Innstilling til ny rettskriving for det nynorske skriftmålet - Språkrådet

Talemålsgrunnlag
Nett som med det uregelrette mønsteret i hankjønnsord er det uregelrette mønsteret i
hokjønnsord på vikande front. 2002-innstillinga seier det slik:
Det vanlege er at ing-klassen har ar-bøying i dei norske dialektane som skil mellom -ar
og -er i fleirtal. (Visse unntak finst, som f.eks. i Nord-Gudbrandsdalen der slike ord får -o i
fleirtal.) Dei andre orda, som nynorsk altså har valfritt -er/-ar i, er det meir variasjon i, og
ein finn mange overgangar til er-klassen. Men hovudinntrykket er at ar-klassen i hokjønn
er meir stabil enn er-klassen i hankjønn. (2002-innstillinga, s. 63)
Vurdering
Den uregelrette fleirtalsbøyinga har truleg halde seg noko betre i hokjønnsord enn i
hankjønnsord. Mange yngre språkbrukarar har likevel regelrett fleirtalsbøying -er, -ene i
ord av typen helg, myr, øks. Dei har såleis ikkje noka støtte i talemålet for å halda på
skiljet mellom -er/-ene og -ar/-ane i fleirtal.
Samtidig er det viktig at dei som følgjer skiljet mellom uregelrett og regelrett
fleirtalsbøying, får høve til å bruka det også i framtida.
Blir fleirtalsbøyingane for denne gruppa hokjønnsord jamstilte, kan alle hokjønnsord
bortsett frå dei som endar på -ing, bøyast etter hovudmønsteret for hokjønn: -a, -er, -ene.
Det er ei forenkling for dei som treng nokre faste reglar når dei skal læra seg nynorsk.
3.1.3 Bunden form eintal av sterke hokjønnsord og bunden form
fleirtal av inkjekjønnsord
Status i dag
Bunden form eintal av sterke hokjønnsord og bunden form fleirtal av inkjekjønnsord har
i dag -a som hovudform og [-i] som klammeform: bygda [bygdi]; husa [husi].
Framlegg til ny rettskriving
Bunden form eintal av sterke hokjønnsord og bunden form fleirtal av inkjekjønnsord får
-a som eineform: bygda; husa. Formene [bygdi] og [husi] går ut or rettskrivinga.
Normhistorikk
Aasen skilde mellom sterke og svake hokjønnsord i grammatikken sin, slik at dei sterke
fekk endinga -i i bunden form: Soli, Bygdi.
92