Innstilling til ny rettskriving for det nynorske skriftmålet - Språkrådet

Talemålsgrunnlag
Reine verbalsubstantiv på -ing og -ning er hokjønnsord i dei fleste norske dialektar. Ord
på -ing og -ning med konkret innhald har ein sterk tendens til å vera hokjønnsord i
nordvestlandsk, trøndersk og nordnorsk (jf. ei bygning, ei gjødning), men også Vest-
Agder og Østfold er to mindre sentrum for hokjønn i slike ord. I Hordaland og Rogaland
står derimot hankjønn sterkt i ord med desse suffiksa.
Vurdering
Substantiv på -ing og -ning har vore oppe til behandling fleire gonger gjennom
normeringshistoria. Dels er det skrivemåten (-ing eller -ning) som har vore tema, dels
kva kjønn orda skal ha. Denne saka gjeld berre kjønn på substantiv på -ing og -ning.
Den generelle tendensen i dei seinare tiåra har vore styrking av -ing kontra -ning og av
hokjønn for ord på -ing. Omgrep som har fjerna seg langt frå det verbale, er ofte
hankjønnsord.
Målet må vera å koma fram til nokre reglar som dekkjer storparten av desse orda, som
samsvarar med måten orda blir bøygde på, og som er greie å hugsa. Nemnda har kome
fram til fem reglar for kjønn på -ing- og -ning-ord. Når det er uklart kva for regel som
passar på eit ord, er det naturleg at ordet har valfritt hankjønn eller hokjønn.
3.1.14 Substantiv med nesten lik form, men ulikt kjønn
Status i dag
Orda i denne kategorien har det til felles at dei har to valfrie former som blir skrivne
nesten likt, men som har ulikt kjønn. Døme: ei kran eller ein krane.
Framlegg til ny rettskriving
‣ Dei fleste orda som er førte opp i saksutgreiinga under pkt. 3.1.14, må reknast
som ulike oppslagsord fordi dei har ulikt kjønn og tydingsnyansar.
‣ Nokre få former går ut fordi dei har same tyding som forma som blir ståande, og
samstundes er svært lite i bruk i dag. Det gjeld:
ei blekksprute, ei krydde / eit krydd, ei muskedundre, ei trikine, ein trug
115