Innholdsfortegnelse - Svenskt Vatten

Figur 3.13 Kontaktbasseng basert på innblanding med diffusorer
3.3.3.2 Injektorsystemer
En annen innblandingsmetode som har blitt mye brukt spesielt på små og mellomstore anlegg,
er injektorinnblanding, som baserer seg på at undertrykk som skapes ved vannet passasje
gjennom en innsnevring, fører til at gassen suges inn i vannet. I Figur 3.14 er vist to ulike
systemer.
I det første tilføres ozongassen direkte inn i vannstrømmen via injektoren. I det andre
systemet er injektoren plassert i en sidestrøm og ozongassen suges inn i denne før den
tilbakeføres til hovedstrømmen. Sidestrømmen blir pumpet til et høyere trykk for å øke
tilgjengelig vakuum for ozoninjeksjon. Undertrykk på gassiden og overtrykk på
vannstrømmen gjør at gassen blir sugd inn i vannet og blandet.
Injektoren er en ren innblandingsenhet. Eventuelt kan man bruke en statisk mikser for å
optimalisere blandingen av de to vannstrømmene (som vist i Figur 3.14b). I tillegg må man ha
en kontaktor hvor ozonet overføres fra de små gassboblene som dannes etter injektoren og
evet et reaksjonsbasseng. Disse reaktorene kan ha pakningsmateriale slik om nevnt over.
Fordelene med injektorsystemer er at man arbeider med undertrykk, noe som innebærer at om
det skulle skje en lekkasje på gasstilførselssystemet vil en vakuumventil sørge for at gassen
ikke kommer ut i rommet. Ulempen er bl.a. at injektoren innebærer et falltap.
Sidestrømsystemer er vanligst på små og mellomstore anlegg og dette krever en
sirkulasjonspumpe som går kontinuerlig.
Tilleggsrapport til NORVAR-rapport 147/2006 62