Innholdsfortegnelse - Svenskt Vatten

noen land (Norge, Sveits, Tyskland, Litauen) har kun krav til at man skal ha en viss klorrest
etter behandlingen, for eksempel har Norge krav om 0,05 mg fritt klor etter 30 min kontakttid.
Det er litt uklart hva som ligger bak svarene på dette punktet. For noen lands vedkommende,
er det trolig vanlig praksis som er referert mens det for andre lands vedkommende
sannsynligvis dreier seg om krav nedfelt i retningslinjer. Det er for så vidt mindre viktig.
Det som er interessant er forskjellen i oppfatning hva angår verdien av å ha en klorrest på
nettet. I Tyskland og Sveits har man ikke noe krav/praksis for at det skal være noen klorrest. I
disse landene (som i Nederland) har man den filosofi at vannet skal være så godt behandlet
mht organisk stoff at vekstpotensialet er så lavt at et restklorinnhold for å hindre vekt på nettet
er unødvendig. I noen land har man derimot et krav om maksimalverdi på tappested. I Sveits
er det krav om maksimalt 0,1 mg/l på tappested mens Japan har et krav om minst 0,1 mg/l på
tappested. I Tyskland skal innholdet av fritt klor være minst 0,1 mg/l og maksimalt 0,3 mg/l
når vannet forlater vannverket. Ønsket om å unngå klorrest på nettet i Tyskland understrekes
ved at man i dette landet ikke tillater tilsetting av ammonium og dermed at kloraminering i
praksis ikke er mulig.
Når det gelder ozon, har landene, naturlig nok, ingen praksis for ozonrest på nettet ettersom
ozon er så reaktivt at det dekomponeres svært hurtig. De fleste land har en praksis som tilsier
en viss konsentrasjon etter en viss kontakttid – altså en praksis som bygger på filosofien bak
Ct-prinsippet. Praksis når det gjelder ozonrest i behandlingsanlegget ligger normalt i området
0,1 – 0,3 mg/l etter 30 – 10 min kontakttid. Tyskland har et krav til at ozonkonsentrasjonen
etter behandling ikke skal overstige 0,05 mg O 3 /l.
Man kan legge merke til at det bare er Norge som har en spesiell regel mht restozon med
tanke på parasitter (5 mg/l etter 10 min). Dette er i realiteten et urealistisk krav, ettersom det
for det første er svært vanskelig å opprettholde en så høy konsentrasjon pga ozon’s reaktivitet
med oksiderbare forbindelser i vann, og for det andre vil være økonomisk uakseptabelt å
operere med en så høy ozonrest. Når det gjelder ozonering må man ta Ct-prinsippet i bruk
fullt ut og gi mer detaljerte anbefalinger for dimensjonering. Dette kommer vi tilbake til i kap
7 og 9.
Når det gjelder spørsmålet om måling av desinfeksjonsrest, var svarene svært samstemmige.
De aller fleste bestemte klorrest spektrofotometrisk på vannverket. I England var det dessuten
vanlig å bestemme klorrest amperometrisk on-line i anlegget.
6.8 Om dimensjoneringskriterier
Spørsmålene som ble stilt under denne overskriften var:
a) Brukes CT-prinsippet i dimensjonering og drift av desinfeksjonsanlegg? Kan i så fall
den log-kreditt som oppnås for en gitt CT verdi summeres med den som oppnås i et
annet rensetrinn i samme anlegg for å komme fram til den totale log-kreditt
b) Dersom CT-prinsippet brukes, hvordan bestemmes C og T og hva er kravene til CTverdi
for ulike typer av organismer og ulike desinfeksjonsmetoder?
Svarene på disse spørsmålene ga det generelle inntrykk som er nedfelt i Tabell 6.25 hvor det
også er laget en kolonne for situasjonen i Norge, for sammenligningens skyld.
Tilleggsrapport til NORVAR-rapport 147/2006 144