Beskrivelse orale helsetjenester i sykehus sept 2011

More documents

Recommendations

Info

4. Hva er behovet for ”orale helsetjenester” i norske sykehus? I sluttrapporten etter samarbeidsprosjektet ved Akershus Universitetssykehus beskrives et begrenset behov for tannhelsetjenester til inneliggende pasienter i sykehus. På bakgrunn av rapporter og referansegruppens innspill mener Helsedirektoratet det også er behov for å tilby orale helsetjenester i sykehus til pasienter som ikke er innlagte, men som følges poliklinisk eller ikke har et tilbud i sykehus fra før. Mange med funksjonshemming eller kronisk sykdom tas hånd om i kommunene, og henvises til spesialisthelsetjenesten når det er behov for dennes tjenester. En del har også isolerte munnhuleproblemer som krever tverrfaglig behandling i sykehus, selv om de ellers er friske. Antall liggedøgn i sykehusene blir stadig færre og man prioriterer polikliniske og ambulante tilbud fra spesialisthelsetjenesten. Det er derfor uhensiktsmessig, slik Helsedirektoratet ser det, å tilby tjenester til inneliggende pasienter alene. Det er innhentet innspill fra en rekke fagpersoner og man kan ut i fra dette definere noen grupper som kan ha behov for et tilbud om orale helsetjenester i sykehus. De fleste innspillene gjelder grupper som i dag har et mangelfullt eller totalt manglende tilbud i tannhelsetjenesten. De gruppene som nevnes av aktuelle fagpersoner kan grupperes på følgende måte: • Personer hvis orale helse påvirkes av eller påvirker en generell alvorlig sykdom. Dette kan forekomme ved maligne sykdommer, ved behov for eller etter organtransplantasjon, alvorlig hjertesykdom, uavklarte infeksjonstilstander, oralmedisinske tilstander, blødningsproblematikk, farmakologiske bivirkninger, akutt besvær fra munnen hos personer i livets sluttfase med mer. • Personer med behov for orale helsetjenester der det er behov for andre tjenester i sykehus. Dette kan gjelde personer som av ulike grunner trenger behandling i narkose (odontobobi, behandlingsumodenhet, psykisk utviklingshemming, større inngrep etc), eller der det er behov for annet medisinsk personell til stede på grunn av medisinsk risiko eller fordi det er hensiktsmessig å gjøre flere behandlinger under samme seanse (i sedasjon / narkose) • Personer med behov for tverrfaglige orale helsetjenester på grunn av medfødt eller tidlig ervervet lidelse, alvorlig traume og lignende og behandlingen blir for komplisert for den primære tannhelsetjenesten For å vurdere medisinsk risiko kan noen ganger medisinsk diagnose legges til grunn. Men det er oftest ikke slik at en gitt medisinsk diagnose gir samme grad av risiko eller funksjonspåvikning for alle. Det er foreslått i Sverige å benytte ASA-klassifikasjonssystemet aktivt i vurderingen av hvem som har behov for å få hjelp i ”sjukhustandvården”. I Norrbotten har man laget en veiledning i hvordan man prioriterer, og denne kan være til hjelp også i Norge: Gruppe 4, 3a og 3b behandles i sykehus, Gruppe 2a vurderes individuelt og gruppe 2b og 1 behandles i allmenntannhelsetjenesten: • Gruppe 4 er pasienter som utsettes for medisinsk risiko eller kan få betydelig nedsatt allmenntilstand dersom behandling i munnhulen ikke gjennomføres. • Gruppe 3a er pasienter med alvorlig, kronisk sykdom, ofte sammensatt sykdomsbilde og/eller funksjonshindringer og pasienter med alvorlig redusert autonomi • Gruppe 3 b er pasienter med omfattende akutt eller kronisk sykdom og/eller funksjonshindringer og pasienter med begrenset autonomi og omfattende utrednings og rehabiliteringsbehov • Gruppe 2a er pasienter med akutt eller kronisk sykdom og pasienter med redusert autonomi der det er utrednings- og rehabiliteringsbehov • Gruppe 2b er pasienter med mindre alvorlig akutt eller kronisk sykdom • Gruppe 1 pasienter med odontologisk behov av andre grunner enn allmenn sykdom og pasienter med mild allmenn sykdom. 12
