Innholdsfortegnelse - Svenskt Vatten

Indikatorverdi. Kimtall bør ikke benyttes som indeks for nærvær av patogene i en vannkilde,
men kan være nyttig som indikator på effektiviteten av en desinfeksjonsprosess. Målet er da å
oppnå et lavest mulig kimtall. Kimtall kan også være nyttig for å overvåke vannkvaliteten på
ledningsnettet, idet et høyt kimtall kan indikere inntrengninger av forurensing på
ledningsnettet og/eller forekomst av biofilm.
Kilde og forekomst. Kimtall-mikroorganismer finnes som nevnt over både i forurenset og ikke
forurenset vann. Noen vannbehandlingsprosesser (f.eks koagulering/filtrering) vil redusere
kimtallet, mens andre (f.eks langsom sandfiltrering og biofiltrering) vil kunne øke kimtallet.
Dersom betingelsene på ledningsnettet er til stede, vil kimtallet kunne øke under transporten
av vann i ledningsnettet. De faktorene som i første rekke avgjør i hvilken grad vekst skjer, er
temperatur, tilgjengelige næringsstoffer inkludert assimilerbart organisk karbon (AOC),
fravær av desinfeksjonsmiddel i vannet, og oppholdstid.
Betydning av forekomst i drikkevann. Etter eventuell desinfeksjon vil en vente lavt kimtall.
Generelt er plutselige endringer i kimtallet av større verdi enn det eksakte antallet, og en
økning av kimtall i ledningsnettvann kan f. eks være en indikasjon på biofilm eller at det har
skjedd inntrengning av forurensinger. Kimtallet kan omfatte en del såkalte opportunistiske
patogene mikroorganismer (mikroorganismer som kan forårsake sykdom hos personer med
svekket immunforsvarssystem) f.eks Pseudomonas aeruginosa, men det foreligger ingen
indikasjon på at slike kimtallsbakterier er årsak til vannbårne mage-tarm sykdommer i den
generelle befolkningen.
2.3.3.5 Clostridium perfringens
Arter av slekten Clostridium produserer sporer som er motstandsdyktige mhp stressfaktorer i
miljøet, for eksempel temperatur, saltinnhold, pH i vannmassen, og overfor desinfeksjon. Den
mest karakteristiske arten er C. perfringens, som finnes i den normale tarmfloraen hos 13-
35% av mennesker og varmblodige dyr. Andre Clostridium-arter kan komme fra andre kilder.
C. perfringens formerer seg ikke i vannet, og er en spesifikk indikator på fekal
vannforurensing.
Indikatorverdi. På grunn av den store motstanden C. perfringens sporer har mot desinfeksjon
og andre stressfaktorer i miljøet, er C. perfringens sporer brukt som indikator på nærvær av
virus og protozoer (Giardia, Cryptosporidium) i behandlet vann. I tillegg kan de være en
indeks mhp forekomst av fekal forurensing som ikke er fersk, og brukes til å påvise en
forurensing som har funnet sted, men som ikke nødvendigvis foregår kontinuerlig.
I den norske drikkevannsforskriften står det at råvann skal overvåkes med angitt frekvens for
angitte mikrobielle parametere, inkludert C. perfringens, når det er grunn til å anta at disse
tilføres kilden i mengder som er av betydning for grenseverdiene. For C. perfringens er
grenseverdien 0. I de siste WHO retningslinjene for drikkevann (WHO, 2004), anbefales det å
ikke overvåke C. perfringens rutinemessig fordi den eksepsjonelt lange overlevelsestiden av
sporene mest sannsynlig vil være så mye lengre enn overlevelsen av patogene fra tarmen,
inkludert virus og protozoer.
Kilde og forekomst. C. perfringens og dens sporer er generelt alltid til stede i kommunalt
avløpsvann, men formerer seg ikke i vannforekomsten. Den er hyppigere til stede og i høyere
antall i feces fra enkelte dyr, for eksempel hunder, enn hos mennesker. Hos andre
varmblodige dyr kan den forekomme mer sjelden.
Tilleggsrapport til NORVAR-rapport 147/2006 29