FORVALTNING AV Ã L I NORGE - Fiskeridirektoratet

dødeligheten for ål er ikke bærekraftig, og det haster med å få dette så langt ned mot null som
mulig.” Rapporten uttrykker generelt sterk bekymring for ålebestanden. Når arten også siden
2006 har vært oppført på den norske rødlisten, vurdert med den strengeste kategorien før
utdødd, er det etter Arbeidsgruppens vurdering nødvendig å benytte sterke virkemidler for å
redusere menneskeskapt dødelighet for ål.
Forskningsmiljøene antyder at den nordlige delen av bestanden kan spille en viktig rolle i en
gjenoppbygging av bestanden. Dette kommer av at andelen ål som befinner seg i sjøen hele
livet, øker med breddegraden. Ål som aldri vandrer inn i ferskvannssystemer er ikke utsatt for
parasitten Anquillicola crassus (som kan ødelegge ålens svømmeblære), og har heller ikke de
samme problemer med forurensing, vandringshindre, turbiner mv. Ål som lever hele livet i
sjøen antas derfor å ha større mulighet for å nå tilbake til gyteområdene i Sargassohavet.
En totalfredning er det sterkeste virkemiddel forvaltningen kan benytte. Et fiskeforbud vil
omfatte yrkesfiskere, så vel som fritidsfiskere. Totalfredning i perioder har vært brukt som
virkemiddel ved flere anledninger i forvaltningen av kommersielle arter i Norge, for eksempel
for lodde i Barentshavet. Det er imidlertid vanskeligere å oppnå en effektiv full fredning av en
kystnær art som er lett tilgjengelig for store grupper og hvor fisket er lite kapitalkrevende. I
henhold til tallene i kapittel 6.1 vil en fredning av ål, dersom en forutsetter at det er en fisker
per fartøy, berøre om lag 230 yrkesfiskere og 200 fritidsfiskere.
En totalfredning vil kunne få betydelige negative konsekvenser for de som har ål som en del
av inntektsgrunnlaget. Ålefisket har dessuten lange tradisjoner i deler av landet, og må anses
som en betydningsfull del av kystkulturen i enkelte områder. Dersom fisket stanser helt, vil
dette kunne påvirke denne delen av kystkulturen negativt.
Norge har som de øvrige europeiske landene en del av ansvaret for å gjenopprette bestanden
av ål og unngå at denne ikke forsvinner fra våre områder. Uten en slik målsetning vil Norge
kunne få problemer med den uttrykte målsetning om å hindre tap av biologisk mangfold innen
2010, og forvaltningsprinsippet om at livet i havet skal forvaltes bærekraftig.
Det er Arbeidsgruppens medlemmer fra Havforskningsinstituttet og Universitetet i Oslos
vurdering at en totalfredning i minimum 15 år synes å være den eneste muligheten for å
gjenoppbygge bestanden av ål. Det er mye vi ikke vet om bestanden, men de data som
eksisterer viser en dramatisk negativ utvikling. Disse medlemmer viser også til at Norge har et
særlig ansvar for gjenoppbyggingen, da en stor del av bestanden i våre områder lever hele
livet i sjøen, og regnes som å ha større sannsynlighet for vellykket gytevandring.
Disse medlemmer mener at en fredning minimum bør vare i 15 år. Som følge av ålens lange
livssyklus og at den dør etter gyting, vil dette være et minimum for å få et grunnlag for å si
noe om effekten av fredningen. Det vil være avgjørende for fredningens legitimitet og effekt
at den følges opp med omfattende overvåking og forskning på bestanden. En fredning vil
dessuten legge press på forvaltning og forskning om å følge opp arten i fredningstiden, slik at
et bærekraftig fiske kan starte så snart det er et ressursmessig grunnlag for det.
7.2.2 Alternativ 2: Tillate fiske, men med halvert fiskeinnsats/uttak
I henhold til forvaltningsmålet i kapittel 2.2.2 ønsker Arbeidsgruppen at det iverksettes tiltak
slik at bestanden av europeisk ål kan gjenoppbygges til et bærekraftig nivå, og slik at det ikke
lenger er grunnlag for å føre arten opp på rødlisten. På lengre sikt er målet i tillegg å kunne
høste et bærekraftig utbytte fra bestanden. Arbeidsgruppens medlemmer fra
38