det kunstfilmer og 

exploitation-filmer som var populære, selv 

om de representerer hver sin motpol. Bergman-filmen 

Sommeren med Monica fra 1952 ble 

mange steder satt opp både på kunstfilmkinoene 

og exploitation-kinoene, men der kunstfilmdistributørene 

viste filmen i sin helhet 

med originaltale og undertekster, la exploitation-distributørene 

på swingjazz-musikk, 

dubbet den til engelsk tale og kutta den ned, 

slik at det kun var essensen i historien og alle 

nakenscenene igjen.

Også denne dynamikken tror Stevenson 

i stor grad kan forklares gjennom sosiale 

klasser. 

- Det er fortsatt et skille mellom det 

typiske Hollywood-publikummet og de 

som ser den siste kunstfilmen fra Europa, 

men Hollywoods dominans har økt og hele 

feltet har blitt mer homogent. Man kan ha så 

lite som fem eller seks filmer som spilles på 

nesten samtlige kinoer. Unntaket er de store 

byene der man fortsatt har kinoer som viser 

såkalt kunstfilm. USA er faktisk et veldig lite 

marked for typiske europeiske kunstfilmer. 

En film som Breaking the Waves for eksempel, 

ble kun spilt på 28 kinoer i hele USA. På førti-, 

femti- og delvis sekstitallet var det annerledes, 

da var europeiske filmer veldig populære. 

Stevenson hevder det ikke finnes mer enn 

fire - fem klassiske temaer som går igjen i 

alle filmer, også B-filmer, men at B-filmer 

håndterer de mer ekstreme aspektene og 

sensasjonelle utslagene av disse temaene. 

- B-filmer må i en viss forstand være 

sensasjonspregete og det er jo litt av greia med 

exploitation-filmer, enten de behandler sex, 

dop, vold eller andre former for perversjon. 

De måtte finne sin nisje og ta opp temaer som 

Hollywood ikke ville, eller ikke kunne ta opp 

på grunn av moralske konvensjoner. Mens 

kunstfilmer ofte 

er mer personlige 

uttrykk der man 

ikke bryr seg om 

hva et eventuelt 

publikum synes, 

så er Hollywoodfilmer 

og B-filmer 

ofte for opptatt 

av hva publikum 

mener. Fordelen 

med B-filmer er at de som regel lages med 

større frihet, og filmer som The Incredible 

Shrinking Man eller Terror of Tiny Town 

gjorde virkelig helt unike ting. Noe B-filmer 

kan gjøre bedre enn andre filmer er å fange 

tidsånden. 

Amerikanere klarte 

bare å håndtere kvinnelig 

seksualitet på film 

om kvinnen var hore 

eller ble voldtatt. 

Hater Hollywood 

Etter å ha bodd i Europa i femten år og turnert 

med exploitation-filmshow, har Stevenson 

fått inntrykk av at det som ofte avgjør 

om folk liker showene eller ikke, er hva slags 

forventninger de har og hva slags filmer de 

har sett tidligere. 

- Man må ta filmen på dens egne premisser. 

Konteksten er ekstremt viktig for å forstå 

filmhistorien. Da jeg underviste på filmskolen 

i Ebeltoft hadde jeg et fag som handla om 

undergrunnsfilm og under en visning av en 

undergrunnsklassiker var det en student som 

reiste seg opp i frustrasjon og utbrøt: «Jeg 

skjønner ikke hvorfor vi ser på dette? Hva er 

det du vil?». Jeg tror ikke man kan fortelle folk 

hvordan de skal håndtere en film, men kanskje 

kan man gi dem en pekepinn gjennom å vise 

frem konteksten. Enkelte har kommet bort 

til meg etter et show og sagt at de liker bra 

filmer, ikke dårlige filmer. Sånne folk kan 

man ikke diskutere 

med. De har disse evige 

kvalitetskriteriene som er 

hugget i stein. For meg, 

som liker forskjellige 

typer film, er det 

meningsløst. Hva er en god film? Den nyeste 

Hollywood-filmen? Jeg hater Hollywood. 

Under en av forestillingene på 

Phonofestivalen, fortalte Stevenson at ingen 

av filmene vi skulle se var inkludert i noe 

oppslagsverk om film som han kjente til. Slik 

ignoreres en hel filmkultur systematisk. 

- Det er en usynlig del av filmverdenen. 

Gjennom forskningen og undersøkelsene jeg 

har gjort i forbindelse med dette prosjektet 

om skandinaviske sex-filmer, har jeg oppdaget 

flere hundre filmer som ble laget på slutten 

av seksti- og begynnelsen av sytti-tallet, som 

mangler kreditteringer. Slike sorte hull er noe 

av det som gjør arbeidet så spennende. 

Samfunnets speil 

Til tross for at B-filmer 

kan være tåpelige eller 

uprofesjonelt produsert, 

mener Stevenson at de 

sier mer om samfunnet 

enn de store klassikerne. 

