Forsuringsstatus i Hordaland 1993. - RÃ¥dgivende Biologer AS

Nordvest i fylket dominerer Bergensbuene, avgrenset i nordøst av Fensfjorden og i sydøst av Fusafjorden.
Området er dominert av granitt, mangeritt, gabbro og anorthositt. Her er bergartene stilt på høykant og
danner derfor et svært så heterogent område med hyppige vekslinger mellom de forskjellige typene. Her
finner vi derfor en meget variert topografi og derfor stor lokal variasjon i vannkvalitet.
Grunnfjellsbergartene gneisser og granitter er i hovedsak harde og lite forvitrelige, og områder der disse
dominerer er generelt lite dekket av løsmasseavsetninger. Disse områdene er derfor ofte fattige på
basekationer og har lave tålegrenser mot sure tilførsler. I områder med mer lettforvitrelige bergarter som
glimmerskifer, grønnstein og fyllitter vil derimot jordsmonnet være både rikere og fyldigere. Dette gir større
tilførsler av ioner til avrenningsvannet, og bedre toleranser for sure tilførsler. Lavtliggende områder, som
har vært dekket av hav etter siste istid, kan ha marine sedimenter og skjellavsetninger i bunnen, noe som
kan gi betydelig innhold av kalsium i innsjøene og dermed økt bufferkapasitet mot forsuring, selv om de
ligger i et område med ellers harde bergarter.
Løsmassene sammensetning og mektighet betyr mye for vannkvalitet lokalt. Morenepregete masser kan
gi gode bufringsegenskaper mot forsuring. Det har vært av stor betydning for avsetnings-forholdene og
for dannelsen av terrengformene at landet var nedpresset av isen, slik at de lavere deler av landet ble
oversvømmet av havet da isen trakk seg tilbake. Nedpressingen var størst der isen var tykkest, og vi finner
derfor den høyeste marine grense innerst i fjordene. I Hordaland ligger den marine grense på under 50
meter ute langs kysten, mens den øker innover i fjordene til over 100 meter innerst i Hardangerfjorden.
De store mengder suspendert materiale som ble transportert av iselvene under den sterke avsmeltingen,
ble avleiret i havet utenfor isfronten, og etter landhevingen er mye av dette leirmaterialet blitt liggende tørt.
I Hordaland finner vi ikke store områder med slikt materiale, slik som på Østlandets lavere deler og rundt
Trondheimsfjorden, men i bunnen av og langs fjordene, samt flekkvis ved kysten er det en del slike
områder.
I de ytre kyststrøk,- "strandflaten", er det lite løsmasser under den marine grense, bortsett fra myrene.
Løsmasser forekommer først og fremst i forsenkninger, og består overveiende av grus og sand som er
vasket av havet. Skjellavsetninger kan som tidligere nevnt også forekomme i betydelige mengder i helt
lavtliggende innsjøer helt ute ved kysten.
LANGTRANSPORTERTE FORURENSNINGER
Nedbør og tørravsetninger bringer med seg langtransporterte forurensninger som er den viktigste årsak
til den økende forsuringssituasjonen i våre vassdrag. Viktige stoffer i så måte er svovelforbindelser og
nitrogenforbindelser, som i seg selv er syrer. Sulfationer virker i tillegg forsurende også indirekte ved at
jordsmonnet i nedslagsfeltet utarmes. De tilførte sulfationene binder til seg bufrende basekationer som
så transporteres bort fra jordsmonnet. Disse basekationene kommer fra jord og fra forvitret berggrunn, og
er oftest kalsium og magnesium, men også i noen grad natrium og kalium. Ved langvarig utvasking kan
jordsmonnet bli svært fattig på basekationer, og dermed lite i stand til å dempe virkningen av de sure
tilførslene. Da vil i tillegg sulfationene binde med seg hydrogenioner og aluminium i større grad, slik at
avrenningsvannet i slike områder i tillegg til å bli surt også ha et høyt innhold av aluminium.
Sulfat tilføres også fra vassdragenes nedslagsfelt. Dersom en korrigerer for dette i måledata av
sulfatinnhold i vassdrag, og anslår mengden av disse forsurende stoffene som verken kommer fra
sjøsalter eller fra nedslagsfeltet, viser det seg at Hordaland er relativt sterkt forurenset med hensyn på
tilførsler av forsurende stoffer (figur 4, side 11).
Siden slutten av 1970-årene har svovelkonsentrasjonenene i nedbør avtatt med vel 30%, men
nitrogenkonsentrasjonene har endret seg lite og nedbørmengdene har økt (Henriksen mfl. 1993). Dette
har ført til at de samlete sure tilførsler ikke er særlig redusert på Vestlandet de siste årene.
9