Innholdsfortegnelse - Svenskt Vatten

Spesielt norovirus- og Campylobacter-tallene er mangelfulle og representerer ikke
nødvendigvis norske forhold, men de er de beste en har kunnet finne.
10.2.6 Ut viklingen i Norge
Selv om vannverkseiere selvsagt må ta utgangpunkt i de indikatororganismer som ligger til
grunn i Drikkevannsforskriften, er det grunn til i større grad å kartlegge situasjonen i
vannkildene mer spesifikt, spesielt mht virus og parasitter. Det kan nemlig være grunn til å
stille spørsmålstegn ved om de indikatororganismer vi benytter for overvåkning av
vannkvalitet i henhold til Drikkevannsforskriften er egnet som indikatorer for vurdering av
barrierevirkning ved desinfeksjon.
Veiledningen til Drikkevannsforskriften angir at den enkelte vannbehandlingsmetode bør
inaktivere bakterier og virus med minimum 99,9 % (3 log) og eventuelle parasitter med 99 %
(2 log) for å bli betraktet som hygienisk barriere. Men hvilke bakterier, virus og parasitter skal
man her ta utgangspunkt i? Kravene til dimensjonering av et desinfeksjonsanlegg vil være
helt avhengig av hvilken patogen mikroorganisme man sikter på å ha barriere mot.
Denne rapporten viser at noen av desinfeksjonsmetodene er mer effektive overfor en
patogentype mens en annen metode en mer effektiv overfor en annen patogentype. Av de
patogene som vi dag kan tenkes å ha barriere mot, er Cryptosporidium mest resistent overfor
klor, mens Adenovirus er mest resistent overfor UV-bestråling. Er det da disse to
mikroorganismene som skal legges til grunn for vår praksis og politikk med hensyn til
utøvelsen av kravet til to hygieniske barrierer? Det vil i så fall kreve en betydelig omlegging
av norsk desinfeksjonspraksis.
10.3 Desinfeksjonsmetoder og metoder som fjerner patogener
De dominerende desinfeksjonsmetoder i Norge er klorering og UV-bestråling. Internasjonalt
benyttes i tillegg i stor grad ozonering og i mindre grad tilsetting av klordioksyd. Avanserte
oksidasjonsmetoder (UV/O 3 , UV/H 2 O 2 etc) som gir god desinfeksjon tas i økende grad i bruk.
I mange land er det en praksis for bruk av kloramin for sekundærdesinfeksjon, noe som er lite
brukt i Norge. I denne oppsummeringen vil vi ikke komme inn på tekniske aspekter ved de
ulike metodene men konsentrere oss om hvilken effektivitet som kan forventes.
10.3.1 Desinfeksjonseffektivitet
De ulike desinfeksjonsmetoder har ulik inaktiveringseffektivitet overfor ulike
mikroorganismer. De to parametrene som for øvrig er mest bestemmende for
inaktiveringsgraden er den konsentrasjon som mikroorganismen utsettes for (C) og den
tid (t) som mikroorganismen utsettes for av denne konsentrasjonen. Inaktiveringsgraden
oppgis gjerne som log N t /log N 0 , og et sentralt uttrykk for desinfeksjonseffektivitet er den
såkalte Chick/Watson relasjonen :
log N t /log N 0 = - α . C n . t (der n ~ 1)
Denne sammenhengen sier at desinfeksjonseffektiviteten mhp en gitt mikroorganisme med et
gitt desinfeksjonsmiddel er proporsjonal med produktet av konsentrasjonen og tiden.
Uttrykket gjelder egentlig for kjemiske desinfeksjonsmidler, men tilsvarende uttrykk gjelder
også for UV-bestråling, med den forskjell at UV intensiteten (I) erstatter C i ligningen.
Den såkalte Ct verdien (evt It-verdien) blir derfor svært sentral for dimensjonering og drift av
desinfeksjonsanlegg fordi den kan fortelle oss hvilken inaktiveringsgrad vi kan forvente ved
Tilleggsrapport til NORVAR-rapport 147/2006 214