- Ser man for eksempel 

en Bergman-film så er 

det vanskelig å si noe om 

tidsånden eller tilstanden 

til det samfunnet den er laget i, mye på 

grunn av at den i stor grad er et produkt av 

én persons genialitet. Mens B-filmer er veldig 

daterte og derfor i denne sammenhengen 

mer interessante. Hele denne epoken som jeg 

har undersøkt, nemlig seksti- og sytti-tallets 

Danmark, er ikke preget av store filmkunstnere, 

men det er fascinerende og underholdende 

filmer. I USA var den eneste måten å 

vise folk som brukte dop, eller hadde sex på 

film, gjennom moralsk fordømmelse. Amerikanere 

klarte bare å håndtere kvinnelig seksualitet 

på film om kvinnen var hore eller ble 

voldtatt. Idéen om sex som sunt og naturlig 

slo ikke an i USA. Jeg husker en serie artikler i 

Playboy der en amerikansk forsker hevdet av 

sexploitation-filmer fungerte som en refleksjon 

av samfunnsmoralen og at ethvert samfunn 

får de sex-filmene det fortjener. Som et 

konservativt og puritansk samfunn plaget av 

skyld, får USA de mest ufine sex-filmene. 

38 

-Men du har ikke hatt noen bevisst politisk 

agenda? 

- Nei, jeg behandler det mer fra et filmperspektiv, 

eller et arkeologisk og historisk perspektiv 

om du vil. Mitt utgangspunkt er ikke 

at de som lagde disse filmene var tåpelige, selv 

om det er tydelig at filmene i seg selv virker 

tåpelige på oss 

Hele idéen om filmkunst 

er fremmed i USA. 

i dag, med alle 

sine overdrivelser 

og all sin 

skremselspropaganda. 

Det 

var slik datidens dominerende oppfatninger 

og talemåter var. Stevenson tror ikke vi har 

kommet så langt når det gjelder liberale verdier 

og holdninger som vi gjerne liker å tro, 

verken i USA eller her i Skandinavia. 

- Jeg tror ikke denne kampen er over. Danmark 

var blant verdens mest liberale land på 

slutten av seksti-tallet, mens det i dag er helt 

andre tendenser som fremtrer. Hver generasjon 

må gjøre sine fremskritt på dette området. 

B-film: 

• Filmer med lavt budsjett og mindre 

distribusjon. Mange går direkte på 

video/DVD. 

• Mangler kunstneriske pretensjoner 

og lages som regel for å underholde og 

tjene penger. 

• Har gjerne friere tøyler enn storbudsjettsfilmene. 

Ignoreres ofte av kritikerne. 

Exploitation-film: 

• Lite fokus på kunstnerisk kvalitet, 

desto mer på salg. 

• Lave budsjetter og sensasjonelle aspekter 

som sex, vold, monstre, dop, gørr og 

ødeleggelser. 

• Har eksistert siden filmens begynnelse, 

men ble populært på sekstitallet gjennom 

oppmykningen av sensurregler. 

Sexploitation-film: 

•Filmer der plottet stort sett er en unnskyldning 

for å vise nakenhet og halvnakenhet, 

gjerne mest kvinner. 

•Mer eksplisitt nakenhet og mykporno 

enn mainstream-filmer.

ESSAY 

flinkhetens tyranni 

Flinkhetens tyranni er et begrep med rot i Erlend Loes roman Doppler. 

Lever vi flinkis - liv i flinkis - Norge, eller er Erlend Loe på bærtur? 

tekst: Knut L. Haukenes 

Tha__hawk@hotmail.com 

illustasjon: Anne- Sophie Diap 

Doppler (2004) er opplest, 

gjennomanalysert, lagt på 

hyllen, men forhåpentligvis 

ikke glemt. For den som 

ikke har lest den tynne melkekartongboken 

av Erlend 

Loe, så vær så snill, les den. 

Løp og kjøp. Og om du ikke 

orker å løpe så gå, for det 

Erlend Loe skriver om fortjener 

en tidlig renessanse, selv 

kommersiell salgssuksess kan 

ikke frarøve boken dens genialitet. 

Det Erlend Loe skrev 

var at vi er for flinke. Vi tenker 

flinkt, vi går på flinke skoler der vi 

studerer oss inn i flinke jobber, før 

vi gifter oss flinkt og får flinke barn. 

Til slutt er nye baderomsfliser i elfenben 

vår dypeste refleksjon og selv den direkte 

linken til krypskyttere og elefantenes undergang 

er utenfor vår fatteevne, i alle fall utenfor 

vår fattevilje. 

Dermed viser det noen kaller kapitalismens 

forrang sin bakside. Er ikke nettopp flinkheten 

kapitalismens jag, og da kapitalismens jag 

vårt tankevakum? Der Weber en gang introduserte 

tanken om det rasjonelle mennesket, 

kan vi i dag sies å være postrasjonelle som 

fanger i flinkhetens tyranni. Om noen føler 

at jeg nå tillegger Doppler uante filosofiske og 

samfunnskritiske aspekt, så viser det bare at 

Dopplers kritikk er på sin plass. Tankevakumet 

tar oss. Linjer leses som linjer der det 

mellom- linjelige aspektet forsvinner. Det er 

på tide å tørke støvet av Doppler å spørre oss 

selv: Hvor flinke har vi vært siden Doppler? 

Dopplers Elg og dagens flinkhet 

Doppler er altså en bok, på dette grunnleggende 

punktet henger trolig de fleste med. Doppler 

39 

er også hovedpersonen 

i boken Doppler, derav 

navnet Doppler. Fremdeles 

forståelig? Doppler rømmer 

til skogen etter et fall på 

sykkelen, og i skogen finner 

han ro og fred langt vekk 

fra tidspress, sivilisasjon 

og flinkheten som preger 

det moderne samfunnet. 

