Beskrivelse orale helsetjenester i sykehus sept 2011

More documents

Recommendations

Info

funksjonsforstyrrelser som krever et tverrfaglig samarbeid å løse. De konkluderte med at det er helt nødvendig med et øket og strukturert samarbeid mellom habiliteringen og tannhelsetjenesten omkring barn og unge med funksjonshemminger. Samarbeid er nødvendig for at man tidlig skal kunne identifisere behov og vanskeligheter i arbeidet med å holde munnen frisk, motvirke sykdomsutvikling og forbedre orofacial funksjon. Samarbeid rundt det enkelte barn bør starte tidlig (Socialstyrelsen, 2005). Socialstyrelsen har også beskrevet at tannbehandlingstilbudet til slagpasienter ikke er tilfredsstillende i Sverige, og anbefaler at alle disse pasientene må tilses av tannlege eller tannpleier innen et år etter de ble syke. Bakgrunnen er at mange etter et slag får nedsatt evne til egenomsorg (Socialstyrelsen 2011) Veileder for habilitering av voksne i spesialisthelsetjenesten, som ble utgitt av Helsedirektoratet i 2009 slår fast at ”kommunen har ansvar for oppfølging av generelle helseproblemer og helsetilstander, herunder forebyggende tiltak og vedlikeholdstrening av ferdigheter. Dette er oppgaver som ivaretas av fastlegen, fysioterapitjeneste, den fylkeskommunale tannhelsetjenesten med videre. Ved behov må disse instansene samarbeide med relevante spesialisthelsetjenester”. 1.6 Prosjekter sykehusodontologi Høsten 2007 tok Akershus universitetssykehus initiativ til å utvikle et prosjekt i samarbeid med Den offentlige tannhelsetjenesten (Dot) i Akershus og Oslo og Det odontologiske fakultet, Universitetet i Oslo. Prosjektet skulle kartlegge behovet for et mer organisert tannhelsetilbud ved sykehuset og ble kalt Samarbeid Sykehusodontologi. I sin sluttrapport (2011) konkluderte prosjektgruppen med at det ikke kan rettferdiggjøres ut i fra den informasjon som forelå at odontologisk behandling hos inneliggende pasienter kan sysselsette et tannhelseteam på fulltid ved Akershus Universitetssykehus. Allikevel mener de å ha holdepunkter for at behovet for odontologisk rådgivning rettet mot innlagte pasienter og overfor sykehusets fagmedisinske- og sykepleiermiljøer er betydelig. Ved Lovisenberg Diakonale sykehus (LDS) ble det i 2006 startet et sykehustannhelseprosjekt finansiert av daværende Helse Øst. Prosjektet varte i tre år, og rettet mot pasienter tilknyttet LDS med rusavhengighet og psykiatridiagnose. Totalt 260 pasienter ble undersøkt og behandlet og det fremkom at det i gjennomsnitt var gått 5 år siden siste behandling. Sekstito prosent oppga problemer med munntørrhet, de fleste i så uttalt grad at det var vanskelig å spise. Tannhelsen var dårlig og mange hadde smerter. I prosjektets sluttrapport ble det konkludert med at en sykehusforankret tannhelsetjeneste kan sikre personer med dobbeltdiagnose et bedre tannhelsetilbud, men at det er vanskelig å nå de aller svakeste med et slikt tilbud. Samarbeidet mellom sykehustannklinikken og øvrige enheter tilknyttet LDS førte til at mange pasienter med dobbeltdiagnosen rus/psykiatri ble i stand til å nyttiggjøre seg tannbehandlingstilbudet. Pasientene ga klart uttrykk for at tannbehandling var en viktig del av en vellykket totalrehabilitering og gjenintegrering i samfunnet. For å kunne gi et mer entydig og fullstendig bilde av tannhelsesituasjonen hos denne gruppen pasienter er det nødvendig med en mer omfattende undersøkelse. Helse Sør-Øst har etter endt prosjektperiode bevilget midler for en permanent sykehustannklinikk ved LDS for samme målgruppe (Haugbo et al, 2010). Det er igangsatt et samarbeidsprosjekt mellom Tannhelsetjenesten i Buskerud og Kvinne- og barnklinikken ved Sykehuset Buskerud, Vestre Viken. Hensikten med prosjektet er å kartlegge eksisterende rutiner for henvisning og oppfølging mellom Kvinne- og barnklinikken, Sykehuset Buskerud og kommunehelsetjenesten samt å etablere rutiner for samarbeid og samhandling og henvisnings- og oppfølgingsrutiner mellom Kvinne- og barnklinikken og tannhelsetjenesten. Prosjektet er i gjennomføringsfasen og skal sluttføres i 2012. Helsedirektoratet har mottatt foreløpige resultater fra spørreundersøkelser rettet mot ansatte i barneavdeling og habiliteringen (barn). I barneavdelingen var det 66 ansatte som svarte på spørreundersøkelsen, 46 sykepleiere, 8 hjelpepleiere og 12 leger. Åtte hadde videreutdanning i onkologi eller pediatri. Femtiseks rapporterte at de hadde fått opplæring i tann- og munnestell under utdanningen sin, men kun et fåtall hadde fått slik opplæring på arbeidsplassen. Litt over halvparten mente de hadde god nok kompetanse til å utføre tann- og munnstell på pasienter, men dette utføres i størst grad av pasientene selv eller deres foresatte. Halvparten av respondentene hadde opplevd at pasienter hadde plager i tenner eller munnhule under 6
