FORVALTNING AV Ã L I NORGE - Fiskeridirektoratet

7 ALTERNATIVE FORVALTNINGSSTRATEGIER
7.1 Innledning
Som beskrevet i kapittel 4.1 er bestanden av ål i følge ICES ikke forvaltet bærekraftig. I en
slik situasjon er det myndighetenes ansvar å iverksette hensiktsmessige virkemidler for å
sørge for at forvaltningen av bestanden snarest mulig igjen blir bærekraftig. Norge utgjør
imidlertid en liten del av ålens utbredelsesområde, og den norske fangsten er svært liten
sammenlignet med fangstmengdene ellers i Europa. Ettersom Norge kun fisker på voksen ål,
og EU-landene i stor grad fisker på yngel (glassål), er uttaket i antall individer enda lavere.
Den begrensede fangsten tilsier at fangstreduserende tiltak vil ha liten bestandsregulerende
effekt. På den annen side antyder forskerne at den nordlige delen av bestanden kan ha en
særlig betydning for gjenoppbygging av bestanden, da ål som oppholder seg i saltvann hele
livet er mindre utsatt for sykdommer, og unngår farer ved vandring inn og ut av
ferskvannssystemene. Norge har også en del av ansvaret for å bidra til gjenoppbygging av
ålebestanden. Vi bør derfor bidra og delta i internasjonalt samarbeid om tiltak for å
gjenoppbygge bestanden av ål.
Førstehåndsverdien av den registrerte fangsten av ål i Norge var i overkant av 9 millioner
kroner, og ble fisket av mellom 450 og 500 personer i 2007. Sørover i Europa, for eksempel i
Frankrike og Spania, har fisket etter ål stor betydning for mange fiskere. Tall fra 2005 antyder
at om lag 25 000 personer er sysselsatt med ålefiske i EU. I Frankrike er det registrert rundt
1100 fartøy som fisker glassål, i tillegg til 450 personer som fisker ål i ferskvann. For disse
menneskene utgjør verdien av glassålfisket rundt 75 prosent av fiskeriinntekten hvert år.
Tiltak for å redusere uttaket vil dermed få store økonomiske konsekvenser for fiskere i mange
EU-land sammenlignet med situasjonen i Norge, men ikke desto mindre ha betydning for de
fiskerne som har ål som en del av inntektsgrunnlaget.
Hvilke virkemidler som skal tas i bruk avhenger av hvor raskt en ønsker at bestanden skal
gjenoppbygges. Desto strengere vern, desto raskere vil bestanden kunne vokse. Prosessen vil
være todelt: I den første fasen, gjenoppbygningen, vil målet med forvaltningen være å nå det
laveste nivået for bærekraftig langtidsutbytte fra bestanden. Deretter, i den neste fasen, vil
målet være å sikre at størrelsen på bestanden ikke går under dette nivået. Det er en
forutsetning at vernet er effektivt i hele artens utbredelsesområde.
Det vil ofte være praktiske og politiske utfordringer ved gjenoppbygging av en fiskebestand.
For bestanden av nordsjøtorsk ble det anbefalt et nulluttak fra 2003 til 2007. I den perioden
ble det likevel fastsatt en kvote og åpnet for et begrenset fiske, men med en strengere
regulering enn før forskernes råd om nulluttak. En velger da en modell som tilsier at en
gjenoppbygging av bestanden vil ta lenger tid. Begrunnelsene har først og fremst vært at et
nulluttak vil få store økonomiske konsekvenser for fiskerne, både som følge av tapte inntekter
fra arten som skal beskyttes, men også fordi andre fiskerier må stenges for å unngå bifangst.
Det er særlig for arter som har utbredelse over flere lands fiskerijurisdiksjoner at det er
problematisk å foreta store endringer i forvaltningen.
Det er et betydelig omfang av bifangst av andre arter ved fiske med ruser etter ål. Dette er
belyst nærmere i kapittel 7.3.2 og 7.3.4. Begrensninger i bruk av redskapet ruse vil dermed
også redusere fangsten av andre arter som gjerne går i ruser, bl.a. torsk, hummer og diverse
leppefisk. Fisket etter leppefisk er uregulert, og selv om uttaket er begrenset, er det ønskelig å
36