Innstilling til ny rettskriving for det nynorske skriftmålet - Språkrådet
Innstilling til ny rettskriving for det nynorske skriftmålet - Språkrådet Innstilling til ny rettskriving for det nynorske skriftmålet - Språkrådet
jamstilte former: me el. vi, og -de el. -te i e-verb med stammeutlyd på -r: førde/førte. Ubøygde former i perfektum partisipp ([han/dei er kjent]) vart klammeformer der samsvarsbøying hadde vore eineform tidlegare (han er kjend – dei er kjende). I seinare år har det utkrystallisert seg ein midtlinjenynorsk som ligg om lag der læreboknormalen er. Stadig fleire har teke til orde for at den store valfridommen i nynorsken skaper forvirring blant dei som skal læra nynorsk, og at den offisielle norma bør strammast inn. 1996–2002 I 2002 vedtok Stortinget at tilnærmingslinja i normeringa ikkje lenger er gjeldande politikk, og oppheva samtidig tilnærmingsparagrafen i lov om Norsk språkråd (§ 1 b). I praksis vart tilnærmingslinja meir eller mindre avslutta då Norsk språkråd vart oppretta. I 1981 gjekk bokmålet eit klart steg i konservativ lei, og seinare nynorskvedtak har vore grunngitt ut frå dialektgrunnlag og skrifttradisjonen i nynorsk. Normeringsarbeidet frå 1996 til i dag er det elles gjort nærare greie for i punkt 1.1. 1.3 Normomgrepet 1.3.1 Kven lagar me norma for? Ei norm kan definerast som eit mønster eller ei rettesnor for kva som er godkjend eller ikkje godkjend åtferd. Normer finst på alle livsområde. Nokre av desse er me medvitne om og er slikt som me har lært gjennom oppveksten, men normer kan også vera meir eller mindre vage førestellingar om kva for åtferd andre ventar av oss. Språknormer er normer som både gjeld kva som blir rekna som grammatisk rett og feil innanfor eit språksystem (grammatiske normer), og normer for kva for språkformer som høver seg i ulike kontekstar (bruksnormer) (jf. Vikør 2007). Språknormer er slik eit sett av grammatiske og bruksrelaterte normer som til saman utgjer ei rettesnor for korleis folk skal skriva eller snakka. Nokre av desse normene er fastsette (eller offisielle), mens andre er internaliserte (eller operative). Begge desse normtypane omfattar alle i nivå i språkbygnaden, men dei fastsette er slike som gjerne er nedfelte i grammatikkar og ordbøker, og som dermed normalt blir vurderte etter dimensjonen rett–feil. Dei internaliserte språknormene er derimot meir flytande, er oftast ubevisst innlærte, og vurderinga av dei er også meir flytande. Det kan til dømes vera subjektivt funderte vurderingar av kva som er godt og dårleg, fint eller stygt språk. Her i landet har ikkje offisiell talemålsnormering vore særleg aktuelt anna enn i NRK og ved teatera. Når me talar om ei fastsett språknorm, tenkjer me derfor helst på skriftnormer. 26
Grunnen til at me treng ei fastsett skriftnorm, er at det lettar lesinga mykje om ein møter eit nokolunde fast skrivemønster. Dei fleste opplever at det å lesa dialekt er tyngre enn å lesa normert skriftmål – jamvel om det er deira eigen dialekt. Fordelen med det tilvande skriftbiletet er altså eit argument for normering, og for ei nokolunde stabil norm. Det er ikkje alle som treng retta seg etter dei offisielle, fastsette skriftnormene for bokmål og nynorsk. I dag ser me at mange skriv på dialekt eller har dialektinnslag når dei bloggar, skriv tekstmeldingar eller bruker skriftspråket i andre private samanhengar. Mange skjønnlitterære forfattarar som stort sett følgjer norma, bruker enkelte ord eller former utanfor norma som personleg uttrykk eller språklege verkemiddel. Her i landet er det fyrst og fremst det offentlege og skuleverket som må retta seg etter den offisielle skriftnorma. Rettskrivingsendringa får såleis størst konsekvensar for denne delen av den nynorske tekstproduksjonen og -formidlinga. Rettskrivingsnemnda vonar likevel at norma blir ei rettesnor og ei hjelp for andre som ønskjer å skriva korrekt nynorsk. Brukarane er svært viktige i den vidare «vegbygginga». Derfor har rettskrivingsnemnda tenkt mykje på korleis me skal få til ei norm som det er mogleg å setja ut i livet, og som det er lett å bruka. Målet har vore å laga ei norm for framtida, det vil seia ei norm som unge i dag kan kjenna seg heime i og bruka i alle samanhengar. 