Flere fagpersoner har spilt inn at et tilbud om oral helse i sykehus må være kontinuerlig og inkludere et bredt, tverrfaglig samarbeid. Eksempelvis nevner TAKO-senteret at samarbeid med ernæringsfysiolog er spesielt nyttig i sykehus. Det nevnes også av fagpersoner med erfaring fra sykehusmiljø at det er behov for å kunne utføre omfattende (re)habilitering av tannsett, oralmedisinske utredninger, oralmotorisk utredning og behandling, forebyggende behandling og opplæring av annet helsepersonell, pasienter og pårørende. Videre nevner flere behovet for tett samarbeid mellom tannhelsetjenesten lokalt og oral helsetjeneste i sykehus. Det finnes ikke tallmateriale som kan brukes for å estimere hvor stort behovet er. I en forsøksordning kan det fremskaffes data som sier noe om behovet. Ved enkelte nyetablerte avdelinger i sykehusene har man erfart at etterspørsel etter orale helsetjenester øker med tilbudet. Dette er tilfelle ved sykehustannklinikken ved Lovisenberg sykehus og ved Tannhelsetjenestens kompetansesenter for Nord-Norge (TkNN). Ved TkNN har man erfart at etterspørsel fra medisinske miljø, spesielt fra Universitetssykehuset i Nord-Norge, har økt etter at det ble ansatt sykehustannlege og pedodontist. Imidlertid var det nødvendig for pedodontisten å gjøre seg synlig i det medisinske miljø og opplyse om sin eksistens. 5. Helsedirektoratets vurdering av orale helsetjenester i sykehus på lengre sikt 2.2 Funksjoner og oppgaver Selv om tallmaterialet om behovet for orale helsetjenester i sykehus er begrenset, viser det som er tilgjengelig av studier samt innspillene fra referansegruppen at det er behov for å tenke bredt i planleggingen. En forsøksordning vil måtte starte i det små, for senere å bygges ut i henhold til kunnskap man identifiserer underveis. Før en konkret forsøksordning beskrives skisseres noen tanker fra Helsedirektoratet om en ordning på lengre sikt ut i fra de innspill som har kommet. Helsedirektoratet anbefaler at det tas utgangspunkt og bygges på De odontologiske miljøene som i dag finnes i sykehusene. Disse fyller viktige funksjoner. Det kan være aktuelt å bygge noen av disse miljøene ut, og det vil være nødvendig å samarbeide tett om ressurser og personell. Dette forutsettes at dette planlegges i dialog med aktuelle avdelinger. Orale helsetjenester i Norge kan tenkes utformet på tre nivå over nivå 1 som er primærhelsetjenesten, avhengig av sykehusenes funksjoner, befolkningsgrunnlag og behov for regionale og/eller nasjonale støttefunksjoner. Nivå 2 er lokalsykehus Nivå 3 er sykehus med regionale funksjoner Nivå 4 er sykehus med flerregionale funksjoner / landsfunksjoner Et sykehus kan ha funksjoner på alle tre nivå samtidig. Lokalsykehusene er de små sykehusene rundt i landet. Funksjonene et lokalsykehus skal ha har vært debattert de senere år, og det finnes ingen definisjon av hva innholdet i et lokalsykehus skal være. De fleste har akuttberedskap i indremedisin, men mange har også fødeavdeling og akuttberedskap i kirurgi. Nødvendige støttefunksjoner innen anestesi-, røntgen- og laboratorietjenester må også være til stede. Regionalsykehusene er større sykehus som har ansvar for et helhetlig, tverrfaglig og avansert spesialisthelsetjeneste til hele befolkningen i et definert område. 13
Page 1 and 2: Beskrivelse av forsøk med orale he
Page 3 and 4: Når Helse- og omsorgsdepartementet
Page 5 and 6: viktig. Komiteen viser for øvrig t
Page 7 and 8: ehandling eller utredning og litt u
Page 9 and 10: kirurger som jobber i norske sykehu
Page 11: 6. Pasienter som gjennomgår utredn
Page 15 and 16: skal gjennomgå avansert hjertekiru
Page 17 and 18: disse skal samtidig starte informas
Page 19 and 20: Med tanke på nødvendig opplæring
Page 21 and 22: egenandel. Videre spesifiseres egen

Beskrivelse orale helsetjenester i sykehus sept 2011

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?