Innstilling til ny rettskriving for det nynorske skriftmålet - Språkrådet

Det varierer mykje kva for lyd- og ordgrupper som har palatal uttale. Uttalen bikkje er
einerådande, og ikkje er vanleg mange stader der dei elles har lite palatal uttale framfor
trykklett -e i utlyd. Ord med konsonantsambanda lg og rg held betre på den palatale
uttalen enn dei fleste andre samband (bølgje, følgje, svelgje og sørgje).
Palatal uttale blir stadig mindre vanleg i talemåla. 2002-innstillinga forklarer denne
utviklinga slik:
Gjennom 1900-talet har bruken av palatallyd framfor endingsvokal minka svært mykje, og
ei årsak har truleg vore at eit skifte mellom palatal og ikkje-palatal uttale i same ordet gjev
ein meir innvikla grammatikk som er vanskeleg å halda oppe i lite stabile samfunn. Det
viser seg i tendensar til å halda på palataluttale lenger i ordgrupper som har denne uttalen
i alle eller fleire bøyingsformer (bryggje-typen), enn i ordgrupper med palatal i berre éi
bøyingsform (f.eks. marka). (2002-innstillinga, s. 51)
Vurdering
Fleire søk i verb som kan ha j etter k og g framfor endestaving, kunne sikkert gi
interessante resultat, men me kan iallfall slå fast at formene utan j står minst like sterkt
som formene med j, og at dei truleg står sterkare i enkelte verb enn i andre. Dei j-lause
formene ser ut til å vera dei som aukar i bruk i skrift.
Nemnda meiner det er rimeleg å halda fast ved prinsippet om at dei verba og
substantiva som i dag kan ha valfri j etter k og g framfor endestaving, framleis skal ha
det.
2.3.2 Verbalsubstantiv med stamme som endar på g eller k
Status i dag
Når ein dannar verbalsubstantiv av verb med palatal skrivemåte -gja eller -kja, fell j bort
framfor -ing, etter regelen om at j fell bort framfor i og y, og at g eller k framfor i kan
uttalast palatalt. Døme: legging, tenking.
Framlegg til ny rettskriving
Verbalsubstantiv som er avleidde av stammar som endar på g eller k (t.d. bygging,
tenking), skal framleis skrivast utan j framfor -ing.
Normhistorikk
Aasen skreiv j framfor -ing i verbalsubstantiv der stammen enda på g eller k, jf. oversikta
under punkt 2.3.1.
64