1.3.2 Korleis blir ei norm til? Dei fleste språksamfunn har ein instans som tek seg av normeringsarbeidet. I Noreg er det staten som tek ansvaret for den offisielle normeringspolitikken, gjennom vedtak i Språkrådet og godkjenning i Kulturdepartementet. I enkelte andre land ligg dette ansvaret hjå eit akademisk oppnemnt råd. Den norske tospråkssituasjonen med to offisielle målformer som ligg såpass nær kvarandre, er spesiell, og er noko av grunnen til at normeringspolitikk er ei politisk sak her i landet. Den offisielle norma er likevel ikkje den einaste norma i samfunnet (jf. ovanfor). Ei norm som den me legg fram her, er ei fastsett norm som språkbrukarar i skuleverket og det offentlege må retta seg etter. Andre som skriv mykje, til dømes journalistar og forfattarar, vel ofte å følgja den fastsette norma, men dei har ikkje pålegg om å bruka henne. I tillegg til å læra den offisielle norma blir språkbrukarane påverka av samfunnet rundt seg. Som skuleelevar blir me retta av lærarar og oppfattar deira syn på kva former som bør brukast. Som vaksne les me aviser og ser kva slags språk som blir brukt der, og kanskje har arbeidsplassen ei husnorm for kva som kan brukast der. Som sosiale individ blir me påverka av normdanninga rundt oss, anten me vil eller ikkje. Me utviklar eit sett med internaliserte normer som fører til at me vel å bruka visse former framfor andre. Til dømes har mange skuleelevar late vera å bruka klammeformer som finst i dagens rettskriving, fordi dei har opplevd at ikkje alle som evaluerer tekstane deira, kjenner 27
- Page 1 and 2: Ny rettskriving for 2000-talet Inns
- Page 3 and 4: I-mål (sola [soli] (bunden form ei
- Page 5 and 6: 2 Lydverket .......................
- Page 7 and 8: Samandrag 1 Ei norm for 2000-talet
- Page 9 and 10: 2.4 Skrivemåten av ein del enkelto
- Page 11 and 12: 3.1.8 Fleirtalsformene av nokre his
- Page 13 and 14: ‣ Tre ord med eit substantiv som
- Page 15 and 16: 3.4.5 Sterke og svake verb med kort
- Page 17 and 18: ‣ E-verb med stammeutgang på f,
- Page 19 and 20: 1 Ei norm for 2000-talet 1.1 Bakgru
- Page 21 and 22: 4 Grunnlagsmaterialet frå arbeidet
- Page 23 and 24: Innspela frå brukarane av nynorsk
- Page 25: 1938-1959 I 1934 føreslo Venstre o
- Page 29 and 30: Skriftspråket er såleis eit kommu
- Page 31 and 32: formbruken vart meir sams innanfor
- Page 33 and 34: 4) Lite brukte former skal som hovu
- Page 35 and 36: d) Per Vestbøstad: Nynorsk frekven
- Page 37 and 38: 2 Lydverket 2.1 Vokalisme 2.1.1 Var
- Page 39 and 40: a/å aleine el. åleine adv. aleine
- Page 41 and 42: fomlen [fumlen] adj. [fumlen] fomle
- Page 43 and 44: sydfrukt el. sudfrukt f. sudfrukt s
- Page 45 and 46: pæl el. påle m. pæl m. påle m.
- Page 47 and 48: Talemålsgrunnlag Det at så mange
- Page 49 and 50: Dagens rettskriving Desse formene g
- Page 51 and 52: trøtt el. trøytt adj. trøtt trø
- Page 53 and 54: Nedanfor følgjer ei liste som vise
- Page 55 and 56: somme [sume] determ. [sume] somme d
- Page 57 and 58: [drømma] døma døma [dømma] døm
- Page 59 and 60: speidar el. speiar m. speiar speida
- Page 61 and 62: Dei fleste formene med sl og tl har
- Page 63 and 64: Bryggja f. byggja byggjer Byggjing
- Page 65 and 66: Ny rettskriving 1938 gjennomførte
- Page 67 and 68: Aasen 1901 1917 1938 1959 Ynskje n.
