Beskrivelse orale helsetjenester i sykehus sept 2011
Beskrivelse orale helsetjenester i sykehus sept 2011
Beskrivelse orale helsetjenester i sykehus sept 2011
You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
<strong>Beskrivelse</strong> av forsøk med <strong>orale</strong> <strong>helsetjenester</strong> organisert i tverrfaglig miljø<br />
i <strong>sykehus</strong>, 23.08.11<br />
1. Bakgrunn...................................................................................................................... 2<br />
1.1 Oppdraget fra Helse og omsorgsdepartementet .................................................................... 2<br />
1.2. Organisering av arbeidet ...................................................................................................... 3<br />
1.3 Valg av terminologi:.............................................................................................................. 3<br />
1.4 Rettslig grunnlag: .................................................................................................................. 3<br />
1.5 Aktuelle dokumenter:............................................................................................................ 4<br />
1.6 Prosjekter <strong>sykehus</strong>odontologi ............................................................................................... 6<br />
1.7 Spesifikke problemer / diagnoser.......................................................................................... 7<br />
2. Hvordan er tilbudet om <strong>orale</strong> <strong>helsetjenester</strong> ved <strong>sykehus</strong> i Norge i dag?.................... 8<br />
2.1 Spørreundersøkelse til landets <strong>sykehus</strong> og fylkestannleger .................................................. 8<br />
2.2 Kjevekirurgi og oral kirurgi/oral medisin ............................................................................. 8<br />
3.3 Narkosebehandling................................................................................................................ 9<br />
3.4 Tilbudet ved Haukeland, St. Olav, UNN/TkNN og Sørlands<strong>sykehus</strong>et ............................... 9<br />
3.5 TAKO-senteret...................................................................................................................... 9<br />
3.6 LKG-Team i Oslo og Bergen................................................................................................ 9<br />
3.7 Craniofacialt team ved Oslo Universitets<strong>sykehus</strong>................................................................. 9<br />
3.1 Sverige:.................................................................................................................................. 9<br />
3.2 Situasjonen i Danmark ........................................................................................................ 11<br />
3.3 Situasjonen i Finland........................................................................................................... 11<br />
4. Hva er behovet for ”<strong>orale</strong> <strong>helsetjenester</strong>” i norske <strong>sykehus</strong>?..................................... 12<br />
5. Helsedirektoratets vurdering av <strong>orale</strong> <strong>helsetjenester</strong> i <strong>sykehus</strong> på lengre sikt .......... 13<br />
2.2 Funksjoner og oppgaver................................................................................................. 13<br />
5.2 Orale <strong>helsetjenester</strong> i <strong>sykehus</strong>, nivå 4 ................................................................................. 14<br />
5.3 Orale <strong>helsetjenester</strong> i <strong>sykehus</strong>, nivå 3 og 2 ......................................................................... 15<br />
5.4 Behov for kompetanse og utstyr: ........................................................................................ 15<br />
6. Forsøksordning med oppstart i 2012: ........................................................................ 16<br />
6.1 Gradvis oppbygging ............................................................................................................ 16<br />
6.2 Informasjon og kartlegging ................................................................................................. 17<br />
6.3 Behandling .......................................................................................................................... 17<br />
6.4 Hvem trenger informasjon og hvordan nå dem?................................................................. 17<br />
6.5 Pasientforløp........................................................................................................................ 18<br />
6.6 Behov for utstyr og personell.............................................................................................. 18<br />
6.7 Kompetansemessige utfordringer (Stikkord foreløpig)....................................................... 19<br />
6.8 Kostnader (stikkord foreløpig):........................................................................................... 19<br />
6.9 Finansiering......................................................................................................................... 19<br />
6.9 Risikoanalyse: ..................................................................................................................... 21<br />
7. Kriterier for valg av forsøks<strong>sykehus</strong>........................................................................... 21<br />
8. Samhandling med eksterne fagmiljøer/tjenester:....................................................... 21<br />
10. Evaluering:............................................................................................................... 22<br />
11. Referanser: .............................................................................................................. 22<br />
1
1. Bakgrunn<br />
1.1 Oppdraget fra Helse og omsorgsdepartementet<br />
Helse- og omsorgsdepartementet har bedt Helsedirektoratet om å utforme en beskrivelse av<br />
forsøksordning med tann<strong>helsetjenester</strong> organisert i tverrfaglig miljø i <strong>sykehus</strong>.<br />
I oppdragsbrevet presiseres at beskrivelsen må inneholde blant annet følgende:<br />
• Organisatoriske, utstyrsmessige og kompetansemessige forutsetninger som må være til stede<br />
for å kunne tilby et tverrfaglig tilbud om odontologisk behandling på <strong>sykehus</strong> til pasienter<br />
hvor denne ”behandlingen har sammenheng med medisinsk behandling i <strong>sykehus</strong>”, uavhengig<br />
av alder. Den odontologiske behandlingen skal omfatte både virksomheter som forutsetter<br />
spesialistkompetanse og andre odontologiske tjenester. Videre skal nødvendigheten av aktuell<br />
samhandling med fagmiljøer/<strong>helsetjenester</strong> utenfor <strong>sykehus</strong>et også inngå i beskrivelsen. Det<br />
skal utarbeides standarder for pasientforløp.<br />
• Hvilke <strong>sykehus</strong>avdelinger som er aktuelle for forsøk.<br />
• Behovet for ulike forsøksordninger avhengig av type <strong>sykehus</strong>.<br />
• Nødvendig samarbeid mellom forsøks<strong>sykehus</strong> og kjeve-/oralkirurgiske avdelinger/enheter på<br />
<strong>sykehus</strong>, med regionale odontologiske kompetansesentre og med medisinsk/odontologisk<br />
fakultet.<br />
• Rekrutteringsmessige forutsetninger for å etablere forsøk.<br />
• Struktur for systematisering av kunnskapsoppbygging i forsøksordning hvor kunnskapene fra<br />
forsøksordning minst må omfatte behov for odontologiske tjenester på <strong>sykehus</strong>, type og<br />
omfang av behandling i tverrfaglig miljø, og systematisk samarbeid med fagmiljøer utenfor<br />
<strong>sykehus</strong>, dvs. både tann<strong>helsetjenester</strong> og kommunale helse- og omsorgstjenester.<br />
Kunnskapsoppbyggingen må også omfatte kompetansemessige forutsetninger og<br />
økonomisk/administrative konsekvenser av slik karakter at det kan utgjøre grunnlagsmateriale<br />
for å vurdere eventuelle lovendringer når det gjelder rettigheter til spesialiserte<br />
tann<strong>helsetjenester</strong>/tann<strong>helsetjenester</strong> på <strong>sykehus</strong>.<br />
• Aktuell evaluering av forsøksordningen.<br />
I oppdragsbrevet bes det også om at erfaringer med odontologiske tjenester på <strong>sykehus</strong>, inkludert<br />
oralkirurgisk virksomhet, i blant annet Sverige og Danmark, legges til grunn. Og at berørte fagmiljøer<br />
trekkes inn i arbeidet.<br />
Siden Helse- og omsorgdepartementet forutsetter at forsøksordningen skal forankres i<br />
spesialisthelsetjenesten tolker helsedirektoratet det slik at vi er bedt om å beskrive organisering innad i<br />
<strong>sykehus</strong>et samt hvordan samhandlingen med aktører både internt og eksternt skal organiseres.<br />
I oppdragsbrevet står det at forsøksordningen spesifikt skal omfatte ”tverrfaglig tilbud om<br />
odontologisk behandling på <strong>sykehus</strong> hvor denne behandlingen har sammenheng med medisinsk<br />
behandling i <strong>sykehus</strong>”. Imidlertid nevnes også i oppdragsbrevet at ”en rekke barn blir født med<br />
sykdom, syndrom eller lidelse som omfatter store og kompliserte medisinske og odontologiske behov<br />
for diagnostikk, medisinsk og kirurgisk behandling og oppfølging. Mange av disse må følges opp av<br />
<strong>sykehus</strong> over flere år, også i voksenlivet. Flere av disse er født med få anlegg til blivende tenner, eller<br />
har en vekstutvikling av kjever mv. som innebærer at de i løpet av oppveksten og frem til fullt utvokste<br />
kjever har behov for omfattende kirurgiske og odontologiske behandlinger med kjeveoperasjoner,<br />
tannproteser og tannregulering” Videre at ”de odontologiske problemstillingene kan bli neglisjert<br />
eller mangelfullt ivaretatt som følge av manglende tverrfaglig spesialistmiljø på <strong>sykehus</strong> med<br />
tannlegespesialister eller med annen odontologisk kompetanse.” Helsedirektoratet tolker dette slik at<br />
ordningen også skal gjelde for pasienter med også isolerte kompliserte odontologiske tilstander hvor<br />
det er behov for tverrfaglig kompetanse som ikke kan tilbys i primær tannhelsetjeneste, men som ikke<br />
nødvendigvis har behov for tjenester fra andre <strong>sykehus</strong>avdelinger.<br />
2
Når Helse- og omsorgsdepartementet ber oss vurdere hvilke <strong>sykehus</strong>avdelinger som er aktuelle for<br />
forsøk, tolker helsedirektoratet dette slik at man bes ta stilling til hvilke avdelinger i <strong>sykehus</strong> som<br />
behandler pasienter med behov for tjenesten, og hvorvidt enkelte av disse skal prioriteres foran andre i<br />
en forsøksordning. Det beskrives også hvor det er mest hensiktsmessig at tjenesten i seg selv<br />
organiseres i <strong>sykehus</strong>et.<br />
1.2. Organisering av arbeidet<br />
Departementets føringer fremkommer av oppdragsbrevet. Helsedirektoratet har valgt å organisere<br />
arbeidet som et prosjekt med intern arbeidsgruppe, styringsgruppe og prosjektleder. Det er opprettet en<br />
referansegruppe med representanter fra eksterne fagmiljøer og organisasjoner. Dessuten er det<br />
innhentet skriftlige og muntlige innspill fra eksterne ressurspersoner.<br />
1.3 Valg av terminologi:<br />
Som det fremkommer senere i dokumentet vil tilbud om tann<strong>helsetjenester</strong> i <strong>sykehus</strong> inkludere<br />
undersøkelse og behandling av hele munnen, noen ganger også omliggende vev, og tilnærmingen må<br />
være tverrfaglig. Begrepene ”tannhelse” og ”tann<strong>helsetjenester</strong>” er innarbeidede begreper, men er ikke<br />
dekkende for hele fagfeltet. Dette vet tannleger, men det er antagelig ikke like godt kjent i andre<br />
fagmiljø i <strong>sykehus</strong> eller hos brukere. Helsedirektoratet anbefaler derfor å bruke begrepene ”oral helse”<br />