Doppler ser seg nødt til å ta 

en elg av dage for å skaffe seg 

mat, og da elgen var med kalv 

ender det hele med et rørende 

vennskap mellom Doppler og 

elgkalven Bongo. Mye videre 

innviklinger følger, men poenget er 

flukten fra flinkheten og veien tilbake 

til våre røtter. «Jeg pustet flinkhet og 

mistet livet», er et betegnende sitat for 

Dopplers radikale tankevekker. 

Jeg skal i det følgende overbevise alle om at 

skogslivet er best, og at vi alle burde finne oss 

hver vår hule for å bli eksistensielt lykkelige 

mennesker. Vi burde alle drepe en elg og 

bytte elgkjøtt til vi finner lykken, som alle 

vet er faktisk ordet lykke synonymt med bytte 

av elgkjøtt. Eller ikke. Mitt poeng er bare at 

midt mellom elgkjøtt, huleboerliv, Bongo og 

baderomsfliser, peker Loe på noe allment og 

viktig i boken Doppler. Allment fordi vi alle 

er mer eller mindre ufrivillige produkter av

en moderne vestlig tankegang, og viktig 

fordi mange ikke ser sine refleksjonsgrenser 

som et slikt produkt. Det jeg her vil frem til 

er hvordan en moderne vestlig tankegang 

har ført til refleksjonsbegrensninger, å 

tenke utenfor penge- og flinkhetsboksen 

er vanskelig, om ikke 

umulig. Jeg mener dette 

er det sentrale aspektet i 

Doppler. Vi er født inn i et 

system der vi måles og veies 

og idealene er klare, en slik 

analyse av det moderne 

liv anerkjenner de fleste. 

Refleksjonsbergrensningen 

inntrer når vi kommer til flinkheten. Når 

vi ser ned på den overvektige, når vi setter 

penger på BSU(Boligsparing for ungdom) og 

når vi støtter veldedighet, opererer vi ofte i 

bunn og grunn med flinkhet i form normative 

målestokker. Folk bør jo holde seg i form, vi 

bør jo sikre oss en trygg fremtid, og en bør 

gi penger til veldedighet. Våre normative 

målestokker styres ofte av flinkheten, vi 

kjenner sikkert alle til utsagn som: «Du bør 

jo få deg en skikkelig jobb du, bli lege eller 

noe». Bør er lik flinkhet. Du bør være flink 

fordi flinkhet er noe alle bør strebe etter. 

Flinkis-Norge 

Til nå kan det høres ut som om flinkhetsstreben 

er en metafysisk byggestein i mennesket, 

og at jeg fremmer en menneskemodell der 

alle i bunn og grunn streber etter flinkhet. 

Kanskje er det bare jeg som føler det sånn? 

Doppler med kuken, Weber med 

skjegget eller Bush med bombene, 

verden går fremover og individet 

stagnerer. 

Selv når jeg skriver dette klokken tolv om 

natten i mørket på rommet mitt tar jeg meg 

selv i å prøve å være genial, håper å skrive noe 

som en dag vil ses på som noe stort. Kanskje 

vil jeg dø tidlig som en genierklært filosof 

eller samfunnsforsker og noen vil hente frem 

teksten min å vise til dens genialitet? «Knut og 

flinkhetsmodellen» vil de si. «Knut og begrepet 

flinkhetens tyranni». Nå prøver jeg for 

eksempel å være morsom, og nå igjen prøver 

jeg å kommentere min egen morsomhet som 

et litterært virkemiddel, som jeg nå igjen ser 

på som flinkhetens drift. Og ved å analysere 

fenomenet var jeg rett og slett jævlig flink. 

Sånn føler jeg det. Er jeg alene? Ikke om 

flinkheten er janteloven, kapitalismen og 

ekkel politisk korrekthet. Heller ikke så lenge 

jeg bor i Norge. For flinkheten spiser opp 

Norge innenfra lik en innvollsorm, Norge 

er enkelt og greit verdens flinkeste land. Vi 

fjonger oss med tittelen verdens beste land 

å bo i femte strake år på rad, vi rett og slett 

herjer på både BNP(BruttoNasjonalProdukt) 

og HDI(HumanDevelopmentIndex), vi er så 

jævlig flinke at vi til og med er verdens fremste 

fredsnasjon. Her er det ikke noe jantelov, 

vi sier det rett ut. Det viser seg at når en spør 

nordmenn om stikkord for hva som er spesielt 

med Norge, er fredsnasjon en av de første 

assosiasjonene. Spør du en tilfeldig forbipasserende 

i utlandet om det samme er isbjørner 

i gatene og ugjestfritt klima svaret, ja til og 

med Rema-1000. Men fredsnasjon? 

Poenget mitt er ikke å drite ut Norge, et 

ønske om en internasjonal fredsprofil er 

en bra ting å strebe etter. Poenget er heller 

å peke på hvordan vi vokser opp i verdens 

rikeste og flinkeste land, en selvsikkerhet 

som tydeligvis lyser i øynene på de fleste av 

oss. «Vi nordmenn bør ikke la førsteplasser 

gå til hodet på oss slik at vi blir selvgode og 

sjåvinistiske», konkluderer en artikkel fra SSB 

der Norges fremragenhet analyseres. Neida, 

svarer Ola Nordmann og går til stemmeurnene 

og stemmer Frp. Så mye for åpenhet, 

solidaritet og mangfold. 

