Forsuringsstatus i Hordaland 1993. - RÃ¥dgivende Biologer AS

FIGUR 14: Teoretisk sammenheng mellom
type av buffersystem i en innsjø og
variasjonen i forsurings-nivå. I innsjøer
med en effektivt bikarbonatbuffer vil pH
være god, og variasjonen liten (type 1). I et
system med overgang til sulfat-buffer, vil
pH være dårligere og svært variabel (type
2). I et sterkt forsuret system vil
sulfatbufferen være enerådende og pH lav
og stabil. Figuren er tilpasset fra Mason
(1991).
Type 1 buffersystemer vil en hovedsakelig finne der forsuringen ikke er kommet langt. I disse områdene
er enten tilførslene av sur nedbør moderate, og/eller så bidrar naturgrunnlaget med mye basekationer og
bikarbonat. Slike vannkilder finner en i hovedsak i de blå områdene på figur 11, og disse vil ikke få
vesentlig høyere pH dersom de sure tilførslene fra langtransportert forurensning reduseres i framtiden.
Type 2 buffersystemer, der pH veksler mye gjennom året, finner vi i for det meste i de gule områdene på
kartet i figur 11. Variasjonen skyldes her balansen mellom naturgrunnlagets tilførsel av bikarbonat og
varierende tilførsler av forsurende nedbør. Det kan synes som om det i disse områdene har foregått en
negativ utvikling, med gradvis lavere pH-målinger de siste årene. Dette er sannsynligvis et resultat av jevn
utarming av jordsmonnets bufrende kapasitet etter en langvarig eksponering for sure tilførsler. Ved en
eventuell framtidig reduksjon i sure tilførsler, vil en her kunne oppleve en moderat god "restitueringsevne"
i de minst påvirkede områdene, mens de mest påvirkede områdene i liten grad vil restitueres.
Type 3 buffersystemene finner vi i de røde områdene på kartet i figur 11. Her er de naturlige
buffersystemene ødelagt på grunn av forsuring. I disse områdene hadde en i utgangspunktet meget lave
tålegrense for tilførsler av forsurende stoffer, og ved en framtidig reduksjon i tilførslene vil en derfor heller
ikke kunne vente særlig restituering av disse vassdragene før etter meget lang tid.
UTVIKLING DE SISTE ÅRENE
Statlig program for forurensningsovervåking finner ikke noen generell negativ utvikling i pH på Vestlandet
i perioden fra 1980 til i dag, men innslag av sjøsaltepisoder knyttet til milde vintre med vinterstormer har
økt siden slutten på 80-tallet (Henriksen mfl. 1993). Slike episoder har forekommet bortimot årlig siden
1989, med den til nå kraftigste i januar 1993 (Hindar mfl. 1993). Disse observasjonene baserer seg
imidlertid på overvåkingsresultater fra ytterst få elver i Hordaland, - Eksingedalselva, Modalselva og
Etneelva.
Det er således ikke uten videre enkelt å slå fast at surhetstilstanden i denne regionen har forverret seg
jevnt og trutt de siste årene, selv om så skulle være tilfellet. Dette skyldes både at forholdene varierer mye
fra år til år, og at de forskjellige omtalte områdene har hatt en klart forskjellig karakter de siste tiårene. Det
betyr at vannkildenes forløp i foruringsprosessen ikke er kommet like langt, og derfor har en ikke mulighet
for å etterspore en generell tendens i de forskjellige regionene.
I de "blå" områdene (figur 11) er forsuringen ikke kommet særlig langt, og overflatevannet har et relativt
godt buffersystem som foreløpig motvirker virkningen av de sure tilførslene. I de røde områdene er
prosessen allerede for en tid tilbake kommet nesten "i mål", slik at forholdene der har vært slik de er i dag
i lengre tid, med konstante lave pH-verdier. I de "gule" områdene derimot er det imidlertid mulig å kunne
spore en utvikling, slik som ved de jevnlige målingene som er utført ved Jondal vassverk de siste årene
22