Innstilling til ny rettskriving for det nynorske skriftmålet - Språkrådet

Av forfattarane frå 1950-åra har fem valt preteritum på -de og tre -te-endinga i verb på r.
Etter 1959 var preteritum på -te eineform i verb på r, og ingen av 70-talsforfattarane
gjennomførte preteritumsformer på -de i slike verb. Fire veksla likevel mellom -de og -te
frå verb til verb (Brodal, Fløgstad, Obrestad og Sande), dei andre valde -te-endinga.
2002-innstillinga har henta inn til frå Nynorsk frekvensordbok:
Frekvensordboka viser at -te er nærast einerådande etter l og n (med unntaket kjende), og
same endinga dominerer etter m. Men etter ld, nd og ng dominerer -de. Ved utgang på -r er
frekvensane jamnare fordelte på -te og -de. (2002-innstillinga, s. 105)
Talemålsgrunnlag
2002-innstillinga seier om bruken av -de og -te i preteritum av e-verb:
Spørjeundersøkinga som Språkrådet gjennomførte hausten 1999, viste at 47 % av dei
spurde valde preteritum på -te av verb av brenne-typen (transitivt), 30,5 % ville ha -deforma.
(…)
Etter l er endinga -te mest einerådande eller fullstendig dominerande i alle landsdelane.
(…) Etter m, nn, ng, ld og nd står -de sterkt i midlandsmålet, og i dialektane i Sogn og
Fjordane og på Sunnmøre. Elles dominerer -te.
Når det gjeld endinga etter r, kan ein i kortform seia at endinga -te dominerer i Ryfylke,
Hordaland, Romsdal, Sør-Trøndelag og er einerådande i Nord-Noreg. Endinga -de rår i
midlandsområdet, og står nokså sterkt i Nord-Trøndelag og på Helgeland, medan begge
endingane blir brukte på Aust- og Sørlandet, Jæren, i Sogn og Fjordane og på Sunnmøre.
(2002-innstillinga s. 104)
Vurdering
Då klammeformene med [-te] fyrste gongen kom inn i nynorsk, dvs. dels i 1917 og i
større grad med 1938-rettskrivinga, var det både som tilnærmingsformer og på grunn
av ei dialektutvikling som var i gang alt den gongen. Det er viktig å hugsa på at tidlegare
normerarar har kunna spela på systemet med hovudformer og sideformer. Med det
kunne dei forma «midtlinjenorma», dvs. lærebokspråket og statsspråket, samtidig med
at norma tok omsyn til språkbrukarar som valde former som plasserte seg meir i
ytterkanten av nynorsken.
Spørsmålet er om det har vore nokon pedagogisk lette å få lov til å skriva formene med
[-te]. Bøyinga av j- og e-verb har iallfall vorte svært uoversiktleg, og mange lærarar har
tykt det var vanskeleg å retta etter det, fordi dei stadig må slå opp former som er uvande
for dei.
Dei formene rettskrivingsnemnda vel no, skal kunna stå i lærebøker og brukast i
statsspråk. Det har tidlegare vore uttrykt uro for at dei formene som fell saman med
178