Krig og fred og sånn 

Verden er ikke like flink som oss i Norge, 

det er blant annet opptil flere land som ikke 

vil være med i Kyoto-avtalen, og ikke alle 

er så flinke på fred som Norge. USA er for 

eksempel ikke med i Kyoto-avtalen, og sprer 

fred med å starte nye kriger der målet er å se 

om demokratiet våkner når støvet legger seg 

etter bombingen. Til nå har det vist seg lite 

vellykket da det finnes folk der ute som merkelig 

nok ikke drømmer om frihet og likhet. 

En enkel, naiv, oppbrukt og uoriginal analyse 

av USA, men jeg gidder ikke å være så flink at 

jeg presenterer et nyansert bilde. 

Jeg vil heller nevne FN, produktet av vakker 

demokratisk etterkrigskommunikasjon og 

ærlig oppriktig samhandling etter Habermas’ 

kommunikative hjerte. FN er vår stolthet, 

vår flinkeste organisasjon som jobber med 

fred verden over, litt som Norge. På tross av 

40

at verden sliter en del med bakstreberske land 

i blant annet Afrika, er verden etter ny statistikk 

på vei fremover den også. Det blir færre 

kriger, både borgerkriger og vanlige kriger. 

Det er gode nyheter, bra at verden endelig 

forstår Norges budskap. Vi sliter med en og 

annen krig i Darfur og Irak, men alt i alt går 

det fremover. Nå har jeg presentert flinkheten 

i et unyansert, men internasjonalt perspektiv. 

Jeg er fornøyd. 

Rasjonalitetens moderne jernbur 

Tilbake til Max Weber, Erlend Loe og 

trygg, flink grunn. Eller? Det var Max 

Weber som i sin tid introduserte begrepet 

rasjonalitetens jernbur, da som en allusjon til 

rasjonaliseringsprosessen i datidens samfunn. 

I Webers rasjonalitetsanalyse defineres 

rasjonalitet entydig negativt som mål 

– middel tankegang. Mennesket reduseres 

til et strategisk vesen som med egoistiske 

perspektiver kun bruker andre som et mål 

på vei mot egen berikelse. Så er det mulig 

å sammenligne Webers rasjonalitetsbegrep 

med Dopplers flinkhet? Er vi egentlige bare 

rasjonelle samfunnsaktører når vi handler 

flinkt? Faller vi utenfor når vi ikke handler 

flinkt? Er vi flink av natur eller er flinkheten 

en samfunnsdiagnose? Gamle Webers harde, 

skjeggete ansikt settes opp mot Erlend 

Loes hårløse, smilende barnefjes, og jaggu 

meg opererer de med lignende, tragiske 

menneskemodeller. For hva skjer med den 

som i dagens samfunn ønsker å frigjøre seg 

fra flinkheten? 

Den som ikke ønsker å leve 

et hektisk liv styrt av flinkhetens 

usynlige hånd må eventuelt handle 

annerledes. Han eller hun må 

gjerne kle seg i totalsvart eller farge 

håret rødt og drikke opp pengene 

du setter på BSU. Eller flytte ut 

i skogen. Og da er du rar. Du er 

spesiell, og vi normale ler av deg. Vi 

som setter penger på BSU og kler 

oss skikkelig ler av deg. Du er irrasjonell, 

du er trolig mindre intelligent i våre øyne, 

du har ikke fattet hva du bør gjøre med livet 

ditt. Vi dømmer deg enten vi vil eller ikke. 

Vi dømmer deg fordi du er annerledes, fordi 

du er rar, fordi du er irrasjonell og fordi du 

ikke vet ditt eget beste. Vi synes du bør kle 

deg skikkelig og gjøre som den tanketomme 

gemene hop, men det er du som egentlig er 

fri. Fri fra flinkhetens tyranni. 

Doppler med kuken 

For å avslutte uflinkt er Doppler med kuken 

min siste overskrift. Doppler hadde jo 

usedvanlig stor kuk, men det må da være 

skikkelig uflinkt, utrolig provoserende og 

grenseløst politisk ukorrekt å skrive det i et 

seriøst tidsskrift? Doppler med kuken, Weber 

med skjegget eller Bush med bombene, 

Gamle Webers harde, skjeggete ansikt 

settes opp mot Erlend Loes hårløse, 

smilende barnefjes, og jaggu meg 

opererer de med lignende, tragiske 

menneskemodeller. 

verden går fremover og individet stagnerer. 

Mitt svar til Erlend Loe er at verden går 

fremover og individet stagnerer. Selv om 

min internasjonale analyse ikke er basert 

på overveldende mengder empiri, er i alle 

fall individets stagnasjon velbegrunnet. 

Denne stagnasjonen er muligens et vestlig, 

eller kanskje et norsk fenomen? Kanskje er 

stagnasjonen kulturelt betinget, eller kanskje 

er det et lokalt fenomen i mitt hode? Kanskje 

er jeg fanget og alle andre fri? 

