Innholdsfortegnelse - Svenskt Vatten

Risiko og sårbarhet
Begrepene risiko og sårbarhet kan knyttes til 1) mulige interne svakheter ved
vannforsyningen, som for eksempel kildevalg, svikt ved desinfeksjonsanlegg og installasjoner
på ledningsnettet, ledningsbrudd, mm og 2) eksterne trusler, for eksempel av typen
terrorangrep og ekstreme naturhendelser. Rapporten gir en innføring i bakgrunn og status for
bruk av aktuelle redskap for risikoanalyse og risikostyring i vannforsyningen. Utviklingen går
nå mot en mer metodisk sikring av hele vannforsyningssystemet og hvor risikoanalyse er
grunnlaget for denne sikringen (WHO 2004).
For å bestemme risikoen for infeksjon som er knyttet til vannforsyningssystemet inklusive
desinfeksjonstrinnet, kan en benytte epidemiologiske undersøkelser eller en såkalt kvantitativ
mikrobiell risiko analyse (Quantitative Microbial Risk Analysis - QMRA). QMRA er blitt
lansert (WHO 2004) som et potensielt redskap for å ta beslutninger angående tiltak i
vannforsyningssystemet, relatert til å oppnå kvantitative, helsebaserte mål. En Hazard
Analysis Critical control Point (HACCP) prosedyre kan være et redskap for å styre og
kontrollere sikkerheten ved vannverket. Sentralt i denne prosedyren er såkalte kritiske
kontroll-punkt (CCP). I rapporten gjennomgåes de sentrale elementene i HACCP og QMRA.
Norsk desinfeksjonspraksis i dag
På grunnlag av gjennomgang av data i Vannverksregisteret for 2005 kan man oppsummere
som følger:
• Et forbausende stort antall vannverk (530 eller 31 % av alle) har ikke desinfeksjon i
det hele tatt, noe som er i strid med bestemmelsene i Drikkevannsforskriften. Spesielt
er det forbausende at hele 217 overflatevannverk (hvorav 23 vannverk > 1.000 pe)
ikke har noen form for desinfeksjon.
• Klorering og UV bestråling dominerer som desinfeksjonsmetoder i Norge. Det er flere
UV-anlegg enn kloranlegg, men de største anleggene er basert på klor. Det er bare 11
UV anlegg > 10.000 pe i Norge mens det er 61 kloranlegg, hvorav 4 også har UV.
• Det er få ozonanlegg (4 registrerte) – alle i anlegg for ozonering/biofiltrering hvor
ozon både er brukt som desinfeksjonsmiddel og oksydasjonsmiddel (bl.a. for å fjerne
farge).
• Blant de vannverk som har en eller annen form for desinfeksjon, er det langt flere
anlegg som kun har desinfeksjon (evt to desinfeksjonssteg med ulike metoder) enn
anlegg som kombinerer en form for hygienebarriere gjennom partikkelfjerning med en
desinfeksjonsmetode (evt to stegs desinfeksjon).
• Det er et betydelig antall membrananlegg (26 % av alle membrananlegg) som ikke har
noe eget desinfeksjonssteg.
• Det er et ikke ubetydelig antall vannverk som har levert vann som har avvik i kravet
om null E.coli.
• Det er ikke uvanlig med svikt i desinfeksjonsanleggene, og det virker som om
beredskapen mot svikt er dårligere enn man skulle ønske.
• Problemer knyttet til strømforsyningen (svikt eller spenningsvariasjoner) representerer
et problem for desinfeksjonsanleggene ved flere vannverk.
• Det kan virke som driftspersonalet på flere vannverk har dårlig kontroll på hva som
faktisk doseres av klor eller av UV-stråling.
Tilleggsrapport til NORVAR-rapport 147/2006 11