FORVALTNING AV Ã L I NORGE - Fiskeridirektoratet

3.4 Gyteområde og larvedrift
Kunnskapen vi har om dette baserer seg på fangst av ålelarver i Atlanterhavet. Den danske
oseanografen, Johannes Schmidt, samlet inn data på over 10 000 larver (inkludert noen
amerikanske ålelarver) over en 25-års periode. Schmidt baserte sin konklusjon på hvor
gyteområdet befant seg ut fra hvordan larvene var fordelt med hensyn på størrelse (Schmidt
1922). Voksen ål har imidlertid aldri blitt fanget i åpen sjø på vei til Sargassohavet.
Ålelarvene er observert på mellom 50 og 600 meters dyp (Castonguay og McCleave 1987), og
er i den øvre, varmere delen om natten, og oppholder seg dypere om dagen (Tesch 1980).
Fordi de er så primitive og små når de klekkes (mindre enn 5 mm lange), mangler de trolig en
effektiv svømmemekanisme (Palstra et al.). Larvene bruker mindre enn ett år på den
transatlantiske vandringen (Lecomte-Finiger 1994). Rekrutteringsalderen, dvs. overgangen fra
larvestadiet til glassålstadiet, estimert fra mikrostrukturer i otolittene, var fra 220 til 281 dager
(Arai et al. 2000).
Det er generelt akseptert at all europeisk ål inngår i en enkelt gytepopulasjon. Imidlertid har
genetiske studier den senere tid rapportert en svak, men signifikant populasjonsstruktur, dvs.
at det kan være separate populasjoner (van Ginneken and Maes 2005). Tre mulige
forklaringer på dette er: 1) Det er ett gyteområde, men ål som kommer fra ulike breddegrader
ankommer på forskjellige tidspunkt. 2) Det er ett gyteområde som blir brukt av flere
populasjoner, og at ulike havstrømmer fører ålelarvene tilbake til habitatet foreldrene kom fra.
3) Det er ett gyteområde, men at det ikke er tilfeldig hvilke ål som gyter sammen, og larvene
vender hjem til foreldrehabitatet ved hjelp av en for oss ukjent mekanisme. Det må imidlertid
mer forskning til få å kunne fastslå om det er flere reproduktivt isolerte populasjoner av ål.
Etter overgangen til glassålstadiet går de fleste ål opp i ferskvann, og oppgangen skjer til ulike
tider i ålens utbredelsesområde. I Marokko skjer dette i perioden september til oktober, mens i
Spania, Portugal og sørlige deler av Frankrike i månedene november og desember. I nordlige
deler av Frankrike i perioden januar til mars, mens på de britiske øyer og i Nederland skjer
oppgangen i perioden februar til april. I Norge er oppgangen til ferskvann hovedsakelig i juni
til august når vannet i elvene er blitt oppvarmet.
3.5 Katadromi og marin oppholdsplass
Ganske nylig ble ål redefinert som fakultativ katadrom art, hvilket betyr at den velger
hvorvidt den vil gå opp i ferskvann. I 1998, da livshistorien til fisk kunne leses ved hjelp av
en mikrokjemisk metode, kunne analyser av otolitter fra europeisk ål (A. anguilla) og japansk
ål (A. japonica) avsløre at noen ål aldri vandret opp i ferskvann (Tsukamoto et al. 1998).
Ellers i Europa trodde mange tidligere at ål som ble funnet i sjø enten var vasket ut på grunn
av flom i elvene, eller var på vei tilbake til gyteområdet. Siden arbeidet til Tsukamoto et al.
(1998) er flere analyser utført som har vist at ål kan ha et komplekst livsmønster med semikatadrom
atferd, hvilket betyr at den kan være i ferskvann, brakkvann eller bare sjø, men at
den også kan ha en “nomadeatferd”, altså at den beveger seg mellom habitattypene i
vekstperioden, det vil si gulålstadiet (Daverat et al. 2006; Lamson et al. 2006).
Ål som holder til i sjø vil trolig bidra betydelig til genpoolen. Ål som hadde tilhold i saltvann
utgjorde 85 prosent av individene av amerikansk ål (A. rostrata) som ble samlet inn i
sjøvannsbukter i Canada (Lamson et al. 2006). Tsukamoto et al. (1998) beregner at 80 prosent
av det kommersielle fisket etter ål i Nordsjøen er umoden gulål som mest sannsynlig holder til