Jeg tror flinkheten fikk sin grobunn 

i modernitet og kapitalisme. Vi jager 

strategiske posisjoner i en moderne verden 

der alle kan bli alt, og de fleste drømmer 

om fine hus og masse penger. Jeg mener at 

flinkheten er en samfunnsdiagnose, og en 

pågående prosess vi selv kan snu. Doppler 

er vår bibel, og til og med en 

bibel som er morsom, tynn og 

lettlest. Doppler peker på indivet 

som tør å være annerledes, 

individet som klarer å frigjøre 

seg. Og som en Forrest Gumpeffekt 

ønsker mange andre 

også å flykte fra hverdagens 

mas. Ta det som et bilde. Vi 

har vært jævlig flinke siden 

Doppler, og denne flinkheten 

er strategisk egoisme fremfor fellesskap, men 

som individer har vi mulighet til å gjøre noe. 

Ransak deg selv. Tør du å være annerledes? 

Dømmer du andre? Jager du status og 

anseelse? Ikke spør overfladisk, men dypt inni 

deg, tenker du flinkt? Er du fanget? I så fall 

ikke få panikk, du er nok bare en i mengden. 

Men gjør noe med det da. 

41

DANS 

Hildemors dansefeber 

I krysset mellom Olav Kyrres gate og Nygårdgaten befinner en av Bergens skjulte 

skatter seg. Hildemors danseskole yrer av liv, 60 år etter opprettelsen. 

tekst: Hilde Kullerud 

hildekullerud@yahoo.no 

foto: Borghild Ree Strand 

- Skal vi ta det en gang til? Ziii, za…Ja, nesten, 

men det må være litt mer sånn ziiiiii, og så 

kjapt za, ziiiiii-za. Ja! Kjempebra, ziii za. Det 

skorter ikke på ordbruken når Stephanie M. 

Mowinckel underviser i hip hop. Timen er et 

av 31 kurs ved Hildemors danseskole denne 

høsten. Mowinckel er en av 25 instruktører 

som sprer danseglede i tredje etasje i Olav 

Kyrres gate 28. 

Danseglede 

Allerede i 1947 ble Hildemors danseskole 

opprettet. Den da 19 år gamle Hildemor 

Svenkerud ville skape et senter for danseglede 

og fysisk utfoldelse. Våren 1948 startet de 

første kursene, og Hildemor underviste selv 

i standard- og latindanser for barn fra tre 

år og oppover. Med årene har skolen lagt 

grunnlaget for mange gode dansere. Blant 

annet har Kim Rygel og Cecilie Brink Rygel 

sin bakgrunn fra Hildemors. De har i alt 25 

NM gull, og tilsammen 17 verdensmester 

- og europamestertitler i ulike former for 

selskapsdans. Tom Erik Nilsen er også 

danser ved skolen. Han er for mange kjent 

som danselærer i TV2-programmet «Skal vi 

danse» høsten 2006. 

Foten min slår i gulvet i takt med swinglignende 

musikk. Fra resepsjonen på 

Hildemor kan jeg se inn i sal 2. Flere par øver 

iherdig. De kan ikke være mer enn 17 år, og 

øver uten stopp med fullt fokus på dansen. 

Guttene har på seg svarte sko med hæl, pene 

svarte bukser og 

hvit skjorte. 

Rake i ryggen 

svinger de 

rundt på jenter 

i korte skjørt, 

med glitter og 

uendelig lange 

bein. 

Balansekunst 

Utenfor vinduet 

står en jente 

og følger nøye 

med. Hun 

kan ikke være 

mye eldre enn 

ungdommene i 

salen. Ansiktet 

virker kjent. 

- Unnskyld, men er ikke du hun fra 

Dansefeber? 

- Jo, jeg var med i «Dansefeber», ler hun. 

Trine Lise Akselsen startet å danse allerede 

som tre-åring, da moren meldte henne på 

kurs i selskapsdans ved Hildemors danseskole. 

Etter hvert har hun jobbet seg oppover 

dansehierarkiet, og våren 2007 sikret hun seg 

en plass blant de 20 beste i TV Norges serie 

«Dansefeber». Mange hundre dansere med 

spesialfelt innen ulike dansestiler søkte om 

en plass i programmet. 

- Det var veldig skummelt å være med, 

men også kjempegøy. Det ga meg mulighet 

til å prøve mange nye ting. Jeg hadde for 

eksempel aldri danset hip hop eller jazz før. 

Men siden har jeg prøvd å holde det ved like, 

og nå tar jeg timer i andre dansestiler enn 

selskapsdans her ved Hildemors. Akselsen 

snakker rolig og reflektert om sine minutter 

i rampelyset. Likevel er det tydelig at hun 

brenner for dansen. Hver dag tilbringer hun 

flere timer ved senteret. For å gjøre suksess 

må en trene hardt. 

- Det blir en del timer med dans om dagen. 

Mange helger i året er det også konkurranser, 

og i tillegg drar jeg av og til utenlands. 

- Hva tror du er oppskriften bak Hildemors 

suksess? 

- Det er mange kjente dansere som har 

bakgrunn fra Hildemors. I tillegg har de flere 

show. Også var det jo fem stykker fra skolen 

som kom videre til finalen i «Dansefeber» i år. 

Å skaffe fem bergensere plass i finalen er litt av 

en bragd. Det vil si at Hildemors danseskole 

utgjorde hele én fjerdedel av finaleplassene. 

Tre av disse, Ole Petter Knarvik, Sara Einbu 

og Marit Hagen, underviser ved skolen i år. 

