FORVALTNING AV Ã L I NORGE - Fiskeridirektoratet

opprettholde dette fisket, bl.a. fordi mange unge deltar i dette fisket. Det er også utviklet egne
ruser for fangst av torsk, mens forsøk med sperrerist eller såkalte ”kryss” i inngangen til
rusene har vist seg å redusere bifangsten, særlig av hummer. Det er dessuten fullt mulig å
gjenutsette både ål, annen fisk og skalldyr som er fanget i ruser. Det skulle dermed være
mulig å redusere uttaket av ål, uten at dette går vesentlig på bekostning av andre fiskerier.
I Norge fiskes det etter ål både i saltvann og ferskvann. I tillegg til fiske, er også
vandringshindre i ferskvannssystemer et område Arbeidsgruppen mener det vil være behov
for å innføre tiltak for å redusere fiskedødeligheten. Som det fremgår i kapittel 5 gjelder ulike
regler ved fiske i ferskvann og ved fiske i saltvann. Det er fiskerimyndighetene som har
forvaltningsansvaret i de områder som omfattes av saltvannsfiskeloven (havressursloven fra
1.1.2009), mens det er Direktoratet for Naturforvaltning og fylkesmennene som har
forvaltningsansvaret i elver og innlandsvann. Forslagene i denne rapporten vedrører
forvaltningen av ål etter saltvannsfiskeloven/havressursloven, men arbeidsgruppen har drøftet
tiltakene med Direktoratet for Naturforvaltning av hensyn til å oppnå en helhetlig forvaltning
av ål i Norge. Det er derfor også gitt noen anbefalinger til forvaltningen i ferskvann.
7.2 Aktuelle forvaltningsstrategier
Etter Arbeidsgruppens vurdering tilsier de tilgjengelige forskningsdata, og den innsatsen som
nå gjøres i EU, at det bør gjennomføres vesentlige tiltak for å redusere den menneskeskapte
dødeligheten for ål i Norge. Da fisket antas å utgjøre en viktig del av dette, bør fiskeinnsatsen
reduseres vesentlig fra dagens nivå.
Arbeidsgruppen ser for seg to alternative forvaltningsstrategier for ål i Norge:
1. Totalfrede ål i saltvann i minimum 15 år
2. Revidere gjeldende regulering av fiske etter ål i sjøen med sikte på å redusere
fiskeinnsatsen eller uttaket av ål i Norge med 50 prosent sammenlignet med nivået i
perioden 2004 – 2007.
Alternativ 1 innebærer at alt fiske etter ål i saltvannsområder blir forbudt i minimum 15 år.
Som følge av ålens lange livssyklus og at en ålegenerasjon er antatt å være ca. 15 år, samt at
det vil ta tid før det kan påvises vitenskapelige effekter av en fredning, bør en fredning vare i
minimum 15 år. I fredningsperioden overvåkes bestanden og det utredes om det ressursmessig
er grunnlag for et norsk fiske etter ål. Kunnskapsnivået evalueres og det innføres et tilpasset
regelverk etter fredningsperioden. Med en slik forvaltningsstrategi vil det også være naturlig å
frede ål i ferskvannssystemer, samt innføre tiltak for å redusere vandringshindre.
Alternativ 2 innebærer at det vil være tillatt å fiske ål i sjøen, men reguleringene innrettes slik
at enten fiskeinnsatsen eller fangsten blir om lag halvert sammenlignet med fangstnivåene i
perioden 2004 – 2007. Dette i kombinasjon med tiltak for å bedre vandringsmulighetene opp i
ferskvann, vil innebære at Norge følger en forvaltningsmodell som er i tråd med deler av EUs
gjenoppbyggingsplan.
7.2.1 Alternativ 1: Totalfrede ål i saltvann i minimum 15 år
Bestandssituasjonen for europeisk ål er alvorlig. I september 2008 ble det avholdt et felles
møte i The European Inland Fisheries Advisory Commission (EIFAC) og ICES arbeidsgruppe
for ål. I rapporten fra arbeidsgruppen heter det bl.a. at ”nivået på den menneskeskapte
37