Innholdsfortegnelse - Svenskt Vatten

1.2 Noen utfordringer som Drikkevannsforskriften m/veileder gir
Vi regner med at Drikkevannsforskriften med veileder er godt kjent. Her skal vi kun peke på
enkelte forhold som representerer utfordringer ved implementering av kravene og
intensjonene i forskriften.
Kravet til hygienisk betryggende vann fremgår av Drikkevannsforskriftens paragraf 14. Her
heter det at det til sammen skal finnes minimum to hygieniske barrierer i vannforsyningssystemet,
hvorav den ene skal sørge for at drikkevann blir desinfisert eller behandlet på annen
måte for å fjerne, uskadeliggjøre eller drepe smittestoffer. Kravet om behandling kan i
spesielle tilfeller fravikes for vann fra grunnvannskilder som er godt beskyttet mot
forurensninger. Slike kilder skal uansett ha opplegg for desinfeksjon i beredskap.
1.2.1 Hva er en hygienisk barriere?
Drikkevannsforskriften (paragraf 3) definerer hygienisk barriere slik: ”Naturlig eller tillaget
fysisk eller kjemisk hindring, herunder tiltak for å fjerne, uskadeliggjøre eller drepe bakterier,
virus, parasitter mv., og/eller fortynne, nedbryte eller fjerne kjemiske eller fysiske stoffer til et
nivå hvor de enkelte stoffene ikke lenger representerer moen helsemessig risiko”. De
hygieniske barrierer skal altså ikke bare omfatte smittestoffer, men også kjemiske og fysiske
stoffer med helsemessig betydning. I denne rapporten berører vi imidlertid kun barrierer mot
patogene organismer – hovedsakelig gjennom desinfeksjon. Vannbehandlingsmetoder som
innebærer fjerning av patogene mikroorganismer som partikler berøres kun i mindre grad.
Begrepet ”to hygieniske barrierer” uttrykker et prinsipp for hvordan man ønsker å sikre
drikkevannsforsyningen. Dette prinsippet innebærer en totalvurdering av alle faktorer i
vannforsyningssystemet som har betydning for sikkerheten, både naturlige, tekniske og
driftsmessige forhold. Både nedbørfeltet med vannkilde og vannbehandling kan ha en
barrierevirkning. Forskjellige forurensingstrusler kan kreve barrierer med ulik virkemåte og
ulikt omfang, og i praksis innebærer dette at ”minimum to hygieniske barrierer” kan bestå av
mange enkeltelementer.
Dette gjør det ikke enkelt å fastslå i ethvert tilfelle om et tiltak representerer en hygienisk
barriere eller ikke, og spesielt ikke hvor stor barrierevirkningen er. Dette er nok årsak til at
man i andre land opererer etter prinsippet om at man skal etterstreve ”multiple barrierer” (som
kan være mer enn to), mens Norge er det eneste landet som vi kjenner til som har innført ”to
hygieniske barrierer” som et krav i lovgivningen.
Fastlegging av hva som skal være en hygienisk barriere er ikke triviell. I Veiledningen til
drikkevannsforskriften heter det: ”Fastsettelsen av de hygieniske barrierene skal være basert
på en helhetstenkning, dvs vurdering av både vannkilde med tilhørende tilsigsområde og
beskyttelse av disse, vannbehandling og distribusjon. Barrierene skal være uavhengige, og
skal sikre at mange sykdomsfremkallende organismer, fysiske og kjemiske stoffer ikke
representerer noen helsemessig trussel eller betenkelighet i drikkevannet når det stilles til
disposisjon for brukeren”. Forskriften med veiledning legger altså opp til en utstrakt bruk av
skjønn i fastleggelsen av om barrierevirkningen i et gitt tilfelle er tilstrekkelig god. Dette gjør
det vanskelig for den praktiserende ingeniør eller myndighetsperson som skal avgjøre om et
vannverk som skal opp for godkjenning, tilfredsstiller kravet til to hygieniske barrierer eller
ikke.
Vi tror det er behov for en prosedyre eller fremgangsmåte som kan lede fram til hva som må
oppnås av barrierevirkning overfor ulike patogengrupper basert på den situasjonen vannverket
Tilleggsrapport til NORVAR-rapport 147/2006 17