Innholdsfortegnelse - Svenskt Vatten

10) Hvis k oksid og k i de tre forsøkene ikke avviker mer enn 20 %, bestemmes k oksid og k
som gjennomsnittet av de tre målingene.
11) Er avviket mer enn 20 % utføres det 3 nye repetisjoner med forskjellige klordoser.
Alternativt kan man gjennomføre prosedyren som over, men benytte verdiene direkte. Det vil
si at dosen som benyttes i testen representerer den reelle dosen, konsentrasjonen leses av etter
tider som representerer de effektive kontakttidene for hvert segment, osv. Ct-verdiene
beregnes, summeres og sammenlignes med dimensjonerende verdi, som angitt i avsnitt
9.3.5.2.
De angitte prosedyrene og fremgangsmåtene må uansett prøves ut i praksis, og etter hvert som
man får mer data og erfaringer med dem, bør de modifiseres og raffineres der det er behov for
dette. Vi anbefaler at konstanter bestemmes, prosedyrene evalueres og eventuelt modifiseres i
neste fase av dette prosjektet.
9.4 Ozonering
9.4.1 Prosessforløpet
Når det gjelder ozon, er det tre prosesser som foregår. For det første må ozon overføres fra
gassfase til vannfase, noe som vil øke ozonkonsentrasjonen. For det andre skjer det en
oksidasjon som virker i motsatt retning (konsentrasjonen synker) og for det tredje skjer det en
dekomponering av ozon til oksygen. Dette fører også til at ozonkonsentrasjonen synker. Som
vi har vært inne på tidligere, foregår disse prosessene mer eller mindre parallelt noe som gjør
det vanskelig å klart beskrive prosessforløpet.
Ozon er langt mer reaktivt enn klor og reduksjonen av ozonkonsentrasjonen fra doseringskonsentrasjonen
til initalkonsentrasjonen går langt hurtigere med ozon enn med klor,
sannsynligvis i løpet av få sekunder.
I Figur 9.2 har vi skissert et forenklet bilde. Man kan skille mellom:
1. En innblandingsfase hvor ozongass tilsettes. Det kan skje ved hjelp av injektor,
diffusor, turbin etc.
2. En ozonoverføringsfase. I denne fasen skjer det både en overføring av ozon til vannet
som vil virke i retning av at ozonkonsentrasjonen øker, og et forbruk av ozon pga dets
reaksjon i vannet, som virker i retning av at ozonkonsentrasjonen minker.
3. En ozonforbruksfase hvor ozonkonsentrasjonen reduseres fordi det ikke skjer noen
tilførsel av ozon men derimot et forbruk som følge av ozon’s reaksjoner i vannet.
I praksis kan det være vanskelig å skille disse fasene fra hverandre, spesielt de to første. Men
for å kunne ha et forståelig system å forholde oss til, skal vi holde på denne tredelingen her.
For å forenkle foreslår vi å relatere de ulike fasene som er omtalt over, til reaktortanker. Dette
er forsøkt anskueliggjort i Figur 9.2, hvor vi har delt en reaktor opp i en ozon
innblandingstank, en ozon overføringstank (her benevnt kontakttank) og en ozon forbrukstank
(her benevnt reaksjonstank). De ulike tankene kan godt bestå av flere segment.
Tilleggsrapport til NORVAR-rapport 147/2006 194