Skogstatistikk 1963 - Statistisk sentralbyrå

54
av alle branntilfelle i mai og juni med omtrent like mange i hver av de to måneder.
Deretter har april ca. 16 prosent og juli knapt 10 prosent slik at rundt regnet
omtrent tre fjerdedeler av skogbranntilfellene i landet forekommer i månedene
april—juli.
Oversikten over fordelingen av skogbrannene etter størrelsen av de brente
arealer for de enkelte branntilfelle viser at det helt overveiende antall utgjøres
av småbranner. I gjennomsnitt for 1957-1963 hadde således 79 prosent av
brannene et brent areal av inntil 5 dekar, 12,8 prosent 5-25 dekar, 5,1 prosent
26-100 dekar, 2,7 prosent 101-1000 dekar og 0,4 prosent mer enn 1 000 dekar
brent areal.
Jakt og fangst
Reglene for jakt og fangst er fastsatt i lov om viltstell, jakt og fangst av
14. desember 1951. De administrative organer (Viltstyret og viltnemndene) trådte
i virksomhet 29. februar 1952 og lovens øvrige bestemmelser fra 28. juni 1952.
Senere ble det opprettet fire stillinger som konsulenter i viltstell for opplysningsog
veiledningstjeneste. Disse kom i virksomhet i 1955 og 1956.
Jaktlovens grunnprinsipp er at grunneieren har enerett til jakt og fangst.
Overlates bruken av en eiendom til en annen, skal brukeren ha jaktretten hvis
annet ikke er avtalt. Jaktretten kan ikke ved rettshandel eller på annen måte
skilles fra eiendommen for lengre tid enn 10 år, uten når retten følger bruksretten
til eiendommen. Jordskifte kan likevel bestemme at jaktretten helt eller delvis
skal forbli felles, og opprettelse av sams jaktområde kan også gjøres gjeldende
for lengre tid enn 10 år.
Som vilkår for å kunne utøve jakt og fangst må alle — også grunneieren —
betale vilttrygdavgift, men betaling av denne avgift gir ingen rett til å drive
jakt og fangst. Den som ikke er grunneier, må således ved siden av vilttrygdavgift
skaffe seg særskilt tillatelse av en grunneier eller en som disponerer jaktrett,
for å kunne drive jakt og fangst på vedkommende område.
Vilttrygdavgiften er fastsatt til kr. 10,— for hver enkelt kommune jakten og
fangsten drives i, eller kr. 50,— for jakt og fangst uten områdebegrensning.
Ved siden av vilttrygdavgiften er det fastsatt en fellingsavgift på kr. 30,—
for elg og kr. 15,— for hjort og villrein for hvert dyr som tillates felt, og en geværavgift
på kr. 10,— for den som med gevær deltar i jakt etter elg.
Avgiftene går inn i et viltfond som disponeres av Viltstyret. Fondets midler
skal brukes til fremme av viltstellet. Av fondet kan dessuten gis erstatning for
viltskade. Så vidt mulig ben. minst 25 prosent av de beløp som betales i vilttrygdavgift
for jakt og fangst i en bestemt kommune, brukes til tiltak i samme
kommune.
Viltfondets inntekter har hittil vært betydelig større enn utgiftene, slik at
Viltfondet ved utgangen av 1963 var på i alt ca. 10,7 mill. kroner. Oversikt
over Viltfondets inntekter og utgifter er gitt i tabell 47.
Jakt etter elg, hjort, rådyr og dådyr må ikke finne sted uten særskilt tillatelse
fra viltnemnda. For disse dyrearter fastsetter Viltstyret etter forslag av viltnemnda
visse minstearealer som vilkår for tillatelse til å felle ett eller flere dyr.
For jakt på villrein gis tillatelse av Viltstyret etter søknad direkte til dette.
For alle hjortedyrarter har det vært stigning i tallet på felte dyr i de senere
år. I 1963 ble det felt 7 889 elg, 8 770 villrein, 2 014 hjort og 6 257 rådyr. Det er
omtrent dobbelt så mange elger, tre ganger så mange villrein og hjort og tolv
ganger så mange rådyr SOM for 10 år siden.