Innstilling til ny rettskriving for det nynorske skriftmålet - Språkrådet

Skriftspråkleg tradisjon og praksis
Desse framandorda av latinsk og gresk opphav som endar på -on, -um, -us og -a, har
tradisjonelt hatt restar av bøyingsverket i språket dei kjem frå. Etter kvart har dei fått
inn regelrett norsk bøying ved sida, og den har vorte gradvis meir vanleg. I 2000 låg det
føre framlegg om at dei fleste av desse orda berre skulle ha regelrett bøying.
Talemålsgrunnlag
Ikkje vurdert.
Vurdering
Rettskrivingsnemnda frå 2000 gjorde eit grundig arbeid med å vurdera desse orda.
Formene som er tekne ut, er heller lite i bruk i skrift. Dessutan blir det mykje lettare å
bøya desse orda når ein kan seia at dei blir bøygde systemrett.
3.1.13 Kjønn i substantiv på -ing og -ning
Status i dag
Mange substantiv på -ing og -ning er hokjønnsord i nynorsk i dag, ut frå den allmenne
regelen at verbalsubstantiv på -(n)ing er hokjønnsord. Tvilen om kva kjønn orda skal ha,
oppstår særleg ved ein del ord på -ing eller -ning som er nemningar for konkrete
gjenstandar. Sjølv om nokre av dei har samanheng med eit verb, er dei ikkje
verbalsubstantiv. Dei har varierande kjønn, og det har vore vanskeleg å laga greie reglar
frå kva kjønn orda har, ut frå bruken.
Framlegg til ny rettskriving
Reglar for kjønn på ord som endar på -ing/-ning
1. Suffiksa -ing og -ning er i prinsippet hokjønnssuffiks. Verbalsubstantiv
med -(n)ing som står for ei handling, er utan unntak hokjønnsord (t.d. skriving,
modning/mogning, utbygging, forvalt(n)ing).
2. Dei orda på -ing som er avleidde av substantiv og adjektiv, er hankjønnsord (m.a.
innbyggjarnamn som sørlending, totning og riking, raring).
3. Person- og dyrenemningar på -(n)ing er hankjønnsord (t.d. villstyring, flyktning,
slektning, grevling, einhyrning), unnateke når det biologiske kjønnet tilseier
hokjønn (t.d. dronning, kjerring).
4. Nemningar for omgrep som har fått konkret innhald, blir ofte hankjønnsord (t.d.
bygning, lusing, smurning) eller får valfri bøying (t.d. binding, krysning, pakning).
113