FORVALTNING AV Ã L I NORGE - Fiskeridirektoratet

Soneforvaltning er en form for MPA, hvor det er ulik grad av vern i avgrensede områder
avhengig av hvilke verdier som skal vernes. Et typisk eksempel på dette er Great Barrier Reef
i Australia. Her er deler av revet stengt for enhver aktivitet bortsett fra forskning, mens andre
deler av revet er stengt for fiske med visse typer redskaper og atter andre deler stengt for alt
fiske, men åpent for dykking/opplevelser.
Hvor effektivt MPAer er som vernetiltak for de enkelte arter vil variere. Mange av de
undersøkelser som er gjort omhandler relativt stasjonære bestander, og for slike bestander
synes MPAer å være et relevant tiltak. Ål i våre områder kan anses som stasjonær i den tiden
den er i våre områder, hvilket kan være over 15 år fra den kommer inn som glassål, og til den
tar fatt på gytevandringen.
Erfaringen etter noen år med bevaringsområder for hummer (etablert 2006), er at
bevaringsområder ser ut til å være et formålstjenelig tiltak, forutsatt at de blir etablert i samråd
med lokalbefolkningen og fiskerne i området.
Etter Arbeidsgruppens vurdering er spørsmålet om etablering av bevaringsområder for ål
interessant. Det foreligger imidlertid ikke tilstrekkelig grunnlag for å velge ut områder.
Arbeidsgruppen vil anbefale at Fiskeridirektoratet i samarbeid med Havforskningsinstituttet
starter et arbeid med å utrede mulighetene og relevansen av å opprette bevaringsområder for
ål i Norge, herunder gi råd om størrelse på områder, varighet på vernet, forslag til områder og
lokal medvirkning.
8.3 Tiltak i ferskvann
8.3.1 Vandringshindre
Menneskenes inngrep i kystsonen og i vassdragene har medført store problemer for ålens
vandring inn og ut av vassdrag i hele Europa. Dette kommer bl.a. av rørlegging av elver og
bekker i forbindelse med bygging av veier og endring av elveløp, og ikke minst utbygging av
kraftverk og regulering av vassdrag. I figur 8-2 vises et eksempel fra Danmark, hvor ål på vei
ut av et vassdrag hindres av en demning og dør.
50