Innstilling til ny rettskriving for det nynorske skriftmålet - Språkrådet

Grunnen til at me treng ei fastsett skriftnorm, er at det lettar lesinga mykje om ein møter
eit nokolunde fast skrivemønster. Dei fleste opplever at det å lesa dialekt er tyngre enn å
lesa normert skriftmål – jamvel om det er deira eigen dialekt. Fordelen med det tilvande
skriftbiletet er altså eit argument for normering, og for ei nokolunde stabil norm.
Det er ikkje alle som treng retta seg etter dei offisielle, fastsette skriftnormene for
bokmål og nynorsk. I dag ser me at mange skriv på dialekt eller har dialektinnslag når
dei bloggar, skriv tekstmeldingar eller bruker skriftspråket i andre private
samanhengar. Mange skjønnlitterære forfattarar som stort sett følgjer norma, bruker
enkelte ord eller former utanfor norma som personleg uttrykk eller språklege
verkemiddel. Her i landet er det fyrst og fremst det offentlege og skuleverket som må
retta seg etter den offisielle skriftnorma. Rettskrivingsendringa får såleis størst
konsekvensar for denne delen av den nynorske tekstproduksjonen og -formidlinga.
Rettskrivingsnemnda vonar likevel at norma blir ei rettesnor og ei hjelp for andre som
ønskjer å skriva korrekt nynorsk. Brukarane er svært viktige i den vidare
«vegbygginga». Derfor har rettskrivingsnemnda tenkt mykje på korleis me skal få til ei
norm som det er mogleg å setja ut i livet, og som det er lett å bruka. Målet har vore å laga
ei norm for framtida, det vil seia ei norm som unge i dag kan kjenna seg heime i og bruka
i alle samanhengar.
1.3.2 Korleis blir ei norm til?
Dei fleste språksamfunn har ein instans som tek seg av normeringsarbeidet. I Noreg er
det staten som tek ansvaret for den offisielle normeringspolitikken, gjennom vedtak i
Språkrådet og godkjenning i Kulturdepartementet. I enkelte andre land ligg dette
ansvaret hjå eit akademisk oppnemnt råd. Den norske tospråkssituasjonen med to
offisielle målformer som ligg såpass nær kvarandre, er spesiell, og er noko av grunnen til
at normeringspolitikk er ei politisk sak her i landet.
Den offisielle norma er likevel ikkje den einaste norma i samfunnet (jf. ovanfor). Ei norm
som den me legg fram her, er ei fastsett norm som språkbrukarar i skuleverket og det
offentlege må retta seg etter. Andre som skriv mykje, til dømes journalistar og
forfattarar, vel ofte å følgja den fastsette norma, men dei har ikkje pålegg om å bruka
henne.
I tillegg til å læra den offisielle norma blir språkbrukarane påverka av samfunnet rundt
seg. Som skuleelevar blir me retta av lærarar og oppfattar deira syn på kva former som
bør brukast. Som vaksne les me aviser og ser kva slags språk som blir brukt der, og
kanskje har arbeidsplassen ei husnorm for kva som kan brukast der. Som sosiale individ
blir me påverka av normdanninga rundt oss, anten me vil eller ikkje. Me utviklar eit sett
med internaliserte normer som fører til at me vel å bruka visse former framfor andre. Til
dømes har mange skuleelevar late vera å bruka klammeformer som finst i dagens
rettskriving, fordi dei har opplevd at ikkje alle som evaluerer tekstane deira, kjenner
27