og ”<strong>orale</strong> <strong>helsetjenester</strong>” i <strong>sykehus</strong>. Det har vært ført en lignende diskusjon i Sverige etter et tilsyn<br />
Socialstyrelsen hadde med enheter som jobbet med helse relatert til munn og tenner. Da ble det<br />
diskutert om ordet ”munnhelse” er bedre enn ”tannhelse”, fordi man da markerer at fagfeltet dekker<br />
hele munnen (Socialstyrelsen, 2005).<br />
1.4 Rettslig grunnlag:<br />
Den offentlige tannhelsetjenesten (fylkeskommunen) skal etter tannhelsetjenesteloven §1-3 gi et<br />
regelmessig og oppsøkende tilbud til barn og ungdom, psykisk utviklingshemmede i og utenfor<br />
institusjon samt grupper av eldre, langtidssyke, uføre i institusjon og hjemmesykepleie, uansett<br />
varighet. Dette gjelder også institusjoner i spesialisthelsetjenesten og institusjoner som har avtale med<br />
helseforetak/RHF. Hvis oppholdets varighet er over 3 måneder skal behandlingen være vederlagsfri. I<br />
henhold til forskrift om vederlag for tann<strong>helsetjenester</strong> i den offentlige tannhelsetjenesten § 2 tredje<br />
ledd skal tannbehandling som har sammenheng med eller påvirker den sykdom pasienten er innlagt for<br />
eller får pleie for ytes vederlagsfritt selv om institusjonsoppholdet eller pleien ikke har vart i 3<br />
måneder.<br />
Lov om folketrygd av 28. februar 1997 nr. 19 (folketrygdloven) skal bidra til å gi økonomisk <br />
trygghet for hele befolkningen ved blant annet å kompensere for særlige utgifter ved sykdom og <br />
skade. Kapittel 5 i loven omhandler stønad ved <strong>helsetjenester</strong>, herunder tannbehandling. <br />
Utgangspunktet er at den voksne del av befolkningen selv skal betale for behandling hos <br />
tannlege. Hensikten med folketrygdlovens regler om tannbehandling er å gi hel eller delvis støtte <br />
til grupper i befolkningen med særlige tannbehandlingsbehov. Trygderefusjon er begrenset til <br />
undersøkelse og behandling av sykdommer og skade. Mange av de personene man tenker seg vil <br />
ha nytte av et tilbud om <strong>orale</strong> <strong>helsetjenester</strong> i <strong>sykehus</strong> vil ha rettigheter til slik støtte. <br />
Formålet med LOV 1999-07-02 nr 61: Lov om spesialisthelsetjenesten m.m.<br />
(spesialisthelsetjenesteloven) er å fremme folkehelsen og motvirke sykdom, skade, lidelse og <br />
funksjonshemning, bidra til å sikre tjenestetilbudets kvalitet, til et likeverdig tjenestetilbud, til at <br />
ressursene utnyttes best mulig, til at tjenestetilbudet tilpasses pasientenes behov og at <br />
tjenestetilbudet er tilgjengelig for pasientene. Lovens slår også fast at <strong>sykehus</strong>ene har ansvar for <br />
pasientbehandling, utdanning av helsepersonell, forskning og opplæring av pasienter og <br />
pårørende. <br />
3
Spesialisthelsetjenesten (Helseforetaket) har også ansvar for å utarbeide en individuell plan for<br />
pasienter med behov for langvarige og koordinerte tilbud. Helseforetaket skal samarbeide med andre<br />
tjenesteytere om planen for å bidra til et helhetlig tilbud for pasientene.<br />
Pasientrettighetsloven og forskrift til denne ligger også til grunn. Her fastslås at pasienten har rett til<br />
nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten etter § 2-1 når 1) pasienten har et visst prognosetap<br />
med hensyn til livslengde eller ikke ubetydelig nedsatt livskvalitet dersom helsehjelpen utsettes og 2)<br />
pasienten med unntaket som er nevnt i § 3 annet ledd (utprøvende behandling i utlandet), kan ha<br />
forventet nytte av helsehjelpen og 3) de forventede kostnadene står i rimelig forhold til tiltakets effekt.<br />
Med ikke ubetydelig nedsatt livskvalitet menes at pasientens livskvalitet uten behandling merkbart<br />
reduseres som følge av smerte eller lidelse, problemer i forbindelse med vitale livsfunksjoner som for<br />
eksempel næringsinntak, eller nedsatt fysisk eller psykisk funksjonsnivå. Med forventet nytte av<br />
helsehjelpen menes at det foreligger god dokumentasjon for at aktiv medisinsk eller tverrfaglig<br />
spesialisert behandling kan bedre pasientens livslengde eller livskvalitet med en viss varighet, at<br />
tilstanden kan forverres uten behandling eller at behandlingsmuligheter forspilles ved utsettelse av<br />
behandlingen.<br />
1.5 Aktuelle dokumenter:<br />
I stortingsmelding nr 35 (2006-2007), Tilgjengelighet, kompetanse og sosial utjevning, Framtidas<br />
tann<strong>helsetjenester</strong>, framgår det blant annet at tann<strong>helsetjenester</strong> for innlagte pasienter på <strong>sykehus</strong> er<br />
mangelfull, og at det er et stort behov for kunnskapsoppbygging når det gjelder slike tjenester. Det går<br />
også frem at regjeringen vil igangsette et forsøk med tann<strong>helsetjenester</strong> til pasienter innlagt i <strong>sykehus</strong>.<br />
I Inst. S. nr 155 (2007-2008) sier komiteens flertall seg enig med de ulike høringsinstanser om<br />
tann<strong>helsetjenester</strong> på <strong>sykehus</strong>. Komiteen konstaterer også at tannhelsefeltet har problemer med hensyn<br />
til organisering og samhandling og etterlyser en bedre kommunikasjonslinje mellom fylkeskommune<br />
og spesialisthelsetjeneste.<br />
Stortingsmelding nr 47 (2008-2009), Samhandlingsreformen, peker på tre hovedutfordringer i dagens<br />
og fremtidens helse- og omsorgstjenester:<br />
1. Pasientenes behov for koordinerte tjenester besvares ikke godt nok – fragmenterte tjenester<br />
2. Tjenestene preges av for liten innsats for å begrense og forebygge sykdom<br />
3. Demografisk utvikling og endring i sykdomsbildet gir utfordringer som vil kunne true<br />
samfunnets økonomiske bæreevne<br />
De viktigste tiltakene som skisseres i reformen er:<br />
1. Å skape klarere pasientroller og fokusere på helhetlige tjenester..<br />
2. Kommunene skal sørge for en helhetlig tenkning med forebygging, tidlig intervensjon, tidlig<br />
diagnostikk, behandling og oppfølging slik at helhetlige pasientforløp i størst mulig grad kan<br />
ivaretas innenfor beste effektive omsorgsnivå (BEON-prinsippet)<br />
3. Kommunal medfinansiering av spesialisthelsetjenesten og kommunalt økonomisk ansvar for<br />
utskrivningsklare pasienter<br />
4. Utvikle spesialisthelsetjenesten slik at den i større grad kan bruke sin spesialiserte<br />
kompetanse<br />
5. Framtidige prioriteringsbeslutninger skal rettes inn mot helheten i de pasientforløp som<br />
svarer på de aktuelle behovene.<br />
Tannhelse er ikke nevnt spesielt i stortingsmeldingen, noe helse- og omsorgskomiteen spesielt tok opp<br />
i Innst. 212 S jf St.meld. nr 47 : ”Tannhelse er, slik komiteen ser det, et viktig forebyggende tiltak som<br />
kan hindre innleggelser og plager for den enkelte. Sykdommer i munnhulen påvirker den allmenne<br />
helsetilstanden på samme måte som annen sykdom, og dårlig tannhelse er en risiko for utvikling av<br />
andre sykdommer ved at bakterier spres gjennom blodomløpet. Ved kroniske somatiske sykdommer<br />
kan grunnlidelsen eller medisinbruk på grunn av sykdommen føre til økt risiko for tannskader og<br />
sykdom i munnhulen. Både når det gjelder ernæring, velvære og psykisk helse, er en god tannhelse<br />
4
viktig. Komiteen viser for øvrig til behandlingen av St.meld. nr. 35 (2006–2007), Framtidens<br />
tannhelse, og Innst. S. nr. 155 (2007–2008), der det blant annet ble påpekt av komiteens medlemmer<br />
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og<br />
Venstre «at tannhelsefeltet har problemer med hensyn til organisering og samhandling. Det burde<br />
vært en bedre kommunikasjonslinje mellom forvaltningsnivåene, slik at pasienter som i dag faller<br />
mellom to stoler, hadde fått bedre behandling”. Videre: ”Komiteens medlemmer fra<br />
Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti mener at det må fremmes en egen sak om tannhelse i<br />
lys av samhandlingsreformen med tanke på organisering og oppgavedeling.<br />
Helsedirektoratet ser dette som et klart signal om at oral helse må sees på i lys av reformen, og at<br />
tiltakene som skisseres også må omfatte tannhelsetjenesten.<br />
FNs barnekonvensjon paragraf 23 og 24 sier at<br />
- Psykisk og fysisk funksjonshemmede barn har rett til å leve et fullverdig og anstendig liv under<br />
forhold som sikrer dets verdighet, fremmer selvtillit, og letter barnets aktive deltakelse i samfunnet. Et<br />
funksjonshemmet barn har rett til særskilt omsorg. Barnet skal få undervisning, opplæring,<br />
<strong>helsetjenester</strong>, rehabiliteringstjenester, forberedelse til arbeidslivet og rekreasjonsmuligheter for å<br />
oppnå best mulig integrering og individuell utvikling<br />
- Barnet har rett til å få den best mulige medisinske behandling og hjelp til å komme seg etter sykdom.<br />
Staten skal arbeide for å redusere spedbarns- og barnedødelighet, sikre at alle barn får nødvendig<br />
legehjelp, gi god helsemessig omsorg til mødre etter fødselen, bekjempe sykdom og gi orientering og<br />
utdanning om helse og riktig ernæring.<br />
Norge har forpliktelser etter denne konvensjonen, og innen feltet oral helse er det stilt spørsmål, blant<br />
annet fra Norsk forening for pedodonti, om forpliktelsene overholdes. Dette med bakgrunn i at Den<br />
offentlige tannhelsetjenesten har ansatt få personer med spesialistkompetanse om barn med<br />
funksjonshemming, barn med store medfødte <strong>orale</strong> avvik, alvorlig syke barn med mer.<br />
Begrepet habilitering brukes med flere ulike betydninger. Det brukes på en tjeneste, som f.eks.<br />
habiliteringstjenesten for barn og unge eller voksenhabiliteringstjenesten. Det brukes på et<br />
kunnskapsområde som er utpreget tverrvitenskaplig og som befinner seg i grenseområdet mellom<br />
medisin, sosialvitenskap, psykologi og pedagogikk. Sist, men ikke minst, brukes det på den bistandsog<br />
samhandlingsprosessen, hvor en person med en funksjonsnedsettelse mottar bistand fra flere<br />
tjenesteytere ut fra sine forutsetninger, ønsker og behov. Bistanden kan være innrettet mot å beholde,<br />
styrke eller utvikle ferdigheter eller mestring hos den personen som ønsker habiliteringsbistand eller<br />
tilrettelegging av de fysiske eller sosiale omgivelsene slik at disse ikke utgjør hindringer for personens<br />
sosiale deltakelse.<br />
Helsedirektoratet ga i 2009 ut en Handlingsplan for habilitering av barn og unge som også tar opp<br />
temaet tannhelse: ”Tannhelsetjenesten har en utfordring i det å være en organisasjon som samhandler,<br />
utveksler informasjon og utvikler seg slik at tannhelsepersonell regnes som relevante<br />
samarbeidspartnere i habiliteringsarbeid” I dokumentet pekes det spesielt på at det finnes få<br />
spesialister i pedodonti i Norge, og at den type kompetanse er viktig for funksjonshemmede barn og<br />
unge. Et tiltak som foreslås er at det ansettes pedodontist ved de regionale odontologiske<br />
kompetansesentre som er under utvikling. Slik situasjonen er i dag er det bare to av fem planlagte<br />
regionale kompetansesentre som er i drift, og kun ett som har ansatt pedodontist.<br />
Statens folkhälsoinstitut i Sverige påviser i en rapport fra 2008 at i aldersgruppen<br />
16-29 år opplever mer enn ti ganger så mange personer med funksjonsnedsettelse<br />
å ha dårlig tannhelse sammenliknet med den øvrige befolkningen. De går også sjeldnere til<br />
tannlege enn den øvrige befolkningen.<br />
Socialstyrelsen i Sverige gjennomførte i første halvdel av 2000-tallet et ettersyn med instanser som<br />
jobber med barns munnhelse, dvs. habiliteringstjenester, allmenntannhelsetjenesten og<br />
spesialistklinikker i pedodonti. Bakgrunnen var at barn og ungdom med medfødte eller ervervede<br />
funksjonshemminger kan ha øket risiko for utvikling av munnsykdommer og <strong>orale</strong><br />
5
funksjonsforstyrrelser som krever et tverrfaglig samarbeid å løse. De konkluderte med at det er helt<br />
