Innholdsfortegnelse - Svenskt Vatten

7.6 UV-anlegg
7.6.1 Generelt
Bruk av ultrafiolett lys (UV) for desinfeksjon er en relativt ny metode i USA, og den er blitt
svært aktuell på grunn av sin effektivitet overfor protozoer og bakterier (se kapittel 3 for
nærmere beskrivelse av UV-metoden). For å oppnå inaktiveringskreditt må effekten
dokumenteres ved biodosimetertest, og USEPA har utviklet prosedyre og dosekrav for
Cryptosporidium, Giardia og virus som skal benyttes under slike tester.
Som nevnt tidligere i rapporten er UV-dosen (D) gitt som produktet av strålingsintensitet (I)
og strålingstid (t):
D = I . t
D = dosen uttrykt i mWs/cm 2 evet mJ/cm 2 eller J/m 2 (1 M Ws/cm 2 = 1 mJ/cm 2 = 10 J/m 2 )
I = Strålingsintensitet (mW/cm 2 )
t = Strålingstiden (s)
7.6.2 Biodosimeter test
Hensikten med testen er å forsikre seg om at reaktoren gir den grad av inaktivering som
kreves i det gitt tilfellet. Andre tilsvarende tester (for eksempel öNORM M5873-1, öNORM
M5873-2, DVGW W294, NSF/ANSI standard 55, hvis tilfredsstillende grad av inaktivering
er blitt dokumentert) kan også brukes i stedet for den som er angitt her (USEPA june 2003a).
Testen skal bestemme et sett driftsbetingelser som vannverket kan benytte for å forsikre seg
om at anlegget til enhver tid leverer den nødvendige dosen for tilstrekkelig inaktivering av
patogener. Testen skal minimum bestemme effekten av følgende:
• Varierende driftsforhold
⇒ UV intensitet (målt med UV-intensitetssensor), vannmengde, lampestatus.
• Variasjon i faktorer som påvirker levert UV-dose
⇒ Lampe alder, belegg på lampehylse, vannets UV-transmisjon, innløps- og
utløpskonfigurasjon til reaktoren, dose distribusjon forårsaket av
hastighetsprofiler gjennom reaktoren, feil på lamper eller andre kritiske
komponenter, måleusikkerhet på on-line sensorer.
Den eksperimentelle delen skal bestå av en laboratoriedel (for å bestemme dose-respons
karakteristikken til test organismen) og en fullskaladel (der test organismen doseres ved de
ulike eksperimentelle betingelsene og responsen i form av inaktivering måles). Dette er
illustrert i Figur 7.7.
Som test organisme benyttes MS2 phage (B. subtilis brukes i en del andre tilsvarende tester).
Fra laboratorie testene lages det en kurve over UV-dose mot log inaktivering av test
organismen under optimale stasjonære forhold. Dataene evalueres og det lages en
regresjonsligning basert på dem. Deretter gjennomfører man fullskalaforsøk (med den
aktuelle UV-reaktoren) med den samme test organismen ved forskjellige forsøksbetingelser
og beregner log inaktivering i hvert forsøk. De ulike forsøksbetingelsene skal inkludere
variasjoner i for eksempel vannmengde (Q), vannets UV-transmisjon (UVT), målt UVintensitet,
temperatur, lampe alder og fouling.
Tilleggsrapport til NORVAR-rapport 147/2006 169