ehandling eller utredning og litt under halvparten hadde kjennskap til følgetilstander i tenner og munnhule for ulike pasientgrupper. Femtitre svarte at de hadde behov for å øke sin kompetanse på dette området. Nitten hadde henvist pasienten til tannlege (offentlig, privat, i sykehus eller til TAKOsenteret). Tilsvarende spørreskjema ble besvart av 12 personer som jobbet i habiliteringen (barn), fordelt på syke-, verne- og hjelpepleiere, fysioterapeuter og psykologer. Da disse i stor grad drev poliklinisk virksomhet var en del spørsmål ikke relevante, men åtte respondenter oppga at de hadde behov for å øke sin kompetanse på området. Åtte hadde også henvist pasienter til tannhelsetjenestetilbud på grunn av plager eller følgetilstander i munnhulen. Disse resultatene antyder at det finnes udekkede behov blant alvorlig syke og funksjonshemmede barn. 1.7 Spesifikke problemer / diagnoser Det er velkjent at kreftbehandling med cytostatika og/eller stråling mor hode/halsregionen kan gi akutte og kroniske bivirkninger i munnhulen. Allikevel er det vist i en svensk doktorgradsstudie at leger og sykepleiere viser mindre interesse for munnhulen enn for andre deler av kroppen til pasienter som behandles for kreft (Öhrn, 2001). I en norsk oversiktsartikkel konkluderes det med at slike problemstillinger fordrer et multidisiplinært samarbeid der odontologisk helsepersonell er en naturlig del av det onkologiske team. Det er nødvendig med økt kunnskap, informasjon og utdanning om orale problemstillinger ved kreft og kreftbehandling for å oppnå en optimal kreftomsorg (Herlofson og Løken, 2006). Socialstyrelsen i Sverige har i en ny rapport konkludert med at tannbehandlingstilbudet til slagpasienter ikke er tilfredsstillende i Sverige, og anbefaler at alle disse pasientene må tilses av tannlege eller tannpleier innen et år etter de ble syke. Bakgrunnen er at mange etter et slag får nedsatt evne til egenomsorg. Det er sannsynlig at dette vil gjelde flere grupper med kronisk og langvarig sykdom som medfører nedsatt evne til egenomsorg. Helsedirektoratet har fått innspill som tyder på at munnhelse er et neglisjert område i helse- og omsorgstjenester i kommunene hvor mange av disse pasientene tas hånd om etter den første akutte fasen i sykehus. Det er utfordrende å finne gode modeller for samhandling mellom spesialisthelsetjenesten og kommunale helse- og omsorgstjenester innen dette feltet. En del av de personene som Den offentlige tannhelsetjenesten har ansvar for klarer ikke å gjennomføre behandling i munnhulen uten beroligende medikamenter (sedasjon) eller narkose. Sedasjon på friske pasienter (ASA-gruppe I og II) kan gjøres på et vanlig tannlegekontor (bruk av lystgass krever egen lisens), mens sedasjon av medisinsk kompromitterte pasienter og all generell anestesi krever anestesipersonell til stede, og dette gjøres hovedsakelig på sykehus i Norge (se også nedenfor). For å vurdere behovet for sedasjon og anestesi i tannlegepraksis, er det nødvendig å basere det på indikasjoner. Det generelle utgangspunktet er at alle pasienter skal tilbys en form for behandling som er tilpasset deres mestringsnivå, og at behandlingen skal være minst mulig ubehagelig og mest mulig smertefri. I dette ligger ikke bare hensikten om å gjøre pasienten i stand til å mestre et aktuelt behandlingsbehov, men også målsetningen om å forebygge fremtidig angst og vegring for tannbehandling. De viktigste indikasjonene som angis for bruk av anestesi og sedasjon i tannlegepraksis kan deles i to kategorier som må sees i sammenheng med hverandre: 1. Pasienter med dårlig mestringsevne: • Barn som vegrer seg • Pasienter med angst for tannbehandling/ odontofobi (ungdom og voksne) • Funksjonshemmede pasienter • Pasienter med generelle sykdommer, f eks psykiatri • Eldre, senile pasienter 2. Behandlingsbehovet: • Stort og komplisert behandlingsbehov 7
Page 1 and 2: Beskrivelse av forsøk med orale he
Page 3 and 4: Når Helse- og omsorgsdepartementet
Page 5: viktig. Komiteen viser for øvrig t
Page 9 and 10: kirurger som jobber i norske sykehu
Page 11 and 12: 6. Pasienter som gjennomgår utredn
Page 13 and 14: Flere fagpersoner har spilt inn at
Page 15 and 16: skal gjennomgå avansert hjertekiru
Page 17 and 18: disse skal samtidig starte informas
Page 19 and 20: Med tanke på nødvendig opplæring
Page 21 and 22: egenandel. Videre spesifiseres egen

Beskrivelse orale helsetjenester i sykehus sept 2011

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?