nødvendig med et øket og strukturert samarbeid mellom habiliteringen og tannhelsetjenesten omkring<br />
barn og unge med funksjonshemminger. Samarbeid er nødvendig for at man tidlig skal kunne<br />
identifisere behov og vanskeligheter i arbeidet med å holde munnen frisk, motvirke sykdomsutvikling<br />
og forbedre orofacial funksjon. Samarbeid rundt det enkelte barn bør starte tidlig (Socialstyrelsen,<br />
2005). Socialstyrelsen har også beskrevet at tannbehandlingstilbudet til slagpasienter ikke er<br />
tilfredsstillende i Sverige, og anbefaler at alle disse pasientene må tilses av tannlege eller tannpleier<br />
innen et år etter de ble syke. Bakgrunnen er at mange etter et slag får nedsatt evne til egenomsorg<br />
(Socialstyrelsen <strong>2011</strong>)<br />
Veileder for habilitering av voksne i spesialisthelsetjenesten, som ble utgitt av Helsedirektoratet i 2009<br />
slår fast at ”kommunen har ansvar for oppfølging av generelle helseproblemer og helsetilstander,<br />
herunder forebyggende tiltak og vedlikeholdstrening av ferdigheter. Dette er oppgaver som ivaretas<br />
av fastlegen, fysioterapitjeneste, den fylkeskommunale tannhelsetjenesten med videre. Ved behov må<br />
disse instansene samarbeide med relevante spesialist<strong>helsetjenester</strong>”.<br />
1.6 Prosjekter <strong>sykehus</strong>odontologi<br />
Høsten 2007 tok Akershus universitets<strong>sykehus</strong> initiativ til å utvikle et prosjekt i samarbeid med Den<br />
offentlige tannhelsetjenesten (Dot) i Akershus og Oslo og Det odontologiske fakultet, Universitetet i<br />
Oslo. Prosjektet skulle kartlegge behovet for et mer organisert tannhelsetilbud ved <strong>sykehus</strong>et og ble<br />
kalt Samarbeid Sykehusodontologi. I sin sluttrapport (<strong>2011</strong>) konkluderte prosjektgruppen med at det<br />
ikke kan rettferdiggjøres ut i fra den informasjon som forelå at odontologisk behandling hos<br />
inneliggende pasienter kan sysselsette et tannhelseteam på fulltid ved Akershus Universitets<strong>sykehus</strong>.<br />
Allikevel mener de å ha holdepunkter for at behovet for odontologisk rådgivning rettet mot innlagte<br />
pasienter og overfor <strong>sykehus</strong>ets fagmedisinske- og sykepleiermiljøer er betydelig.<br />
Ved Lovisenberg Diakonale <strong>sykehus</strong> (LDS) ble det i 2006 startet et <strong>sykehus</strong>tannhelseprosjekt<br />
finansiert av daværende Helse Øst. Prosjektet varte i tre år, og rettet mot pasienter tilknyttet LDS med<br />
rusavhengighet og psykiatridiagnose. Totalt 260 pasienter ble undersøkt og behandlet og det fremkom<br />
at det i gjennomsnitt var gått 5 år siden siste behandling. Sekstito prosent oppga problemer med<br />
munntørrhet, de fleste i så uttalt grad at det var vanskelig å spise. Tannhelsen var dårlig og mange<br />
hadde smerter. I prosjektets sluttrapport ble det konkludert med at en <strong>sykehus</strong>forankret<br />
tannhelsetjeneste kan sikre personer med dobbeltdiagnose et bedre tannhelsetilbud, men at det er<br />
vanskelig å nå de aller svakeste med et slikt tilbud. Samarbeidet mellom <strong>sykehus</strong>tannklinikken og<br />
øvrige enheter tilknyttet LDS førte til at mange pasienter med dobbeltdiagnosen rus/psykiatri ble i<br />
stand til å nyttiggjøre seg tannbehandlingstilbudet. Pasientene ga klart uttrykk for at tannbehandling<br />
var en viktig del av en vellykket totalrehabilitering og gjenintegrering i samfunnet. For å kunne gi et<br />
mer entydig og fullstendig bilde av tannhelsesituasjonen hos denne gruppen pasienter er det nødvendig<br />
med en mer omfattende undersøkelse. Helse Sør-Øst har etter endt prosjektperiode bevilget midler for<br />
en permanent <strong>sykehus</strong>tannklinikk ved LDS for samme målgruppe (Haugbo et al, 2010).<br />
Det er igangsatt et samarbeidsprosjekt mellom Tannhelsetjenesten i Buskerud og Kvinne- og<br />
barnklinikken ved Sykehuset Buskerud, Vestre Viken. Hensikten med prosjektet er å kartlegge<br />
eksisterende rutiner for henvisning og oppfølging mellom Kvinne- og barnklinikken, Sykehuset<br />
Buskerud og kommunehelsetjenesten samt å etablere rutiner for samarbeid og samhandling og<br />
henvisnings- og oppfølgingsrutiner mellom Kvinne- og barnklinikken og tannhelsetjenesten.<br />
Prosjektet er i gjennomføringsfasen og skal sluttføres i 2012. Helsedirektoratet har mottatt foreløpige<br />
resultater fra spørreundersøkelser rettet mot ansatte i barneavdeling og habiliteringen (barn). I<br />
barneavdelingen var det 66 ansatte som svarte på spørreundersøkelsen, 46 sykepleiere, 8 hjelpepleiere<br />
og 12 leger. Åtte hadde videreutdanning i onkologi eller pediatri. Femtiseks rapporterte at de hadde<br />
fått opplæring i tann- og munnestell under utdanningen sin, men kun et fåtall hadde fått slik opplæring<br />
på arbeidsplassen. Litt over halvparten mente de hadde god nok kompetanse til å utføre tann- og<br />
munnstell på pasienter, men dette utføres i størst grad av pasientene selv eller deres foresatte.<br />
Halvparten av respondentene hadde opplevd at pasienter hadde plager i tenner eller munnhule under<br />
6
ehandling eller utredning og litt under halvparten hadde kjennskap til følgetilstander i tenner og<br />
munnhule for ulike pasientgrupper. Femtitre svarte at de hadde behov for å øke sin kompetanse på<br />
dette området. Nitten hadde henvist pasienten til tannlege (offentlig, privat, i <strong>sykehus</strong> eller til TAKOsenteret).<br />
Tilsvarende spørreskjema ble besvart av 12 personer som jobbet i habiliteringen (barn),<br />
fordelt på syke-, verne- og hjelpepleiere, fysioterapeuter og psykologer. Da disse i stor grad drev<br />
poliklinisk virksomhet var en del spørsmål ikke relevante, men åtte respondenter oppga at de hadde<br />
behov for å øke sin kompetanse på området. Åtte hadde også henvist pasienter til<br />
tannhelsetjenestetilbud på grunn av plager eller følgetilstander i munnhulen. Disse resultatene antyder<br />
at det finnes udekkede behov blant alvorlig syke og funksjonshemmede barn.<br />
1.7 Spesifikke problemer / diagnoser<br />
Det er velkjent at kreftbehandling med cytostatika og/eller stråling mor hode/halsregionen kan gi<br />
akutte og kroniske bivirkninger i munnhulen. Allikevel er det vist i en svensk doktorgradsstudie at<br />
leger og sykepleiere viser mindre interesse for munnhulen enn for andre deler av kroppen til pasienter<br />
som behandles for kreft (Öhrn, 2001). I en norsk oversiktsartikkel konkluderes det med at slike<br />
problemstillinger fordrer et multidisiplinært samarbeid der odontologisk helsepersonell er en naturlig<br />
del av det onkologiske team. Det er nødvendig med økt kunnskap, informasjon og utdanning om <strong>orale</strong><br />
problemstillinger ved kreft og kreftbehandling for å oppnå en optimal kreftomsorg (Herlofson og<br />
Løken, 2006).<br />
Socialstyrelsen i Sverige har i en ny rapport konkludert med at tannbehandlingstilbudet til<br />
slagpasienter ikke er tilfredsstillende i Sverige, og anbefaler at alle disse pasientene må tilses av<br />
tannlege eller tannpleier innen et år etter de ble syke. Bakgrunnen er at mange etter et slag får nedsatt<br />
evne til egenomsorg. Det er sannsynlig at dette vil gjelde flere grupper med kronisk og langvarig<br />
sykdom som medfører nedsatt evne til egenomsorg. Helsedirektoratet har fått innspill som tyder på at<br />
munnhelse er et neglisjert område i helse- og omsorgstjenester i kommunene hvor mange av disse<br />
pasientene tas hånd om etter den første akutte fasen i <strong>sykehus</strong>. Det er utfordrende å finne gode<br />
modeller for samhandling mellom spesialisthelsetjenesten og kommunale helse- og omsorgstjenester<br />
innen dette feltet.<br />
En del av de personene som Den offentlige tannhelsetjenesten har ansvar for klarer ikke å<br />
gjennomføre behandling i munnhulen uten beroligende medikamenter (sedasjon) eller narkose.<br />
Sedasjon på friske pasienter (ASA-gruppe I og II) kan gjøres på et vanlig tannlegekontor (bruk av<br />
lystgass krever egen lisens), mens sedasjon av medisinsk kompromitterte pasienter og all generell<br />
anestesi krever anestesipersonell til stede, og dette gjøres hovedsakelig på <strong>sykehus</strong> i Norge (se også<br />
nedenfor).<br />
For å vurdere behovet for sedasjon og anestesi i tannlegepraksis, er det nødvendig å basere det på<br />
indikasjoner. Det generelle utgangspunktet er at alle pasienter skal tilbys en form for behandling<br />
som er tilpasset deres mestringsnivå, og at behandlingen skal være minst mulig ubehagelig og mest<br />
mulig smertefri. I dette ligger ikke bare hensikten om å gjøre pasienten i stand til å mestre et aktuelt<br />
behandlingsbehov, men også målsetningen om å forebygge fremtidig angst og vegring for<br />
tannbehandling. De viktigste indikasjonene som angis for bruk av anestesi og sedasjon i<br />
tannlegepraksis kan deles i to kategorier som må sees i sammenheng med hverandre:<br />
1. Pasienter med dårlig mestringsevne:<br />
• Barn som vegrer seg<br />
• Pasienter med angst for tannbehandling/ odontofobi (ungdom og voksne)<br />
• Funksjonshemmede pasienter<br />
• Pasienter med generelle sykdommer, f eks psykiatri<br />
• Eldre, senile pasienter<br />
2. Behandlingsbehovet:<br />
• Stort og komplisert behandlingsbehov<br />
7
• Akuttbehandling<br />
En publikasjon fra 2003 fastslår at behovet for tannbehandling i narkose i Norge antagelig er mye<br />
større enn tilbudet. En del fylkeskommuner har jobbet med å bedre tilbudet de senere år, men tilbudet<br />
er antagelig fortsatt underdimensjonert (Raadal, 2003).<br />
2. Hvordan er tilbudet om <strong>orale</strong> <strong>helsetjenester</strong> ved <strong>sykehus</strong><br />
i Norge i dag?<br />
Det finnes i dag et tilbud om <strong>orale</strong> <strong>helsetjenester</strong> ved flere norske <strong>sykehus</strong>, men tilbudet er lite<br />
organisert og strukturert.<br />
Det foreligger lite informasjon om hva slags behandling som tilbys ved de forskjellige <strong>sykehus</strong>ene.<br />
Det er sterk indikasjon for at flere grupper ikke får et godt nok tilbud i dag, og at det er et behov for å<br />
bygge ut tilbudet ved <strong>sykehus</strong>ene både med ressurser og kompetanse. Det synes også å være et behov<br />
for å lage en struktur for pasientforløp og samarbeid både med Tannhelsetjenesten og andre deler av<br />
helsetjenesten.<br />
2.1 Spørreundersøkelse til landets <strong>sykehus</strong> og fylkestannleger<br />
På oppdrag fra Helsedirektoratet gjennomførte Eeva Widstøm i 2007-2008 en spørreundersøkelse<br />
rettet til landets fylkestannleger og landets <strong>sykehus</strong> for å kartlegge forekomst og behov for<br />
tann<strong>helsetjenester</strong> i <strong>sykehus</strong>. Dette resulterte i to rapporter:<br />
1. Hvordan fungerer spesialisttannhelsetjenesten, <strong>sykehus</strong>tannhelsetjenesten og det akutte<br />
tannhelsetilbudet ut fra fylkestannlegens synspunkt (2008)<br />
2. Behovet for tann<strong>helsetjenester</strong> ved <strong>sykehus</strong>. Rapport fra spørreundersøkelse (2008)<br />
Av 44 <strong>sykehus</strong> som svarte på henvendelse fra forfatterne hadde 13 ansatt tannlege eller<br />
tannlegespesialist. I tillegg kjøpte fire av <strong>sykehus</strong>ene tjenester fra privatpraktiserende tannleger. Flere<br />
<strong>sykehus</strong> hadde imidlertid oppdrag for Den offentlige tannhelsetjenesten (Dot), spesielt i forbindelse<br />
med tannbehandling i generell anestesi. I disse tilfellene kommer tannleger ansatt av Dot til aktuelle<br />
<strong>sykehus</strong> og gjennomfører tannbehandling ved hjelp av anestesipersonell ansatt i <strong>sykehus</strong>et.<br />
Elleve av 17 fylkestannleger mente tjenestetilbudet på <strong>sykehus</strong> var underdimensjonert, mens 4 mente<br />
tilbudet var tilfredsstillende. Også mange av <strong>sykehus</strong>ene (57 % av de som responderte) mente tilbudet<br />
