Forsuringsstatus i Hordaland 1993. - RÃ¥dgivende Biologer AS

7) Deler av Bergensbuene i Nordhordland.
Store deler av de ytre og østre Bergensbuene består av gabbro og granitt, og gir moderat forsurete
områder med pH-verdier mellom 5.2 og 5.7. Det gjelder regionen fra Os, over Gulfjellet, over Osterøy til
utover i Lindås og Austrheim, men også områdene fra rett øst for Byfjellene i Bergen, gjennom Åsane og
til Meland og Radøy. I dette området finner vi også variable pH-målinger mellom 6.0 og 5.2, med
hovedvekt på målinger rundt og under 5.5. Begge de skisserte områdene kan i ekstremperioder ha pHverdier
ned mot 5.0, og en kan også oppleve akutt fiskedød i slike tilfeller. Dette ble observert i Spåkevatn
i Arna vinteren 1993. Samtidig vil det i mange av de lavtliggende områdene være vassdrag som er til dels
sterkt påvirket av lokale tilførsler fra kloakk eller jordbruk, og disse vil ha høyere og jevnere pH-verdier.
Her finnes med andre ord nærtliggende vassdrag som kan ha svært forskjellig vannkvalitet. For Bergen
kommune er det utarbeidet en god beskrivelse av vannkvaliteten (Bjørklund & Johnsen 1994), og det
foretas en årlig forsuringsundersøkelse av en del innsjøer rundt Mongstad (Traaen 1992).
DE LITE SURE OMRÅDENE
I store deler av Hordaland er forsuringssituasjonen fremdeles god, med høye pH-verdier og relativt god
motstandskraft mot sure tilførsler. Dette skyldes både naturgrunnlaget og også at omfanget av de sure
tilførslene er noe lavere enn de øvrige deler av fylket. Disse områdene strekker seg som en kile fra sørvest
i fylket og nordøstover, og omfatter i hovedsak tre områder: 8) Ytre Sunnhordland med Sveio, Ølen, Bømlo
og Stord, 9) Midthordland med Tysnes, Fusa, deler av Samnanger og Kvam, og 10) Indre Hardanger med
Ullensvang, Granvin, Ulvik og Eidfjord med deler av Hardangervidda. Disse områdene er tegnet blå på
kartet i figur 11.
8) Ytre Sunnhordland
Områdene helt sørvest i Hordaland er preget av rikere berggrunn og med innslag av marine avsetninger
i de lavereliggende strøk. Riktignok vil en vente å finne variable pH-verdier i de høyereliggende områdene
på Stord, og kanskje også i en del følsomme områer nord på Bømlo. Generelt sett er imidlertid ikke
forsuringssituasjonen særlig dårlig i denne regionen. Mange av vannkildene har her pH-verdier godt over
6.0, og vesentlig høyere i perioder. I 1985 ble det gjennomført en omfattende punktundersøkelse av
vannkvalitet i dette området (Bjerknes mfl. 1988).
9) Midthordland
I Midthordland vil situasjonen være mye den samme som i de ytre strøkene i Sunnhordland, men den mer
forsuringsfølsomme tilstanden i høyere strøk markerer seg i områdene fra Tysnes og innover i Fusa. For
en del av de større vassdragene som drenerer disse feltene, vil vannkvaliteten kunne preges av dette. De
lavereliggende delene av områdene nordvest for Hardangerfjorden har derimot meget gode pH-verdier.
Den tidligere nevnte undersøkelsen av vannkvalitet i Sunnhordland dekket også deler av dette området
(Bjerknes mfl. 1988).
10) Indre Hardanger med Hardangervidda
De indre delene av Hardanger har berggrunn og løsmasseavsetnbinger som gir generelt god vannkvalitet
med bra toleranse mot virkning av forsurende stoffer. pH-verdiene er vanligvis på godt over 6.0. Deler av
høyfjellsområdene i nord og øst kan imidlertid ha en mer forsuringsfølsom vannkvalitet, og øverst i de
store vassdragene,- som Bjoreio, vil dette kunne gi pH-verdier periodevis ned under 5.5 (Johnsen 1993).
19