FORVALTNING AV Ã L I NORGE - Fiskeridirektoratet

7.3.4 Tiltak for å redusere bifangst i ruser og teiner
Etter Arbeidsgruppens vurdering er det et mål å redusere bifangsten av torsk og hummer i
åleruser. Dette kan oppnås gjennom definisjonen av åleruser. Ettersom ål er slank og smidig,
kan det synes som om innretninger som begrenser størrelsen oppad på det som kan komme
inn i redskapen, vil være de mest hensiktsmessige løsningene. Sperrerister, kryss og størrelse
på den innerste ringen i kalven er eksempler på slike.
Åle- og leppefisket foregår i hovedsak i sommerhalvåret når hummeren er fredet. Dette er
også i den perioden hummeren er mest aktiv og lett fanges med ruser. For en rusefisker som
baserer seg på ål og leppefisk, er bifangst av større fisk, krabbe og hummer uønsket og betyr
både merarbeid og skade på redskap. I figur 7-1 vises en ruse som har fanget en hummer.
Figur 7-1 Åleruse med fangst av hummer
Foto: Eva Farestveit, Havforskningsinstituttet
Bifangst av mindre torsk er en annen uønsket effekt av rusefisket etter ål. I 2002–2003 ble det
samlet inn data fra ålerusefiskere i Østfold. I materialet inngikk 1389 trekk fra høsten og 3320
trekk fra våren. Gjennomsnittlig ble det tatt 0,4 torsk per rusetrekk om våren og 1,1 om
høsten. En del av disse rusene var utstyrt med ”fiskekryss”, en innretning i ruseåpningen som
skulle redusere bifangstene av fisk. Disse hadde en liten, men signifikant effekt, slik at
fangstene i åleruser generelt sannsynligvis ligger litt høyere (Gjøsæter 2003).
Havforskningsinstituttet gjennomførte et systematisk fiske med åleruser i Risørområdet i
perioden 1996 til 1999. Totalt ble det tatt ca. 2800 trekk. Gjennomsnittlig antall torsk per ruse
varierte fra 0,7 i oktober 1996 og september 1997, til 1,6 i august og oktober 1998 og i
november 1999. Gjennomsnitt for alle tokt var 1,1 torsk per trekk (Lekve et al. 2006). Det ble
fanget ca. 2 torsk per ål.
43