var for lite, og 22 <strong>sykehus</strong> mente det var behov for egne, spesialutdannede <strong>sykehus</strong>tannleger. Tretten<br />
<strong>sykehus</strong> svarte ikke på spørsmålet om dette eller mente de ikke kunne ta stilling, mens ni <strong>sykehus</strong> ikke<br />
så behov for egne <strong>sykehus</strong>tannleger. Det er også publisert en artikkel om denne undersøkelsen<br />
(Widström et al, 2009) hvor det fastslås at det er problemer med organisering av de mest krevende<br />
oralmedisinske og odontologiske tilbudet og mange pasienter med alvorlige tilstander sannsynligvis<br />
ikke får det tannhelsetilbudet de trenger. Det fremkom også at det med unntak av et fåtall <strong>sykehus</strong> var<br />
åpenbart at <strong>sykehus</strong>ene ikke fungerte som en siste henvisningsinstans for pasienter det er vanskelig å<br />
behandle andre steder. Det savnes hensiktsmessig organisasjon, personalressurser og finansiering for å<br />
kunne inkludere <strong>orale</strong> <strong>helsetjenester</strong> til <strong>sykehus</strong>enes helsetilbud. Det finnes lite informasjon om hvor<br />
den mest krevende tannbehandlingen tas hånd om i de ulike regioner.<br />
2.2 Kjevekirurgi og oral kirurgi/oral medisin<br />
Det odontologiske tilbudet som er best utbygget og integrert i norske <strong>sykehus</strong> i dag er kjevekirurgi og<br />
oral kirurgi /oral medisin. Kjevekirurgi er en medisinsk spesialitet, men man må også ha<br />
tannlegeutdannelse for å bli kjevekirurg. De arbeider med større kirurgi i ansikt og kjever. En<br />
spesialist i oral kirurgi og oral medisin er tannlege med fem års videreutdanning. De arbeider med<br />
dentoalveolær kirurgi, kjeveleddsproblematikk, utredning av slimhinnelidelser, smerter fra<br />
kjeve/ansikt med mer. Det finnes ingen fullstendig oversikt over antall antallet kjevekirurger og oral<br />
8
kirurger som jobber i norske <strong>sykehus</strong>, men Norsk Forening for Oral kirurgi og Oral Medisin mener det<br />
er kjevekirurger ved tre store <strong>sykehus</strong> i Norge Oslo Universitets<strong>sykehus</strong>, St Olavs hospital<br />
(Trondheim) og ved Stavanger Universites<strong>sykehus</strong>. I overkant av 20 oral kirurger jobber ved 12-13<br />
forskjellige <strong>sykehus</strong> og utgjør derfor hoveddelen av det tannhelsepersonellet helseforetakene<br />
rapporterte å ha ansatt i Widstrøms undersøkelse som refereres i forrige avsnitt.<br />
3.3 Narkosebehandling<br />
Som nevnt over foregår det tannbehandling i narkose ved flere <strong>sykehus</strong> i Norge, og alle fylker har<br />
mulighet for å behandle pasienter i narkose, selv om kapasiteten varierer mellom fylkene.<br />
Årsmeldinger fra tannhelsetjenesten / årsmeldinger for alle fylker informasjon om tilbudet som gis i<br />
fylket. Noen fylker har jobbet aktivt for å øke kapasiteten for tannbehandling i narkose, da man har<br />
sett at ventetidene har vært svært lange. Det er, så langt Helsedirektoratet har funnet, ingen<br />
retningslinjer for hvilke pasienter som skal henvises for narkosebehandling. Ut i fra tall innmeldt til<br />
databasen Kostra (Kommune-Stat-Rapportering) og tannhelsetjenestens egne årsmeldinger kan det<br />
regnes ut at den offentlige tannhelsetjenesten behandler fra 0,1 % (Oslo) til 0,5 % (Sogn og Fjordane)<br />
av sitt prioriterte klientell i narkose. Det synes vanskelig å få raskt time for akutt behandling i narkose.<br />
I følge tall fra Kostra varierte andelen henviste pasienter som måtte vente mer enn 3 måneder på<br />
tannbehandling i narkose fra 0 – 100 %. Gjennomsnittlig andel som måtte vente over tre måneder<br />
blant de fylkene som rapporterte tall var 50 %. Det fremkommer ikke av tallene fra Kostra hvor mye<br />
lenger enn 3 måneder disse pasientene måtte vente på behandling. Det er allikevel slik at akutte<br />
behandlinger ofte prioriteres og i Oslo var korteste ventetid for behandling i narkose 10 dager i 2010<br />
(personlig kommunikasjon). Dette er, til tross for at dette er svært kort ventetid sammenlignet med<br />
gjennomsnittet, lang tid for personer med smerter eller behov for tannbehandling på grunn av traume. I<br />
sistnevnte tilfelle vil en så lang ventetid kunne føre til tap av tenner som med adekvat behandling<br />
kunne vært reddet.<br />
3.4 Tilbudet ved Haukeland, St. Olav, UNN/TkNN og Sørlands<strong>sykehus</strong>et<br />
mangler foreløpig<br />
3.5 TAKO-senteret<br />
TAKO-senteret (TAnnhelseKOmpetansesenteret) ved Lovisenberg Diakonale <strong>sykehus</strong> (LDS) i Oslo er<br />
et nasjonalt kompetansesenter for oral helse ved sjeldne medisinske tilstander (SMT). Senteret samler<br />
kunnskap og forsker om <strong>orale</strong> problemstillinger knyttet til SMT, og videreformidler denne kunnskapen<br />
både til personer med sjeldne medisinske tilstander og deres pårørende og fagpersonell / studenter. Det<br />
gjøres også behandling i kompliserte tilfeller. De ansatte ved senteret representerer flere odontologiske<br />
spesialiteter i tillegg til at det er ansatt logopeder og fysioterapeut for en helhetlig tilnærming til<br />
munnhulen. Det foregår også nært samarbeid med leger både ved LDS og andre <strong>sykehus</strong> som Oslo<br />
Universitets<strong>sykehus</strong>. Da man ved Oslo Universitets<strong>sykehus</strong> /Rikshospitalet har spesialkompetanse på<br />
barneanestesi men ikke tannhelsepersonell som kan gjøre vanlig odontologisk behandling å på barn,<br />
reiser TAKO-senterets ansatte noen ganger per år til Rikshospitalet for å gjøre behandling i<br />
munnhulen på barn i narkose. Man forsøker da så lang råd er å koordinere dette med andre<br />
undersøkelser eller inngrep som må gjøres i narkose. Dette samarbeidet er tidkrevende og utfordrene,<br />
og en avdeling for <strong>orale</strong> <strong>helsetjenester</strong> inkludert i <strong>sykehus</strong>et ville enklere kunne samarbeide omkring<br />
slike problemstillinger.<br />
3.6 LKG-Team i Oslo og Bergen<br />
Mangler foreløpig<br />
3.7 Craniofacialt team ved Oslo Universitets<strong>sykehus</strong><br />
Mangler foreløpig3. Hvordan er situasjonen i andre Nordiske land?<br />
3.1 Sverige:<br />
I Sverige er landstinget lovpålagt å gi nødvendig tannbehandling til voksne og et tilbud i <strong>sykehus</strong>ene<br />
er en selvsagt del av spesialisttannhelsetjenesten. Alle regionale <strong>sykehus</strong> har ansatte <strong>sykehus</strong>tannleger<br />
9
og tannpleiere. Siden 1999 har <strong>sykehus</strong>ene hatt et program for ”Tandvård som ledd i<br />
sjukdomsbehandling”. ”Sjukhustandvården” tilbyr nødvendig oralmedisinsk behandling og<br />
tannbehandling til voksne pasienter med svekket immunforsvar, pasienter med kreft i hode/hals,<br />
pasienter som skal gjennomgå hjertekirurgi og organtransplantasjoner og andre alvorlig syke pasienter.<br />
De tilbyr også behandling til pasienter som har vanskeligheter med å få dette andre steder pga<br />
psykiatriske diagnoser eller alvorlig angst for tannbehandling. Sykehustannlegene er en del av det<br />
medisinske teamet. Nesten all behandling er gratis for pasientene, på lik linje med annen somatisk<br />
behandling (Widström et al, 2010). Det finnes ca 175 <strong>sykehus</strong>tannleger som fyller 130 heltidsstillinger<br />
i Sverige. Det tilsvarer ca 1,5 heltidsstillinger per 100.000 innbyggere (Håkansson et al, 2010).<br />
”Sjukhustandvården”, som det heter i Sverige, støtter og kompletterer den øvrige tannhelsetjenesten,<br />
og mottar henvisninger både fra det medisinske miljø og offentlig og privat tannhelsetjeneste. I følge<br />
notat fra Helse- og omsorgsdepartementet får svenske <strong>sykehus</strong> ca 600 mill. kroner i statlige midler pr<br />
år til tannbehandling for pasienter på <strong>sykehus</strong>.<br />
Det er ingen formelle krav til kompetanse for svenske <strong>sykehus</strong>tannleger, men det kreves oftest at man<br />
har videreutdannelse for å kunne arbeide med svært syke pasienter i <strong>sykehus</strong>. For barn og ungdommer<br />
er det pedodontister som har ansvar for tannbehandlingen, og i flere län i Sverige er det organisert<br />
spesialisttannhelse, inkludert pedodonti, i forbindelse med <strong>sykehus</strong>tannhelsetjenesten.<br />
I Västra Götaland har man utmerket seg innen det kombinerte området ”sjukhustandvård/oral<br />
medicin”, og kalt det ”orofacial medicin”. De har fått til et vel utbygget treårig utdanningsprogram<br />
som omfatter både klinisk tjeneste og teoretisk utdanning i form av seminarer, egne kasusbeskrivelser,<br />
multidisiplinært samarbeid, planlegging av tann<strong>helsetjenester</strong>, forebyggende arbeid, helseøkonomi,<br />
epidemiologi, etikk, vitenskapelige studier og praktisk undervisningstrening. Utdanningen ligner på<br />
flere måter den som gis i faget pedodonti, da dette også er en breddespesialitet der omsorg for alvorlig<br />
sykes og funksjonshemmede barn har en viktig plass, sammen med behandling av barn som vegrer<br />
seg, tverrfaglig samarbeid, forebyggende arbeid med mer.<br />
I Sverige finnes det en eller flere spesialistklinikker for pedodonti i alle län, mange av disse er<br />
lokalisert på eller i nærheten av <strong>sykehus</strong>. Denne lokaliseringen fører til et godt samarbeid mellom<br />
pedodontist og det medisinske miljø.<br />
Gjennom endringer i den Svenske tandvårdlagen og i lagen om allmän försäkring ble statlig støtte til<br />
tannbehandling for voksne reformert i 1999. Landstingen fikk økt ansvar, blant annet for personer som<br />
har behov for særlige tann<strong>helsetjenester</strong> som ledd i sykdomsbehandling i en begrenset tidsperiode.<br />
Pasientene kan selv bestemme om de vil gå til privat tannlege eller til folktandvården, og skal betale<br />
høyst 900 kroner per år for tjenesten. Oftest er det <strong>sykehus</strong> som henviser pasienter til<br />
tannhelsetjenesten for undersøkelse, utredning og eventuell behandling. Kun behandling som inngår<br />
som et ledd i sykdomsbehandlingen dekkes og intensjonen med reformen var at medisinsk behandling<br />
ikke skal behøve å utsettes eller avbrytes avhengig av hvilken tannbehandling pasientene har råd til.<br />
Disse særskilte tjenestene kan i noen tilfeller bestå av kun utredning eller behandling av<br />
inflammasjoner i munnslimhinnen. I andre tilfeller kan tannekstraksjoner og rotbehandling inngå for å<br />
fjerne infeksjon og inflammasjon uten at det betales for erstatninger av tenner. Ved behov for bytte av<br />
materialer eller ved misdannelser kan imidlertid også protetisk behandling dekkes. Enkelte<br />
behandlingsforslag skal forhåndsgodkjennes av landstinget.<br />
De pasientgrupper som omfattes av ordningen er:<br />
1. Tannbehandling som følge av alvorlig (av ej ringa omfattning – riktig oversatt?) medfødt<br />
misdannelse i kjeveområdet eller ansiktet<br />
2. Tannbehandling på grunn av defekt som skyldes sykdom i kjeveområdet eller ansiktet<br />
3. Behandling av tannskade som har oppstått under epileptisk anfall<br />
4. Infeksjonssanering av pasienter som skal gjennomgå visse kirurgiske inngrep der fullstendig<br />
infeksjonsfrihet er et medisinsk krav<br />
5. tannbehandling på pasienter som på grunn av sykdom, medisinering, eller nedsatt<br />
immunforsvar har fått forandringer i munnslimhinnen<br />
10
6. Pasienter som gjennomgår utredning der det mistenkes en odontologisk sammenheng med<br />
pasientens grunnsykdom<br />
7. Pasienter som gjennomgår strålebehandling i øre-, nese-, munn- eller halsregionen.<br />
8. Pasienter med langvarige og store smerter i ansikts- eller kjeveregionen (orofaciale<br />
smertesyndrom)<br />
9. Pasienter som utredes og behandles for alvorlig søvnapne<br />
10. Behandling ved ekstrem tannbehandlingsangst<br />
11. Skifting av tannfyllinger på grunn av avvikende reaksjoner på dentale materialer<br />
