glimt nr 1 2010.indd - Stavanger kommune

Brukererfaringer om tvang
Unn Hammervold er psykiatrisk sykepleier.
Hun arbeider som avdelingsleder
ved Behandlingsavdelingen ved
Rogaland A-senter, samt er leder for
Landsgruppa av psykiatriske sykepleiere.
Hun skrev i 2009 en masteroppgave
om brukeropplevelser knyttet til
anvendt tvang i psykisk helsevern.
Tekst: Sessa Sparre
Mange pasienter har opplevd å bli
utsatt for tvang under innleggelse
her i Norge. Det har vært en overraskende
mangel på forskning
i Norge der innlagte pasienters
stemmer og erfaringer løftes fram.
I desember ’09 holdt Unn Hammervold
et to-timers seminar for alle interesserte
om bruk av tvangsmidler
på Kulturaktiviteten på Gausel. Hun
har gjort en studie der pasientenes
opplevelser ble løftet frem i lyset.
Hensikten med undersøkelsen var å
styrke brukerstemmen i kunnskapsgrunnlaget
knyttet til tvang i psykisk
helsevern.
Ørstavik (Rådet for psykisk helse)
2004 sier at brukermedvirkningen i
dag ikke er reell. ”Systemforandringen
som er en forutsetning for reell
brukermedvirkning, har ikke skjedd.
Det er behov for en ny hjelperrolle,
der fagfolk må tørre å gi slipp på sin
gamle maktposisjon og innrømme at
individets erfaringskunnskap er like
verdifull som ekspertkunnskap”. Unn
Hammervolds studie er et viktig bidrag
i å gi fagfolk økt kunnskap om
pasientenes opplevelser av tvangsbruken.
Spørsmålene som Hammervold stilte
seg i studien var:
- Hvordan opplever mennesker med
psykiske lidelser anvendelse av
tvangs midler i psykisk helsevern?
- Opplever brukerne at de hadde muligheter
til å påvirke situasjonen som
førte til bruk av tvangsmidler?
Unn Hammervold i velkjent stil (Arkivfoto)
- Opplever brukeren at alle andre lempeligere
midler har vist seg å være
åpenbart forgjeves eller utilstrekkelige
før tvang ble iverksatt?
- Mener brukeren at situasjonen kunne
vært håndtert på en annen måte – og i
så fall hvordan?
Hun fant at brukernes opplevelser
var preget av systemets makt der de
følte de ble utsatt for oppdragelse, og
en følelse av objektivisering/tingliggjøring
der de følte seg nakne som
individer, fulle av avmakt, ensomhet,
redsel og retraumatisering.
”Eg har aldri opplevd å få den
sprøyta på en verdig måte. Det
er ikkje verdig når de drar ned
buksa på deg og skal sette den
sprøyta, det går ikke an. Eg synes
egentlig det, nei eg vet ikkje – det
går gjerne ikkje an det heller, å
venta - at de løser hånda så du
kan dra ned buksa sjøl….. når
folk begynner å fikle og plukke
av deg klærne, det er ikkje noen
god følelse. Og særlig hvis det er
ukjente mennesker som er der på
alarm, få av na buksa så, - nei det
er ekkelt.”
”De kan komme inn og sei: Er du
ferdig? Og alle som eg har snakka
med som skader seg, inklusiv meg
sjøl. Da må du svara nei. Bare
nødt til å sei nei, for ein skam å
sei ja. Også seie de alltid; da kommer
jeg tilbake om 10 minutt. Og
eg kan gjøre ganske stor skade
på ti minutt. Og da har de allerede
skammeliggjort meg. Og da må
eg i alle fall ha noe som eg kan
være stolte av å vise fram. Og da
må det være skikkelig…”
” De tok nøklaknippet, de tok
lommeboka, de tok pennen, du
hadde ingenting. De du synes var
veldig kjekke, de ga deg kanskje
nøklaknippet tilbake igjen. Da
følte du at du hadde en identitet,
for å sei det sånn. Ikkje sant, et
knippe, om du komme hjem, så
kan du bare låse opp, så e du
hjemma”.
20
Glimt nr. 1 - 2010