Innstilling til ny rettskriving for det nynorske skriftmålet - Språkrådet

Skriftspråkleg tradisjon og praksis
Ingen av dei 29 skjønnlitterære forfattarskapane frå 1930-, 1950- og 1970-åra som
Vikør (1995b) granska, hadde [-er] i presens av sterke verb. Av frekvensordboka går det
fram at [-er]-former er brukte i berre 0,4 % av dei aktuelle tilfella.
Talemålsgrunnlag
Tostavingsformer som biter og kjemer i presens av sterke verb er gjennomført på nesten
heile Vestlandet og dessutan i Ytre Agder, Sør-Austlandet og mykje av Telemark. Store
delar av desse områda manglar rett nok utlyds-r-en, og har utgang på svarabhaktivokal:
/bi´de/ eller /bi´te/. Det er berre eit område på Hadeland, Romerike og Solør som har
full bøyingsending og samtidig omlyd i presens: /bi´ter/ og /kje´mer/.
Områda rundt Oslofjorden og dei fleste bymål har tostavingsformer i presens, men dei
manglar oftast omlyd frå infinitiv til presens: /komma – kommer/.
Vurdering
Viss ein ser på skrivemåten biter som uttrykk for uttalen med svarabhaktivokal, /bi´te/,
så står desse formene svært sterkt i talemålet, men er borte frå skriftmålet.
Tostavingsformene av sterke verb er ikkje tekne i bruk i skrift, og nemnda rår derfor til å
ta presensformene med [-er] ut or norma.
3.4.3 Perfektum partisipp av sterke verb på -i
Status i dag
I perfektum partisipp av sterke verb er forma -i jamstilt med forma -e (lese/lesi,
funne/funni).
Framlegg til ny rettskriving
Perfektum partisipp på -i av sterke verb går ut av nynorsk rettskriving, og forma med -e
blir eineform: lese, funne.
Normhistorikk
Aasen hadde med den stumme t-en i inkjekjønnsforma av partisippet, men han vart
borte i 1917. I 1938 var det usemje om kva for ei form som skulle veljast. Knut Liestøl
157