12. Bytting av tannfyllinger som ledd i medisinsk rehabilitering<br />
13. Paseinter med Sjögrens syndrom<br />
14. Pasienter med nedsatt salivafunksjon som følge av strålebehandling<br />
Ca 33 000 personer fikk tannbehandling som ledd i sykdomsbehandling i 2005. Det tilsvarer<br />
omtrent 48 personer per 10 000 i alderen 20 år og eldre. Sekstifem prosent fikk sin behandling i<br />
Folktandvärden / Sjuktandvården, da mange tilfeller krever særskilte kunnskap og erfaring som i<br />
hovedsak finnes i denne tjenesten. Ca 30 % ble behandlet i privat praksis og ca 5 % ved Sveriges<br />
tannlegehøyskoler (Socialstyrelsen, 2007).<br />
3.2 Situasjonen i Danmark<br />
Ikke ferdig<br />
Også i Danmark er lokale fylker forpliktet til å organisere oralmedisinsk spesialisttjeneste i<br />
<strong>sykehus</strong>ene (Widström et al, 2010). Danmark har fem organisasjonsnivåer innen tannhelse, og<br />
”Specialtandplejen” i hver kommune tar seg av forebygging og behandling av <strong>orale</strong> sykdommer hos<br />
personer med varig funksjonshemming, autisme, cerebral parese, psykisk utviklingshemming, barn<br />
med odontofobi og andre som krever ekstra kompetanse. Tilbudet er lagt til kommunene slik at det<br />
skal være kort vei for brukere til tilbudet. Man har i tillegg sett behovet for å organisere en regional<br />
”Specialtannpleje” med høyere ekspertise og mulighet for å utføre behandling i generell anestesi. Ved<br />
afdeling for regional specialtandpleje Region Midttjylland (opptaksområde: 1,2 millioner) arbeider det<br />
6 tannleger, 1 spesialtannlege og 3 tannpleiere. I 2010 ble det gjennomført tannbehandling i narkose<br />
på 350 voksne og 280 barn i denne regionen. Det er ofte slik at tannhelseperosnell har delte stillinger i<br />
<strong>sykehus</strong> og i øvrig tannhelsetjeneste. De mest kompliserte behandlingene og narkose gjøres ved<br />
kjevekirurgiske avdelinger som finnes ved 6 <strong>sykehus</strong> (Hovgaard, 2010). Utfordringer i Danmark er at<br />
det er geografisk variasjon i tilgjengelighet til faglig innhold i de tjenester som tilbus i <strong>sykehus</strong>ene.<br />
Det er ofte behov for transport mellom det <strong>sykehus</strong>et pasienten er innlagt på til <strong>sykehus</strong> som har en<br />
kjeveirurgisk avdeling. Annet personell i <strong>sykehus</strong>et legger ofte liten vekt på munnhelse. Videre er det<br />
slik at tannhelsepersonell i <strong>sykehus</strong>ene til daglig har andre oppgaver (eks kirurgi) og har lite trening i å<br />
utføre vanlig tannbehandling når det er behov for dette. (Hovgaard, 2010).<br />
- Finanisering?<br />
- Lovregulering og priser?<br />
3.3 Situasjonen i Finland<br />
Ikke ferdig<br />
I Finland er primærhelsetjenesten, inkludert tann<strong>helsetjenester</strong>, lokalisert i kommuner. Hver kommune<br />
tilhører et distrikt, og hvert distrikt har et <strong>sykehus</strong> som organiserer spesialiserte oralmedisinske<br />
tjenester og tann<strong>helsetjenester</strong>. Både offentlige og private tannleger, samt spesialister i regionen kan<br />
henvise pasienter til disse <strong>sykehus</strong>ene når de ikke selv kan behandle eller har behov for en<br />
konsultasjon hos spesialist. Distriktene tilhører igjen universitets<strong>sykehus</strong>regioner som tilbyr de mest<br />
avanserte tannhelsetjenestene. I Finland finner man derfor et spesialisert oralmedisinsk tilbud ved alle<br />
21 distrikts<strong>sykehus</strong> og alle fem universitets<strong>sykehus</strong> (Widström et al, 2010).<br />
- organisert sammen med øvrig helsetjeneste – skiller seg fra andre nordiske land<br />
- Takster/priser?<br />
11
4. Hva er behovet for ”<strong>orale</strong> <strong>helsetjenester</strong>” i norske<br />
<strong>sykehus</strong>?<br />
I sluttrapporten etter samarbeidsprosjektet ved Akershus Universitets<strong>sykehus</strong> beskrives et begrenset<br />
behov for tann<strong>helsetjenester</strong> til inneliggende pasienter i <strong>sykehus</strong>. På bakgrunn av rapporter og<br />
referansegruppens innspill mener Helsedirektoratet det også er behov for å tilby <strong>orale</strong> <strong>helsetjenester</strong> i<br />
<strong>sykehus</strong> til pasienter som ikke er innlagte, men som følges poliklinisk eller ikke har et tilbud i <strong>sykehus</strong><br />
fra før. Mange med funksjonshemming eller kronisk sykdom tas hånd om i kommunene, og henvises<br />
til spesialisthelsetjenesten når det er behov for dennes tjenester. En del har også isolerte<br />
munnhuleproblemer som krever tverrfaglig behandling i <strong>sykehus</strong>, selv om de ellers er friske. Antall<br />
liggedøgn i <strong>sykehus</strong>ene blir stadig færre og man prioriterer polikliniske og ambulante tilbud fra<br />
spesialisthelsetjenesten. Det er derfor uhensiktsmessig, slik Helsedirektoratet ser det, å tilby tjenester<br />
til inneliggende pasienter alene.<br />
Det er innhentet innspill fra en rekke fagpersoner og man kan ut i fra dette definere noen grupper som<br />
kan ha behov for et tilbud om <strong>orale</strong> <strong>helsetjenester</strong> i <strong>sykehus</strong>. De fleste innspillene gjelder grupper som<br />
i dag har et mangelfullt eller totalt manglende tilbud i tannhelsetjenesten. De gruppene som nevnes av<br />
aktuelle fagpersoner kan grupperes på følgende måte:<br />
• Personer hvis <strong>orale</strong> helse påvirkes av eller påvirker en generell alvorlig sykdom. Dette kan<br />
forekomme ved maligne sykdommer, ved behov for eller etter organtransplantasjon, alvorlig<br />
hjertesykdom, uavklarte infeksjonstilstander, oralmedisinske tilstander,<br />
blødningsproblematikk, farmakologiske bivirkninger, akutt besvær fra munnen hos personer i<br />
livets sluttfase med mer.<br />
• Personer med behov for <strong>orale</strong> <strong>helsetjenester</strong> der det er behov for andre tjenester i <strong>sykehus</strong>.<br />
Dette kan gjelde personer som av ulike grunner trenger behandling i narkose (odontobobi,<br />
behandlingsumodenhet, psykisk utviklingshemming, større inngrep etc), eller der det er behov<br />
for annet medisinsk personell til stede på grunn av medisinsk risiko eller fordi det er<br />
hensiktsmessig å gjøre flere behandlinger under samme seanse (i sedasjon / narkose)<br />
• Personer med behov for tverrfaglige <strong>orale</strong> <strong>helsetjenester</strong> på grunn av medfødt eller tidlig<br />
ervervet lidelse, alvorlig traume og lignende og behandlingen blir for komplisert for den<br />
primære tannhelsetjenesten<br />
For å vurdere medisinsk risiko kan noen ganger medisinsk diagnose legges til grunn. Men det er oftest<br />
ikke slik at en gitt medisinsk diagnose gir samme grad av risiko eller funksjonspåvikning for alle. Det<br />
er foreslått i Sverige å benytte ASA-klassifikasjonssystemet aktivt i vurderingen av hvem som har<br />
behov for å få hjelp i ”sjukhustandvården”. I Norrbotten har man laget en veiledning i hvordan man<br />
prioriterer, og denne kan være til hjelp også i Norge:<br />
Gruppe 4, 3a og 3b behandles i <strong>sykehus</strong>, Gruppe 2a vurderes individuelt og gruppe 2b og 1 behandles i<br />
allmenntannhelsetjenesten:<br />
• Gruppe 4 er pasienter som utsettes for medisinsk risiko eller kan få betydelig nedsatt<br />
allmenntilstand dersom behandling i munnhulen ikke gjennomføres.<br />
• Gruppe 3a er pasienter med alvorlig, kronisk sykdom, ofte sammensatt sykdomsbilde og/eller<br />
funksjonshindringer og pasienter med alvorlig redusert autonomi<br />
• Gruppe 3 b er pasienter med omfattende akutt eller kronisk sykdom og/eller<br />
funksjonshindringer og pasienter med begrenset autonomi og omfattende utrednings og<br />
rehabiliteringsbehov<br />
• Gruppe 2a er pasienter med akutt eller kronisk sykdom og pasienter med redusert autonomi<br />
der det er utrednings- og rehabiliteringsbehov<br />
• Gruppe 2b er pasienter med mindre alvorlig akutt eller kronisk sykdom<br />
• Gruppe 1 pasienter med odontologisk behov av andre grunner enn allmenn sykdom og<br />
pasienter med mild allmenn sykdom.<br />
12
Flere fagpersoner har spilt inn at et tilbud om oral helse i <strong>sykehus</strong> må være kontinuerlig og inkludere<br />
et bredt, tverrfaglig samarbeid. Eksempelvis nevner TAKO-senteret at samarbeid med<br />
ernæringsfysiolog er spesielt nyttig i <strong>sykehus</strong>. Det nevnes også av fagpersoner med erfaring fra<br />
<strong>sykehus</strong>miljø at det er behov for å kunne utføre omfattende (re)habilitering av tannsett, oralmedisinske<br />
utredninger, oralmotorisk utredning og behandling, forebyggende behandling og opplæring av annet<br />
helsepersonell, pasienter og pårørende. Videre nevner flere behovet for tett samarbeid mellom<br />
tannhelsetjenesten lokalt og oral helsetjeneste i <strong>sykehus</strong>.<br />
Det finnes ikke tallmateriale som kan brukes for å estimere hvor stort behovet er. I en forsøksordning<br />
kan det fremskaffes data som sier noe om behovet. Ved enkelte nyetablerte avdelinger i <strong>sykehus</strong>ene<br />
har man erfart at etterspørsel etter <strong>orale</strong> <strong>helsetjenester</strong> øker med tilbudet. Dette er tilfelle ved<br />
<strong>sykehus</strong>tannklinikken ved Lovisenberg <strong>sykehus</strong> og ved Tannhelsetjenestens kompetansesenter for<br />
Nord-Norge (TkNN). Ved TkNN har man erfart at etterspørsel fra medisinske miljø, spesielt fra<br />
Universitets<strong>sykehus</strong>et i Nord-Norge, har økt etter at det ble ansatt <strong>sykehus</strong>tannlege og pedodontist.<br />
Imidlertid var det nødvendig for pedodontisten å gjøre seg synlig i det medisinske miljø og opplyse<br />
om sin eksistens.<br />
5. Helsedirektoratets vurdering av <strong>orale</strong> <strong>helsetjenester</strong> i<br />
<strong>sykehus</strong> på lengre sikt<br />
2.2 Funksjoner og oppgaver<br />
Selv om tallmaterialet om behovet for <strong>orale</strong> <strong>helsetjenester</strong> i <strong>sykehus</strong> er begrenset, viser det som er<br />
tilgjengelig av studier samt innspillene fra referansegruppen at det er behov for å tenke bredt i<br />
planleggingen. En forsøksordning vil måtte starte i det små, for senere å bygges ut i henhold til<br />
kunnskap man identifiserer underveis. Før en konkret forsøksordning beskrives skisseres noen tanker<br />
fra Helsedirektoratet om en ordning på lengre sikt ut i fra de innspill som har kommet.<br />
Helsedirektoratet anbefaler at det tas utgangspunkt og bygges på De odontologiske miljøene som i dag<br />
finnes i <strong>sykehus</strong>ene. Disse fyller viktige funksjoner. Det kan være aktuelt å bygge noen av disse<br />
miljøene ut, og det vil være nødvendig å samarbeide tett om ressurser og personell. Dette forutsettes at<br />
dette planlegges i dialog med aktuelle avdelinger.<br />
Orale <strong>helsetjenester</strong> i Norge kan tenkes utformet på tre nivå over nivå 1 som er primærhelsetjenesten,<br />
avhengig av <strong>sykehus</strong>enes funksjoner, befolkningsgrunnlag og behov for regionale og/eller nasjonale<br />
støttefunksjoner.<br />
Nivå 2 er lokal<strong>sykehus</strong><br />
Nivå 3 er <strong>sykehus</strong> med regionale funksjoner<br />
Nivå 4 er <strong>sykehus</strong> med flerregionale funksjoner / landsfunksjoner<br />
Et <strong>sykehus</strong> kan ha funksjoner på alle tre nivå samtidig.<br />
Lokal<strong>sykehus</strong>ene er de små <strong>sykehus</strong>ene rundt i landet. Funksjonene et lokal<strong>sykehus</strong> skal ha har vært<br />
debattert de senere år, og det finnes ingen definisjon av hva innholdet i et lokal<strong>sykehus</strong> skal være. De<br />
fleste har akuttberedskap i indremedisin, men mange har også fødeavdeling og akuttberedskap i<br />
kirurgi. Nødvendige støttefunksjoner innen anestesi-, røntgen- og laboratorietjenester må også være til<br />
stede.<br />
