Innholdsfortegnelse - Svenskt Vatten

skal komme tilbake til. Det er imidlertid uansett slik at man må opp i svært høye
konsentrasjoner av ozon i deler av kontakttanken for at ozonering skal være en fullverdig
hygienisk barriere overfor Cryptosporidium.
3.3.4.4 Faktorer som innvirker på effektiviteten
Den ozonkonsentrasjon som man til enhver tid har i vannet, er avhengig av hvor raskt ozon
brytes ned gjennom kontakttanken. Denne nedbrytingen er en funksjon av temperatur, pH og
konsentrasjonen av organiske og uorganiske komponenter i vannet. Komponenter som
medfører et ozonforbruk (humus, jern og mangan etc.) vil redusere ozonkonsentrasjonen og
dermed inaktiveringseffektiviteten.
I utgangspunktet er desinfeksjonseffekten uavhengig av pH, men pga økt dannelse av
hydroksylradikaler ved høy pH, må effekten likevel tas hensyn til. Reaksjon via
hydroksylradikaler gjør som nevnt at ozon reagerer raskere med komponentene i vannet. For å
opprettholde ønsket Ct-verdi må det derfor tilsettes noe mer ozon ved høy pH. Økende
temperatur påvirker også konsentrasjonen ved at ozon blir mindre løselig i vann.
3.3.5 Desinfeksjonsbiprodukter ved ozonering
Ozon reagerer blant annet med dobbeltbindingene i humusmolekyler, fjerner farge i vann og
splitter opp humusmolekyler i mindre enheter. Slike reaksjoner øker andelen lavmolekylære
organiske forbindelser som er lettere biologisk omsettbare. De viktigste identifiserte
produkter er aldehyder, ketoner, ketonsyrer og karboksylsyrer, se Figur 3.21. Slike
forbindelser kan finnes fra svært lave konsentrasjoner (µg/l) og opp til noen hundre µg/l.
H
H
O
O
O
H
O
O
H
C
O
H
C
C
H
H
C
C
H
H
C
C
C
H
H
H
Formaldehyde Acetaldehyde Glyoxal Methyl glyoxal
H
O
H
O
O
H
O
O
O
O
O
H
C
C
C
H
H
C
C
OH
H
C
C
C
OH
OH
C
C
C
OH
H
H
H
Acetone Glyoxylic acid Pyruvic acid Ketomalonic acid
Figur 3.21
Identifiserte produkter ved ozonering av humusholdig vann.
Det er usikkert hvorvidt ozoneringsbiprodukter representerer noen helserisiko i drikkevann.
Studier har vist lav eller ingen mutagenitet i ozonert vann (Backlund et al., 1985; Huck et al.,
1989). Karboksylsyrer er et vanlig stoff i matvarer og bør ikke være noen helserisiko i
drikkevann i de mengder man normalt finner i ozonert vann (Bull and Kopfler, 1991). Enkelte
aldehyder (spesielt formaldehyd) og ketonsyrer har vist seg å være mutagene, noe som kan
indikere en viss helserisiko. På denne bakgrunn er det ønskelig å ha lave konsentrasjoner også
av ozoneringsbiprodukter i drikkevann.
Tilleggsrapport til NORVAR-rapport 147/2006 68