Forsuringsstatus i Hordaland 1993. - RÃ¥dgivende Biologer AS

ALUMINIUM OG SURHET
Aluminiumsinnholdet i overflatevannet i Hordaland er stedvist meget høyt, og særlig i kystområdene (figur
19). Variasjonen i aluminiumskonsentrasjonene i overflatevann i Hordaland kan langt på vei forklares ved
fire hovedmønstre: 1) Det generelle forsuringsbildet, 2) berggrunnsgeologiske forhold, 3) nærhet til kysten,
og 4) analyseresultatenes alder.
Metaller som aluminium og kadmium er meget vanlige i jordsmonnet og stammer i hovedsak fra forvitring
av berggrunnen. Ved forsuring øker løseligheten av metallene og konsentrasjonen i avrenningsvannet blir
høyere. I perioder vil også disse metallene bli ionebyttet med natrium i sjøsalttilførsler, slik at
konsentrasjonen i vassdragene kan øke ytterligere. Selv om aluminiuminnholdet generelt er høyere i surt
vann, viser en sammenstilling av resultatene fra 101 målepunkt i Sunnhordland høsten 1985 (Bjerknes
mfl. 1988) at 33% av variasjonen i aluminiumsinnhold kan forklares med variasjon i surhetsnivået alene
(figur 17). Mye av den resterende variasjon kan selvsagt forklares ut fra berggrunnsgeologi og
jordsmonnets sammensetning, slik at vi også finner steder med svært høye konsentrasjoner av aluminium
selv om pH er over 6,0 (figur 17).
FIGUR 17: Sammenheng mellom innhold
av aluminium og surhet i 101 vannprøver
samlet inn høsten 1985 i Sunnhordland
(Bjerknes mfl. 1988). R 2 = 0,33, og dette
tilsier at 33% av variasjonen i aluminiumsinnhold
kan forklares ut fra surhetsnivået
alene.
Det synes også å være en klar
sammenheng mellom aluminiumsinnhold og avstand fra kysten (figur 18). De aller høyeste
konsentrasjonene på over 200 :g total aluminium pr. liter finner vi langs kysten vest for Bergen og i
Nordhordland. Langs hele den øvrige kyststripen sydover i Midt- og Sunnhordland, observeres hyppig
aluminiumskonsentrasjoner over 100 :g pr. liter (figur 19), mens lenger innover i landet avtar
konsentrasjonene til under 50 :g pr. liter. Dette mønsteret kan verken forklares med variasjon i
naturgrunnlaget eller i vannkildenes forsuringssituasjon. Her bør muligens også forhold knyttet til
sjøsaltpåvirkning og ionebyttingsprosesser i jordmonnet trekkes inn.
Så selv om nærmere 50% av variasjonen i aluminiumskonsentrasjon kan forklares ved surhetsnivå og
avstand fra kysten, er det selvsagt en klar sammengheng mellom aluminiumskonsentrasjoner og
berggrunnsforholdene. De høyeste konsentrasjonene finner en i områder der grunnfjellsbergarter som
gneisser og granitter forekommer. Dette gjelder i særlig grad de "røde" områdene på forsuringskartet (figur
11).
Det kan imidlertid også synes som om de eldste prøvene gjennomgående har lavere
aluminiumskonsentrasjoner enn de nyeste. Det foreligger imidlertid ikke lange målserier som viser entydig
økning i aluminiumskonsentrasjonene i fylkets vassdrag. Det må likevel antas at det i de "gule" områdene
på kartet (figur 11) kan ha foregått en gradvis økning siden måleserien fra 1985 i Sunnhordland (Bjerknes
mfl. 1988) ble samlet inn for mer enn åtte år siden. En kan muligens også anta at situasjonen har vært mer
stabil både i de blå og de røde områdene i Hordaland (figur 11). Overvåkingen av områdene rundt
Mongstad i Nordhordland viser således ingen vesentlig endring i årene etter 1988 (Traaen 1992).
25