Regional<strong>sykehus</strong>ene er større <strong>sykehus</strong> som har ansvar for et helhetlig, tverrfaglig og avansert<br />
spesialisthelsetjeneste til hele befolkningen i et definert område.<br />
13
Noen <strong>sykehus</strong> har definerte flerregionale funksjoner (tilbud som finnes på maksimalt tre steder i<br />
landet) eller landsfunksjoner i tillegg til å være regional- og lokal<strong>sykehus</strong>. Eksempler på dette er Oslo<br />
Universitets<strong>sykehus</strong> som har ansvar for alle landets organtransplantasjoner samt for all avansert<br />
hjertekirurgi på barn. Tilbudet til barn med leppe-kjeve-ganespalter er organisert i to team, et ved<br />
Haukeland Universitets<strong>sykehus</strong> og ett ved Oslo Universitets<strong>sykehus</strong>. I følge en rapport fra Helse Vest<br />
RHF (2006) fantes det 10 regionale funksjoner og 31 landsfunksjoner, de fleste lokalisert i det som da<br />
var Helse Sør (Rikshospitalet-Radiumhospitalet).<br />
Sykehusenes oppgaver er nedfelt i Lov om spesialist<strong>helsetjenester</strong>:<br />
1. pasientbehandling<br />
2. utdanning av helsepersonell<br />
3. forskning og<br />
4. opplæring av pasienter og pårørende<br />
Ved å inkludere <strong>orale</strong> <strong>helsetjenester</strong> i <strong>sykehus</strong>ene følger det at de samme oppgavene må ivaretas her<br />
som i resten av <strong>sykehus</strong>et. Helsedirektoratet mener det er viktig at oral helse blir integrert i <strong>sykehus</strong>et<br />
på lik linje med andre avdelinger, og ikke blir sett på som en servicefunksjon kun for inneliggende<br />
pasienter med akutte problemer. Sykehusene fungerer som henvisningsinstans, hvor utredninger og<br />
behandlinger som den primære helsetjenesten ikke har kompetanse og/eller utstyr til utføres. Det er<br />
her naturlig å se på tverrfaglighet og tilgang til støttefunksjoner i <strong>sykehus</strong> som viktige faktorer når det<br />
skal avgjøres hvilke pasienter som skal få et tilbud om <strong>orale</strong> <strong>helsetjenester</strong> i <strong>sykehus</strong>et. Det kan være<br />
den planlagte behandlingen alene ikke er spesielt krevende, men det kan være bakenforliggende<br />
sykdom krever tverrfaglig tilnærming.<br />
I samhandlingsreformen gis spesialisthelsetjenesten viktige oppgaver i samhandling og<br />
kompetanseoverføring til primærhelsetjenesten. Når tannhelsetjenesten per i dag bare i liten grad<br />
finnes på spesialistnivå begrenser det mulighetene for dette. Opprettelse av avdeling / seksjon for <strong>orale</strong><br />
<strong>helsetjenester</strong> i <strong>sykehus</strong> vil kunne bidra til bedre samhandling og hevet kompetanse også innen dette<br />
fagområdet (se eget kapittel om samhandling).<br />
Helsedirektoratet mener at ”Avdeling /seksjon for <strong>orale</strong> <strong>helsetjenester</strong>”, uansett <strong>sykehus</strong>nivå, skal<br />
fungere som en henvisningsinstans for både primærhelsetjenesten (inkludert tannhelsetjenesten) og<br />
annen spesialisthelsetjeneste, hvor pasienter med behov for tverrfaglig og komplisert utredning<br />
og/eller behandling tas hånd om. I tillegg til pasientbehandling vil forebyggende virksomhet, og<br />
opplæring og samhandling med andre fagavdelinger være viktige arbeidsoppgaver. Oppgaver vil også<br />
inkludere forskning. Det er nærliggende å sammenligne odontologi med oftalmologi, da begge<br />
disipliner tar hånd om viktige, men relativt små, organer. Øyemedisin er organisert både i primær- og<br />
spesialisthelsetjenesten, og det finnes enkelte avdelinger med høyspesialiserte landsfunksjoner<br />
(alvorlige øyetraumer, craniofaciale misdannelser etc).<br />
Under beskrives hvordan Helsedirektoratet tenker omkring tjenesten på ulike <strong>sykehus</strong>nivå. Det<br />
anbefales at tilbudet organiseres i tilknytning til eksisterende odontologisk miljø i de <strong>sykehus</strong> hvor<br />
dette finnes, og i hovedsak vil dette være kjevekirurgiske/oralkirurgiske avdelinger. Der det ikke<br />
finnes et odontologisk miljø fra tidligere er det mest aktuelt å organisere dette sammen med øre-nesehalsavdelinger.<br />
5.2 Orale <strong>helsetjenester</strong> i <strong>sykehus</strong>, nivå 4<br />
På dette nivået tenkes <strong>orale</strong> <strong>helsetjenester</strong> for pasienter som må behandles på <strong>sykehus</strong> med<br />
flerregionale eller landsfunksjoner. Enkelte pasientgrupper har allerede et tilbud dette nivået:<br />
pasienter med sjeldne medisinske tilstander (TAKO-senteret), leppe-kjeve-ganespalter (OUS og<br />
Haukeland), og personer med uvanlige tilstander i hode- og ansiktsregionen (Craniofacialt team). Det<br />
er ikke kapasitet til å utføre all nødvendig behandling innen de eksisterende tilbud, og det er ofte<br />
behov for nært og tett samarbeid med andre <strong>sykehus</strong> og primærhelsetjenesten rundt behandling og<br />
oppfølging av disse pasientene. Eksempler på pasienter som helsedirektoratet mener trenger et tilbud<br />
om <strong>orale</strong> <strong>helsetjenester</strong> på dette nivået er de som skal gjennomgå organtransplantasjon og barn som<br />
14
skal gjennomgå avansert hjertekirurgi. For å ivareta oppgavene på dette nivået vil det være nødvendig<br />
med bred tverrfaglighet. Også avansert diagnostikk kan tenkes legges til dette nivået, enten helt eller<br />
delvis. Dette særlig med tanke på behovet for gode ressurser inne kjeve- og ansiktsradiologi der<br />
tilgangen til spesialister er spesielt liten, behovet for avansert utstyr er stort, og det er gode muligheter<br />
for samarbeid med andre <strong>sykehus</strong> og primærhelsetjenesten via telemedisinske metoder.<br />
5.3 Orale <strong>helsetjenester</strong> i <strong>sykehus</strong>, nivå 3 og 2<br />
Sykehus med regionale funksjoner har ansvar for avansert behandling for alvorlig syke pasienter, som<br />
for eksempel de fleste former for kreft. Siden <strong>sykehus</strong>ene også er område- og lokal<strong>sykehus</strong> foreslås det<br />
at man i denne sammenhengen ser på disse nivåene samlet. På nivå 3 og 2 vil det være behov for å<br />
tilby alle typer tannbehandling. I henhold til oppdragsbrevet fra Helse- og omsorgsdepartementet<br />
nevnes spesielt personer med sykdom, syndrom eller lidelse som omfatter store og kompliserte<br />
medisinske og odontologiske behov for diagnostikk, medisinsk og kirurgisk behandling og oppfølging.<br />
Mange av disse er født med få anlegg til blivende tenner, eller har en vekstutvikling av kjever mv. som<br />
innebærer omfattende tverrfaglige behandlingsbehov. Helsedirektoratet mener det er hensiktsmessig å<br />
legge vekt på å tilby komplisert (re)habilitering av munnhulen både hos personer med medfødte<br />
lidelser (multiple agenesier / ektodermal dysplasi) og ervervede skader (psykiatri/rus, odontofobi,<br />
utviklingshemmede, funksjonshemmede med flere). Dette i tillegg til de med behov for forebyggende<br />
behandling, utredning og behandling på grunn av akutt, alvorlig sykdom (eks kreft). Det vil antagelig<br />
være et større behov for kapasitet på nivå 3 og 2 enn på nivå 4, men behovet vil utredes nærmere i en<br />
forsøksordning. Som nevnt under ”<strong>orale</strong> <strong>helsetjenester</strong> i <strong>sykehus</strong>, nivå 4” skal konkrete oppgaver lagt<br />
til de forskjellige nivå drøftes nærmere. Diskusjonen kan gjerne tas underveis i en forsøksordning, og<br />
de løsninger som velges vil være både personavhengige og dynamiske.<br />
5.4 Behov for kompetanse og utstyr:<br />
For å kunne gi et godt oral helsetilbud til voksne pasienter i <strong>sykehus</strong> kreves et team med bred<br />
odontologisk kompetanse. Siden tilbudet skal organiseres i spesialisthelsetjenesten er det naturlig at<br />
det ansettes personer med spesialistutdanning og/eller forskerutdanning i tillegg til tannpleiere og<br />
annet støttepersonell, og særlig faget protetikk er nevnt i referansegruppen. Dette i tillegg til<br />
spesialistkompetanse innen oral kirurgi og oral medisin. Det vises også til svenske <strong>sykehus</strong>tannleger<br />
Disse har ingen formelle krav til kompetanse, men de aller fleste har kurs i medisin og psykiatri. Det<br />
finnes som nevnt tidligere i dokumentet et eget 3-årig videreutdanningsløp innen emnet orofacial<br />
medisin (samlingsnavn for ”sjukhustandvård” og oral medisin) i Västra Götalandregionen.<br />
Utdanningen gir kompetanse om komplekse <strong>orale</strong> tilstander relatert til systemsykdommer og<br />
funksjonshemninger hos voksne på et spesialisert nivå (Hasséus et al, 2010). Helsedirektoratet<br />
anbefaler at lignende kompetanse bygges opp i norske <strong>sykehus</strong>, selv om dette vil ta tid. I Tromsø har<br />
man startet en spesialistutdanning i ”klinisk odontologi”, som er ment å være en spesialitet som tar<br />
utgangspunkt i behovene hos voksne pasienter som har komplekse, odontologiske problemstillinger,<br />
og studiet tar også for seg fagområdet ”<strong>sykehus</strong>odontologi”. Kandidater fra denne utdanningen vil<br />
være aktuelle også for ansettelse i <strong>sykehus</strong>. Klinisk leder av utdanningen som har erfaring som<br />
<strong>sykehus</strong>tannlege i Sverige, mener den kan være godt egnet for utdanning av <strong>sykehus</strong>tannleger.<br />
Alternativt kan en utdanning i klinisk odontologi danne grunnlag for et eget etterutdanningsprogram,<br />
for <strong>sykehus</strong>tannleger i Norge. I oppbyggingen av slik kompetanse vil det være svært viktig å benytte<br />
den kunnskapen som finnes i <strong>sykehus</strong> i dag. Selv om det er få som jobber med oral helse i <strong>sykehus</strong><br />
besitter de mye kunnskap på sine respektive områder<br />
Det er behov for ekstra kompetanse om barn i en avdeling/seksjon for <strong>orale</strong> <strong>helsetjenester</strong> i <strong>sykehus</strong>.<br />
Spesialister i barnetannpleie (pedodontister) har tre års spesialutdanning på barn, og tilsvarer på mange<br />
måter klinisk odontologi hos voksne. Dette er en yrkesgruppe som i dag er fraværende i norske<br />
<strong>sykehus</strong> (med unntak av TAKO-senteret). Det er få yrkesaktive pedodontister i Norge i dag, og det er<br />
få utdanningsplasser.<br />
Moderne radiologi er komplisert, og bruk av moderne utstyr krever spesialkompetanse på tolkning.<br />
Derfor mener Helsedirektoratet det er behov for kjeve- / ansiktsradiolog i <strong>sykehus</strong>. Det er mulig en<br />
15
kjeve-/ansiktsradiolog kan dekke flere <strong>sykehus</strong>, eller bistå øvrig tannhelsetjeneste, ved hjelp av<br />
telemedisinske metoder. Behovet for andre spesialister er mer usikkert og anbefales utredet i<br />
forsøksordningen. Utarbeidelse av gode samhandlingsrutiner med tannhelsetjenesten utenfor <strong>sykehus</strong> i<br />
tillegg til annet medisinsk personell vil kunne være en viktig faktor for å sikre brukerne et godt nok<br />
tilbud.<br />
Et godt tilbud om <strong>orale</strong> <strong>helsetjenester</strong> krever også gode fasiliteter for undersøkelse og behandling.<br />
Klinikken lokaliseres mest hensiktsmessig inne i <strong>sykehus</strong>et, slik at pasienter enkelt kan fraktes mellom<br />
avdelinger når det er behov for dette. Lokalisering inne i <strong>sykehus</strong> er også viktig med tanke på<br />
tverrfaglig samarbeid om utredning og behandling av pasienter. Også gjensidig kompetanseutveksling<br />
med andre fagmiljø er lettere når fagmiljøene er samlokalisert. Dette gjelder også med tanke på<br />
forskning, som er en viktig oppgave i <strong>sykehus</strong>. Tverrfaglig samarbeid i forskningsprosjekter gir god<br />
kvalitet, men kan også være en god måte å bygge gode allianser mellom fagmiljøene. Dette kan igjen<br />
fremme godt tverrfaglig samarbeid rundt de andre oppgavene som skal løses i <strong>sykehus</strong>et.<br />
Med tanke på at en avdeling/seksjon for <strong>orale</strong> <strong>helsetjenester</strong> i <strong>sykehus</strong> skal nyttegjøre seg annet<br />
