Innholdsfortegnelse - Svenskt Vatten

Teoretisk oppholdstid, HDT, blir da:
HDT = V / Q peak hour
Ved beregning av CT-verdi benytter imidlertid ikke EPA teoretisk oppholdstid, HDT, men
T 10 . T 10 er definert som den oppholdstiden som 90 % av vannet som passerer gjennom
enheten opplever. Det vil si tiden det tar for at 90 % av en tracer har passert gjennom enheten.
T 10 kan bestemmes ved tracer studie eller ved å anslå en såkalt ”baffling factor”.
7.2.1.1 Tracer studier
Selv om oppholdstiden er proporsjonal med vannføringen, er den sammenhengen normalt
ikke lineær. Hvis praktisk mulig, anbefaler derfor EPA at det gjennomføres tracer
undersøkelser ved fire vannføringer som dekker hele spennvidden av vanlig forekommende
vannføringer gjennom anlegget (en ved nær gjennomsnittlig vannføring, to ved høyere og en
ved lavere vannføring). Høyeste test vannføring skal være minst 91 % av høyeste vannføring
som vil forekomme i segmentet. Basert på resultatet lages det et plot av T 10 mot Q for det
aktuelle segmentet. Det trekkes en kurve gjennom punktene, og T 10 ved Q peak hour leses av.
Hvis det ikke er praktisk å gjennomføre tracer målinger ved fire vannføringer, kan det
alternativt gjennomføres kun en tracer studie ved en vannføring på minst 91 % av høyeste
vannføring som vil forekomme i segmentet. T 10 for andre systemvannføringer beregnes da
ved:
T 10S = T 10T (Q T / Q D )
Der: T 10S = T 10 ved system vannføring.
T 10T = T 10 ved tracer vannføring.
Q T = Tracer studie vannføring.
= System vannføring.
Q D
I forbindelse med gjennomføringen av tracer målinger bør vannføringen være konstant. I
tillegg stilles det krav til vannivået i anlegget. Det skal være lik, eller litt lavere, enn ved
vanlige driftsbetingelser. Ved store variasjoner i vann vannivå (i for eksempel
rentvannsbasseng, utjevningsbasseng, osv) anbefales det å lages T 10 mot Q plot for ulike
vannivå.
Der systemet består av flere segment kan T 10 bestemmes for hvert enkelt segment separat eller
kun på summen av segment. Hvis det er målbar oppholdstid mellom to punkter for måling av
restkonsentrasjon av desinfeksjonsmiddel defineres dette som et segment.
Det kan benyttes to likeverdige metoder for tracer undersøkelser, dvs ”step-dose” metoden og
”slug-dose” metoden, som begge har sine fordeler og ulemper. I begge tilfeller bestemmes T 10
ved å evaluere utløpskonsentrasjonsprofilen. Ved ”step-dose” metoden doseres en konstant
dose tracer inntil konsentrasjonen i målepunktet når en ”steady state” verdi. Ved ”slug-dose”
metoden derimot, doseres det en stor øyeblikksdose og konsentrasjonsresponsen over tid
måles i målepunktet. Forskjellen i responsen ved ”step-dose” og ”slug-dose” metoden er
illustrert i Figur 7.1. Som figuren viser, kan T 10 bestemmes direkte fra kurven ved bruk av
”step-dose” metoden, mens en slik direkte grafisk bestemmelse ikke kan gjøres ved bruk av
”slug-dose” metoden.
Tilleggsrapport til NORVAR-rapport 147/2006 148