Dansebølge på høye hæler 

Mens vi snakker ser jeg på parene som danser 

i salen bak oss. Jentene balanserer på toppen 

av høye, tynne stiletthæler. 

- Man begynner ikke rett på stiletthæler, 

de blir litt og litt høyere, smiler Trine Lise og 

holder luft mellom tommel og pekefinger. 

Først to centimeter fra hverandre, så fire og 

fem centimeter. 

- Jeg har opplevd å ha for høye hæler. Da 

blir man veldig ustødig og dansen blir mye 

dårligere, men man vender seg fort til å gå på 

dem, smiler Trine Lise. 

Lokalene til Hildemors dansesenter 

er vesentlig nyere enn skolens historie. 

Sommeren 2003 flyttet de fra den gamle 

«Håndverkeren» og inn i nye lokaler i 

Eldoradogården. Her har de to store og flotte 

42

saler, som har ført til økt kapasitet ved skolen. 

Dette semesteret undervises det i hele ni 

ulike dansestiler. Noen av dem er disco-funk, 

selskapsdans, barnedans og hip hop. 

I sal 1 er musikken på for fullt. 

Oppvarmingen i sesongens første hip hoptime 

for voksne er ferdig, og det er nå klart 

for koreografi. Stephanie Mowinckel bølger 

armen i takt med fengende hip hop - rytmer, 

slik John Travolta så flott gjorde det på 

discogulvet i Saturday Night Fever. Denne 

bevegelsen er tydeligvis mye mer komplisert 

enn man aner. Det hele ender lett opp med 

at en ser ut som Knerten i Anne-Cath Vestlys 

bøker; med andre ord stiv som en stokk. 

- Man må krølle fingrene, så ta opp 

albuene og til sist skulderen, forklarer hun. 

Dette er vanskelig, jeg øver fortsatt, sier hun. 

Hip hop-instruktøren ler, og viser det som 

for meg ser ut som en perfekt bølget arm. 

Som ti-åring begynte Mowinckel å danse 

ved Hildemors danseskole. Hun startet 

med hip hop, og ble senere med i skolens 

showgruppe. Etter hvert har hun selv 

begynt å undervise ved skolen. Danseren har 

vært med i flere danseforestillinger de siste 

årene. Blant annet var hun med å sette opp 

og danse i forestillingen Hip Hop Fairytale i 

desember 2006. I høst kan du se henne som 

danser i operaen Carmen som har premiere i 

Grieghallen 13. oktober. 

- Motiverte dansere 

Dansetimen i hip hop er ferdig, og det er tid 

for en pust i bakken. Stephanie Mowinckel 

sitter henslengt i en trapp ved resepsjonen. 

Hun sier hun liker seg ved Hildemors 

danseskole og at hun ikke ville undervist noe 

annet sted. 

- Elevene er mye mer utadvendte her 

enn det jeg har erfaring med fra tidligere. 

Jeg har tilbud om å undervise andre steder, 

men velger å undervise på Hildemors fordi 

jeg liker meg her. De som danser er ofte 

veldig motiverte. Jeg jobbet en stund på et 

dansesenter i Fyllingsdalen, men der var 

alle så stille; hun ler. Jeg tror de var veldig 

nervøse. 

- Hvorfor tror du akkurat Hildemors danseskole 

er så populær? 

- Den har eksistert så utrolig lenge, så det 

gjør at mange vet om den. Hip hop-jenten 

gestikulerer med hendene som for å legge 

vekt på hvor lenge skolen har holdt på. 

- Det er også den største skolen i Bergen 

når det gjelder hip hop og disco-funk. Det 

er mange profilerte dansere som kommer 

herfra. Og da mener jeg ikke meg selv altså, 

ler danseren. I tillegg ligger jo skolen midt i 

sentrum. 

Før jeg forlater skolen sniker jeg meg 

innom resepsjonen. Jeg kan ikke motstå 

fristelsen. 

- Et stykk hip hop - kurs takk. Damen 

i resepsjonen tar i mot betaling og smiler 

bredt 

- Vi håper du vil like deg her hos 

Hildemors. 

Kilde: 

http://www.hildemors.no 

43

MUSIKK 

gikk du glipp av det? 

«The radio has expressed concerns about what 

you did last night», og var du ikke på Superfamilykonserten 

7. september, ja da gikk du faktisk glipp 

av det! 

tekst: Kathrine Salhus 

Kathrine.Salhus@student.uib.no 

foto: Helge Brekke 

Det var et uvisst antall desibel som møtte 

det livlige publikummet på Hulen. Med 

lyd som knapt kunne blitt bedre, en variert 

sammensatt spilleliste og god stemning både 

i publikum og på scenen, var den utsolgte 

konserten definitivt en knallsuksess. Selv 

ikke det faktum at politiet måtte hente et par 

overengasjerte tilskuere i løpet av konserten 

så ut til å ha noe innvirkning på stemningen. 

Ærlighet og livsglede 

Det er ikke alltid lett å kategorisere musikk 

innenfor en bestemt sjanger, og det er heller 

ikke musikken til Superfamily. Usikker på 

hva indie-sjangeren egentlig innebærer, 

sier vokalist Steven Wilson seg likevel enig 

i en definisjon av musikken deres som en 

blanding av indie og pop. Med et touch av 80- 

tall. Riktignok etter et kort sammendrag av 

sjangerens hovedtrekk av trommis Tommy 

Christensen. «Ærlighet, livsglede og forsøk 

på kvalitet» er stikkorda bandet vil beskrive 

musikken sin med. De har tidligere blitt satt 

i musikalsk sammenheng med The Cure, 

Tubeway Army, 120 Days og The Killers. 