medisinsk personell i <strong>sykehus</strong>et vil det være behov for mer ressurser ved noen av disse. Det vil være<br />
spesielt viktig med gode anestesitjenester, men også andre medisinske spesialister,<br />
ernæringsfysiologer, fysioterapeuter, og sykepleiere i ulike avdelinger med flere vil være aktuelle<br />
samarbeidspartnere.<br />
Av utstyr og lokaler anser Helsedirektoratet, etter innspill fra referansegruppen, at det vil være behov<br />
for:<br />
- klinikk som er utstyrt slik at man kan gjøre alle former for odontologisk behandling på alvorlig syke<br />
og funksjonshemmede pasienter.<br />
- Digitalt odontologisk røntgenutstyr. Det er nyttig med Cone bean CT i moderne odontologisk<br />
diagnostikk (Det er ellers liten kapasitet på CT-maskiner i de fleste <strong>sykehus</strong>). En slik maskin ville også<br />
være nyttig på en ØNH-avdeling, da den er spesielt designet for bruk på hode og kjever.<br />
- Tilgang til behandling i narkose, helst anestesiutstyr på tannklinikken.<br />
- Mobil dentalunit og røntgenutstyr til bruk på ande operasjonsstuer (tverrfaglig behandling,<br />
komplisert anestesi)<br />
- Økt tilgang til postoperative tjenester.<br />
- Tilgang til sengepost for de alvorligst syke<br />
Noen <strong>sykehus</strong> har allerede egnede lokaler for å drive denne typen virksomhet, ved andre <strong>sykehus</strong> vil<br />
det være behov for å bygge nytt. Investeringsbehovet ved det enkelte <strong>sykehus</strong> vil derfor være avhengig<br />
av hvilke fasiliteter som er til stede fra tidligere.<br />
6. Forsøksordning med oppstart i 2012:<br />
6.1 Gradvis oppbygging<br />
Det anbefales at en ordning med oral helsetjeneste i <strong>sykehus</strong> bygges gradvis opp. Det er per i dag for<br />
lite kunnskap om behovene og derfor ikke mulig å dimensjonere et fremtidig tilbud. Det viktigste<br />
målet i en forsøksordning må derfor være å fremskaffe mer konkret kunnskap om hvor stort behovet<br />
er. Å fremskaffe riktige tall om behovet for et tilbud som i dag kun finnes i begrenset grad er<br />
utfordrende, da man kan forvente at etterspørsel og behov vil øke etter hvert som tilbudet blir mer<br />
kjent og integrert i forsøks<strong>sykehus</strong>(ene).<br />
Helse- og omsorgsdepartementet har signalisert at det for 2012 vil bevilges et begrenset beløp til<br />
forsøksordningen, og at midlene gis via tilskuddsmidler og det for 2013 skal vurderes om det er<br />
hensiktsmessig at det bevilges midler i oppdragsdokumentet til det aktuelle regionale helseforetaket.<br />
Helsedirektoratet mener det er hensiktsmessig at tilskuddmidler i 2012 benyttes til å bygge opp nye<br />
eller ut eksisterende fasiliteter i aktuelle <strong>sykehus</strong>. Slik legges det til rette for en god videre<br />
pasientomsorg og kartlegging av behov. Det ansettes ansvarlig personell for denne utbyggingsfasen og<br />
16
disse skal samtidig starte informasjonsarbeid til andre fagavdelinger i <strong>sykehus</strong>et og aktuelle<br />
samarbeidspartnere i primærhelsetjenesten / tannhelsetjenesten.<br />
6.2 Informasjon og kartlegging<br />
I neste fase (2013) fortsetter informasjonsarbeidet. I tillegg starter pasientkonsultasjoner,<br />
kartleggingsarbeid og kompetanseheving av andre ansatte i <strong>sykehus</strong>et. Når det gjelder kartlegging og<br />
behandling ser Helsedirektoratet to strategier som kan løpe parallelt:<br />
1. Kartlegging, undersøkelse og eventuelt behandling av henviste pasienter. Disse pasientene kan<br />
henvises fra andre avdelinger i <strong>sykehus</strong>et, fra tannhelsetjenesten eller fra<br />
kommunehelsetjenesten. Ved å kartlegge denne gruppen kan man få et bilde av hvilke<br />
pasienter som anses å ha et behov fra tjenesten, og om dette endrer seg etter hvert som tilbudet<br />
blir mer kjent og mer integrert i <strong>sykehus</strong>et. Det er spesielt viktig å informere aktuelle<br />
fagavdelinger og institusjoner om tilbudet og om hvilke pasienter som kan ha behov for det.<br />
2. Kartlegging, undersøkelse og eventuelt behandling av selekterte kohorter (etter samtykke) i<br />
<strong>sykehus</strong>et. Dette er altså et oppsøkende tilbud til hele grupper hvor man kan forvente at det er<br />
udekkede og neglisjerte behov for tjenesten. Etter undersøkelse gis de som trenger det<br />
behandling <strong>sykehus</strong>et, mens de som vurderes ikke å ha behov for å få utført behandling i<br />
<strong>sykehus</strong> henvises til tannhelsetjenesten utenfor <strong>sykehus</strong>. Med bakgrunn i tidligere refererte<br />
dokumenter og innspill fra referansegruppen anbefaler Helsedirektoratet av følgende grupper i<br />
prioritert rekkefølge:<br />
a. Barn med langvarig alvorlig sykdom (> 3 mnd) eller funksjonshemming som har<br />
tilbud om behandling eller oppfølging i barneavdeling, inkludert habiliteringstjenesten<br />
b. Voksne med tilbud i habiliteringstjenesten<br />
c. Personer i alle aldre med langvarig psykiatrisk sykdom som behandles i <strong>sykehus</strong><br />
d. Personer med kreft (alle former)<br />
e. Andre kronisk syke<br />
Data som anses viktig å registrere inkluderer medisinsk diagnose, eventuell, henvisningsgrunn og<br />
hvem som henviser, utførte undersøkelser, <strong>orale</strong> diagnoser, tidligere behandlingstilbud,<br />
behandlingsbehov og eventuelle medisinsk risiko ved behandling, eventuelt behov for tverrfaglig<br />
samarbeid, utført behandling, ernæringsstatus og almenntilstand (før og etter behandling) og<br />
pasienttilfredshet. Videre om eventuelt behandlingsbehov dekkes via trygdeytelser eller finansieres på<br />
annen måte. Ut i fra de innsamlede data kan så tilbudet bygges ut og eventuelt nye<br />
kartleggingsområder defineres.<br />
Helsedirektoratet legger til grunn at det utarbeides informert samtykkeskjema før data registreres. Det<br />
må avklares med regional etisk forskningskomite (REK) om det må søkes godkjenning derfra før man<br />
gjennomfører en slik kartlegging. Dersom man tenker seg at data innsamlet i denne forsøksordningen<br />
kan være aktuelle å publisere i tidskrift, følger det at REK må søkes om godkjenning.<br />
6.3 Behandling<br />
Der det identifiseres behandlingsbehov som må tas hånd om i <strong>sykehus</strong> skal dette tilbys. Det må i hvert<br />
tilfelle avgjøres hva som er nødvendig behandling. Helsedirektoratets veileder ”God klinisk praksis i<br />
tannhelsetjeneste” 1 kan være til hjelp her i en del tilfeller, selv om andre hensyn må tas i behandling av<br />
barn og kronisk syke og funksjonshemmede. Svenska pedodontiföreningen har laget dokumentene<br />
”Prioriteringar och patientsäkerhet för barn och ungdomar” og ”Mun- och tandvård vid<br />
cancerbehandling av barn och ungdomar”. Nordisk forening for funksjonshemmede og oral helse –<br />
Svensk seksjon – har også utarbeidet egne retningslinjer for behandling av funksjonshemnede (Denne<br />
er bestilt og skrives litt mer om dette her)<br />
6.4 Hvem trenger informasjon og hvordan nå dem?<br />
1 IS-1589. God klinisk praksis i tannhelsetjenesten - en veileder i bruk av faglig skjønn ved nødvendig<br />
tannbehandling. Helsedirektoratet 01/<strong>2011</strong>.<br />
17
Det er viktig at pasienter som omfattes av tilbudet får informasjon om dette. Disse nås via annet<br />
fagpersonell, enten i <strong>sykehus</strong>et, tannhelsetjenesten eller annen helse- og omsorgstjeneste. For å kunne<br />
identifisere hvem som har behov må også det aktuelle fagpersonellet få økt sin kompetanse om oral<br />
helse. De er derfor disse som er den viktigste målgruppen for informasjonsarbeid. God informasjon til<br />
alle aktuelle fagpersoner vil legge til rette for videre informasjon av pasienter som kan ha behov for<br />
tjenesten, henvisninger, og et godt samhandlingsklima før, under og etter eventuell utredning og<br />
behandling.<br />
Ansatte i <strong>sykehus</strong>et kan nås via ledermøter, informasjon på avdelingsmøter, i informasjonsskriv og<br />
<strong>sykehus</strong>ets intranett. Det er særlig viktig å informere de <strong>sykehus</strong>avdelingene som tenkes kartlagt i<br />
denne første fasen.<br />
Tannhelsetjenesten i aktuelle fylker (avhengig av valg av forsøks<strong>sykehus</strong>) kan informeres via<br />
fylketannlegene, stabsmøter og Tannlegeforeningens medlemsmøter. Det må utarbeides skriftlig<br />
informasjon om hvordan et samarbeid tenkes foregå i praksis. For å få dette samarbeidet til å skje så<br />
friksjonsfritt som mulig mener Helsedirektoratet det bør vurderes at personell som ansettes i<br />
forsøksordningen kan ha bistillinger i Den offentlige tannhelsetjenesten.<br />
Fastleger kan nås med informasjon om tilbudet via praksiskoordinator og samhandlingsutvalg<br />
Kommunal helse- og omsorgstjeneste kan nåes via samhandlingsutvalg.<br />
Informasjonen som gis må følges opp og repeteres jevnlig. Trolig vil det dukke opp behov for<br />
samarbeid med fagpersonell ikke nevnt i dette dokumentet. Helsedirektoratet ber om at dette<br />
registreres og at den informasjon som gis dokumenteres.<br />
6.5 Pasientforløp<br />
Mangler foreløpig<br />
6.6 Behov for utstyr og personell<br />
Behovet for utstyr er som skissert i kapittelet om Helsedirektoratets vurdering av <strong>orale</strong><br />
<strong>helsetjenester</strong> i <strong>sykehus</strong> på lang sikt. Hvor raskt gode fasiliteter bygges ut vil være avhengig<br />
av det tilskuddet som gis til forsøks<strong>sykehus</strong> og hvilke fasiliteter som finnes i <strong>sykehus</strong>et fra før<br />
og som kan benyttes i forsøksordningen. Det forutsettes at det finne et en oral- eller<br />
kjevekirurgisk avdeling ved <strong>sykehus</strong>et, som kan konsulteres og involveres i nødvendig<br />
kirurgisk behandling og oralmedisinske utredninger.<br />
Helsedirektoratet ser det nødvendig at det i oppstartsfasen i forsøks<strong>sykehus</strong>(ene) ansettes en<br />
person i full stilling (prosjektleder) med høy kompetanse, gjerne med både spesialist- og<br />
forskerutdanning (Ph.d). Manglende forskerkompetanse kan eventuelt kompenseres ved et<br />
godt samarbeid med regionalt odontologisk kompetansesenter, universitet, eller annet<br />
forskerkompetent personell i <strong>sykehus</strong>et. Med tanke på de pasientgruppene som<br />
Helsedirektoratet ønsker å prioritere i en kartleggingsfase er det ønskelig om denne personen<br />
er pedodontist. I andre fase av arbeidet skal det også drives kartlegging av voksne i<br />
habiliteringstjenesten og behandling av henviste pasienter, både barn og voksne. Det vil da<br />
også være behov for ytterligere pedodontisk kompetanse i tillegg til personell med<br />
kompetanse om voksne pasienter som trenger behandling i <strong>sykehus</strong> og samtidig bred klinisk<br />
erfaring. En erfaren <strong>sykehus</strong>tannlege etter svensk modell ville være en god kandidat for en<br />
stilling i forsøksordningen.<br />
18
Med tanke på nødvendig opplæring av annet helsepersonell i <strong>sykehus</strong>et, opplæring av<br />
pasienter og pårørende og forebyggende arbeid er det behov for tannpleiere i full tid. Det vil<br />
også være behov for tannhelsesekretær(er). Avhengig av hvor mye midler som tilføres<br />
ordningen vil det være nyttig å knytte til seg flere fagdisipliner, gjerne på deltid.<br />
6.7 Kompetansemessige utfordringer (Stikkord foreløpig)<br />
- mangel på rekruttering til odontologiske spesialist- og forskermiljø.<br />
- referere analyser av behovet for dobbeltkompetanse i Norge.<br />
- Hvor mange utdannes hvert år i de ulike spesialiteter? Hvor jobber de? Hva gjøres på<br />
rekrutteringsfronten?<br />
- Bevilget 14 millioner til dobbeltkompetanseutdanning for 2012.<br />
- Det vil ta tid å bygge opp et godt odontologisk miljø i <strong>sykehus</strong><br />
- Viktig å bygge på eksisterende gode miljø. Haukeland, TkNN, De odontologiske fakultet,<br />
