Innholdsfortegnelse - Svenskt Vatten

vannet. Refleksjon er en retningsforandring som skyldes at lysstrålen reflekteres tilbake fra en
overflate, for eksempel fra reaktorveggen. Spredning er retningsforandring som skyldes at
lyset treffer partikler i vannet. I motsetning til ved absorpsjon, mister ikke UV-lyset sin
desinfiserende effekt ved refraksjon, refleksjon og spredning, men effektiviteten reduseres.
For å beskrive kvantitativt de fenomener som her er beskrevet, benyttes ofte målestørrelsene
UV-absorbans (A 254) og UV transmisjon (UVT).
UV-absorbans (også kalt UV-ekstinksjon) er en mye benyttet vannkvalitetsparameter for
bestemmelse av løst organisk stoff. Den karakteriserer minkingen av UV-lys (ved 254 nm)
som skjer når lyset passerer en vannprøve av en viss lengde (lysveg). Typisk benyttes en
kuvette med 1 cm lengde (evt. 5 cm).
UV-transmisjon (UVT) benyttes for å beskrive i hvilken grad UV-lys passerer gjennom en
vannprøve. UVT er den prosentandel av UV-lyset som passerer gjennom en vannprøve av en
spesifisert lengde (for eksempel samme kuvette lengde som nevnt for absorbans) og den er
relatert til UV-absorpsjon gjennom sammenhengen:
% UVT = 100 . 10 -A254
De mekanismer som forårsaker inaktivering av mikroorganismer med UV-lys er ganske
forskjellige fra de inaktiverende mekanismer ved bruk av klor og ozon. UV inaktiverer
mikroorganismene gjennom å ødelegge cellenes nukleinsyrer og dermed arveanlegg slik at de
ikke kan reprodusere. En mikroorganisme som ikke kan reprodusere kan heller ikke smitte en
vert.
Når man studerer effektiviteten av UV-stråling, er det viktig å bruke mikrobielle tester som
måler smittsomhet og ikke overlevelse (viabilitetstester). Viabilitetstester som har blitt mye
brukt opp gjennom årene, gir ingen informasjon om evnen mikroorganismen har for å
reprodusere og infisere en vert. Årsaken til at man i de senere år har fått ny kunnskap om
Cryptosporidium er nettopp at man har gjort smittsomhetsstudier på mus som viste at
inaktiveringseffektiviteten av UV var langt høyere overfor Cryptosporidium enn det som
tidligere var fastslått på grunnlag av viabilitetstester.
Ettersom mikroorganismer som har vært utsatt for UV-lys fortsatt har sine metabolske
funksjoner i behold, finnes det organismer som har evnen til å hele den skade som er gjort å
gjenvinne smittsomheten. Blant annet kan såkalt fotoreaktivering forekomme når vannet
utsettes for sollys. Det finnes også andre mekanismer for ”cellereparasjon” av UV-skader. På
dette området foregår det omfattende forskning. Den generelle holdningen synes i dag å være
at dette fenomenet ikke burde skape bekymring med hensyn til bruk av UV-desinfeksjon,
ettersom relativt enkle tiltak skulle kunne settes inn dersom man kommer til at dette
representerer et problem.
Ulike mikroorganismer har ulik toleranse overfor UV-stråler og man må sørge for
tilstrekkelig høy strålingsintensitet og strålingstid tid for å sikre tilstrekkelig inaktivering og
desinfeksjon. Produktet av strålingsintensitet og strålingstid kalles UV-dosen. For at vannet
skal bli godt nok desinfisert er det imidlertid ikke tilstrekkelig av UV-dosen som sådan er på
et visst nivå. Dosen må også være godt fordelt i UV-reaktoren.
Tilleggsrapport til NORVAR-rapport 147/2006 71