FORVALTNING AV Ã L I NORGE - Fiskeridirektoratet

i sjøen. Andelen av ål som bare holder til i saltvann og som kutter ut ferskvannsfasen er
ukjent, men i følge Daverat et al. (2006) øker andelen med økende breddegrad, i alle fall opp
til 55°N.
Faktorene som avgjør ålens livsmønster, det være seg ferskvannstilværelse, nomadisk atferd,
eller ren marin tilværelse er lite kjent. Glassål samlet inn fra sjø viste en saltvannspreferanse i
laboratorieforsøk. Valget de tar kan derfor være forhåndsbestemt. Nomadeatferd hos ål kan
skyldes lav kondisjon (Gross 1996). Forskjeller i produktivitet, og dermed tilgang på mat,
mellom ferskvann og sjøen kan muligens forklare sesongmessige vandringer mellom
områdene. Avgjørelsen da ville være en avveiing mellom å søke det mest produktive området,
mot risiko for konkurranse/predasjon (Edeline 2007). Den relative produksjonen i saltvann og
ferskvann endrer seg med breddegraden, og katadrome arter forekommer generelt i tropiske
breddegrader der ferskvann har høyere produktivitet enn saltvann (Gross et al. 1988). Dette
vil også forklare den breddegradgradienten Daverat et al. (2006) fant i andel ål som holder til i
sjøvann.
Vekstfasen, gulålstadiet, varer fra 5 til 24 år (Vøllestad 1992; Svedäng et al. 1996; Durif et al.
2006). Grunnen til den store variasjonen er ikke klar, men den synes å være koblet opp mot
vekstrate: høy vekstrate reduserer alder ved overgang til blankålstadiet
(kjønnsmodningsstadiet) (Vøllestad 1992), og har en også sammenheng med habitatet de
lever i. Den samme variasjonen viser seg i ålens lengde ved utvandring, som varierer fra
35 cm til 100 cm (Vøllestad 1992; Dekker et al. 1998; Durif et al. 2005). Variasjonen i lengde
og alder antas å variere med breddegrad og distanse til sjø (Vøllestad 1992; Durif and Elie
2008). Større ål er generelt lokalisert i øvre deler av vassdragene.
3.6 Blankålvandringen
På slutten av gulålstadiet gjennomgår ålen sin andre metamorfose (omdanning), som på
engelsk blir kalt ”silvering”. Ålen får en sølvfarge og blir blank. Metamorfosen
korresponderer med fysiologiske og morfologiske endringer som forbereder ålen på
vandringen tilbake til Sargassohavet og reproduksjon. Fysiologisk er forskjellen mellom
gulålstadiet og blankålstadiet viktig. Ålen tilpasser seg ofte fra en tilværelse i ferskvann til en
tilværelse i saltvann, bygger opp energireserver til den 6000 km lange vandringen og innleder
den reproduktive fasen. De mest synlige ytre endringene er at den blir blank, øynene blir
merkbart større og brystfinnene mørkere. Gonadene begynner så vidt å utvikle seg,
fordøyelsessystemet tilbakedannes og ålen slutter å spise. Systemet som regulerer saltbalansen
tilpasses saltvann mens ålen fremdeles er i ferskvann.
Utvandringen av europeisk blankål starter vanligvis om høsten, og kan vare til tidlig vår.
Basert på undersøkelser fra elva Imsa sør i Norge kan utvandringen starte så tidlig som i juli,
men hovedtyngden av utvandringen er i september og oktober, og de fleste har vandret ut ved
utgangen av november (Haraldstad et al. 1985; Hvidsten 1985; Vøllestad et al. 1986). Den
første utvandringen har en klar sammenheng med tidspunktet for overgangen til blankålstadiet
(Durif and Elie 2008). Ål kan vandre ut i grupper i avgrensede perioder.
Utvandringen av ål er avhengig av tre forhold: antall blankål i systemet, ytre faktorer og ålens
respons til de ytre faktorene. Ytre faktorer kan være månefaser, nedbør og temperatur, men
også andre forhold (Lowe 1952). Trangen til å vandre ut er så sterk at den om nødvendig kan
forlate vannet for å komme seg ut (Tesch 2003). Blankålutvandringen skjer typisk om natten
13