Inkluderende kulturskole - Agderforskning AS

Agderforskning
2.3.1 Betydningen av bredde i kulturtilbudet
Gustavsen og Hjelmbrekke (2009) observerer at det var en sammenheng
mellom bredden i kulturskoletilbudet og deltagerprosent. De indikerer at et
bredere tilbud kan redusere terskelen for deltagelse og derigjennom jevne ut
sosial ulikhet i kulturdeltagelsen. Eksempler på iverksatte tiltak observert av
de to forskerne for å øke bredden i tilbudet, er ansettelse av lærere med særskilt
kompetanse innenfor bestemte kulturuttrykk.
Alternativt kan det også være at aktiviteter med større grad av elevmedvirkning
vil bli oppfattet som mer tilgjengelig og være av større interesse blant
grupper som tradisjonelt har vært mindre interessert i kulturskolens tilbud. I
den anledning kan det være relevant å trekke inn hva Spord Borgen og
Brandt (2006) refererer til som dialogiske versus monologiske formidlingsformer.
Dette er riktig nok begreper som ble brukt i en evaluering av den
Kulturelle Skolesekken som jo dreier seg om formidling av og eksponering
for profesjonell kunst, ikke egenaktivitet som kulturskolene tilbyr. Allikevel,
også innen kulturskoletilbudet er det ulik grad av dialog mellom lærere og
andre medvirkende på den ene siden og elevene på den andre. For noen tilbud
og i noen kontekster vil forholdet typisk være monologisk hvor eleven
absorberer teknikker og kunnskap fra læreren som mester (for eksempel dersom
læringsutbytte er å mestre klassisk piano eller klarinett) mens det i
andre sammenhenger kan være rom for mer dialog, hvor elevene kan ta mer
initiativ selv, komme med innspill og har flere påvirkningsmuligheter over
aktivitetene. Eksempler på dette kan være dramaprosjekter hvor elevene selv
er med på å bestemme hva som skal settes opp og hvor de bidrar med regigrep,
eller i rytmisk musikk som bærer i seg en større grad av improvisasjon.
Gustavsen og Hjelmbrekke (2009) konkluderer i sin rapport med at de kulturskolene
som bevisst har lagt til rette for et bredt tilbud ’også redusere[r]
terskel for deltagelse og ved dette bidrar til å jevne ut sosial ulikhet i kulturdeltagelse[n]’
(s. 97). Dette forklarer de ved å referere til Pierre Bourdieu og
hans tese om hvordan folks estetiske smak er determinert av deres familieog
utdanningsbakgrunn. Informantene i denne studien, som er kulturskolerektorer,
argumenterer for at ved å gjøre tilbudet bredere kan kulturskolen nå
ut til en bredere gruppe elever, inkludert de som ikke er sosialisert inn i de
fagtilbudene som har et ”finkulturelt” preg over seg. Videre hevder de at
grunnen til at kulturskolen har fått et slikt finkulturelt stempel er historisk
determinert da ’utgangspunktet for kulturskolene var musikk, først og fremst
musikkformer som blir forbundet med finkultur, slik som fiolin og piano’ (s.
50).
8