TAKO-senteret, Oslo Universitets<strong>sykehus</strong>). Kan noen av disse inkluderes i opplæring og<br />
veiledning av personell i forsøksordningen<br />
- kjøpe utdanningsplasser i Sverige?<br />
6.8 Kostnader (stikkord foreløpig):<br />
Møte med Per Lüdemann neste uke<br />
• Oppbygging av fasiliteter - unit – røntgenutstyr, pasientlifter etc<br />
• Behov for servicetjenester fra <strong>sykehus</strong>et (postoperativ, anestesi, portør,<br />
operasjonspersonell, rengjøring etc)<br />
• Kostnader for prosjektleder i 2012 (siste halvdel)<br />
• Personell fra 2013 (forutsatt forsøksordning i ett <strong>sykehus</strong>):<br />
Prosjektleder (100%)<br />
Pedodontist (100%)<br />
Sykehustannlege – voksne (100%)<br />
Tannpleier (100%)<br />
2 tannhelsesekretærer (100%)<br />
Eventuelt andre spesialister på deltid<br />
Utgifter til behandling? Forutsettes at pasienten ikke dekker mer av utgiftene til nødvendig<br />
behandling i <strong>sykehus</strong> enn det de belastes for øvrig behandling i <strong>sykehus</strong>et.<br />
6.9 Finansiering<br />
På lengre sikt er det nødvendig at det lages modeller for hvordan denne tjenesten skal finansieres, og<br />
Helsedirektoratet mener det bør utarbeides systemer som harmonerer med finansiering av andre<br />
<strong>sykehus</strong>tjenester.<br />
Når det gjelder finansiering av narkose i <strong>sykehus</strong> for å gjennomføre tannbehandling på<br />
fylkeskommunens prioriterte klientell er denne i dag antagelig ulik i de forskjellige helseforetak. I et<br />
skriv fra helsedirektoratet til Helse- og omsorgsdepartementet datert 10-11.2009 fremkommer at<br />
direktoratet mener narkoseassistanse ved tannbehandling som er fylkeskommunens ansvar ikke<br />
omfattes av poliklinikkforskriften eller dagens ISF-ordning. Dette betyr at RHF og de respektive<br />
fylkeskommuner i denne sammenheng må bli enige om en omforent finansiering av narkoseassistanse<br />
ved tannbehandling. Ut fra Helsedirektoratets erfaring skjer dette ved en rekke helseinstitusjoner, og<br />
har vært en etablert praksis over flere år. Ved tannbehandling som utføres av tannhelsepersonell ansatt<br />
i spesialisthelsetjenesten mener imidlertid direktoratet poliklinikkforskriften og IFS systemet skal<br />
benyttes for narkosetjenester.<br />
19
I lov om spesialist<strong>helsetjenester</strong> fastslås at det regionale helseforetakets behandlings- og<br />
forpleiningsutgifter og reiseutgifter til behandling skal dekkes av det regionale helseforetaket i<br />
pasientens bostedsregion.<br />
Somatisk pasientbehandling i <strong>sykehus</strong>ene finansieres i dag på ulike måter og fra ulike kilder.<br />
Inneliggende pasienter og dagkirurgiske behandlinger finansieres fra regionale helseforetak ved en<br />
kombinasjon av ramme- og stykkprisfinansiering (innsatsstyrt finanisering – ISF). Poliklinisk<br />
behandling finansieres ved en kombinasjon av rammebevilgning fra regionale helseforetak, refusjon<br />
fra Rikstrygdeverket og egenbetaling.<br />
ISF-utbetalingen for et enkelt <strong>sykehus</strong>opphold bestemmes i all hovedsak av tre faktorer:<br />
DRG plassering<br />
Kostandsvekt i den vedkommende DRG<br />
Refusjonsnivå og prisregler (enhetspris, ISF-andel)<br />
Finansiering av <strong>orale</strong> <strong>helsetjenester</strong> i <strong>sykehus</strong> vil på sikt måtte organiseres som øvrig<br />
helsetjeneste. I en forsøksordning ser Helsedirektoratet fire hovedinntektskilder:<br />
ISF/DRG<br />
Noe odontologisk behandling i <strong>sykehus</strong> dekkes via ISF/DRG-systemet. Skrives inn mer om<br />
dette.<br />
Trygderefusjon:<br />
Utgifter til undersøkelse og behandling utført av tannlege i helseforetak dekkes etter forskrift 19.<br />
desember 2007 nr. 1761. Dersom behandlingen/undersøkelsen ikke dekkes etter forskrift 19. desember<br />
2007 nr. 1761, kan det ytes stønad etter bestemmelsene i Forskrift om stønad til dekning av utgifter til<br />
undersøkelse og behandling hos tannlege for sykdom (trygderefusjonsordningen for tannbehandling).<br />
Det finnes ikke systematisk innhentet tallmateriale omkring dette. En forsøksordning med <strong>orale</strong><br />
<strong>helsetjenester</strong> i <strong>sykehus</strong> må også ta sikte på å kartlegge hvor mange de henviste pasientene som har<br />
krav i trygdesystemet.<br />
Fylkeskommunens ansvar:<br />
Den offentlige tannhelsetjenesten skal gi regelmessig og oppsøkende tann<strong>helsetjenester</strong> til følgende<br />
grupper (prioritert rekkefølge):<br />
a: Barn og ungdom fra fødsel til og med det året de fyller 18 år<br />
b: Psykisk utviklingshemmede i og utenfor institusjon<br />
c: Grupper av eldre, langtidssyke og uføre i institusjon og hjemmesykepleie<br />
d. Ungdom som fyller 19 eller 20 år i behandlingsåret<br />
e. Andre grupper som fylkeskommunen har valgt å prioritere<br />
I følge Forskrift om vederlag for tann<strong>helsetjenester</strong> i Den offentlige tannhelsetjenesten (FOR 1984-05-<br />
24) § 2, skal tannbehandling som har sammenheng med eller påvirker den sykdom pasienten er innlagt<br />
for eller får pleie for ytes vederlagsfritt selv om institusjonsoppholdet eller pleien ikke har vart i tre<br />
måneder. Det er grunn til å anta at denne paragrafen benyttes i liten grad i dag, og at den offentlige<br />
tannhelsetjenesten har brukt få ressurser til behandling av pasienter i <strong>sykehus</strong>. Etter dagens lovverk har<br />
ikke personer som kommer inn under Lov om tannhelsetjenesten rettigheter etter Lov om Folketrygd.<br />
Det må avklares hvorvidt dette også skal gjelde i forsøksordningen. Direktoratet har forstått det slik at<br />
den offentlige tannhelsetjenesten ikke skal dekke utgifter til tannbehandling av pasienter i <strong>sykehus</strong>, når<br />
dette blir spesialisthelsetjenestens ansvar, dvs. forankret i <strong>sykehus</strong>et.<br />
• Egenbetaling:<br />
Når det gjelder egenbetaling slås det fast i forskrift til loven (FOR-2007-12-19-1761) at undersøkelse,<br />
behandling eller kontroll utført av relevant legespesialist, psykologspesialist eller tannlegespesialist,<br />
eller som er utført av leger, psykologer og tannleger uten eller under spesialisering, spesialist i<br />
allmennmedisin, sykepleiere, jordmødre og audiografer at det gis anledning for å krevet nok 307,- i<br />
20
egenandel. Videre spesifiseres egenandeler for behandling av tanntap med kirurgisk innsatte<br />
implantater der årsaken til tanntapet er marginal periodontitt. Ut over dette er ikke tannbehandling<br />
nevnt i lov om spesialist<strong>helsetjenester</strong> eller forskrifter til disse.<br />
I følge forskrift 2007-12-19 nr. 1761 kan det kreves egenandel på kr. 307 for undersøkelse, behandling<br />
eller kontroll utført poliklinisk av tannlege eller tannlegespesialist i Helseforetak. Det kan også kreves<br />
noe pasientbetaling, for eksempel utgifter til bandasjemateriell og bedøvelsesmidler.<br />
6.9 Risikoanalyse:<br />
Ikke klart<br />
7. Kriterier for valg av forsøks<strong>sykehus</strong><br />
• Ønske om å bygge opp/ut et tilbud om <strong>orale</strong> <strong>helsetjenester</strong> ved <strong>sykehus</strong>et – om <strong>sykehus</strong>et er<br />
motivert<br />
• Lokaliteter som kan brukes i forsøksprosjektet – minst ett behandlingsrom med tannlegeunit<br />
og annet nødvendig utstyr<br />
• Har en eller flere avdelinger som er nevnt over (habilitering, pediatri, psykiatri)<br />
• Etablert samarbeid med Universitet (Odontologisk fakultet) og aktuelle odontologiske<br />
kompetansesentra – eller muligheter for å etablere samarbeid.<br />
• Muligheter for rekruttering / tilgjengelighet av personell med nødvendig kompetanse<br />
• Mulighet for å rekruttere egnet prosjektleder med nødvendig kompetanse<br />
• Eksisterende odontologisk miljø ved <strong>sykehus</strong>et / muligheter for rekruttering / tilgjengelighet<br />
av personell med nødvendig kompetanse<br />
• Har et eksisterende oral-/kjevekirurgisk tilbud<br />
• Muligheter for utdanning av <strong>sykehus</strong>tannleger / opplæring av personell innen oral<br />
helsetjeneste ved <strong>sykehus</strong>et i samarbeid med universitet / kompetansesenter<br />
• Har erfaring med å yte anestesitjenester til tannhelsetjenesten (erfaring og mulighet for denne<br />
type behandling)<br />
• Ikke <strong>sykehus</strong> som allerede har samhandlingsavtaler med Dot, eksempelvis Vestfold. Å ha to<br />
forskjellige løsninger samtidig vil gi mulighet for sammenligning. Hva fungerer best? Hvilke<br />
typer pasienter blir tatt hånd om? Ressursbruk?<br />
8. Samhandling med eksterne fagmiljøer/tjenester:<br />
NB! Tenke samarbeid mot universitetsmiljø og kompetansesentra. Todelt modell 1. det<br />
er nærhet til universitetet / kompetansesenteret og en modell der universitetet får<br />
oppgaven å fjernveilede et lokal<strong>sykehus</strong> i distrikt?<br />
Den offentlige tannhelsetjenesten (Dot) vil være en naturlig samarbeidspartner for <strong>sykehus</strong>ene. Mange<br />
av brukerne med behov for tjenester i <strong>sykehus</strong>ene er, som beskrevet over, i dag Dots ansvar.<br />
Samarbeidet mellom spesialisthelsetjenesten både om forebyggende arbeid, behandling og oppfølging<br />
er svært viktig. Det anbefales utarbeidet standard pasientforløp hvor særlig dette samarbeidet<br />
beskrives. Dette vil føre til at samarbeidet formaliseres, og det må anses som fordelaktig om både<br />
tannhelsetjenesten og helseforetaket deltar i konkret planlegging og oppbygging av prosjektet når det<br />
er bestemt ved hvilke(t) <strong>sykehus</strong> dette skal etableres.<br />
21
Regionale odontologiske kompetansesentra som er under oppbygging / under planlegging vurderes til<br />
å være sentrale samarbeidspartnere. Her er ansatt ulike tannlegespesialister som er nyttige<br />
samarbeidspartnere til <strong>orale</strong> <strong>helsetjenester</strong> i <strong>sykehus</strong>. Der hvor <strong>sykehus</strong> er lokalisert til samme sted<br />
som et kompetansesenter kan tannlegespesialistene ha deltidsstillinger begge steder. Det er også nyttig<br />
med samarbeid i forhold til undervisning (spesialistutdanning) og forskning. Det samme gjelder i<br />
forhold til universitet som har odontologistudier.<br />
Et eget avsnitt om forskning?<br />
Fastleger, kommunal helse- og omsorgstjeneste, logopeder og psykologer (BUP), rusomsorg utenfor<br />
<strong>sykehus</strong> og enkelte ganger også pedagogisk personell i skoler og barnehager er andre aktuelle<br />
samarbeidspartnere. Habiliteringstjenesten er meget aktuelle samarbeidspartnere, da de har ansvar for<br />
mange av de svakeste gruppene.<br />
TAKO-SENTERET SOM SAMARBEIDSPARTNER<br />
INN MED ET STANDARD PASIENTFORLØP-SKJEMA HER<br />
10. Evaluering:<br />
Ikke klart<br />
Evaluering underveis og etter tre/fem år. UTDYPES<br />
11. Referanser:<br />
skal oppdateres<br />
Hasséus B, Andersson J, v Bültzingslöwen I, Stegersjö G. Utbildning på specialistnivå inom<br />
ämnesområdet orofacial medicin. Svensk sjuhustandläkartidning 2010;2: 13-16.<br />
Herlofson BH, Løken K (2006). Hvordan påvirkes munnhulen av kreftbehandling? Nor Tannlegeforen<br />
Tid 116:414-8.<br />
Raadal M (2003). Sedasjon og anestesi ved tannbehandling - behov og tilbud. Vedlegg til<br />
Terapianbefalning: Benzodiazepiner for kontroll av angst<br />
og vegring ved tannbehandling Statens legemiddelverk, publikasjon 2003:03<br />
Öhrn K (2001). Oral health and experience of oral care among patients during radio- or chemotherapy.<br />
Doktoravhandling. Universitetet iUppsala, Sverige.<br />
Socialstyrelsen (<strong>2011</strong>). Nationell utvärdering <strong>2011</strong>. Strokevård. Delrapport: Landstingens insatser<br />
Socialstyrelsen (2007). Tandvård som ett led i en sjukdomsbehandling.<br />
Statens Folkehälsoinstituts, Sverige, (2008)<br />
22