Selv ser de på seg som blanding mellom Joy 

Division, Frank Sinatra og ABBA. 

Superfamily begynte karrieren som et 

hardere rockeband med mer undergrunnssound 

og låttitler som «Shut Up and Cry». 

Det nyeste albumet, Warszawa, inneholder 

derimot mer pop-inspirerte og radiovennlige 

låter. 

- Det har ikke vært meningen å bytte 

sjanger, sier musikerne. De har likevel en 

logisk forklaring på hvorfor det har blitt et 

44 

slags sjangerskifte mellom de to utgivelsene. 

- Den første plata en gir ut blir gjerne en 

«Best of»-plate med alle låtene man har laget 

tidligere, sier Wilson. Back in Paris var mer 

eksperimentell og en mix av alt mulig, mens 

Warszawa er mer fokusert og enhetlig. 

Noe dramatisk forskjell er det uansett ikke. 

Man kan lett finne klare paralleller mellom 

låta «Taxi Dancing» fra Back in Paris og låta 

«I Could Be a Real Winner» fra Warszawa. 

Den største forskjellen er at det er mer sprik 

mellom sangene på det første albumet i 

forhold til det andre. 

- Jeg trodde tekstene skulle være 

annerledes, sier Wilson. Bortsett fra at han har 

utviklet seg låtskrivingsmessig, er tekstene 

bluesorienterte og har samme tematikk. 

-Det handler mye om rævva kjærlighet.

Likevel er låtene mer alvorspreget på den 

nye skiva. Tittelsporet Warszawa handler 

for eksempel om hvordan det polske folket 

jobbet med å bygge opp igjen byen etter 2. 

verdenskrig. 

Strukturert låtsnekring 

Når Superfamily skal lage låter har de en fast 

fremgangsmåte. 

- Vi jammer ikke frem låtene i øvingslokalet. 

Det starter med at keyboardisten og gitaristen, 

som begge har hjemmestudio, spiller inn 

skisser av akkordrekker og melodier. Deretter 

kommer vokalisten inn i bildet. 

- Jeg synger alt som detter i hodet. 90 % 

er fra første opptak, sier Wilson, og sikter 

til at de fleste tekstlinjene som blir brukt er 

de han kommer på i øyeblikket. Hiten «The 

Radio Has Expressed Concerns About What 

You Did Last Night» ble i juli kåret til P3s 

mest spilte sang i 2007. Under låtskrivinga 

prøvde bandet bevisst å lage en lengre tekst 

på sangen. 

- Melodilinja var der, men vi brukte en 

måned i studio på å finpusse, sier de. 

Med varierende musikksmak innad 

i bandet blir det naturligvis variasjon i 

inspirasjonskildene også. 

- Trommisen er punkalibiet i bandet, 

sier Wilson. Han påpeker at de også er 

mye inspirert av klassisk rock. Blant annet 

av Rolling Stones, The Doors, Kinks og 

Ramones. På det nye albumet har jeg vært 

litt inspirert av Abba. Låta «In The Night» har 

Abba-nedgang, forteller han. 

- Vi har ingen faste inspirasjonskilder, 

Det handler mye om 

rævva kjærlighet. 

– Steven Wilson i Superfamily 

supplerer Christensen. Det kan være alt fra 

en fin låt, til en man hater. Steven kan gå 

og kjøpe en dårlig plate og finne et lite, bra 

parti. 

Wilson forteller videre at han pleide å hate 

bandet Waterboys, men at det endret seg 

da han hadde en drøm om låta «This is the 

Sea». 

Gutta legger vekt på at de er åpne for 

inspirasjon. Selv kan de bli påvirket av 

musikk de hørte på MTV da de var 14, selv 

om de ikke synes det er kvalitetsmusikk. 

Trommisen nevner Vazelina Bilopphøggers 

som et eksempel på musikk han kan høre på. 

Går mot Øst-Europa 

Med platetittelen Back in Paris på første plata, 

og lydspor som «Rendez-vous A Pasloup», 

kan man undres hva denne tilknytningen til 

Frankrike bunner i. 

- Jeg har alltid digget Frankrike, sier Steven. 

De er så «show». Elegante, men samtidig 

harry, nesten cinematisk. Så mange spor etter 

landet er det likevel ikke å finne på den nye 

skiva. 

- Vi går mot Øst-Europa, sier Christensen 

og sikter til platetittelen Warszawa. 

Det er kanskje ikke så mange som vet at 

navnet Superfamily bunner i at keyboardist 

Kim Granholt studerte biologi. 

- Han leste navnet i pensumboken, og 

tenkte at det var det perfekte bandnavn. Det 

er både lett å uttale og lett å huske. Dette 

mener bandet er et viktig poeng for å bli lagt 

merke til i mengden. I tillegg til musikken 

er det ikke bare bandnavnet som er med 

45 

på å gjøre bandet unikt. Dansere kledd i 

røde skjorter og sorte slips krydrer både 

konsertene og musikkvideoer med en noe 

uvanlig men velkoreografert dansestil. 

