Inkluderende kulturskole - Agderforskning AS

Agderforskning
Det bør skilles mellom sosial ekskludering og det som, med den japanske
forskeren Nobuko Kawashima (2000), kan benevnes kulturell ekskludering.
Det er mulig å være ekskludert fra det offentlig finansierte kulturtilbudet,
deriblant kulturskolen, i den forstand at dette føles fremmed og noe en ikke
føler seg bekvem med, uten at enn nødvendigvis er sosial ekskludert jamfør
definisjonene over. Altså, det er mulig å være kulturelt ekskludert uten å
være sosialt ekskludert, selv om disse typene ekskludering selvsagt ofte korrelerer.
Dette er også utgangspunktet for dette prosjektet, og i vår analyse av
de som ikke deltar i kulturskoletilbudet og av hvilke faktorer som fungerer
som barrierer har vi ikke redusert dette til kun å omhandle familier som kan
karakteriseres som fattige, men i stedet alle som er ekskludert fra kulturskolen.
2.5
Inkludering i kulturskolen forstått som publikumsutvikling
Kulturskolens ønske om å rekruttere bredere, og nå ut til grupper som per i
dag benytter tilbudet i liten grad, har mange likhetstrekk med de profesjonelle
kunstinstitusjonenes ønske om å nå ut bredere med sitt tilbud. Dette igjen
er det som definerer det kulturpolitiske målet om å demokratisere kunsten
som har vært det definitive målet med norsk kulturpolitikk de siste 60 årene
(Bjørnsen, 2010). Det vil derfor være fruktbart å kontekstualisere dette prosjektet
innenfor et teoretisk rammeverk som tar utgangspunkt i teori om publikumsutvikling,
hvilket bringer oss tilbake til Kawashima (2000).
I sine avklaringer om begrepet publikumsutvikling, skiller Kawashima i brede
trekk mellom a) et eksisterende publikum, b) et potensielt publikum som i
demografisk og sosioøkonomisk forstand har lignende karakteristika som
kjernepublikummet, og c) et publikum som i demografisk forstand er svært
ulikt kjernepublikummet. De sistnevnte er de som Kawashima karakteriserer
som de kulturelt ekskluderte. Hvem de er vil selvsagt variere kulturinstitusjonene
imellom. Kawashimas hovedpoeng er imidlertid at dersom en institusjon
eller annen kulturvirksomhet skal nå ut til det publikummet som står
lengst fra kjernepublikummet må den gjøre bruk av helt andre virkemidler
enn om den kun har ambisjoner om å utvikle et større publikum som i demografisk
forstand ligner det publikummet enn allerede har.
De fleste kulturinstitusjoner som driver publikumsutvikling, altså som igangsetter
strategier for å nå ut til nye publikumsgrupper, har ifølge Kawashima
en product-led (eller produktrettet) innstilling til dette arbeidet. Dette inne-
11