- Page 69 and 70: fivreld el. fivrelde n. fivreld el.
- Page 71 and 72: snerk el. snerke m. (hinne) snerk e
- Page 73 and 74: Nedanfor følgjer ei liste over ord
- Page 75 and 76: fortusta el. fortustra adj. fortust
jams<strong>til</strong>te <strong>for</strong>mer: me el. vi, og -de el. -te i e-verb med stammeutlyd på -r: førde/førte.<br />
Ubøygde <strong>for</strong>mer i perfektum partisipp ([han/dei er kjent]) vart klamme<strong>for</strong>mer der<br />
samsvarsbøying hadde vore eine<strong>for</strong>m tidlegare (han er kjend – dei er kjende).<br />
I seinare år har <strong>det</strong> utkrystallisert seg ein midtlinje<strong>ny</strong>norsk som ligg om lag der<br />
læreboknormalen er. Stadig fleire har teke <strong>til</strong> orde <strong>for</strong> at den store valfridommen i<br />
<strong>ny</strong>norsken skaper <strong>for</strong>virring blant dei som skal læra <strong>ny</strong>norsk, og at den offisielle norma<br />
bør strammast inn.<br />
1996–2002<br />
I 2002 vedtok Stortinget at <strong>til</strong>nærmingslinja i normeringa ikkje lenger er gjeldande<br />
politikk, og oppheva samtidig <strong>til</strong>nærmingsparagrafen i lov om Norsk språkråd (§ 1 b). I<br />
praksis vart <strong>til</strong>nærmingslinja meir eller mindre avslutta då Norsk språkråd vart<br />
oppretta. I 1981 gjekk bokmålet eit klart steg i konservativ lei, og seinare <strong>ny</strong>norskvedtak<br />
har vore grunngitt ut frå dialektgrunnlag og skrifttradisjonen i <strong>ny</strong>norsk.<br />
Normeringsarbei<strong>det</strong> frå 1996 <strong>til</strong> i dag er <strong>det</strong> elles gjort nærare greie <strong>for</strong> i punkt 1.1.<br />
1.3 Normomgrepet<br />
1.3.1 Kven lagar me norma <strong>for</strong>?<br />
Ei norm kan definerast som eit mønster eller ei rettesnor <strong>for</strong> kva som er godkjend eller<br />
ikkje godkjend åtferd. Normer finst på alle livsområde. Nokre av desse er me medvitne<br />
om og er slikt som me har lært gjennom oppveksten, men normer kan også vera meir<br />
eller mindre vage førestellingar om kva <strong>for</strong> åtferd andre ventar av oss. Språknormer er<br />
normer som både gjeld kva som blir rekna som grammatisk rett og feil innan<strong>for</strong> eit<br />
språksystem (grammatiske normer), og normer <strong>for</strong> kva <strong>for</strong> språk<strong>for</strong>mer som høver seg i<br />
ulike kontekstar (bruksnormer) (jf. Vikør 2007). Språknormer er slik eit sett av<br />
grammatiske og bruksrelaterte normer som <strong>til</strong> saman utgjer ei rettesnor <strong>for</strong> korleis folk<br />
skal skriva eller snakka.<br />
Nokre av desse normene er fastsette (eller offisielle), mens andre er internaliserte (eller<br />
operative). Begge desse normtypane omfattar alle i nivå i språkbygnaden, men dei<br />
fastsette er slike som gjerne er nedfelte i grammatikkar og ordbøker, og som dermed<br />
normalt blir vurderte etter dimensjonen rett–feil. Dei internaliserte språknormene er<br />
derimot meir flytande, er oftast ubevisst innlærte, og vurderinga av dei er også meir<br />
flytande. Det kan <strong>til</strong> dømes vera subjektivt funderte vurderingar av kva som er godt og<br />
dårleg, fint eller stygt språk. Her i lan<strong>det</strong> har ikkje offisiell talemålsnormering vore<br />
særleg aktuelt anna enn i NRK og ved teatera. Når me talar om ei fastsett språknorm,<br />
tenkjer me der<strong>for</strong> helst på skriftnormer.<br />
26
Change language