Målrettede musikere 

Som et ekte Mosse-band kan det nok for noen 

virke merkelig at vokalist Steven Wilson på 

konsertene snakker engelsk. Selv mener han 

det er mer naturlig å fortsette å snakke på 

engelsk, siden han er halvt amerikansk. 

- Jeg er ukomfortabel med å bytte språk. 

Dessuten flyter det bedre og er billig show, 

sier han. Jeg tror folk setter pris på det, og har 

tenkt å fortsette med det. 

- Det funker bra i utlandet, skyter Tommy 

inn. 

Superfamilys vei mot toppen startet med 

en egenprodusert demo. 

- Demoen havnet hos Kåre Vestrheim, 

produsenten som også har produsert 

musikken til Gluecifer, Odd Nordstoga og 

Marit Larsen. Han sendte melding om at han 

var interessert i å lage plate. De ble etterhvert 

signa hos Propeller Recordings, og har derifra 

gått gradene oppover. Ambisjonene deres 

fremover handler for øyeblikket mest om å 

lage en bra tredjeskive, men de håper også på 

å få satse mer i utlandet. 

Digger Bergen 

Det oste energi fra scena under konserten på 

Hulen, og musikerne selv var storfornøyde. 

- Det er lenge siden vi har spilt i Bergen 

nå, men vi har spilt her mange ganger før, 

sier gutta. Tidligere har de vært å se på blant 

annet Garage og Kvarteret, og de visste at de 

kom til et bra publikum i Bergen. 

- Vi var selvfølgelig bekymra for å fucke 

opp, og hadde litt prestasjonsangst, men det 

gikk veldig bra. Det er i alle fall ikke tvil om 

at bandet er begeistret for byen. 

- Bergen har absolutt det beste rockemiljøet 

i Norge, mener de. 

Foreløpig er det ikke satt opp flere konserter i 

byen, men bandet lover at Bergen blir prioriert 

for å teste ut nytt låtmateriale. I mellomtiden 

får fansen kose seg med musikken på plate. 

Superfamily: 

• stiftet i 2002 av Martin Steffensen 

og Kim Granholt 

• kom på andre plass i Urørt 

2004 

• spilte blant annet på Øya-festivalen 

i sommer 

• nominert til Alarmprisen 2007 

under kategoriene pop og live 

• har rykte på seg for å være et 

av landets beste liveband 

• hiten «The Radio...» er den 

mest solgte norske låta på 

iTunes hittil i år

FESTIVAL 

foto: Anniken Gjesdahl (øverst) Ellen Henriette Suhrke (nederst) 

46

pensumfritt 

Ein les bøker i joleferien, på påskefjellet, på stranda og om hausten. 

Og slik det alltid er tid for bøker, er det også alltid fotballsesong. 

Atrium drog til Fotballpuben for å høyra kva dei fotballinteresserte 

meiner ein bør lesa. 

tekst: Live Havro Bjørnstad 

live.bjornstad@student.uib.no 

foto: Kristina Dahle 

Lisbeth Mala 

Me møter Lisbeth Mala på terrassen 

og ho tilrår på det sterkaste 

å lesa Vikram Seth sin roman A 

Suitable Young Boy. 

– Eg vart med ein gong gripe 

av forteljinga, samstundes som 

den førebur meg på ein tur eg 

planlegg til India, fortel ho. 

Romanen gjev innblikk i alle 

politiske hendingar i landet frå 

førti-talet og fram til i dag, og er 

samstundes ei nær skildring av 

eit familieliv i ein fjern kultur. 

Renate Jensen 

Renate Jensen vedgår at ho heilt 

har lagt frå seg å lesa skjønnlitteratur, 

men fagbøker finn ho ofte 

glede i. 

– Helst les eg om filosofi, og 

favoritten er Immanuel Kant. Eg 

set særskilt pris på hans Kritikk av 

den reine fornuft, kan ho fortelja. 

– Dersom ein vil lesa (og 

forstå) Kant må ein vera vant til 

å lesa filosofi. Ein kan ikkje berre 

plukka fram ein vilkårleg tekst 

og forventa å forstå den utan 

vidare. 

Randi Kristoffersen 

Ved sida av Renate sit Randi 

Kristoffersen. Ho forklarar at 

ho eigentleg ikkje les så mykje 

bøker. Film derimot, er noko ho 

set pris på. 

– Gjennom filmverda har eg 

stifta kjennskap med forfattaren 

Danielle Steel. Ja, ho må nok 

seiast å vera favorittforfattaren 

min, seier ho. 

Ruth Hunneland 

Den romanen Ruth Hunneland 

helst vil tilrå er Isabel Allende si 

Åndenes hus. Ho fortel at denne 

gjev innblikk i chilensk historie 

på meisterleg vis gjennom visuelle 

skildringar av ei verd svært 

ulik vår. 

– Det overdimensjonerte, spirituelle 

og eksotiske eg særskilt 

pris på, seier ho. Eg har sjølv 

vore i Chile og møtt menneske 

som opplevde hendingane ein 

kan lesa om i Allende sin roman, 

slik at teksten for meg står ekstra 

levande fram. 

47

LES ATRIUM - 

BLI KLOK SOM EI UGLE!

Studentmagasinet for Humanistisk fakultet - Atrium - Universitetet i ...

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?