RAPPOR T Evaluering av NVE sitt snøstasjonsnettverk

3 Vurdering av tekniske løsninger
I dette kapittelet gir vi en gjennomgang av hvordan de tekniske enkeltdelene på snøputestasjonene
fungerer og hvilke erfaringer vi har hatt med de ulike komponentene.
3.1 Snøpute
For selve snøputen har vi sett på problemene i forhold til frostvæske, snøputemateriale/ duk og
sveis av denne, trykkceller, koblinger og stigerør. I tillegg har vi gjort vurderinger i forhold til
snøputestørrelse og -fasong og hvorvidt det kan være hensiktsmessig å legge en plate oppå
snøputene.
3.1.1 Frostvæske
NVE har siden oppstarten fylt snøputene med etanol og vann, vanligvis i et 1:1-forhold. Etter mye
problemer med en snøpute i 2009, ble det gjort forsøk med graving ved snøputa (appendiks L
Stasjonsbefaring Grytå 2009). I to tilfeller var det sterk lukt av sprit i hele snøpakken rundt snøputa
og et luftlag på 10 cm langs kanten av puta. Når det ved sesongslutt viste seg å likevel ikke være
lekkasje fra puta mistenkte vi at sprit kan passere gjennom snøputeduken ved diffusjon.
Laboratorietester i 2009 og 2010 (Appendiks G Forsøk minisnøputer med ulike frostvæsker) viste
tydelig at etanol ødelegger PVC-belegget i snøputeduken. Dukprodusenten, Protan, sier: ”PVC er
ikke egnet for etanol” (Strandenes, 2009).
Fra og med sesongen 2010/2011 har NVE derfor gått over til å fylle alle nye snøputer med
miljøglykol (Appendiks I Glykol produktblad). Miljøglykol (Brineol MPG 20) er ikke ansett som
brannfarlig, helseskadelig eller miljøskadelig i henhold til gjeldende regelverk. Glykol har
vesentlig høyere viskositet enn etanol, noe som gjør fylling med sentrifugalpumper vanskelig.
Glykol har også andre termiske egenskaper enn etanol (spesifikk varmekapasitet og
varmeledningsevne). Andre europeiske land bruker også glykol som frostvæske (Sverige,
Tyskland).
Det har også blitt vurdert å fylle snøputene med saltløsning. PVC skulle teoretisk være mer
diffusjonstett for ioniske løsninger. Det største problemet med en saltløsning ble antatt å være dets
korrosive egenskaper, men dette ville kunne løses ved å velge rør og koblinger i messing, titan og
plast. For å få lavest mulig frysetemperatur i forhold til korrosivitet valgte vi å teste
magnesiumklorid (MgCl 2 ) i vann. Denne frostvæskeløsningen vil ha som fordel at den ikke løser
opp PVC eller PVCens mykningsmiddel. I tillegg er den langt billigere enn glykol og etanol. En 22
% løsning av magnesiumklorid i vann har frysepunkt -33 o C (Appendiks H Frysepunkt ulike
saltblandinger). Det viste seg at magnesiumklorid i stor grad diffunderte gjennom snøputeduken og
ikke var egnet til formålet.
3.1.2 Snøputemateriale/ duk inkludert bearbeiding
Ettersom PVC kombinert med etanol viste seg å ikke være en god løsning, ble det vurdert andre
materialer for snøputene.
Dukprodusenten anbefalte polyethylen og polypropylen for eksponering mot etanol. Fra Trelleborg
fikk vi anbefalt bruk av butylgummi. Vi har imidlertid ikke klart å finne produsenter som kan, eller
er villige til å produsere snøputer i disse kvalitetene 2 . Vi har derfor valgt å beholde samme
dukmateriale for snøputene og å endre frostvæsken i stedet. Merk at over tid vil også glykol
degradere PVC, men langt saktere enn etanol.
2 Trelleborg Offshore Norway AS (v/ Bent Holmen og Øyvind Eriksen, 2009) fant opplaget å være for lite.
57